De danske kongekrigene

De danske kongekrigene betegner tronstridighetene i dagens Danmark i årene mellom 1131 og 1182. Det danske kongedømmet var da delt opp i tre landsdeler, Jylland, Sjælland og Skåne, og en felles konge måtte hylles på hver av landsdelenes landsting. I årene mellom 1131 og 1157 raste borgerkrigene i fire omganger.

Bakgrunn

Kong Nils av Danmark ble valgt til konge av stormennene i året 1104. Han var femte sønn av Svein Estridsson. Kong Nils av Danmark ble valgt etter at det ble kjent at kong Erik Eiegod var død på pilegrimsreise. Erik Eiegod hadde selv bestemt at hans sønn Knud skulle ta over kronen etter ham, men dette ble altså ikke respektert. Kanskje ble Erik Eiegods ønske overhørt fordi Erik Eiegods uekte sønn Harald Kesja, som var stedsfortreder for sin far i årene 1102 til 1104, hadde gjort seg svært upopulær.

I øst herjet de hedenske venderne med sjørøveri, og med strandhugg på danske og tyske områder. Dermed måtte kystene beskyttes. Kongesønnen etter Erik Eiegod, Knud Lavard, ble jarl for Sønderjylland, under Slesvig, som var avdelt for å tjene som len i 1115. Under kampene mot abodritterne i Holsten, allierte han seg med herskerne av nabolandene, og deretter knyttet de kontakt med tyskerne.

I 1127 døde Knud Lavards rival, kong Henrik Gotskalksson. Lothar, konge av Tyskland siden 1125, innsatte Knud Lavard som Henrik Gotskalkssons etterfølger, med kongetittel over abodritterne, og også som hertug over Slesvig, medregnet Sønderjylland. Knud Lavard utvidet riket sitt langs den vestslaviske østersjøkysten, og førte en suksessfull alliansepolitikk med tyskerne, venderne og polakkene. Med en slik fremgang ble Knud Lavard en rival for Kong Nils' sønn Magnus Nilsson, som forgjeves forsøkte å etterligne sin fetters bragder.

Fordi danskekongen skulle velges av landstingene, var det ingen selvfølgelighet at Nils' sønn Magnus skulle overta tronen etter sin far. I årene 1129 og 1130 var det en dyp rivalisering mellom Magnus Nilsson og Knud Lavard. Rivaliseringen fikk ringvirkninger inn i den danske adelen, blant stormennene som skulle velge den neste kongen. Knud Lavard var ikke bare en vellykket erobrer av land, han forsøkte også å øke sin egenverdi gjennom bruk av kongetittelen. Båndene han hadde med tyskerne, ikke minst fordi han var vasall av en konge som tok sikte på keisertittelen for det tysk-romerske riket, ble oppfattet som en trussel.

Julen 1130 ble Knud Lavard invitert til sin onkel og fetter i Roskilde. Magnus Nilsson og Knud Lavard avtalte et møte dagen etter helligtrekongersdag, for å diskutere konsekvensene av et drap en av Knud Lavards slektninger hadde utøvd ved Haraldsted i julen. Ved Haraldstedskov, 7. januar 1131, ble Knud Lavards følge overfalt av Magnus Nilsson og hans menn. I løpet av overfallet hogg Magnus Nilsson Knud Lavard ned og drepte ham.

Drapet ved Haraldstedskov ble tatt meget ille opp av flere stormenn, deriblant Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som på landstinget i Ringsted reiste en mordanklage mot Magnus Nilsson, Henrik Skadelår, jarl Ubbe, og jarl Ubbes sønn Hagen, og med mistanke mot kong Nils for medvirkning. Kong Nils forsøkte å løse konflikten ved å sende Magnus Nilsson i landflyktighet til Sverige. Magnus vendte imidlertid tilbake. Da stormennene i Sjælland og Skåne fikk vite at Magnus var tilbake, gjorde de opprør og ga Knud Lavards halvbror Erik Emune kongetittelen.

Den første krigen

Erik Emune nektet å la seg hylle som konge før han hadde tatt et oppgjør med Kong Nils og hans sønn Magnus. Derfor dro Erik Emune med en hær til Jylland senere i året 1131. Der slo han leir på Jællinge Hede, i nærheten av Ribe, etter å ha blitt feilinformert av bispen i Ribe om at et forlik ennå var mulig å oppnå. Slaget på Jællinge hede, hvor kong Nils' hær overfalt og fordrev Eriks opprørshær, utløste krigen. Like etterpå utropte landstingene i Sjælland og Skåne Erik Emune til konge.

Den tyske kongen Lothar (som ble keiser i 1133) involverte seg i tronstridighetene, og med en sterk hær rykket kong Lothar inn i hertugdømmet Slesvig, som han gjorde krav på til bøter var utbetalt for mordet på hans vasall. Beleiringen av Slesvig i 1131-1132 sluttet med et forlik mellom kong Nils og kong Lothar. Dermed sto Erik Emune alene om å kjempe flere slag mot kong Nils og Magnus Nilsson, som hadde støtte av Kirken i Danmark og de fleste stormenn.

Først under slaget ved Sejerø i 1132 vant Erik Emune sin første seier, da hæren hans tilintetgjorde en jysk krigsflåte. Men Emunes siste forbundsfelle i Jylland, Kristjern, var slått og tatt til fange av kong Nils, som vendte seg mot Viborg, hvor byens biskop Eskil var myrdet på Erik Emunes ordre. Kong Nils' hær angrep Emunes menn, som ble påført store tap og ble slått ved Onsild, ikke langt fra Hals. Dette ga Harald Kesja anledningen til å bryte sin nøytralitet, til støtte for kong Nils. Kesja hadde sin base i Haraldsborg i Roskilde. Borgerne i Roskilde hadde imidlertid bestemt seg for å støtte Erik Emune, og de beleiret straks Haraldsborg, som ble forlatt av Harald Kesja og hans menn.

Kong Nils og Magnus Nilsson kom det neste året 1133, sammen med Harald Kesja, over til Sjælland med en sterk flåtestyrke. De seilte nedover Roskildefjorden og fant Eriks opprørshær bak en undersjøisk barrikade. Her sto slaget ved Værebro, som endte med at Erik Emune ble fordrevet og måtte søke ly hos sin svoger, norskekongen Magnus IV Sigurdsson. Mens Erik Emune var i Norge, planla Magnus IV Sigurdsson å forråde Erik, mot belønning fra danskekongen. Dette ble imidlertid Erik Emune advart om av niesen sin, Kristin Knudsdatter, som var gift med den norske kongen. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette. Erik flyktet fra Bergen til Lolland der han fant og hengte jarl Ubbe, en av gjerningsmennene fra mordet på Knud Lavard,.

I Erik Emunes fravær hadde mye hendt i Danmark. Keiser Lothar III hadde, etter klager fra tyskerne som var utsatt for overgrep fra Harald Kesja og danskekongen, på ny ledet hæren sin mot nord og tvunget fram nye bøter. Magnus kongesønn måtte delta ved riksmøtet på Halberstadt der han ble nødt til å anerkjenne keiser Lothar III som Danmarks lensherre. Dessuten tvang keiser Lothar III gjennom pave Innocens IIs vedtak om at de kirkelige myndighetene i Norden skulle underlegges erkebispedømmet Hamburg-Bremen på nytt. Erkebiskop Asser av Lund nektet å akseptere dette, og gikk over til opprørerne, som samlet seg på Skåne.

Den 4. juni 1134 fant det avgjørende slaget sted ved Fodevig der kongshæren, sammen med den danske leidangen, ble påført et blodig nederlag. Magnus Nilsson falt. Kong Nils kom seg, av uvisse grunner, til Slesvig, der han ble slått ihjel av rasende borgere som hadde ikke glemt mordet på deres hertug, Knud Lavard.

Den andre krigen

Med Kong Nils' død og mordet på Harald Kesja samt elleve av de tolv sønnene til Harald Kesja, var krigen over. Erik Emune ble drept under et tingsmøte i året 1137, og ble etterfulgt av nevøen Erik Lam. Erik Lam fikk senere et besøk av Oluf, den eneste gjenlevende sønnen etter Harald Kesja. Etter at Erik Lam avslo anmodningen fra Oluf II Haraldsen om å få overta farens gods, organisert Oluf et overfall på kong Erik Lam på Arvelund ved Lund. Overfallet ble slått tilbake og Oluf måtte flykte til Sverige.

Oluf rykket inn i Skåne, trolig i året 1139 eller 1140, der han holdt et tingsmøte på Sct. Libers høj med skåningene, som utropte Oluf til sin konge, tross motstand fra den nye erkebiskopen, erkebiskop Eskil av Lund. Det kom til kamp i byen Lund mellom Olufs folk og erkebiskopens følge. Kampen sluttet med et forlik, der erkebispen måtte sverge troskap og gi gisler mot å få slippe fri. Men erkebiskopen brøt løftene han hadde gitt, og dro straks over til danskekongen Erik Lam. Slaget ved Landora var et midlertidig tilbakeslag for Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund. Til slutt klarte de likevel å tvinge Oluf på retrett. Han trakk seg på nytt tilbake til Sverige, før han atter vendte tilbake for å ta opp kampene.

Krigen ble en blodig og bitter borgerkrig på Skåne, og dels på Sjælland, med stormenn mot stormenn og folk mot folk i en maktkamp mellom danskekongen Erik Lam og den skånske kongen Oluf II Haraldsen. I løpet av ett år ble hele 13 slag registrert, og bare på én dag ble fire separate kamper utkjempet i den skånske landsdelen. Oluf klarte å fordrive Erik Lam fra Skåne, og tok seg så over til Sjælland, trolig i året 1141. Der ble Oluf slått av roskildebiskop Rike, som vant slaget ved Bydinge Å. I hevn angrep Oluf biskopen på bispegården i Ramløse, den 11. september eller 18. oktober, trolig det samme året. Der fikk Oluf roskildebispen drept. Paven, som ble varslet om bispemordet, bannlyste skåningenes konge.

Erik Lam rykket for andre gang over til Skåne med sin hær og vant slaget ved Glumstrup, trolig i året 1142. Oluf, som da måtte flykte til Halland, vendte tilbake i året 1143 og nådde vestkysten mot Øresund. Der ble Oluf slått og drept av Erik Lams styrker, under slaget ved Tjutebro langs den mindre Tjuteåen. Med Olufs død var borgerkrigen over. Bannlysingen av Oluf hadde vist seg effektiv ved å redusere motstandsviljen hos skåningene mot kong Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund.

Den tredje krigen

Den 27. august 1146 døde Erik Lam av feber, i St. Knuds Kloster i Odense. Der hadde den abdiserte kongen levde som benediktinermunk de siste månedene før sin død, sterkt preget av sykdom og tretthet. Erik Lam er den eneste av kongene i Danmarks historie som har abdisert.

Etter Erik Lams abdikasjon sto det tre tilbake som mente seg berettiget til kongetittelen: Svein Eriksson, sønn av kong Erik Emune ; Knud Magnusson, sønn av Magnus Nilsson, sønnesønn av kong Nils; og Valdemar Knudsson, sønn av hertug Knud Lavard av Slesvig, sønnesønn av kong Erik Eiegod.

Valdemar Knudsson var ennå for ung for kongetittelen. Den eldre Svein Eriksson og den mellomste Knud Magnusson stilte seg straks mot hverandre i kampen om den danske kongekronen. Det var stormennene, adelen, som utgjorde det danske valgkongedømmet', og som var ansvarlig for valget av den nye kongen. Krigen de nettopp hadde lagt bak seg hadde likevel skapt sterke motsetninger. Jyderne hadde ikke glemt nederlaget ved Fodevig. De hyllet Knud Magnusson som konge. Som sønn av Knud Lavards morder var Knud Magnusson uakseptabel for sjællenderne og skåningene, som gjorde Svein Eriksson, sønn av Erik Emune, til konge. Slik ble det danske kongedømmet delt i to kongestyrer, Jylland med kong Knud Magnusson mot Sjælland og Skåne med kong Svein Eriksson.

Kort etter kom det til åpen strid. Erkebiskop Eskil av Lund byttet side mellom kongene, fra kong Svein til kong Knud. Dermed ble han tatt til fange av kong Svein. Knud, som var kommet til Skåne for å slutte seg til erkebispen, vendte om og herjet på Sjælland. Etter at kong Svein klarte å få et forlik med den egenrådige erkebispen, seilte kong Svein og hans hær over Øresund. I året 1146 (eller 1147) vant Svein slaget ved Slangerup. Seieren på Sjælland førte til forhandlinger mellom de to kongene, og de ble enige om forberedelsen av et korstog mot hedningene vest i Østersjøen.

Korstoget i 1147 ble en fiasko. De to kongene var mistenksomme mot hverandre og styrkene deres bar for mye fiendskap mellom seg til å støtte hverandre under angrep. Krigen mellom kong Svein og kong Knud ble gjenopptatt etter en lokal strid om hertugdømmet Slesvig i årene fram til 1150. Svein utnevnte Valdemar Knudsson til hertug over Slesvig. Valdemar Knudsson måtte straks ta opp kampen med kong Knuds egen hertugkandidat, Knud Henriksen. Striden ledet til en intervensjon fra Holstens side.

I året 1149 eller 1150 angrep kong Knud Sjælland for andre gang, og inntok Roskilde på andre forsøk. Han ble likevel slått av kong Svein, som vant slaget ved Tåstrup. Kong Svein og Valdemar Knudsson klarte å stoppe den holstenske intervensjonen under slaget ved Ejderen, og sikret seg hertugdømmet Slesvig. Etter en pause i stridighetene ble hæren rustet ut på nytt og sendt til Jylland under ledelse av kong Svein og hans allierte Valdemar, som hadde vunnet støtte hos befolkningen i Slesvig.

Slaget ved Viborg i året 1150 endte med nederlag for kong Knud, som for første gang måtte søke landflyktighet, først hos sin stefar Sverker den eldre i Sverige. Etter en lang reise gjennom landene i øst, fikk kong Knud støtte fra erkebiskop Hartwig I av Stade. Erkebiskopen var forbitret over den overkirkelige bestemmelsen om å skille de nordiske kirkelige myndighetene og erkebispedømmet Hamburg-Bremen i 1138 til 1139. Med en tysk hær i ryggen rykket kong Knud frem til Viborg i 1151. Kong Svein og Valdemar Knudsson beseiret den tysk-jydske hæren under slaget ved Gedbæk. For andre gang måtte kong Knud flykte, men kong Svein fulgt etter.

I 1151 eller 1152 trakk kong Sveins menn skip over land mellom byen Slesvig og elven Ejderen. Slik kom de til Nordfrisland, som var en landsdel underlagt dansk kontroll. Der ble de lokale innbyggerne beseiret og friserborgen inntatt.

I mai 1152 ble Frederik Barbarossa gjort til keiser over det tysk-romerske riket. Keiser Barbarossa innkalte kong Knud og kong Svein til riksmøte i Merseburg. Dette kunne keiseren gjøre i egenskap av lensherre over Danmark. Under riksmøtet måtte kong Svein avlegge lens-ed mot å få rett til kongetittel. Knud måtte gi avkall på kravet om den danske tronen, mot å bli utnevnt til hertug over Sjælland. Ved å tvinge Svein og Knud til å akseptere sin vilje, klarte keiser Barbarossa å bilegge konflikten mellom de to.

Ved hjemkomsten klarte de to, med Valdemars hjelp, å bli enige om en avtale der Svein III ble enekonge i Danmark, mens hertug Knud fikk spredte len på både Skåne, Sjælland og Fyn.

Den fjerde krigen

Innen 1154 hadde Svein III gjort seg upopulær som konge. Han hadde ikke klart å beskytte de danske øyene og kysttraktene godt nok mot venderne, som plyndret og herjet nesten uhindret langs kysten, med bare sporadisk motstand.

Svein IIIs krig mot Sverige i 1153–1154 (Den danske Smålandskrigen) hadde endt med nederlag for danskene og kun med død og lidelse som resultat. Valdemar Knudsson sluttet da et hemmelig forbund med Knud, sønn av sin fars morder, i den hensikt å gjøre opprør mot Svein III.

Knud og Valdemar styrket alliansen sin ved forlovelse mellom Valdemar, hertugen av Slesvig, og Knuds halvsøster Sofia. Deretter lot de seg utrope til medkonger på landstinget i Viborg. Alliansen mellom Knud og Valdemar var i strid med datidens ærekodeks, fordi Knuds far hadde myrdet Valdemars far. Dette burde ha gjort en forsoning mellom dem umulig å godta for andre. Men Svein III var blitt så upopulær at adelen brydde seg lite om fortiden, og villig etterlot Svein III på Fyn, til fordel for Knud og Valdemar.

Svein IIIs planer om et lynangrep på Viborg fra Fyn ble stoppet av adelens sidebytte. Etter at de to medkongene Knud og Valdemar gikk til angrep på Svein III, måtte i stedet den tidligere enekongen Svein III søke landflyktighet. Han var i eksil i to år hos sin svigerfar, markgreve Konrad von Meissen.

I 1156, med keiser Barbarossas støtte, allierte Svein III seg med den mektige Henrik Løve, hertugen av Sachsen, og dro nordover med en sterk tysk hær som inntok Slesvig og Ribe mot slutten av året. På grunn av samarbeidsproblemer mellom Svein III, Henrik Løve og erkebiskop Hartwig I av Stade stoppet felttoget midlertidig opp i Jylland.

I begynnelsen av 1157 beordret Henrik Løve sine vendiske hjelpetropper, som hadde en egen flåte, om å frakte Svein III og hans folk over til Lolland og Fyn, som i forkant hadde blitt herjet av venderne. Med trusselen om invasjon over seg, måtte stormennene på Fyn, som kjente keiser Frederik Barbarossas ambisjoner om å integrere Danmark i det tyske-romerske riket, gripe inn. De ba Knud og Valdemar om å starte forhandlinger med Svein III. Forhandlingene førte til en tredeling av Danmark. Valdemar fikk Jylland medregnet hertugdømmet Slesvig, Knud fikk Sjælland og Fyn, mens Svein III måtte ta til takke med Skåne. Fredsavtalen var langt fra tilfredsstillende for Svein III.

Fredsavtalen skulle besegles i Roskilde, før freden skulle feires. Svein IIIs menn overfalt der Knud og Valdemar, i det som er kjent som blodgildet i Roskilde, den 9. august 1157. Av de to slapp bare Valdemar unna med livet i behold. Han dro til Viborg i Jylland, der han reiste en hær. Svein III, som først hadde gravlagt Knud VI, kom til Randers der han fant broen over elven Gudenå ødelagt. Svein III var fast bestemt på å komme seg til Viborg, og dro oppover langs elven. Valdemar som hadde fulgt med på dette, gjenreiste broen og rykket over på den andre siden. Svein og Valdemar fikk sitt endelige oppgjør ved slaget på Grathe Hede den 23. oktober 1157.

Etterspillet

Med Svein IIIs død ble Valdemar I Danmarks enekonge. Han hadde dessuten støtte fra mektige deler av den danske adelen, deriblant Hvideslekten på Sjælland. Med en klok forsoningspolitikk, sammen med nådeløse reaksjoner mot motstand, som i Roskilde i årene 1157 til 1158, klarte Valdemar I å stabilisere det danske kongedømmet og mobiliserte de spredte ressursene til forsvar mot venderne, blant annet gjennom aggressive korstog over Østersjøen.

De siste rester av trusler mot kongedømmet ble fjernet, som i 1161 da erkebiskop Eskil av Lund ble forvist, og i 1176 da flere som hadde en viss arverett på tronen, konspirerte, bare for å bli avslørt og fordrevet. Ved å gjør sin sønn Knut VI til medkonge i 1170, avverget Valdemar I muligheten for at andre skulle gjøre krav på kronen etter ham. Som en ekstra sikkerhet for kongemakten hadde Valdemar også sett seg nødt til å sverge lens-ed overfor keiser Frederik Barbarossa i året 1162.

Innen Valdemar Is død, den 12. mai 1182, var Danmark i sin andre storhetstid. Landet var et imperium i Østersjøen, man hadde fått slutt på plagene fra venderne og det danske kongedømmet var sterkt. Snart klarte danskene også å befri seg fra å være et len under det tysk-romerske keiserriket. Kongekrigenes virkninger på det danske kongedømmet var visket bort, praksisen med medkonger og motkonger fra tidligere, da de forskjellige landsdelene hadde en mer selvstendig status, var erstattet av enekongedømmet.

Kilder

• Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken
• Danmarkshistoriens Årstall, Aschehoug Forlag 2002 ISBN 87-11-11597-1
• Lars Bugge, Kort og godt om Danske Krige 2000 ISBN 87-11-12860-7
• Grethe Jensen, Danmarkshistoriens Hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5
• Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen, Det danske Imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2
• Nybyggerne 1100
• Slaget på Gråheden
• (Dansk biografisk Lexikon) Svend Grade
• Den salige Eskil av Lund 1100-1181
• Det gamle Danmark til 1143