Bergensbrannen 1916

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bybrannen i Bergen 1916 fant sted 15.-16. januar.

Bergensbrannen 1916 var en bybrann som fant sted 15. til 16. januar 1916 da store deler av byen Bergen brant. Med unntak av husene på Rådstuplassen ble alle bygningene i strøket Bergen sentrum ødelagt i brannen. 380 bygninger gikk tapt og 2700 mennesker ble hjemløse. Gjennom historien har Bergen vært herjet av utallige branner, men det er denne som omtales som «bergensbrannen».

Brannen 15. - 16. januar 1916[rediger | rediger kilde]

380 bygninger i Bergen sentrum gikk tapt. Bildet viser brennende sjøboder ved Vågen.
Børsbygningen og Bankbygningen viser arkitekturen fra før bergensbrannen i 1916
Bygningene i Strandgaten ble reist etter bergensbrannen i 1916. Det var da mulig å regulere Bergen sentrum

Klokken fem om ettermiddagen lørdag 15. januar 1916 var noen arbeidere i ferd med å telle varebeholdningen til jernhandler Berstad i en bod ute ved Murallmenningen. Ute blåste det storm.[1] En av arbeiderne var uheldig å antenne en ball tjæredrev med et lys. Han åpnet døren for å lempe den på sjøen. Da kom et stormkast inn i boden og snart sto hele bygningen i lys lue.

Ilden spredte seg så raskt innover Strandgaten mot Torvet. Sjøbodene i tre brant som knusk, og ildebrannen fortsatte oppover Markeveien mot Engen. Brannmannskapene innså snart at Strandgaten ikke sto til å redde og anstrengte seg følgelig om å stoppe brannen ved Torgallmenningen. En sjøsprøyte konsentrerte seg om å holde børs- og bankbygningene våte, og klarte på denne måten å redde disse og hindret brannen i å spre seg til Vågsbunnen. Lengre vest i byen gikk det imidlertid ikke så bra, ettersom brannmannskapene ikke klarte å stoppe brannen før den nådde Brannstasjonen. I syd ble brannen stoppet ved Permanenten, ved hjelp av militære som holdt bygningen våt ved hjelp av presenninger hele natten. Man klarte også å redde østsiden av Ole Bulls plass. Det tok fyr i Hotell Norge, men bygningen ble reddet fra brannen. Den Nasjonale Scene ble også reddet etter iherdig innsats fra skuespillerne.

Brannen hadde lagt øde hele området mellom Torgallmenningen og Murallmenningen. Også området som var regulert etter 1855-brannen mellom Torgallmenningen og Brannstasjonen var ødelagt. På en natt var det sentrum som gikk tilbake til middelalderen lagt i aske. Det først en måtte gjøre var å gjerde inn brannområdet. Så ble de farlige restene sprengt.

Gjenoppbyggingen[rediger | rediger kilde]

Etter brannen stod det igjen 17 bygninger eller bygningsrester, blant annet Telefonkompaniets nye hus i Veiten som står der den dag idag. For å få forbindelse Nordnes og Engen ble det ryddet veier. Det ble bygget brakker i sentrum for å gi lokaler til de bedriftene som var rammet. Det ble også bygget provisoriske brakker rundt i hele byen for å skaffe bolig til mange av de som var blitt husløse etter brannen, blant annet den kommunal brakkebyen på Gyldenpris, som ble kjent som «Blodbyen». Etter hvert kom det nye bygg på de fleste branntomtene, bortsett fra på tomten til Hotell Metropol. Denne tomten stod ubebygget i 97 år, inntil Gulating lagmannsrett ble bygget i 2013[2].

Det var noen viktige enkeltpersoner som hadde føringen for hvordan det nye sentrum skulle utvikles[3]. Det var de norske arkitektene Finn Berner, Georg Jens Greve og Ole Landmark, i tillegg den svenske ingeniøren Albert Lilienberg.

Noen historikere mener at bergensbrannen var en «nødvendig katastrofe»[4]. Før brannen var det et senmiddelaldersk kaos i veinettet, hus i mange, hus fra 1600-talletvar klemt inn der det var mulig, uten plan og preget av at ingen trengte innhente byggetillatelse for å sette opp bygninger. Denne bebyggelsen hemmet utviklingen. Brannen ga en utviklingsmulighet. Gatenettet i dagens Bergen er det samme som ble lagt etter brannen i 1916, og bygningene stammer også fra denne tiden. Det såkalte 1916-området ble Bergens viktigste forretningsområde.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]