Scotia-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
 Rear view of a three-masted sailing ship with all sails furled, lying in an ice-covered sea.
Ekspedisjonsskipet «Scotia» i isen ved Laurie Island, Sør-Orknøyene, 1903–04

Scotia-ekspedisjonen (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) 1902–04 var en ekspedisjon til Antarktis, organisert og ledet av den skotske naturforskeren William Speirs Bruce. Selv om ekspedisjonen ble overskygget av den prestisjefylte Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott, gjennomførte Scotia-ekspedisjonen et omfattende program med utforskning og vitenskapelig arbeid. Den første meteorologiske stasjonen i Antarktis ble etablert, og det ble oppdaget nytt land øst for Weddellhavet. Den store samlingen med biologiske og geologiske prøver førte sammen med prøver fra Bruces tidligere reiser til etableringen av Scottish Oceanographical Laboratory i 1906.

Bruce hadde tilbrakt mesteparten av 1890-årene på ekspedisjoner til Antarktis og Arktis, og i 1899 var han Storbritannias mest erfarne polarforsker. I mars samme år søkte han å få delta på Discovery-ekspedisjonen. Hans forslag om å utvide ekspedisjonens virkeområde til å dekke Weddellhavet med et eget skip ble imidlertid avslått som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i Royal Geographical Society (RGS), Clements Markham. Som en konsekvens ble Scotia-ekspedisjonen etablert som et uavhengig, privat finansiert foretak.

Ekspedisjonen har blitt beskrevet som «den desidert mest kostnadseffektive og nøye planlagte vitenskapelige ekspedisjonen i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning».[1] Bruce mottok imidlertid ingen formell heder eller anerkjennelse fra det britiske parlamentet, og ekspedisjonsmedlemmene ble til tross for iherdig lobbyvirksomhet ikke tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen. Bruce ledet ikke flere ekspedisjoner til Antarktis etter Scotia-ekspedisjonen, men han gjennomførte en rekke undersøkelser i arktiske strøk. Hans fokusering på grundig vitenskapelig utforskning var ikke lenger i tiden, og i motsetning til bedriftene til Scott, Shackleton og Amundsen, mistet hans resultater snart offentlighetens interesse. Det permanente minnet om Scotia-ekspedisjonen er Orcadas værstasjon som ble satt opp i 1903 på Laurie Island i Sør-Orknøyene og som har vært i kontinuerlig drift siden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonslederen William S. Bruce

Som medisinstudent etablerte Bruce sin kunnskap om naturvitenskap og oseanografi ved å ta sommerkurs med anerkjente lærere som Patrick Geddes og John Arthur Thomson. Han jobbet også som frivillig for oseanografen John Murray og hjalp til med å klassifisere prøver samlet inn under Challengerekspedisjonen.[2] I 1892 oppga Bruce medisinstudiene og mønstret på en reise til Antarktis med «Balaena» som en del av Dundee-ekspedisjonen 1892–93.[3] På hjemreisen begynte han å planlegge en ekspedisjon til Sør-Georgia, men han lyktes ikke med å skaffe finansiering. Deretter jobbet han ved en meteorologisk stasjon på toppen av Ben Nevis,[4] før han ble med som vitenskapelig assistent på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen 1894–97 til Frans Josefs land.[5] Mellom 1897 og 1899 gjennomførte han ytterligere turer til Arktis – til Spitsbergen og Novaja Semlja – først på en privat ekspedisjon ledet av major Andrew Coats, senere som vitenskapsmann på forskningsfartøyet «Princess Alice». Dette skipet var eid av Albert I av Monaco, en anerkjent oseanograf som ble en venn og støttespiller av Bruce.[6]

Etter tilbakekomsten fra Arktis i 1899 sendte Bruce et langt brev til Royal Geographical Society (RGS) i London, der han søkte om en vitenskapelig stilling i den store antarktisekspedisjonen selskapet planla, senere kjent som Discovery-ekspedisjonen.[7] Hans nyvunne erfaringer gjorde det «lite sannsynlig at det fantes andre personer på de britiske øyer som var bedre kvalifisert».[7] Bruces brev beskrev hans relevante erfaringer i detalj. Det ble bekreftet mottatt, men ikke behørig besvart før det hadde godt over ett år. Innen den tid hadde ambisjonene til Bruce oversteget hans opprinnelige forventning om en underordnet stilling i den vitenskapelige staben. Nå foreslo han et skip nummer to for ekspedisjonen, finansiert med skotske midler, som kunne arbeide i Weddellhav-kvadranten mens hovedskipet var basert i Rosshavet. Dette forslaget ble avvist som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i Royal Geographical Society, Clements Markham. Etter en opphetet korrespondanse bestemte Bruce seg for å fortsette uavhengig av RGS.[8] Slik ble ideen om en særskilt nasjonal skotsk antarktisekspedisjon født. Bruce ble støttet av den velstående Coats-familien,[n 1] som var forberedt på å gi helhjertet økonomisk støtte til en skotsk ekspedisjon under hans ledelse.[10] Som et resultat hadde han imidlertid skaffet seg et livslangt fiendskap med Markham.[1]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Det skotske andreaskorset, ekspedisjonens symbol

«Scotia»[rediger | rediger kilde]

Høsten 1901 kjøpte Bruce den norske hvalfangstskuta «Hekla» for £2 620.[10] I løpet av de neste månedene ble skipet fullstendig ombygget til et antarktisk forskningsfartøy med to laboratorier, mørkerom og omfattende spesialutstyr. To store roterende spoler, hver med 6 000 favner (11 000 meter) kabel, ble installert på dekket for å kunne gjennomføre dypvannstråling etter marine prøver. Utstyr for å foreta dybdemålinger ble installert, i tillegg til utstyr for å samle inn prøver fra sjøbunnen og for meteorologiske og magnetiske observasjoner.[11] Skroget ble kraftig forsterket for å kunne motstå trykket fra den antarktiske isen, og skuta ble rigget om til en bark med hjelpemaskiner. Dette arbeidet økte kostnadene for skipet til £16 700, som ble betalt av Coats-familien. Familien donerte tilsammen £30 000 av ekspedisjonens totale finansieringsbehov på £36 000.[10] Under det nye navnet var «Scotia» klar for sjøtesting i august 1902.

Personell[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonens vitenskapelige besetning besto av seks personer, inkludert Bruce. Zoolog var David Wilton, som i likhet med Bruce hadde deltatt på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen. Han hadde tilegnet seg ferdigheter på ski og med hundekjøring gjennom flere års opphold i Nord-Russland. Robert Rudmose Brown fra University of Dundee, forhenværende assistent i botanikkavdelingen ved British Museum, var gruppens botaniker. Dr. James Harvie Pirie, som hadde arbeidet med Challenger-ekspedisjonen under John Murray, var geolog, bakteriolog og ekspedisjonslege. Robert Mossman ledet meteorologi- og magnetismestudiene, mens medisinstudenten Alastair Ross var taksidermist.[12]

Bruce valgte ut Thomas Robertson som kaptein på «Scotia». Robertson hadde erfaring både fra Antarktis og Arktis, blant annet som kaptein på «Active» under Dundee-ekspedisjonen.[13] Resten av offiserer og mannskap, tilsammen 25 personer, var skotter. De hadde inngått treårskontrakter, og mange hadde erfaring fra ishavsfangst.[n 2]

Formål[rediger | rediger kilde]

Målsetningene med ekspedisjonen ble publisert i Scottish Geographical Magazine og i Geographical Journal (utgitt av RGS) i oktober 1902. Disse omfattet etablering av en vinterbase «så nær Sørpolen som praktisk mulig»,[14] dypvanns- og annen forskning i Sørishavet, og systematiske meteorologiske observasjoner og studier, geologi, biologi, topografi og geofysikk.[14] Det skotske preget på ekspedisjonen kom klart til uttrykk i The Scotsman kort tid før avreise: «Lederen og alle vitenskapsmenn og sjømenn på ekspedisjonen er skotter; finansieringen har i all hovedsak blitt samlet inn på denne siden av grensen; det er et produkt av frivillig innsats; og i motsetning til ekspedisjonen som vil bli gjennomført samtidig i utforskningen av Antarktis, står den ikke i gjeld til staten.»[15]

Ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Første reise 1902–03[rediger | rediger kilde]

«Scotia» seilte fra Troon i Skottland den 2. november 1902. På reisen sørover hadde hun stopp i den irske havnen Dún Laoghaire,[n 3] i FunchalMadeira og på Kapp Verde-øyene,[16] før det ble gjennomført et mislykket forsøk på å gå i land på den lille, isolerte øygruppen St. Peter og St. Paul-øyene nær ekvator. Forsøket var nær ved å koste geologen og skipslegen James Harvie Pirie livet, da han feilberegnet avstanden til land og hoppet i det hairike havet i et forsøk på å komme i land.[17][18] Den 6. januar 1903 nådde «Scotia» Port StanleyFalklandsøyene, der forsyninger ble etterfylt før hun seilte videre til Antarktis.[19]

Den 26. januar 1903 satte «Scotia» seil mot antarktiske farvann. Ekspedisjonen møtte tung pakkis 40 kilometer nord for Sør-Orknøyene den 3. februar, og de strevde med å manøvrere seg videre.[20] Dagen etter var imidlertid «Scotia» i stand til å ta seg videre sørover. En liten gruppe ble satt i land på Saddle Island, hvor en stor mengde biologiske og geologiske prøver ble samlet inn.[20] Isforholdene forhindret videre fremdrift før 10. februar, da «Scotia» fortsatte sørover, «lensende fremover i sju knop under seil».[20] Den 17. februar var posisjonen 64°18'S, og fem dager senere passerte de den 70. breddegrad langt inne i Weddellhavet. Kort tid senere tørnet Robertson nordover igjen etter å ha nådd 70°25'S, da ny sjøis dannet seg og truet skipet.[20]

Da de ikke hadde lyktes med å finne land, måtte ekspedisjonen bestemme seg for et overvintringssted. Denne beslutningen hastet siden sjøen var i ferd med å fryse til, og skipet kunne bli sperret inne i isen. Bruce bestemte seg for å sette kursen tilbake mot Sør-Orknøyene og forsøke å finne en ankerplass der.[21] Jevnført med det uttalte målet om å overvintre så langt sør som mulig, lå Sør-Orknøyene mer enn 3 200 kilometer fra Sørpolen, men den nordlige beliggenheten hadde sine fordeler. Den relativt korte perioden skipet ville ligge innefrosset ville gi mer tid til tråling og mudring på våren.[21] I tillegg lå øygruppen beleilig til for etablering av en meteorologisk stasjon – den relative nærheten til det søramerikanske fastlandet åpnet mulighetene for permanent bemanning.[22]

«Omond House»

Det krevde én måned med strevsom seilas før «Scotia» nådde Sør-Orknøyene. Etter flere mislykkede forsøk på å lokalisere en høvelig ankerplass, og med roret alvorlig skadet av is, fant de til slutt en skjermet bukt på sørsiden av Laurie Island, den østligste øya i øygruppen. Den 25. mars var skipet forsvarlig oppankret noen hundre meter fra stranden, klar for å bli innefrosset.[23] Hun ble klargjort for å tjene som vinterkvarter: maskinene ble demontert, dampkjelene tømt og et seildukstak ble strukket over dekk.[24] Deretter fikk Bruce satt i gang et omfattende vitenskapelig program som omfattet meteorologiske observasjoner, tråling etter havprøver, botaniske ekskursjoner og innsamling av biologiske og geologiske prøver.[25] Den største oppgaven som ble gjennomført i denne perioden var byggingen av en steinhytte, døpt «Omond House» etter Robert Omond, direktør for Edinburgh Observatory som var en av ekspedisjonens støttespillere.[26] Denne skulle tjene som husly for de som skulle bli igjen på Laurie Island for å betjene den planlagte meteorologiske stasjonen. Bygningen ble tørrmurt av lokal stein; til tak ble det benyttet trestokker dekket med seilduk. Den ferdige hytta målte seks ganger seks meter, hadde to vinduer, og ble utrustet for seks personer. Rudmose Brown skrev: «Tatt i betraktning at vi ikke hadde mørtel og murerverktøy, er det et vidunderlig flott hus, og veldig solid. Jeg vil derfor tro at det vil bli stående i hundre år ...»[27]

Mannskapet klarte i all hovedsak å holde seg ved god helse. Unntaket var skipsmaskinisten, Allan Ramsay, som hadde fått hjerteproblemer på Falklandsøyene under utreisen. Han valgte å følge med ekspedisjonen videre, men ble stadig dårligere ettersom vinteren skred frem. Han døde den 6. august og ble gravlagt på øya.[28]

Aktivitetsnivået økte da vinteren gikk over til vår. Det ble foretatt mange utfarter med hundesleder,[29] også til de omkringliggende øyene. En trehytte ble bygget for magnetiske observasjoner, og det ble satt opp en ni fot høy varde der unionsflagget og det skotske flagget vaiet side om side på toppen.[28] «Scotia» ble gjort sjøklar igjen, men var isfast gjennom september og oktober; det var ikke før 23. november sterk vind brøt opp isen i bukta og frigjorde ekspedisjonsskipet. Fire dager senere avgikk hun for Port Stanley, og etterlot en gruppe på seks under Robert Mossmans ledelse på Laurie Island.[28]

Buenos Aires, 1903–04[rediger | rediger kilde]

Kart over Laurie Island som viser beliggenheten til forskningsstasjonen Orcadas

Den 2. desember nådde ekspedisjonen Port Stanley og mottok de første nyhetene fra omverdenen. Etter en ukes hvile seilte «Scotia» videre til Buenos Aires for å bli reparert og utrustet for en ny sesong. Bruce hadde ytterligere ett ærend i byen: han ville forsøke å overtale de argentinske myndighetene til å overta ansvaret for den meteorologiske stasjonen på Laurie Island etter at ekspedisjonen hadde reist.[30] Under overfarten til Buenos Aires gikk «Scotia» på grunn i munningen av Río de la Plata og sto på grunn i flere dager før hun kom seg løs på julaften, og en taubåt fikk buksert henne til havn.[31]

«Scotia» lå i dokk i fire uker, og i mellomtiden forhandlet Bruce og de argentinske myndighetene om fremtiden til værstasjonen. Bruce ble assistert av den britiske sendemannen, den britiske konsulen og Dr. W.G. Davis, direktør for det argentinske meteorologiske kontoret. Det britiske utenriksdepartementet hadde ingen innsigelser til planen.[30] Den 20. januar 1904 bekreftet Bruce at det var inngått en avtale om at tre vitenskapelige assistenter fra de argentinske myndighetene skulle reise til Laurie Island og arbeide i ett år under Robert Mossman – i første omgang på åremål. Deretter overleverte han formelt Omond House med inventar og utrustning og alle magnetiske og meteorologiske instrumenter til argentinerne.[30] Stasjonen ble omdøpt Base Orcadas og har vært i kontinuerlig drift siden. Den har gjennomgått en rekke ombygginger og utvidelser.[30]

En rekke av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene mønstret av i Buenos Aires – noen på grunn av sykdom og én på grunn av tjenesteforsømmelse. Erstatninger ble rekruttert lokalt. «Scotia» forlot den argentinske hovedstaden 21. januar og ankom Laurie Island 14. februar. En uke senere, da besetningen som skulle oppholde seg på Orcadas til de ble hentet av den argentinske kanonbåten «Uruguay» var kommet i orden, satte «Scotia» seil for sin andre tur til Weddellhavet.[32]

Andre reise, 1904[rediger | rediger kilde]

Kysten av Coats Land, oppdaget av SNAE i mars 1904. Fotografi fra 1915, tatt under Shackletons Endurance-ekspedisjon

«Scotia» seilte sørøstover i rolig vær med retning mot den østre delen av Weddellhavet. De traff ikke på pakkisen før de hadde passert polarsirkelen,[33] og de fortsatte greit frem til 3. mars da tett pakkis stoppet skipet ved 72°18’S, 17°59’V. En dybdemåling ble foretatt og viste et havdyp på 1131 favner (2068 meter) – under halvparten av tidligere generelle målinger.[34] Dette tydet på at de nærmet seg land. Noen timer senere nådde de en isbarriere som blokkerte videre fremdrift mot sørøst. I løpet av de neste dagene fulgte de iskanten sørover i 240 kilometer. En ny dybdemåling fire kilometer fra iskanten viste kun 159 favner (291 meter), en sterk indikasjon på at det befant seg land innenfor iskanten.[34] Konturene av dette landet kom snart svakt til syne, og Bruce kalte det Coats Land etter sine hovedsponsorer.[34] Dette var den første klare indikasjonen på den østlige grensen til det indre av Weddellhavets, og tydet på at sjøområdet var vesentlig mindre enn man tidligere hadde antatt.[35][n 4] En planlagt ilandstigning med et sledeparti ble skrinlagt på grunn av tilstanden på sjøisen.[36]

Kerr spiller sekkepipe for en pingvin 25. mars 1904

Den 9. mars 1904 nådde «Scotia» sin sørligste bredde, 74°01’S. Her var skipet fastskrudd i isen, og utsiktene til å bli innesperret for vinteren meldte seg. Det var i denne perioden med inaktivitet at sekkepipe-blåseren Gilbert Kerr ble fotografert mens han spilte for en pingvin.[34] Imidlertid løsnet isen sitt grep om skipet den 13. mars, og «Scotia» begynte å bevege seg sakte mot nordøst ved hjelp av dampmaskinen.[37] På denne delen av sjøreisen fremskaffet det regulære programmet med dybdemålinger, tråling og innsamling av bunnprøver en omfattende dokumentasjon på Weddellhavets oseanografi og marine liv.[38]

«Scotia» satte kursen mot Cape Town via en rute som tok henne til Gough Island, en isolert midtatlantisk vulkanøy som aldri tidligere hadde blitt studert av vitenskapsmenn. Den 21. april var Bruce og fem andre i land på øya og samlet inn prøver.[39] Skipet fortsatte deretter til Cape Town, der hun ankom 6. mai. Etter å ha utført ytterligere undersøkelser i Saldanha Bay, seilte «Scotia» hjemover 24. mai via St. Helena og Ascension.


Hjemkomst og etterspill[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonen fikk en varm velkomst da den ankom Clyde den 21. juli 1904.[40] En offisiell mottakelse med 400 gjester ble avholdt, der John Murray leste opp et telegram med gratulasjoner fra Edward VII.[40] Bruce mottok Royal Scottish Geographical Societys gullmedalje, mens kaptein Robertson fikk sølvmedaljen.[41]

Et viktig resultat av ekspedisjonen var katalogiseringen av over 1100 dyrearter, hvorav 212 var inntil da ukjente.[42] Det kom imidlertid ingen offisiell anerkjennelse fra London, der Markhams innflytelse medvirket til at ekspedisjonens arbeid ble oversett eller rakket ned på.[43] Deltakerne mottok ikke den prestisjefylte Polar Medal, som hadde blitt skjenket til medlemmer av Discovery-ekspedisjonen som vendte hjem to måneder etter «Scotia». Polarmedaljen ble også utdelt i forbindelse med Ernest Shackletons ekspedisjoner, samt Douglas Mawsons ekspedisjon. Bruce kjempet i årevis for å rette opp det han mente var en grov urett, en krenkelse av landet og ekspedisjonen hans, men til ingen nytte.[44][n 5] Noe av motvilligheten som det etablerte miljøet i London viste, kan ha vært et svar på den åpent skotske nasjonalismen Bruce sto for, og som han viste i forordet han skrev til Rudmore Browns ekspedisjonsberetning: «Mens vitenskap var ekspedisjonens amulett, prydet Skottland dens flagg; og det kan hende at i bestrebelsene etter å tjene menneskeheten ved å legge et ledd til vitenskapens gullkjede, at vi har vist at nasjonen Skottland er en makt man må regne med.»[46][n 6]

Gough Island ble besøkt av SNAE i 1904 på returen fra Weddellhavet

Et betydelig resultat av Scotia-ekspedisjonen, var Scottish Oceanographical Laboratory som Bruce etablerte i Edinburgh i 1906. Den offisielle åpningen ble foretatt av fyrst Albert av Monaco.[47] Laboratoriet tjente flere funksjoner: som oppbevaringssted for den store samlingen biologiske, zoologiske og geologiske prøver som hadde hopet seg opp i løpet av «Scotia»s ekspedisjon og under Bruces tidligere ekspedisjoner i Arktis og Antarktis, dernest som en base for utarbeidelse av vitenskapelige rapporter fra Scotia-ekspedisjonen, og ikke minst som et samlingspunkt der polarforskere kunne møtes – både Nansen, Amundsen og Shackleton besøkte laboratoriet – og nye, skotske polarbragder planlegges og organiseres.[47] Bruce kom imidlertid ikke til å lede flere antarktisekspedisjoner, og hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinentet ble skrinlagt på grunn av manglende økonomisk støtte. Han fortsatte imidlertid å oppsøke arktiske områder i både vitenskapelig og kommersiell sammenheng.

Det tok flere år å fullføre de vitenskapelige rapportene fra SNAE. De fleste ble publisert mellom 1907 og 1920, men ett bind ble ikke utgitt før i 1992.[47] Et forslag om å gjøre om laboratoriet til et permanent nasjonalt skotsk institutt for oseanografi førte ikke frem, og på grunn av pengeproblemer ble Bruce tvunget til å stenge laboratoriet i 1919.[47] Han døde to år senere, bare 54 år gammel.[48]

På dette tidspunkt hadde Scotia-ekspedisjonen nærmest gått i glemmeboka selv i Skottland, og den hadde blitt fullstendig overskygget i polarhistorien av de glorifiserte bedriftene til Scott og Shackleton.[1] I polarlitteraturen er Bruces ekspedisjon vanligvis redusert til en kort omtale eller fotnote, og med liten oppmerksomhet rundt hva den oppnådde.[n 7] Bruce manglet personlig utstråling, hadde ikke teft for PR-virksomhet («... så stikkete som den skotske tistelen» ifølge en gammel venn[1]), og hadde en tendens til å skaffe seg mektige uvenner.[1] Imidlertid gjennomførte hans ekspedisjon «et mer omfattende program enn noen tidligere eller samtidige antarktisekspedisjoner».[1] ifølge oseanografen Tony Rice[n 8]

Ekspedisjonsskipet «Scotia» ble rekvirert under første verdenskrig og ble benyttet som lasteskip. Den 18. januar 1916 tok hun fyr og brant ut på en sandbanke i Bristolkanalen.[50] Havområdet nord for Antarktishalvøya og Sør-Orknøyene ble i 1932 navngitt Scotiahavet etter «Scotia».[51]

En moderne utgave av «Scotia»-ekspedisjonen benyttet i 2003 informasjon samlet av SNAE som grunnlag for å undersøke klimaendringene på Sør-Georgia i løpet av det siste århundret. Denne ekspedisjonen slo fast at deres bidrag til den internasjonale debatten omkring global oppvarming var et verdig testament over SNAEs pionerarbeid.[52]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Den velstående Coats-familien var involvert i Glasgows tekstilindustri som trådprodusenter. Den hadde finansiert Coats Observatory i Paisley.[9]
  2. ^ Se Speak, s. 77–78 for en komplett liste over offiserer og mannskap.
  3. ^ Dun Laoghaire var dengang kjent under sitt britiske navn, Kingstown.
  4. ^ At det fantes land i dette området ble senere bekreftet av ekspedisjonene til Wilhelm Filchner (1911–13) og Ernest Shackleton (1914–17)
  5. ^ I 1906 innstiftet Bruce sin egen sølvmedalje som han belønnet ekspedisjonens mannskap med.[45]
  6. ^ «While Science was the talisman of the Expedition, Scotland was emblazoned on its flag; and it may be that, in endeavouring to serve humanity by adding another link to the golden chain of science, we have also shown that the nationality of Scotland is a power that must be reckoned with».
  7. ^ En typisk henvisning finnes i Elspeth Huxleys biografi om Robert F. Scott fra 1977: «Det var Bruces ekspedisjon som snart skulle seile med «Scotia»» til Weddellhavet; denne ble også fast i sjøisen og vendte hjem uten å nå land».[49]
  8. ^ Forfatter av Deep Ocean, Naturhistorisk museum, London 2000, ISBN 0 56509 1506)
Referanser
  1. ^ a b c d e f Speak, s. 14–15
  2. ^ Speak, s. 24–25
  3. ^ Speak, s. 31–34
  4. ^ Speak, s. 42–45
  5. ^ Speak, s. 46–51
  6. ^ Speak, s. 52–58
  7. ^ a b Speak, s. 69–70
  8. ^ Speak, s. 71–74
  9. ^ Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia - Planning and financing the expedition
  10. ^ a b c Speak, s. 75–76
  11. ^ Rudmose Brown, s. 7–9
  12. ^ Rudmose Brown, s. 10–11
  13. ^ Speak, s. 29
  14. ^ a b Speak, s. 79
  15. ^ Speak, s. 80
  16. ^ Rudmose Brown, s. 15–20
  17. ^ Rudmose Brown, s. 20–21
  18. ^ Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia: The voyage south
  19. ^ Rudmose Brown, s. 24
  20. ^ a b c d Rudmose Brown, s. 28–33
  21. ^ a b Rudmose Brown, s. 34
  22. ^ Rudmose Brown, s. 57
  23. ^ Rudmose Brown, s. 36–37
  24. ^ Rudmose Brown, s. 45
  25. ^ Rudmose Brown, s. 46–50
  26. ^ Voyage of the Scotia 1902–04: The hut known as Omond House on Laurie Island in the South Orkney Islands, 1902-04 Glasgow Digital Library
  27. ^ Speak, s. 85
  28. ^ a b c Speak, s. 88–89
  29. ^ Rudmose Brown, s. 76
  30. ^ a b c d Speak, s. 90–92
  31. ^ Rudmose Brown, s. 96–98
  32. ^ Rudmose Brown, s. 105
  33. ^ Rudmose Brown, s. 118–20
  34. ^ a b c d Rudmose Brown, s. 120–123
  35. ^ Rudmose Brown, s. 121
  36. ^ Speak, s. 93
  37. ^ Rudmose Brown, s. 122
  38. ^ Rudmose Brown, s. 123–26
  39. ^ Rudmose Brown, s. 132–34
  40. ^ a b Speak, s. 95
  41. ^ Speak, s. 9
  42. ^ William Speirs Bruce, 1867-1821, Polar explorer and oceanographer: Biography. Navigational Aids for the History of Science, Technology & the Environment. Besøkt 28. januar 2011.
  43. ^ Speak, s. 123
  44. ^ Speak, s. 125–31
  45. ^ Speak, s. 126–27
  46. ^ Rudmose Brown, s. xiii
  47. ^ a b c d Speak, s. 97–101
  48. ^ Speak, s. 133
  49. ^ Huxley, s. 52
  50. ^ Erskin, A B and Kjaer, K-G (2005). «The Polar Ship Scotia». Polar Record 41 (2): 131–140. Besøkt 28. januar 2011.
  51. ^ Encyclopedia Britannica.com (besøkt 3. februar 2011)
  52. ^ Collingridge, Vanessa (9. mai 2003). Diary of Climate Change. www.bbc.co.uk. Besøkt 28. januar 2011.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]