Bergensbrannen 1916

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bybrannen i Bergen 1916 fant sted 15.-16. januar og raserte store deler av sentrum.

Bergensbrannen 1916 var en bybrann som fant sted 15. til 16. januar 1916 da store deler av byen Bergen brant. Med unntak av husene på Rådstuplassen ble alle bygningene i strøket Bergen sentrum ødelagt i brannen. 380 bygninger gikk tapt, 2 700 mennesker ble hjemløse, og to omkom. Gjennom historien har Bergen vært herjet av utallige branner, men det er denne som omtales som «bergensbrannen».

Brannen 15. - 16. januar 1916[rediger | rediger kilde]

380 bygninger i Bergen sentrum gikk tapt. Bildet viser brennende sjøboder ved Vågen.
Børsbygningen og Bergen privatbank viser arkitekturen fra før bergensbrannen i 1916
Bygningene i Strandgaten ble reist etter bergensbrannen i 1916. Det var da mulig å regulere Bergen sentrum

Klokken fem om ettermiddagen lørdag 15. januar 1916 var tre arbeidere i ferd med å telle varebeholdningen til jernhandler Berstad i en bod ute ved Murallmenningen. Ute blåste det storm.[1] Utpå ettermiddagen skulle noen rør bæres inn fra svalgangen i øverste etasje i sjøboden. Det høye bygget hadde elektrisk lys i lagerrommene, men ikke i gangen. For å se noe under vareopptellingen, tente arbeiderne et stearinlys. I svalgangen lå noen baller med tjæredrev (dvs. tjæret hamp til å tette båter og vinduer). En av arbeiderne kom borti tjæredrevet med stearinlyset, og straks tok flere av ballene fyr. Formannen reagerte instinktivt med å åpne døren og lempe de brennende ballene på sjøen, men i mellomtiden hadde det blåst opp en kraftig nordavind. Et stormkast inn i boden sørget for at taket snart var overtent, og snart sto hele bygningen i lys lue. Kl. 17:15 ble brannvesenet varslet, både fra brannmelderapparatet på Muren og brannvakten på Skansen. Minutter senere lå et teppe av røyk over Strandgaten. At brannen brøt ut flere etasjer oppe i et bygg, gjorde den ekstra vanskelig å slukke fra starten av.[2]

Åpne flammer stod ut fra den antente bygningen, og et fyrverkeri av gnister føk innover langs Vågen. Brannsirenene ulte, og fra Bergenhus festning ble det fyrt av brannskudd. Brannsjef Rolland og brannkorpset hadde hendene fulle; også reservekorpset på 200 mann var ute, mens stormen liksom jagde brannen foran seg. Skipsreder Lea var blant de som meldte seg frivillig og hjalp folk å evakuere sine eiendeler. Tre ganger klarte Lea og vennene hans å krysse Gamle Markevei for å hente folks løsøre. Lea var den siste som ga seg; hver gang klærne hans tok fyr, rullet han seg i vannstrømmen i rennesteinen.[3]

Ilden spredte seg så raskt innover Strandgaten mot Torvet. Sjøbodene i tre brant som knusk, og brannen fortsatte oppover Markeveien mot Engen. Brannmannskapene innså snart at Strandgaten ikke sto til å redde og anstrengte seg følgelig om å stoppe brannen ved Torgallmenningen. En sjøsprøyte konsentrerte seg om å holde børs- og bankbygningene våte, og klarte på denne måten å redde disse og hindret brannen i å spre seg til Vågsbunnen. Lengre vest i byen gikk det imidlertid ikke så bra, ettersom brannmannskapene ikke klarte å stoppe brannen før den nådde brannstasjonen. I syd ble brannen stoppet ved Permanenten, ved hjelp av militære som holdt bygningen våt ved hjelp av presenninger hele natten. Man klarte også å redde østsiden av Ole Bulls plass. Det tok fyr i Hotell Norge, men bygningen ble reddet fra brannen. Den Nasjonale Scene ble også reddet etter iherdig innsats fra skuespillerne.

En tid brant det sammenhengende fra Muren og til Lille Lungegårdsvann. Sjødampsprøytene på Vågen sendte tonnevis med sjøvann innover den brennende byen, men det monnet ikke. Sprøyten på Nøstet var til liten hjelp, for den kraftige vinden hindret vannstrålen i å runde Nordnespynten. Inne i sentrum veltet brannen som en ildfoss ned gjennom gatene. Stadige eksplosjoner inne i ildmørjen sendte brennende gjenstander i alle retninger, og den som ville snakke med sidemannen, måtte brøle for å overdøve buldringen fra brannen. En stund så det ut som om også brannstasjonen ville ta fyr. Brannsjef Rolland fortvilte; han bodde ved siden av brannstasjonen, og hadde av den grunn ikke tegnet forsikring. Skipsreder Lea deltok i evakueringen av vennens hjem. Til og med brannsjefens piano fikk de reddet ut; men inne i boligen kunne en ikke stå vinduene nærmere enn en meter på grunn av heten fra brannen som nærmet seg.[4]

Også fengselsbygningen var sterkt truet av ilden. Rundt 50 fanger måtte evakuere. De fleste ble overført til arrestlokalene i Allehelgensgate, men 20 ble satt fri. Bare tre av dem rømte; de andre meldte seg igjen. Hovedpostkontorets arkiver og verdisaker ble brakt i sikkerhet, mens ansatte ved kommunens kontorer på Rådstuplassen fraktet de kommunale arkivene til jernbanevogner som kunne kjøre ut av byen om brannen skulle nå jernbaneområdet. Men det eneste kommunale kontoret som brant, var Bergens kommunale pensjonskasse, som hadde reddet alle verdipapirer ved å benytte seg av forsikringsselskapets Hygeas sikkerhetshvelv i samme bygning.[5]

Brannen hadde lagt øde hele området mellom Torgallmenningen og Murallmenningen. Også området som var regulert etter 1855-brannen mellom Torgallmenningen og Brannstasjonen var ødelagt. På en natt var det sentrum som gikk tilbake til middelalderen lagt i aske. Det først en måtte gjøre var å gjerde inn brannområdet. Så ble de farlige restene sprengt.

Gjenoppbyggingen[rediger | rediger kilde]

Etter brannen stod det igjen 17 bygninger eller bygningsrester, blant annet Telefonkompaniets nye hus i Veiten, som står der den dag i dag. Veier ble ryddet for å forbinde Nordnes og Engen. Det ble reist brakker i sentrum for å skaffe lokaler til de bedriftene som var rammet. Det ble også reist provisoriske brakker rundt i hele byen for å skaffe bolig til de hjemløse, blant annet den kommunale brakkebyen på Gyldenpris, kjent som «Blodbyen». Etter hvert kom det opp nye bygg på de fleste branntomtene, bortsett fra på tomten til Hotell Metropol, som stod ubebygget i 97 år, inntil Gulating lagmannsrett ble reist i 2013.[6]

De tre arbeiderne i Berstad-boden ble senere dømt til tre måneders fengsel for uforsiktig omgang med ild.[7]

To mennesker omkom. Den ene var en 34 år gammel stenarbeider som hjalp til under slukningsarbeidet. En frontmur i Olav Kyrres gate falt over ham, selv om befalet flere ganger hadde advart ham mot å gå bort dit. Han ble trukket frem i live, tilsett av dr. Pettersen på Fødselsstiftelsen og deretter sendt til Haukeland sykehus, hvor hans bein måtte amputeres; men søndag formiddag døde han. I brannrapporten omtales det som en lykke at bare én person hadde satt livet til, men så ble en eldre håndverker meldt savnet. 18. januar etterlyste avisene den 75-årige filhugger Rasmus Johannessen, bosatt i Dampesmuget 10. Han var blitt dradd ut av huset med makt, men smatt senere inn igjen, sikkert for å hente noe. Han ble funnet død i brannruinene.[5]

Bjørken ved Ole Bull-statuen på den siden som snur mot varehuset Sundt, har svimerker fra bybrannen da bjørken var et ungt tre. Av hotell Norge brant bare de øverste etasjene på hjørnet ut mot Vestre Torggate. Da løyet vinden, så den unge bjørken klarte seg.[8]

Noen viktige enkeltpersoner hadde føringen for hvordan det nye sentrum skulle utvikles.[9] Det var de norske arkitektene Finn Berner, Georg Jens Greve og Ole Landmark, i tillegg den svenske ingeniøren Albert Lilienberg.

Noen historikere mener at bergensbrannen var en «nødvendig katastrofe».[7] Før brannen var det et senmiddelaldersk kaos i veinettet, med hus fra 1600-tallet klemt inn der det var mulig, uten plan og preget av at ingen trengte å innhente byggetillatelse for å sette opp bygninger. Brannen ga en etterlengtet utviklingsmulighet. Gatenettet i dagens Bergen ble anlagt etter brannen i 1916, og bygningene stammer også fra denne tiden. Det såkalte «1916-området» ble Bergens viktigste forretningsområde.

Det ble satt i gang innsamlinger til de hjemløse etter brannen. Først i oktober 1940 avsluttet Bergens Privatbank konto 137.303, «Bidrag i anledning af Branden i Bergen 1916 ved Bergens Kommune». Da stod det kr 5.789,90 på kontoen.[10][trenger bedre kilde] «Brannstrøksfondet av 1916» har på sin side gitt bidrag til Sjøfartsmonumentet med omkring kr 43.000 og oppussing av Smørsbroens vestside med omkring kr 10.000.[11]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ihlebæk, Oscar (1958). Bergensbrannen 1916. Bergen: Bergen kommune. s. 10. 
  2. ^ Erik Fossen: «Brann banet vei for ny by», Bergens Tidende, 25. januar 2014
  3. ^ Norvald Tveit: Fra gull til grønne skoger (s. 42), forlaget Gyldendal, Oslo 1972, ISBN 82-05-05543-2
  4. ^ Norvald Tveit: Fra gull til grønne skoger (s. 43)
  5. ^ a b Ihlebæk, Oscar (1958). Bergensbrannen 1916. Bergen kommune. s. 26. 
  6. ^ http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Slik-sa-Bergen-ut-etter-at-brannen-hadde-herjet-3493592.html
  7. ^ a b <http://www.nrk.no/hordaland/xl/den-nodvendige-katastrofen-1.12733863
  8. ^ Trude Haug: «Her er bjørken som ikke lot seg knekke av brann», Bergens Tidende, 8. mai 2012
  9. ^ Gjenreisningen etter Bergensbrannen 1916
  10. ^ Mappe 3549/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
  11. ^ Ihlebæk, Oscar (1958). Bergensbrannen 1916. Bergen kommune. s. 67. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]