Hopp til innhold

Bøkker

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tysk plansje fra 1880 som viser bøkkere i arbeid.
Bøkkerverktøy på det nederlandske museet Freilichtmuseum Neuhausen ob Eck
Foto: Flominator (2005)
Melkestell krevde bøtter og kar laget av en bøkker. Maleri av den nederlandske kunstneren Gerard Terborch ca. år 1650
Tønnemakerutstyr fra 1800-tallet utstilt på et museum på Gotland i Sverige

En bøkker, bødker, kipper eller tønnemaker er en håndverker som lager og reparerer tønner, fat og andre runde eller ovale kjørler av trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kalles bøkring. Det likner på lagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.

Bøkkerens produkter var nødvendig emballasje for oppbevaring og transport av varer som vin, øl, tjære, spekesild, melk og olje. I enhver husholdning fantes flere typer kjørel laget av bøkkere.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Ordet stammer fra det middelnedertyske Bödeker, et ord dannet av bodik som betød «kar». Yrkesbetegnelsen har gitt opphav til slektsnavn blant annet Bødtker i Norge, Bødker, Bødtcher, Bøttger i Danmark og Böttcher i Tyskland.[1][2]

Bøkkerfaget er et håndverk med mange navn, også på tysk. I Niederösterreich brukes blant annet betegnelsene Fassbinder, Binder, Böttcher, Büttner, Fässler, Kübler, Schäffler og Küfer. Küfer er avledet fra latin. Romerne kalte trefat for «cupa» og håndverkeren som laget fatene for «cuparius». Fra denne betegnelsen skal begrepet «Kupo» ha utviklet seg i tyske vinregioner, og betegne det håndverket som lager slike fat, og fortsatt brukes, «Küfer».[3]

I deler av Norge var bøkkere kjent som kippere; begrepet kjennes også fra norske middelalderkilder.[4] Begrepet stammer fra tysk, Küpe i betydningen tønne. I Bergen og andre steder på Vestlandet var kipper den vanlige betegnelsen.[5][6]

I Norge er bøkkere først omtalt i skriftlige kilder 1507; det gjelder tyske bøkkere i Bergen. Faget er etter alt å dømme innført til Norge med tyske håndverkere. Det er vanlig å anta at sildesalting og bøkkerfaget kom til Norge med hanseatene.[1][7][8]

Tønnebinder tilsvarer «tunnbindare» på svensk. Ordet var tidligere vanlig på svensk, men lite brukt på norsk, bortsett fra nyere litteratur. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder skriver A. Ropeid at ingen middelalderske kilder finnes for dette ordet i Norge.[9] Likevel var det i 1433 en mann i Oslo som gikk under navnet Hermann Tønnebinder.[10] Forfatterne Margit Sandemo og Cecilie Enger bruker begge denne betegnelsen i sine romaner.[11]

Tønnemaker er ordet man i moderne norsk tyr til når ordene bødker, bøkker eller kipper skal forklares eller forfatteren ønsker at leseren lett skal forstå. Ordet «tønnemaker» forklarer seg selv; alle skjønner at dette er en som lager tønner![12][13][14][15] Også Store norske leksikon forklarer på denne måte hva en «bøkker» er.[16]

Bøkkerhåndverket er opphav til mange faste uttrykk. «Å falle i staver» - det vil si å bli åndsfraværende eller falle i dype tanker - er et uttrykk fra bøkkerfaget.[17][18][19] Ei tretønne kan falle i staver, helt bokstavelig talt.[20]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Tysk bøkker fra 1518 og tysk bøkkerverksted avbildet i Jost Ammans bok om stender og yrke fra 1568

Historie i Europa

[rediger | rediger kilde]
Gravstein fra Romerriket, nær Trier. Skipet er lastet med tønner. Utstilt i Rheinische Landesmuseum i Trier

Bøkkerhåndverket har en lang felles historie i Europa og i alle land med europeisk kultur.[1][21]

Bøkkerteknikken har eksistert i hvert fall siden romertiden. Tønner slik vi kjenner dem i dag med buk, band og botner forekommer på steinrelieffer fra omkring Kristi fødsel. Bøkkerhåndverket i en eller annen form må nødvendigvis være like gammelt. I middelalderen var bøkkerfaget et etablert handverk i Europa. Skriftlige kilder viser at bøkkerlaug eksisterte i Tyskland og Frankrike midt på 1300-tallet. Byen Flensburg fikk bøkkerlaug i 1488. I England var det organiserte bøkkere på slutten av 1200-tallet. Tunnbindarskrån fikk i 1579 sine privilegier i Stickholm, og bøkkerlauget i København fra 1678.[1][22]

Bøkkerne har produsert emballasje for vin i store deler av Europa. I Østerrike sto lenge faget sterkt, men mekanisering og overgang til emballasje av andre materialer har betydd endringer.[3]

Bøkkerfaget står stadig sterkt i Frankrike; landets vinproduksjon bruker stadig tønner av eik, men produksjonen er mekanisert. I Frankrike er det mer enn 150 tønnefabrikker, omtrent 1 500 personer er ansatt i tønne-industrien og 600 000 tønner produseres. Dette gjør Frankrike til verdensleder. Femti av dem er medlemmer i det franske tønnefabrikantforbundet som ble stiftet i 1978 og representerer 90% av produksjonen.[23]

Tønnefabrikkene

[rediger | rediger kilde]

I USA ble bøkkerhåndverket industrialisert. Her var arbeidskraften kostbar, og en forsøkte derfor å erstatte bøkkerens gamle håndverktøy med maskiner. Fordelen med disse var blant annet at de kunne betjenes av ufaglærte. Slike maskiner ble i flere tilfelle introdusert i Norge av hjemvendte norskamerikanere. Maskinene kunne brukes i gamle håndverksbedrifter for å rasjonalisere driften. Det ble også etablert større tønnefabrikker. Særlig til masseproduksjon av sildetønner ble disse fabrikkene viktige.[1]

Historie i Norge

[rediger | rediger kilde]
Arbeid på fisketønner på Tyskebryggen i Bergen på 1910-tallet
Bøkkere i tønnemakeri i Beiarn engang mellom 1910 og 1935.
Foto: Hans Nikolai M. Skaugvold / Nordlandsmuseet
Skafferstokk fra Bergen bødkerlaug. I Bergen omtalt som "Schaffenholz". Skåret i regelmessige sekskanter med rød, gul, grønn og sort maling. Med dreid håndtak og tønneformet knapp i motsatt ende. [24]
Foto: Stine Dornfest
Øltønner i Foss Bryggeri 1917
«Makrelsalting paa Moes Brygge» viser bruken av tretønner til nedsalting av makrell på Sørlandet først på 1900-tallet
Foto: Ferdinand Køhn / Nasjonalbibliotekets bildesamling

Bøkkerne produserte emballasje, beholdere, målekar og ulike typer redskap som bøyer og kagger.[1]

I Norge hører bøkkerhåndverk og sildefiskeriene nøye sammen fordi sildetønner tradisjonelt var det viktigste produkt for bøkkerne i vårt land. Store mengder sild skulle hvert år saltes i tønner, det meste for eksport. Bøkkerfaget hadde derfor særlig mange utøvere i enkelte byer på Vestlandet, for eksempel Flekkefjord, Haugesund, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Faget hadde sine konjunkturer i takt med sildeperiodene.[1]

I takt med fangst og omsetning av sild fikk faget et stort oppsving i Rogaland på 1800-tallet. I 1845 var det 45 bøkkere i Stavanger, og antallet var mer enn fire ganger så stort i 1880.[25]

Til Lofotfisket ble det produsert tønner til rogn og tran. Også klippfisk ble emballert i spesialtilpassede tønner, ofte omtalt som klippfiskdunker.[1]

I Målselv ble det laget vanlige tønner til sildesalting samt spesialtønner til tjære. Bønder som drev med tjærebrenning produserte vanligvis sine egne tjæretønner. [26]

Tønner ble brukt som emballasje for en rekke industriprodukter; på Rjukan hadde Norsk Hydro lenge egen fabrikk for å lage tønner til kunstgjødsel, og på Eydehavn hadde Arendal Smelteverk bøkkerversted for å lage tretønner til silisiumkarbid.[1][27] Industristav var en kvalitet der det var mindre nøye med treslag som ble brukt.[28]

Bøkkerfaget var utbredt i Norge fram til 1930, men nye metoder for emballering, samt maskinering av deler av prosessen gjorde at behovet for utøvere sank raskt. Emballasje av plast tok over markedet for bøkkerens produkter; dette skjedde litt etter litt midt på 1900-tallet, ikke bare i Norge, men på global basis. På 1960-tallet ble de fleste tønnefabrikkene i Norge nedlagt, Da hadde plast overtatt nesten all produksjon av tønner til nedlegging av sild.[1][29]

Kippertradisjoner i Bergen

[rediger | rediger kilde]

Kippersmauet på Nordnes i Bergen har navn etter yrket.[30] I Skuteviken i Bergen var den såkalte «kippermusikken» fast innslag i nyttårsfeiringen frem til bergensbrannen i 1916. Da hadde det vært tradisjon i over hundre år at deltakerne samlet seg på Skutevikstorget nyttårsaften, ofte utkledd som til karneval. Folk trommet på bøtter, blikkspann og kjeler, blåste i fløyter og slo på instrumenter som ble kalt «kikhoster», der bråket kom fra lokk med bjeller på som ble smelt sammen, og strenger spent over en boks med småstein eller spiker som raslet når en slo på strengene. Flokken marsjerte oppover Skuteviksveien gjennom Steinkjelleren og Øvregaten ned til Torgallmenningen. Mange sluttet seg til opptoget underveis, og avhengig av været kunne bråket pågå i noen timer, for dette årvisse rabalderet var noe politiet så stort på.[31] I dag lever denne folkefesten videre i Florø som «kjippen».[32]

Hagevik Tøndefabrikk ligger ved Ulvesundet i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane. Anlegget er fredet av Riksantikvaren.
Foto: Atle Råsberg, 2012

Bøkkerne i Bergen hadde laug fra tidlig på 1600-tallet til midt på 1800-tallet. En rekke av laugets pontifikaler er bevart på Bergen museum.[24]

Materialer

[rediger | rediger kilde]

En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i en stavkrakk. Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass med mokker og sleggert. Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at bunnene er kommet på plass i egen fals.[1]

Tønnestav

[rediger | rediger kilde]
Eikestav stablet til tørking i Frankrike
Foto: Olivier Lemoine

Bøkkerens produkter er satt sammen av opptil to typer råmaterialer: staver og bunner av tre, og tønneband, gjorder, som kan lages av tre eller metall. Staver og bunner lages av bord av tre, eik brukes til finere og varige produkter, mens furu brukes til tønner for engangsbruk. Produksjon av tønnestaver for salg til bøkkerverkstedene var viktig i mange skogsbygder på Vestlandet og på Sørlandet.[1][33]

Tønneband eller gjorder

[rediger | rediger kilde]

Tønnebanda eller gjordene har fra slutten av 1800-tallet som regel vært laget av jern, men ble opprinnelig laget av tre, i Norge helst av hassel. Tønnebandproduksjon for bøkkerne var lenge en egen bivirksomhet for bønder med egnet hasselskog, som ble kalt for bandaskog. Tønneband ble levert i bunter.[1]

Teknikk og verktøy

[rediger | rediger kilde]

Før 1850 ble tønnestavene klyvd ut av stokken med et klyvjern, og etter 1850 er tønnestaven blitt sagd. Så festes staven i en stavkrakk og tildannes med en bandkniv. Sidene på tønnestaven høvles på en strykebenk; staven skal være breiest midt på og kanten skal skråne innover. Når stavene ligger klar skal tønna reises. Bøkkeren plasserer 18-20 staver i et slagband av jern til ei tønne på 120 liter. Et slagband til settes på, så snues tønna. Ei tønnevinde settes på og strammes slik at et slagband kan settes på også i denne enden. Så skal tønna fyres. Høvelspon i et fyrjern tennes inne i tønna. Varmen fortrenger fuktighet i stavene.[34]

Verneverdig håndverk

[rediger | rediger kilde]

Eikefat er en nødvendig del av norsk akevittproduksjon, og blant annet Vinmonopolet har behov for vedlikehold og restaurering av sine fat og såkalte liggere. Gode eikematerialer til staver er stadig vanskeligere å få tak i, og vedlikehold av gamle fat desto viktigere. Det er altså stadig et lite, men viktig, marked for faget.[35]

Det er få bøkkere igjen i Norge: i 2016 var det kun fire med håndverksbrev.[36] Faget ble tatt ut av lærlingeordningen. Vinmonopolets Produksjonsavdeling (siden omdøpt til Arcus og deretter til Anora) tok initiativ til å få faget innført igjen i 1994. Per 2025 er det fire bøkkere i arbeid på bøkkerverkstedet ved Anoras anlegg på Gjelleråsen utenfor Oslo.[37]

Bøkkerfaget er (pr. 2025) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag.[38] Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.[39] Utdanningen er to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon, og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid. Utdanningen avsluttes med en svenneprøve.[40][41]

I 1924 kom faget også inn under mesterbrevordningen og i 2025 avla bøkker Arne-Jøran Øyen hos Anora mesterbreveksamen ved Norges Mesterakademi, og ble med dette den første mesteren i faget på over 70 år.[42]

Kulturminner

[rediger | rediger kilde]

Både «Bøkkerbua» i Feda i Kvinesdal, i Fusa og Samnanger i Hordaland finnes bøkkerverksted som lager tønner på gamlemåten. Hagevik Tøndefabrikk på Vågsøy i Måløy ble i 1994 fredet av Riksantikvaren som eksempel på en tønnefabrikk i Norge.[43]

Nordmøre Museums verksted på Voldbrygga ved Vågen i Kristiansund er bevart i sin helhet, med verktøy og maskiner og er dessuten godt dokumentert ved intervjuer med bøkkere som har arbeidet her og i andre bøkkerverksteder i Kristiansund.[1][44]

Bøkkerfaget i stedsnavn

[rediger | rediger kilde]

Mange stedsnavn har opphav i bøkkerfaget: I Oslo ligger Bøkkerveien der firmaet Arcus produserte akevitt og tok initiativ til å redde bøkkerfaget i Norge. I Porsgrunn ligger Bøkkerkåsa mellom Versvika og Herøya i Porsgrunn,[45] Ved Vågen i Kristiansund finner vi Dikselveien som har navn etter bøkkerens viktigste redskap dikselen.[1][46][47]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Svendsen, Sverre Johan (1994). Bøkkerhandverket i Kristiansund 1865-1940. Kristiansund: Nordmøre museum. ISBN 8299078911.
  2. ↑ { Kilde bok | forfatter = Dalva, Jacob | utgivelsesår = 1981 | tittel = Frå tømmer til tønner | isbn = 8270961140 | utgivelsessted = Stavanger | forlag = Dreyer bok : Tysvær kulturstyre | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062506101 | side = 11-12}}
  3. 1 2 Stanke, Rosemarie (2009). Die Fassbinderei im Wandel der Zeit. Ein Bild eines aussterbenden Berufes mit besonderer Berücksichtigung des Landes Niederösterreich. Diplomstudium Volkskunde, Universität Wien. Wien: Universität Wien.
  4. ↑ Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1975. s. 68.
  5. ↑ ««Kiper», NAOB». Arkivert fra originalen 7. desember 2022. Besøkt 7. desember 2022.
  6. ↑ Bøgh, Johan (1910). Bergens haandværkere i 300 aar, fortegnelse m.m. over Bergens haandværkere fra ca. 1550 til laugenes ophævelse 1869. Bergen. s. 52-59.
  7. ↑ Grieg, Sigurd (1936). Middelalderen. Oslo: Norges håndverkerforbund.
  8. ↑ Christensen, Anne Louise Gjesdal (1975). Bøkker. Oslo: Universitetet i Oslo, Inst.for folkelivsgransking. ISBN 8255060286.
  9. ↑ Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1975. s. 68.
  10. ↑ Thuesen, Nils Petter (2001). Oslos historie i årstall. Oslo: Topografisk forl. ISBN 8279810056.
  11. ↑ nb.no besøkt 2.12.2025
  12. ↑ Tønnesen, Ole Jan (1994). Kulturlandskap, kystkultur og kulturvern. Trondheim: [O.J.Tønnesen]. s. 112.
  13. ↑ Nielsen, Niels (1979). Bergenske ord og vendinger. Bergen: Bergen forl. og grafisk service. s. 35. ISBN 8290322003.
  14. ↑ Schønfelder, Lotte (1998). Gatenavn i Bergen. Bergen: Bergens Tidende. s. 9.
  15. ↑ Adrian Posepilts by. Trondheim: Byhistoriekomitéens formidlingsutvalg/Teaterlaget i BUL. 1992. s. 15.
  16. ↑ Dolven, Arne S.: «bøkker» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. desember 2022 fra
  17. ↑ [Torske, Nils (2003). "-og det ble farger-". Levanger: Levanger museum. s. 5. ISBN 8290842058.]
  18. ↑ [Hetland, Audun (1961). Vi skal nok bite fra oss. Oslo: Erichsen. s. 22.]
  19. ↑ Jørgen Nørby Jensen, dansk sprognævn: «Å falle i staver», Berlingske Tidende, 6. juli 2007
  20. ↑ Ertzeid, Sturla (1996). Museumsbesøk. Søgne: Mediagruppa, Søgne kommune. s. 77. ISBN 8299075971.
  21. ↑ Dalva, Jacob (1981). Frå tømmer til tønner. Stavanger: Dreyer bok : Tysvær kulturstyre. s. 8. ISBN 8270961140.
  22. ↑ Gamle danske handverk. København 1976
  23. ↑ «Tonnellerie française : une notoriété mondiale» (PDF). La marne viticole. 2016. Besøkt 7. desember 2025.
  24. 1 2 [Grevenor, Henrik (1924). Fra laugstiden i Norge. S.l.: Kristiania haandverks- og industriforening. s. 152-154.]
  25. ↑ Erling Jensen: Bøkkerfaget
  26. ↑ Renmælmo, Roald (1998). Bøkkerarbeid i Målselv. Bergen: Håndverksregisteret. s. 4.
  27. ↑ Utstilling på Eydehavnmuseet. Besøkt år 2005.
  28. ↑ Vevstad, Andreas (1998). Agderskog. Kristiansand: Agder skogeigarlag. s. 599. ISBN 8299465001.
  29. ↑ Vevstad, Andreas (1998). Agderskog. Kristiansand: Agder skogeigarlag. s. 601. ISBN 8299465001.
  30. ↑ «Kippersmauet | Bergen byleksikon». www.bergenbyarkiv.no. Besøkt 6. desember 2025.
  31. ↑ Olav Gorseth: «Historisk nyttårskarneval i Bergen», Bergensavisen 31. desember 2020
  32. ↑ Marie Stafsnes Osland: «Nyttårsfesten er like stor som grunnlovsfeiringa», NRK 1. januar 2015
  33. ↑ Vevstad, Andreas (1998). Agderskog. Kristiansand: Agder skogeigarlag. s. 551. ISBN 8299465001.
  34. ↑ Christensen, Anne Louise Gjesdal (1975). Bøkker. Oslo: Universitetet i Oslo, Inst.for folkelivsgransking. ISBN 8255060286.
  35. ↑ Aftenpostens historiemagasin nr. 2, 2016.
  36. ↑ Aftenpostens historiemagasin nr. 2, 2016.
  37. ↑ Mørk, Martin (20. oktober 2025). «Han er Norges første mesterbøkker på over 70 år». www.hotellmagasinet.no. Besøkt 28. oktober 2025.
  38. ↑ handverksinstituttet.no besøkt 6.11.2025
  39. ↑ www.udir.no besøkt 30.10.2025
  40. ↑ utdanning.no besøkt 2.12.2025
  41. ↑ utdanningsnytt.no besøkt 02.12.2025
  42. ↑ Mørk, Martin (20. oktober 2025). «Han er Norges første mesterbøkker på over 70 år». www.hotellmagasinet.no. Besøkt 28. oktober 2025.
  43. ↑ «Historie». Hagevik Tønnefabrikk (på engelsk). Besøkt 1. desember 2025.
  44. ↑ «Tidens Krav 1983.09.27». Norge;Møre og Romsdal;;Kristiansund. 27.09.1983. s. 16.
  45. ↑ «Kystguiden : Telemark : kulturhistorisk reisefører for Telemarkskysten». www.nb.no. s. 67. Besøkt 4. desember 2025.
  46. ↑ www.norgeskart.no besøkt 29.10.2025
  47. ↑ stadnamn.kartverket.no besøkt 6.12.2025

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bøkker&oldid=25691392»