Ølets historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gambrinus – ølets konge

Ølets historie strekker seg minst tilbake til det 5. årtusen f.Kr., noe som gjør øl til en av de eldste drikkene mennesker har laget. Det finnes skriftlige spor tilbake til oldtidens Egypt og Mesopotamia. Ingen vet sikkert når man begynte å brygge øl i Norge, men nordmenn i middelalderen mente at det var Odin som hadde lært menneskene å brygge øl. De første spor etter øldrikking i Norden er fra rundt 1500-tallet f.Kr. Det finske eposet Kalevala, skrevet ned i det 19. århundre, men basert på lange muntlige tradisjoner, gir mer plass til ølets opprinnelse enn det gir til menneskets opprinnelse.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet øl antas å komme direkte fra den urindoeuropeiske roten *alu-, via den germanske *aluþ-. Det samme ordet er stammen i det finske olut og det estiske õlu. Det er den direkte roten til den norske og danske ordet øl, det svenske öl og det latviske/litauiske alus. Også det engelske ale stammer herfra, mens ordet beer antas å komme fra det latinske verbet bibere, som betyr å drikke.

Tidlig øl[rediger | rediger kilde]

Tutankhamun Ale. En forsøk på å gjennskape øl fra oldtidens Egypt, brygget på hvete av et britisk bryggeri i 1996

Siden nesten alle kornslag som inneholder sukker kan fermentere spontant på grunn av gjærsporer i luften er det mulig at øllignende drikker ble utviklet uavhengig av hverandre verden over etter at en stamme hadde begynt å beherske korndyrking. Kjemiske tester av gamle krukker avslører at øl ble produsert for rundt 7 000 år siden i det som i dag er Iran, og dette var en av de første kjente biologiske prosessene mennesker har gjennomført hvor fermentering ble brukt.

Fra Mesopotamia er det eldste beviset på øl en 6 000 år gammel sumerisk steintavle som viser mennesker som drikker fra en bolle med et siv som sugerør. Et 3 900 år gammelt sumerisk dikt skrevet til ære for Ninkasi, ølbryggingens gudinne, inneholder den eldste overleverte oppskriften på øl. Her beskrives produksjon av øl brygget på bygg og silt gjennom brød.

Øl er også nevnt i Gilgamesjeposet, hvor villmannen Enkidu blir servert øl. «..han spiste til han var mett, drakk syv seidler øl, hans hjerte ble lett, hans ansikt lyste og han sang ut av glede.»

Øl ble viktig for alle korndyrkende sivilisasjoner i antikken, også Egypt, faktisk så viktig at antropologen og bryggeriarbeideren James Death i 1886 fremla en teori i boken The Beer of the Bible at mannaen fra himmelen som Gud ga israelittene var et brødbasert, grøtlignende øl kaltwusa. Den moderne antropologen Alan Eames mener at «øl var drivkraften som førte til at nomadene ble landsbyboere ... det var appetitten på råstoff til øl som resulterte i korndyrking, permanente bosetninger og jordbruk.»

Kunsten å brygge øl ble videreført til grekerne, og Platon skrev at «han var en vis mann som oppfant øl.» Grekerne lærte så romerne å brygge, og de kalte brygget sitt cerevisia, etter Ceres, jordbrukets gudinne, og vis, som er latin for styrke.

I det tidlige Romerriket var ølet viktig, men under den romerske republikk erstattet vinen ølet som den foretrukne alkoholdrikken. Øl ble etterhvert sett på som en drikk for barbarer, Tacitus skrev nedsettende om ølet som ble brygget av germanerne på den tiden.

Trakerne drakk også øl brygget på rug, helt fra det 5. århundre f.Kr., skal vi tro Hellanikus av Lesbos. Deres navn på øl var brutos, eller brytos.

Europa i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Øl var en av de vanligste drikkene i middelalderen. Det ble drukket daglig i alle sosiale lag i Nord- og Øst-Europa hvor dyrking av druer var vanskelig eller umulig. Selv om vin av varierende kvalitet var den vanligste drikken i sør, var øl fortsatt populært i de lavere klassene. Siden det aldri var noen garanti for at vannet var rent, ble alkoholholdige drikker populære fordi de hadde blitt kokt som en del av bryggingsprosessen. Øl sto også for en stor del av det daglige kaloriinntaket i de nordlige regionene. I England og Nederlandene var det årlige konsumet per person oppe i 275–300 liter i senmiddelalderen, og øl ble drukket til alle måltider. Selv om øl var en av de mest populære drikkene i Europa ble det sett på av vitenskapsmenn som usunt. Dette var sannsynligvis fordi de gamle grekerne og middelalderens arabiske leger hadde liten erfaring med drikken. I 1256 beskrev legen Aldobrandino av Siena øl med følgende ord:

Sitat Uansett hva det er brygget på, havre, korn eller hvete, skader det hode og mage, gir dårlig åndedrett og ødelegger tennene, det fyller magen med dårlige gasser og derfor blir den som drikker det med vin raskt beruset; men det har fordelen at det er væskedrivende og gjør kroppens kjøtt hvitt og glatt. Sitat

Bruken av humle i øl ble beskrevet allerede i 822 av en Karolingisk abbed, og igjen i 1067 av abbedisse Hildegard von Bingen: «Om man skal lage øl av havre lages det med humle.» Smakssetting av øl med humle ble likevel bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smakssatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle, og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet den bieffekten at man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i klostre og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok bryggerier i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til Holland på 1300-tallet, og siden videre til Flandern og Brabant og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. Når man perfeksjonerte bruken av humle kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport.

I Norge ble det sett på som en kristenplikt å brygge øl. Det kunne også resultere i bøter om man ikke deltok i drikkegilder, bare nattverd og skriftemål var godkjente unnskyldninger. Også prester skulle drikke øl, og dersom folk ikke ble fulle brakte det skam over den som hadde brygget ølet fordi det ikke var sterkt nok.

Det moderne Europa[rediger | rediger kilde]

Et bryggeri i det 16. århundre
Kveik (1800-tal) bruktes av bryggere.

I Europa forble ølbrygging lenge en aktivitet i hjemmene. Det eldste bryggeriet som fortsatt er i drift er Weihenstephan, et tidligere klosterbryggeri i nærheten av Freising i Tyskland, som sannsynligvis begynte å brygge øl allerede i 768. Bryggerivirksomhet ble likevel ikke vanlig før klostre og puber begynte å produsere øl på 1300- og 1400-tallet. Det eldste bryggeriet i Norge som fortsatt er i drift er Aass Bryggeri i Drammen som ble startet i 1834.

Lover som skulle sørge for at humle ble brukt i øl ble innført i England i det 14. århundre, og andre land fulgte etter. Norge fikk ikke slike lover før «Renhetsloven» trådte i kraft 12. oktober 1857. Den norske loven hadde sin opprinnelse i det tyske «Reinheitsgebot» fra 1516. Begge disse lovene sier at det ikke må brukes andre råstoffer til fremstilling av øl enn de klassiske: Byggmalt, humle og vann. Gjær ble først senere tatt inn i loven. Den norske bestemmelsen ble bekreftet i «Lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl» av 1912. I 1987 ble renhetsloven opphevet i Tyskland og i 1994 i Norge, men fremdeles (2005) brygger de fleste norske bryggerier sitt øl kun på de fire klassiske ingrediensene. Enkelte har tatt i bruk billigere ingredienser som ris, mais eller sukker til erstatning av noe av maltet.

Fram til relativt nylig har det meste av ølet som ble brygget vært det vi i dag kaller ale. Lagerølet ble oppdaget ved et uhell i det 16. århundre da øl ble lagret i kjølige grotter i lengre perioder. I dag er lagerølet langt mer populært enn ale.

Den industrielle revolusjonen skulle også få innvirkning på ølbryggingen. Som en følge av forbedringer i effektiviteten til dampmaskinen i 1765 ble industrialiseringen av øl en realitet. Introduksjonen av termometeret i 1760 og hydrometeret i 1770 førte med seg ytterligere innovasjoner. Bryggeriene kunne da øke effektiviteten ytterligere.

Videre førte forbedrete metoder for tørking av malten til en kraftig reduksjon av røyksmaken i ølet. Tidligere, da malten ble tørket over åpne ildsteder kunne ølet til tider ha en så kraftig røyksmak at det bare kunne drikkes av «de desperate».

Oppdagelsen av gjærets rolle i fermenteringen av Louis Pasteur i 1857 ga bryggerne metoder for å forhindre at ølet ble surnet av uønskede mikroorganismer.

Moderne øl[rediger | rediger kilde]

Tapping av øl på flaske, Australia 1945.

Før forbudstiden var det tusenvis av bryggerier i USA, som for det meste brygget tyngre, europeiske øltyper. Fra 1920 og utover gikk de fleste av disse dukken, noen få overlevde ved å gå over til å produsere brus og andre produkter. Smuglerøl ble ofte vannet ut for å øke profitten, og slik begynte trenden som har fortsatt fram til i dag med at amerikanerne foretrekker lettere og lysere øl. Den delen av det amerikanske markedet som foretrekker kraftigere øl betjenes enten av mikrobryggerier eller import fra utlandet.

I mange land har bryggerier som begynte som små familieforetak vokst seg til store, ofte multinasjonale, selskaper. I noen tilfeller har dette ført til dårligere utvalg av ølsorter og også lavere kvalitet i et forsøk på å øke profitten, men de fleste bryggerier setter sin stolthet i å produsere kvalitetsøl.

I en del land er produksjonen og distribusjonen av øl regulert av strenge lover. På Island var for eksempel alt salg av øl forbudt helt fram til 1988, men i dag er det fritt fram også der. Norge, Sverige og Finland har mange restriksjoner på omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, her kan blant annet sterkøl bare kjøpes på spesielle utsalgssteder, som for eksempel Vinmonopolet i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]