Hopp til innhold

Aleksandra Kollontaj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aleksandra Kollontaj
FødtАлександра Михайловна Домонтович
19. mars 1872[1]Rediger på Wikidata
St. Petersburg[2][3]
Død9. mars 1952[4][1][5][6]Rediger på Wikidata (79 år)
Moskva[2][3]
BeskjeftigelseRevolusjonær, diplomat, kvinnesaksforkjemper, skribent, politisk teoretiker, People's Commissar (1917–1918), sosiolog Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Zürich
EktefellePavel Dybenko
Vladimir Liudvigovich Kollontay[7]
FarMikhail Domontovich
PartiDet russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
Sovjetunionens kommunistiske parti
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
Russland[2]
GravlagtNovodevitsjijkirkegården[8]
Medlem avWorkers' Opposition
UtmerkelserLeninordenen (1933)[9]
Arbeidets røde fanes orden[10]
Den aztekiske ørns orden (1944)[10][11]
Storkors av St. Olavs Orden (1946)[10][12]
Arbeidets røde fanes orden[10]
Signatur
Aleksandra Kollontajs signatur
Aleksandra Kollontaj på Commons
Aleksandra Kollontaj ved skrivebordet i den sovjetiske legasjon i Oslo.
Foto: Eivind Enger, Oslo Museum[13]

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (Алекса́ндра Миха́йловна Коллонта́й — født Domontovitsj, Домонто́вич; født 19. marsjul./ 31. mars 1872greg. i St. Petersburg, død 9. mars 1952 i Moskva) - i Norden kjent som Madame Kollontaj[14] - var en russisk kommunistisk revolusjonær. Hun var først medlem av Mensjevik-partiet, og fra 1914 Bolsjevikene. Hun måtte i eksil i Stalin-tiden som diplomat. Hun ble dermed en av de få «gammelbolsjevikene» som unnslapp Moskva-prosessene på 1930-tallet med livet i behold.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Kollontaj ble født som datter av en oberst i tsarens armé, Mikhail Aleksejevitsj Domontovitsj, av ukrainsk kosakkfamilie[15][16] bestående av militære og godseiere, og Alexandra Masalin-Mravinskij, før paret rakk å bli gift. På 1870-tallet var oberst Domontovitsj militærinspektør ved kavaleriskole for tsarens livgarde, beliggende ved Jekateringovskij prospekt i St. Petersburg, og familien bodde i en offisersleilighet like ved. Da Kollontaj ble født, var begge morens foreldre døde. Morfaren Alexander Massalin hadde vært en finsk bondegutt fra Savolax som gikk barføtt til St. Petersburg, hvor han slo seg opp på trelasthandel i tsarens raskt voksende hovedstad, der gatene var «brolagt» med tre. Morfaren lærte aldri å snakke skikkelig russisk, men som fremgangsrik forretningsmann ble han likevel gift med en russisk adelsdame, Krilova, som mente hun hadde giftet seg under sin stand. Kollontajs mor Alexandra giftet seg med ingeniør Mravinskij. Sammen fikk de en sønn og to døtre, men på et ball forelsket hun seg i gardeoffiseren Domontovitsj og lot seg skille. Dette var noe helt uvanlig i tsartidens Russland, og Kollontaj ble født før foreldrene var formelt gift.[17]

Hun var fem år gammel da faren ble kalt ut i den russisk-tyrkiske krig våren 1877, og utnevnt til general. Ved fredsslutningen i 1878 ble Domontovitsj satt inn som tsarens stedfortreder i Bulgaria, som landets første russiske guvernør og leder av arbeidet med ny statsforfatning. Våren 1878 bosatte han seg derfor i Sofija med sin kone, datter og de to døtrene fra konens første ekteskap, Adèle og Jenny. Familien bodde i et hus med rosenhage, og Kollontai utforsket området rundt, hadde eget esel og lekte med andre barn. Domontovisj var reformvennlig, og siden bulgarerne var positivt innstilt til russerne som hadde befridd dem for tyrkernes undertrykkelse, fikk han støtte fra fremskrittsvennlige bulgarere. Han utarbeidet en liberal forfatning bygd på et folkevalgt storting (sobranja), men dette var tsaren sterkt uenig i. I 1879 ble flere av sobrajaens liberale medlemer arrestert, og i 1879 ble den tyske prinsen Alexander av Battenberg innsatt som bulgarsk knjas (fyrste) og utnevnte en nokså liberal regjering, men like etter falt guvernør Domontovitsj i unåde og ble kalt tilbake til St. Petersburg. Familien fryktet de kunne straffes med forvisning, og levde i nagende usikkerhet.[18]

Kollontaj fortalte senere at både hennes mor og den engelske guvernanten var strenge. Hun ble oppdradd til å rydde etter seg, lese lekser og behandle tjenerne med respekt. Foreldrenes venn Viktor Petrovitsj Ostrogorskij[19] var huslærer for henne. Han syntes hun var flink til å uttrykke seg, og foreslo for henne å bli forfatter.[20] Kollontaj snakket flytende russisk, finsk, engelsk, tysk og fransk.[21] Fransk snakket hun med sin mor og de to halvsøstrene, engelsk med sin guvernante, finsk med bøndene på landstedet de hadde arvet etter hennes morfar i Finland, og tysk lærte hun seg ved studier.

Sin barndoms somre tilbragte hun på sin morfars landeiendom Kuusan Hovi[22] i Mola på Det karelske nes.[23] Her ble hun vitne til de jevnaldrende torperbarnas trøstesløse fattigdom, der de kom barføtt inn fra skogene med markjordbær, sopp, kreps og andre godbiter, og måtte takke pent for myntene husholdersken slengte til dem. Kollontaj ga dem mat hun hadde stukket til side fra egne måltider, og ble såret over at de ga den til grisen. Først senere ble hun klar over at torpernes eneste gris reddet dem fra sult gjennom den lange vinteren.[24]

Kollontaj var ni år gammel da Sofia Petrovskaja[25] som den første russiske kvinnen ble henrettet ved hengning, som leder for bombeattentatet som drepte tsar Alexander II. Faren til Kollontajs halvsøstre, ingeniør Mravinskij, ble arrestert og sendt i forvisning til en fjern provins. Tidligere var han blitt hentet av politiet som sakkyndig for å undersøke en fuktig kjeller etter at det var funnet en tunnel gravd ut under en gate som tsaren ofte kjørte gjennom, og en kraftig sprengladning der. Mravinskij mente fukten skyldtes en lekkasje fra et vannrør, men fant ingenting. Etter drapet på tsaren mistenkte politiet at Mravinskij med dette hadde forsøkt å dekke over attentatgruppen.[26]

Kollontaj i 1888.

Begge Mravinskijs døtre, Kollontajs halvsøstre, gikk på gymnaset, men Kollontaj fikk ikke lov av sin mor som fryktet lærestedenes revolusjonære krefter. Hun stolte bare på hjemmeundervisning, og nå flyttet hun med barna til familiegården Kuusan Hovi i Finland. Der streifet Kollontaj fritt omkring, og søkte tilflukt i morfarens bibliotek. Historikeren Alma Söderhjelm[27] bodde i Tervola og kjente Kollontaj fra hun var ti til hun var 16, og skriver i sine memoarer at hennes silkekjoler skilte seg fra de finske jentenes bomullsklær. Kollontaj ble også gjort narr av fordi hun foretrakk bøker for selskapslivet i St. Petersburg. En rise til Italia gjorde stort inntrykk. Halvsøsteren Jenny utdannet seg til operasanger og debutert som Gilda i Rigoletto. I St. Petersburg fikk hun en lysende karriere under kunstnernavnet Eugenia Mravina, og traff nok av adelsmenn som foreslo å være hennes «velgjører». Men hun valgte å gifte seg med en fattig offiser som riktignok måtte si opp sin stilling, siden det var upassende for en militær å inngå ekteskap med en opptredende. Ifølge Söderhjelm hadde tronfølgeren tsarevitsj Nikolaj vært blant Jennys beundrere, men hun avviste også ham.[28]

Søsteren Adèle fikk ingen flere ekteskapstilbud etter at hennes far var sendt i forvisning, men da hun var 20 år gammel, tilbød en 60 år gammel venn av familien henne ekteskap, noe hun takket ja til. Hun døde under den tyske beleiringen av Leningrad i 1941. Jenny døde alt i 1914.[29]

15 år gammel opplevde Kollontaj en overveldende kjærlighetssorg. Sommeren 1888 tok moren henne derfor med til Stockholm, der de bodde på hotell på Gustaf Adolfs torg, rakt imot Stockholms slott. Hun fant snart sitt favorittsted i Stockholm, Norrbro med Norrströms virvler.[30]

Foreldrene nektet slektningen Vladimir Kollontaj fra Tiflis å komme på besøk da de fikk vite at deres datter Aleksandra ville gifte seg med ham, en fattig ingeniør. I 1893 ble det bryllup likevel, selv om presten stod på at Aleksandra var en mann som het Aleksander, for slik stod det i kirkeboken. Paret flyttet inn i en beskjeden leilighet med møbler som jevnlig måtte til pantelåneren. Aleksandras mor lånte dem familiens gamle hushjelp, for Aleksandra tok seg lite av husarbeid. Da hun ble gravid, reiste paret til hans familie i Tiflis, der Aleksandra tre år tidligere hadde bodd i guvernørens palass, der tsarens adjutant hadde fridd til henne.[31]

Revolusjonær

[rediger | rediger kilde]

Sønnen fikk navnet Mikhail («Misja») etter sin morfar. Barnestell fikk aldri Aleksandra taket på, og det var et velkomment avbrekk da mannen tok henne med på oppdrag i Narva, der Estlands største bedrift, Krenholms tekstilfabrikker, skulle ha nytt ventilasjonsanlegg. På omvisning oppdaget hun arbeidernes vilkår med 14 timers arbeidsdag; bomullsstøv de ble syke av; brakkene der de sov på gamle filler, tett inntil hverandre; en månedslønn på 7 rubler. Småbarn krøp på gulvet, passet av en seksåring. Da Aleksandra bøyde seg over et urørlig barn, oppdaget hun at det lå der dødt i mylderet av levende småbarn. Dette ble et vendepunkt.[32] Hun engasjerte seg i tekstilstreiken i 1895 som kulminerte med 30.000 streikende sommeren 1896, ledet av kampforbundet Lenin hadde dannet. Dette tvang tsarregimet til å senke arbeidstiden fra 14 til 11,5 timer.[33]

Ekteskapet var over etter tre år, i 1896, men så fulgte et par år med tidvise forsoninger. I 1898 gikk general Domontovitsj med på å betale datterens studier i politisk økonomi i Zürich, der marxisten professor Heinrich Herkner (1863-1932)[34] foreleste. Utad reiste hun til Sveits av helsemessige årsaker. Mannen arbeidet i Sør-Russland, og sønnen ble etterlatt hos hennes foreldre. Først senere, da han vokste til, ble mor og sønn nære venner.[35]

Internasjonal sosialistkongress, Skodsborg badehotell ved København, 1910. Kollontaj tar Clara Zetkins hånd. Bak dem står Rosa Luxemburg.

Kollontaj ankom Sveits ved utbruddet av den store teoretiske striden mellom marxisme og revisjonisme. I januar 1899 utga Eduard Bernstein revisjonistenes kildeskrift, Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver. Bernstein mente klassemotsetningene var i ferd med å jevnes ut, og at småindustri og håndverk hevdet seg godt i konkurranse med storkapitalen. Dermed var revolusjon unødvendig, ettersom økt parlamentarisk innflytelse og fagforeningsarbeid ville gi arbeiderklassen det den ønsket. Bernsteins arbeid danner grunnlaget for moderne sosialdemokratisk tenkning, slik Herbert Tingstens arbeid kopierer Bernsteins argumentasjon. Men Lenin og bolsjevikene tviholdt på revolusjonens nødvendighet, og Rosa Luxemburg utga en brosjyre mot revisjonismen, mens professor Herkner i Zürich sluttet seg til den, og utga et kampskrift mot bolsjevikene. Kollontaj studerte engelsk arbeiderbevegelse og kom til motsatt konklusjon av Herkner, det hun kalte revisjonistenes manglende evne til å fjerne de engelske klassemotsetningene ved hjelp av settlements.[36]

Tilbake i Russland begynte hun å arbeide for Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Hun måtte flykte til utlandet i 1908, etter å ha publisert et skrift der hun oppfordret finnene til opprør mot tsardømmet. Frem til 1917 oppholdt Kollontaj seg i flere land, blant annet Sverige i 1912 og i 1914. Hun stod først bolsjevikene nær[37], sluttet seg til mensjevikene 1908-14, men gikk i 1915 tilbake til bolsjevikene[38] og agiterte mot første verdenskrig.

Ingeniør Kollontaj døde i Leningrad i februar 1918. Hun beholdt etternavnet hans etter skilsmissen.[35]

Politiker og forfatter

[rediger | rediger kilde]

Etter februarrevolusjonen i 1917 kom hun tilbake til Russland og deltok aktivt i oktoberrevolusjonen, hvorpå hun frem til 1918 ble folkekommissar for sosiale spørsmål. Hun var en kort periode gift med bolsjeviklederen Pavel Dybenko.

Kollontaj var overbevist sosialist og feminist og gikk inn for ekte arbeidermakt, kvinners frigjøring og det konvensjonelle ekteskapets avskaffelse. Hun tok imidlertid sterk avstand fra den borgerlige feminisme ettersom hun anså at man bare gjennom sosialismen kunne nå likestilling mellom kjønnene. Den type av feminisme som hun gikk inn for kunne best betegnes som radikalfeminisme, og hennes tanker fikk atter aktualitet innen feministisk forskning på 1970-tallet.[39]

Kollontajs politiske kamp bestod i å forandre ekteskapet fra grunnen av, kollektiv oppdragelse og kvinnens seksuelle frigjøring. Hun møtte hard motstand fra konservative retninger innen det kommunistiske parti som anså at hennes tanker ikke var realistiske å virkeliggjøre i et ungt Sovjetunionen som kjempet med økonomiske problemer, barns situasjon on prostitusjon.[39] På grunn av sine politiske standpunkter ble Kollontaj tidvis stemplet som en fiende av partiet og en småborgerlig feminist.[40]

Kollontaj var en av mange kommunister som var kritiske til det tiltagende autoritære styre i Sovjetunionen. Hun var medlem i opposisjonsbevegelsen Arbeideropposisjonen innen kommunistpartiet som stilte krav om desentralisering, arbeidermakt, like lønner, fri sykepleie, fri utdannelse og mer. På den 10. partikongressen (1921) ble samtlige av Arbeideropposisjonens krav forkastet, og partiledelsen fastslo at opposisjonsbevegelsen var kontrarevolusjonær samtidig som det ble besluttet at fraksjoner innen partiet stred mot den demokratiske sentralismens prinsipper og skulle forbys. Arbeideropposisjonen ble således en av de siste legale opposisjonsbevegelsene i Sovjetunionen.[41]

Hun skrev både politiske og skjønnlitterære bøker. Utover den digre biografien skrev hun også et stort antall lengre artikler på svensk både under sin tid som ambassadør og før dette, blant annet i avisene Socialdemokraten og Stormklockan. I Nazityskland ble Kollontajs verker ansett som upassende for naziregimet og nazistisk ideologi. Hennes bøker ble således utrenset og brente i bokbålene i 1933.

På grunn av sitt engasjement i Arbeideropposisjonen var Kollontajs politiske karriere på hjemmebane kraftig marginalisert. Hun unnkom fysiske represalier men kort etter Arbeideropposisjonens nederlag forlot hun landet.[39]

Diplomat

[rediger | rediger kilde]
Kollontaj portrettert av Albert Engström i 1923.

Aleksandra Kollontaj ble ministerråd for Sovjetunionens gesandtskap i Oslo i 1923 og ble dermed en av de første akkrediterte kvinnelige diplomater (den tredje) med formelt sendemannsoppdrag. Det var i stor grad hennes fortjeneste at Norge ikke bare anerkjent Sovjetunionen på et tidlig tidspunkt der aldre land holdt seg på distanse, men også inngikk en svært handelsavtale med hverandre.[38] Hun forble i embedet frem til 1930 bortsett fra et år som diplomat i Mexico i 1926/27.

I 1930 ble hun Sovjetunionens sendebud (minister) i Stockholm – fra 1943 med ambassadørs rang. Hun hadde stor betydning for forholdet mellom Sovjetunionen og Sverige under den kritiske tiden under andre verdenskrig og gjorde ved flere anledninger Sverige gode tjenester. Hennes relasjon til utenriksminister Christian Günther var ansett som god, noe som hadde en gunstig innvirkning på opprettholdelsen av den svenske nøytralitetspolitikken. Rett etter krigen fikk hun ros fra utenriksminister Molotovs for at svenskene ikke støttet finnene.

Kollontaj førte ved flere anledninger viktige diplomatiske forhandlinger med representanter fra Finland. I året 1940 spilte hun en viktig rolle i forhandlingene som førte til Moskvafreden. Etter at fortsettelseskrigen brøt ut i 1941 fortsatte hun med å søke kontakt med finske politikere.[37] I slutten av april 1943 var hun muligens involvert i feilslåtte fredsforhandlinger med Hans Thomsen, hennes tyske motstykke i Stockholm.[42] Hun var også medlem av den sovjetiske delegasjon til Folkeforbundet.

Hun traff i Stockholm de finske representantene Juho Kusti Paasikivi og Georg Achates Gripenberg, i forhandlingene som førte til våpenstillstanden mellom Sovjetunionen og Finland i september 1944.

I Sverige var Kollontaj allment kjent som Madame Kollontaj.[43] Under andre verdenskrig leide hun Villa Kassman på Storholmen nord for Lidingö som sommerbosted.[44]

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Etter sin tid som diplomat i Sverige vendte Kollontaj tilbake til Sovjetunionen i 1945. Sine siste leveår viet Kollontaj seg intensivt til skrivingen av sine memoarer. Trass i sviktende helse og søvnproblemer arbeidet Kollontaj hardt for å forsøke å fullføre memoarene.[45] Våren 1949 skriver Kollontaj i et brev til den svenske venninnen Ada Nilsson at hennes memoarer omfatter hele 10 bind, hvert av dem på 320 sider.[46] Memoarene ble aldri publisert i sin fullstendighet (men en første del utkom på svensk 1945 og på norsk i 1947), men ble arkivert på Marx-Engels-instituttet.[45] Trass i Sovjetunionens fall har memoarene ikke blitt publisert; de befinner seg i den russiske føderasjons kommunistiske parti lukkede arkiv i Moskva.[47]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi, verker oversatt til nordiske språk

[rediger | rediger kilde]
  • Udvalgte skrifter. Redaktion: Hanne Møller [et al.]. København: Tiderne skifter, 1977-1978. 3 bind.
  • Arbejdsbierne og den hvide fugl udvalgte skrifter. Tiderne Skifter, 1977. 2 bind.
  • Arbetsbiens kærlek. Stockholm, 1925.
  • Første etappe. Oslo, [1946]. også på svensk
  • Kvinnan och familjen. Stockholm : Gidlunds, 1976.
  • Kvinnans kamp för ekonomisk frigörelse. Stockholm, 1973
  • Kvinnans kamp för politiska rättigheter. Stockholm, 1977
  • Kvinnans ställning i den ekonomiska samhällsutvecklingen. Stockholm, 1971
  • Kæra kamrat! Allrakæraste væn! : brev i urval. Stockholm, 1977
  • Mit liv – kvinde og kommunist. København, 1974
  • Revolusjon og kjærlighet. Oslo, 1977
  • Veien til kjærlighet. Oslo, 1975

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Writers of St. Petersburg. XX century[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118564935, besøkt 18. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Коллонтай Александра Михайловна, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Aleksandra Mikhaylovna Kollontay, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Aleksandra-Mikhaylovna-Kollontay, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Alexandra Kollontaj, Munzinger IBA 00000000867, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Alexandra Michailowna Kollontai, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kollontai-alexandra-michailowna[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Aleksandra-Mikhaylovna-Kollontay[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 21424[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Great Russian Encyclopedia, besøkt 11. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d ria.ru, arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ sputniknews.lat, besøkt 11. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «The first soviet ambassador to norway, alexandra kollontai, at the...», verkets språk britisk-engelsk, besøkt 21. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «DigitaltMuseum: Den russiske legasjon, interiør, kontor,...». DigitaltMuseum. Besøkt 25. februar 2012. 
  14. ^ «Revolutionära socialistiska kvinnor (sid. 20)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. juni 2015. Besøkt 4. januar 2019. 
  15. ^ David R. Marples og Alla Hurska: Stalin: A Reference Guide to His Life and Works
  16. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 13), forlaget Ny Dag, Oslo 1946
  17. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 13-14)
  18. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 17-22)
  19. ^ V.P. Ostrogorskij
  20. ^ Aleksandra Kollontaj, Spartacus
  21. ^ Jenny Farrell: Alexandra Kollontai at 150
  22. ^ Landstedet Kuusan Hovi
  23. ^ Svensk uppslagsbok, 2:a upplagan, bind 16 (trykt år 1956), artikkelen Kollontaj, spalte 490-491
  24. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 26)
  25. ^ Eva Sohlman: «Overlooked no more» New York Times 30. mai 2018
  26. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 38-39)
  27. ^ Alma Söderhjelm
  28. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 41-48)
  29. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 48)
  30. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 50)
  31. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 67-75)
  32. ^ «Alexandra Kollontai»
  33. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 76-89)
  34. ^ Heinrich Herkner
  35. ^ a b Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 93-94)
  36. ^ Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 103-04)
  37. ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon bind 11 (år 1958), artikkelen Kollontaj
  38. ^ a b Joachim Schwelien:Nachruf auf Alexandra Kollontai Die Zeit, 20. mars 1952
  39. ^ a b c Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z. Greenwood Publishing Group. 2005. s. 326. 
  40. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 300. ISBN 91-7448-131-2. 
  41. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 293f. ISBN 91-7448-131-2. 
  42. ^ Mastny, Vojtech (1972). «Stalin and the Prospects of a Separate Peace in World War II». The American Historical Review. American Historical Association. 77: 1365–1388. 
  43. ^ «Revolutionära socialistiska kvinnor (sid. 20)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. juni 2015. Besøkt 4. januar 2019. 
  44. ^ «Slottet kan vara bortom räddning/Inget som hindrar köparen från att riva Villa Kassman» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2015. Besøkt 4. januar 2019. 
  45. ^ a b "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 311. ISBN 91-7448-131-2. 
  46. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 312. ISBN 91-7448-131-2. 
  47. ^ Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z. Greenwood Publishing Group. 2005. s. 327. 
  48. ^ «Storkors til Kollontay», Verdens Gang, 9. juli 1946, s. 2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aleksandra_Kollontaj&oldid=24505550»