Banja Luka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Banja Luka
Ба
Banja Luka

Våpen

Land Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Provins Republika Srpska
Kommune Krajina
Borgermester Slobodan Gavranović (SNSD)
Tidssone CET
Areal 1 238,91 km²
Befolkning 199 191 (2013)
Bef.tetthet 160,78 innb./km²
Nettside [http://www.banjaluka.rs.ba Nettside]

Banja Lukas plassering i Bosnia-Hercegovina. Republika Srpska i gult
Oversiktsbilde over byen
Banja Luka på et postkort fra 1903

Banja Luka (serbisk kyrillisk: Врбас) er den nest største byen i Bosnia-Hercegovina, og den største byen og de facto hovedstad i Republika Srpska. Tradisjonelt var byen, sentrum i Bosanska Krajina-regionen, som ligger i den nordvestlige delen av landet. Universitetet i Banja Luka ligger i byen, i tillegg til en rekke statlige institusjoner i Bosnia-Hercegovina. Byen ligger ved elva Vrbas og var kjent i tidligere Jugoslavia for å være full av avenyer, boulevarder, hager og parker.[1] Foreløpige tall fra folketellingen i 2013 viste at Banja Luka hadde 199 191 innbyggere.[2]

Banja Luka er et av de viktigste transportknutepunkter på Balkan og har hatt meget turbulent historie. Byen ved navnet Banja Luka er første gang nevnt i et dokument datert 6. februar 1494 av Vladislav II av Böhmen, men byen stammer tilbake til romertiden, en tid den gamle festningen Kastel i byens sentrum stammer fra.[3] Byen var på denne tiden en del av den romerske provinsen Illyricum og lå på den viktige romerske veien mellom Dalmatia og Pannonia.

Navnet skal stamme fra den gamle adelstittelen Ban og Luka, som skal bety «dal».

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Slaviske folkegrupper bosatte området på 600-tallet, men først i 1378 får byen en større offentlig bygning etter Kastel-festningen, nemlig det fransiskanske klosteret i bydelen Petrićevac. Under hele middelalderen var byen, som den gang het Vrbovski Grad, viktig for den middelalderske bosniske staten.

Under osmansk styre[rediger | rediger kilde]

Under osmansk styre var byen administrativ senter for Bosnisk Eyalet og de lokale stormennene bygde ut hoveddelen av dagens gatenett. Blant disse bygrunnleggerne var Ferhat-paša Sokolović, som i årene mellom 1566 og 1574 bygget mer enn 200 ulike bygninger, varierende fra butikker, staller, bad og moskeer. Denne ekspansjonen førte til at byen ble et økonomisk senter, etter hvert for hele Bosnia. I 1660 ble byen satt i brann av en østerriksk militæravdeling, men ble raskt bygget opp igjen. Stadige militære trusler fra Østerrike førte til at byen ble forsterket med militære installasjoner, og det ble et militært senter.

Utover på 1800-tallet ble det også etablert en rekke serbisk-ortodokse kirker og klostre i området, samtidig som også en rekke sefardiske jøder og trappister etablerte seg i området. Denne innvandringen bidro til industrialiseringen av området, blant annet ved bygging i møller, bryggerier, teglverk, tekstilfabrikker og andre virksomheter.

Området ble ikke modernisert før det ble okkupert av Østerrike-Ungarn i 1878, da både infrastruktur som veier og jernbane ble bygget, i tillegg til skoler og andre utviklingstiltak, noe som etter hvert gjorde byen til en moderne storby. Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig, ble byen provinshovedstad innenfor Kongeriket Jugoslavia.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble byen okkupert av tyske styrker og falt under marionettstaten med navnet Den uavhengige staten Kroatia. Dens diktator Ante Pavelić hadde planer om å gjøre Banja Luka til hovedstad i Den uavhengige staten Kroatia. Kort tid etter at de okkuperte byen begynte tyske okkupasjonsstyrker sammen med kroatiske Ustasja å deportere jøder, serbere, romfolk og kommunister til Jasenovac konsentrasjonsleir, men også andre konsentrasjonsleirer satt opp av nazistene i Europa. Den jødiske befolkningen ble nesten totalt utryddet. Den 7. februar 1942 ble 2 500 Serbere, hvorav dem 500 barn, massakrert av Ustasja i landsbyene Drakulić, Šargovac og Motike utenfor Banja Luka. Også den ortodokse kirken i byen ble ødelagt av Ustasja og tyske soldater. I fjellene rundt byen holdte kongetilhørende styrker stillingen slik at verken tyskere, ustasja eller partisanene kom seg inn. På den måte ble befolkningen i fjellene Manjatsca redet fra utryddelsen. På den andre siden ble byen og omegn et viktig rekrutteringssenter for partisaner og Antifacsistike råd for nasjonal frigjøring Av Jugoslavia. Brutaliteten til tyske styrker og Ustasja gjorde at både serbere, bosnjaker og kroater fra Banja Luka sluttet seg til partisanene. Byen ga 18 av totalt 1 322 nasjonalhelter i den jugoslaviske frigjøringskampen. Etter harde kamper mellom tyske styrker og Ustasja på den ene siden og partisaner på den andre siden, ble byen befridd den 22. april 1945 og feires hvert år som byens dag.

Fra Gospodska-gaten i Banja Luka

Før Bosnia-krigen[rediger | rediger kilde]

Den 26. og 27. oktober 1969 ble byen utsatt for et kraftig jordskjelv som ødela store deler av byen, infrastruktur og industri. Etter felles bidrag fra hele Jugoslavia ble byen raskt gjenoppbygget. Denne gjenoppbyggingen førte også til en ny bølge av serbisk innflytting.

Bosnia-krigen[rediger | rediger kilde]

Under krigen i Bosnia fra 1992 til 1995 ble ikke byen direkte rammet av kamphandlingene, men gjennomgikk store forandringer. Mesteparten av byens katolske kirker og alle 16 moskeer, inkludert den berømte Ferhadija-moskeen, som var under UNESCO beskyttelse; ble ødelagt av Republika Srpskas hær.[4][5] I tillegg har lokale myndigheter som var lojale til Radovan Karadžić sin regjering gjort det umulig for bosnjaker og kroater å leve i byen. Bosnjaker og kroater var sagt opp fra sine jobber eller tvunget til å jobbe gratis, deres eiendommer var tatt fra dem og de hadde ingen beskyttelse mot serbisk paramilitære enheter som drev med terror og systematisk etnisk rensing i byen.[6] Utenfor byen opprettet mydighetene Manjača konsentrasjonsleir for bosnjaker og kroater.[7][8] Det er estimert at mellom 4 500 og 6 000 Bosnjaker og Kroater hovedsaklig fra Banja Luka og Sanski Most har vært gjennom leiren hvor de har gjennomgått systematisk tortur og drap.[9] Byen er nærmest tom for Bosnjaker og Kroater som utgjorde rundt 40% av byens totalbefolkning før krigen. Dette førte til at byen nå har en stor serbisk majoritet, og den etniske fordelingen er som følger:

  • Serbere (90%)
  • Bosnjaker (7%)
  • Kroater (2%)
  • Andre (1%)

Hittil er tidligere politiker Radoslav Brđanin dømt til 30 års i fengsel, mens tidligere politiminster i Karadžić sin regjering Mićo Stanišić og tidligere politisjefen i Banja Luka Stojan Župljanin dømt til 22 års i fengsel ved ICTY for krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten hovedsakelig i Banja Luka, men også andre kommuner i Bosnia-Hercegovina.[10][11][12][13]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

I Banja Luka ligger nasjonalforsamling, forvaltningsapparat og rettsvesenet til delstaten Republika Srspka, samt en avdeling av Bosnia-Hercegovinas sentralbank, Bosnias skatteetat. En rekke land har diplomatisk representasjon i byen, gjennom et generalkonsulat. I de senere årene har byen hatt et økonomisk oppsving og tiltrukket seg utenlandske investeringer særlig innen telekommunikasjon, blant annet fra Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ General information about Banja Luka, http://www.banjaluka.rs.ba/
  2. ^ PRELIMINARNI REZULTATI. Popisa stanovništva, domaćinstava i stanova u Bosni i Hercegovini 2013. PRELIMINARY RESULTS. Of the 2013 Census of Population, Households and Dwellings in Bosnia and Herzegovina, Sarajevo: Agencija za statistiku BiH, s. 7.
  3. ^ «Fortress Kastel – Banja Luka». Visit my Country - Bosnia and Herzegovina. 
  4. ^ «Ferhadija 1579-1993». Medžlis Islamske zajednice Banja Luka. 2014. 
  5. ^ «Ferhadija 1993». Medžlis Islamske zajednice Banja Luka. 2014. 
  6. ^ «War Crimes in Bosnia-Hercegovina: U.N. Cease-Fire Won't Help Banja Luka». Human rights watch. juni 1994. 
  7. ^ «Photojournalism: Manjaca Concentration Camp in Bosnia». Bosnia Genocide. 2014. 
  8. ^ «MANJACA – HOUSE OF TERROR». Sense Agency. 21. januar 2010. 
  9. ^ A. M. ROSENTHAL (4. desember 1992). «On My Mind; In a Serbian Prison». The New York Times. 
  10. ^ «Case Information». The International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY). 3. april 2007. 
  11. ^ «Offical case documents - Brđanin (IT-99-36) “Krajina”». The International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY). 3. april 2007. 
  12. ^ «Case infromation sheet». The International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY). 27. mars 2013. 
  13. ^ «Offical case documents - Stanišić & Župljanin (IT-08-91) "Bosnia and Herzegovina"». The International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY). 27. mars 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til