Southern Cross-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Southern Cross-ekspedisjonens leirhytter ved Kapp Adare, midt i en pingvinkoloni.
 Outline map of continental Antarctica also showing parts of Australia, New Zealand, South America and South Africa. Various landmarks on the continent and in the surrounding oceans are labelled.
Kart over Antarktis som viser området der Southern Cross-ekspedisjonen drev utforskning (rødt rektangel). Kapp Adare ligger i nedre høyre hjørne av rektangelet, Rossbarrieren ligger midt i rektangelet.

Southern Cross-ekspedisjonen (offisielt British Antarctic Expedition 1898–1900) var den første britiske oppdagelsesreisen i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning og en forløper for de mer berømte ekspedisjonene til Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton og Roald Amundsen. Det var den norskfødte, halvt engelske utforskeren og skolemesteren Carsten Borchgrevink som hadde ideen til ekspedisjonen, som var den første som gjennomførte en overvintring på det antarktiske fastlandet. Ekspedisjonen var også den første som seilte til Rossbarrieren siden James Clark Ross oppdaget den i 1839–43, og den første som foretok ilandstigning på barrieren. Ekspedisjonen var dessuten banebrytende i bruk av hunder og sleder i Antarktis.

Southern Cross-ekspedisjonen var finansiert av den britiske forleggeren George Newnes. Avreisen skjedde i august 1898 med DS «Southern Cross», og Borchgrevinks mannskap tilbrakte vinteren 1899 ved Kapp Adare, helt nordvest i Rosshavet. Her gjennomførte de et omfattende vitenskapelig program, men mulighetene for nærmere utforskning av innlandet var sterkt begrenset av det fjellrike terrenget med mange isbreer rundt leiren. I januar 1900 forlot de Kapp Adare i «Southern Cross». De utforsket så Rosshavet etter samme rute som Ross hadde fulgt 60 år tidligere. Etter å ha nådd isbarrieren ble en gruppe på tre mann de første til å foreta en sledeferd på barriereoverflaten. De nådde 78°50'S, det sørligste punktet til da nådd av mennesker.

Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen kjølig mottatt av det etablerte geografimiljøet i London, som var fornærmet over at den hadde kommet dets egen Discovery-ekspedisjon i forkjøpet. Det ble også ytret kritikk av Borchgrevinks lederegenskaper og det begrensede vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen. Til tross for sin banebrytende virksomhet i Antarktis oppnådde aldri Borchgrevink samme heltestatus som Scott og Shackleton, og Southern Cross- ekspedisjonen ble snart overskygget av dramatikken som omga disse og andre av tidens oppdagelsesreisende. Roald Amundsen anerkjente imidlertid at Borchgrevinks ekspedisjon hadde forsert de største hindrene for å ta seg fram på det antarktiske kontinentet og åpnet opp for påfølgende ekspedisjoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

 Head and shoulders portrait of a man with receding hair, heavy moustache, looking left from the image. He wears a high white collar, black necktie, dark waistcoat and jacket.
Ekspedisjonslederen Carsten Borchgrevink

Carsten Egeberg Borchgrevink var født i Oslo av engelsk mor og norsk far. I 1888 emigrerte han til Australia, der han blant annet arbeidet som landmåler i Queensland, før han takket ja til et tilbud om en lærerstilling i New South Wales.[1] I 1894 deltok han i en antarktisekspedisjon finansiert av Svend Foyn. Den hadde som hovedformål å kartlegge muligheten for hvalfangst i Sørishavet. Ekspedisjonen ble ledet av Henrik Johan Bull i hvalskuta «Antarctic» og nådde Kapp Adare helt vest i Rosshavet. En gruppe bestående av blant andre Bull og Borchgrevink gikk i land og hevdet å være de første mennesker til å sette fot på det antarktiske kontinentet, uvitende om britiske og amerikanske selfangere som hevdet å ha gått i land på Antarktishalvøya i 1821.[2][3]

De gikk også i land på Possession Islands i Rosshavet, der de la igjen en melding i en metallboks på Foyn Island som bevis på sitt besøk.[4] Borchgrevink var overbevist om at Kapp Adares beliggenhet, med en stor pingvinkoloni som gav enkel tilgang til ferskt kjøtt og spekk, var egnet som base for en fremtidig overvintringsekspedisjon og utgangspunkt for undersøkelser av Antarktikas indre.[5][6]

Fast bestemt på at han ville lede en slik ekspedisjon selv, brukte Borchgrevink de neste tre årene til å forsøke å skaffe økonomisk støtte i Australia og England. Norsk støtte var umulig fordi «Fram»-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe.[7] Til tross for noe oppmuntring fra Royal Geographical Society (RGS), som han talte for på dets internasjonale kongress i 1895, var innsatsen i begynnelsen resultatløs.[4] RGS jobbet i det skjulte med egne planer om en stor nasjonal antarktisekspedisjon[n 1] og var selv på finansieringsjakt, og Borchgrevink ble av presidenten i RGS, Clements Markham, sett på som en påtrengende utlending og konkurrent.[6] Borchgrevink klarte imidlertid omsider å overtale forleggeren George Newnes til å dekke hele kostnaden ved ekspedisjonen, om lag £40 000 (£3 300 000 i 2010-verdi).[8][9] Denne donasjonen gjorde Markham og RGS rasende, da beløpet ville vært tilstrekkelig til å få deres eget prosjekt på bena.[4] Newnes' forretningsrival Alfred Harmsworth støttet for øvrig Markhams ekspedisjon.[10]

Newnes satte følgende betingelse: Borchgrevinks ekspedisjon måtte seile under britisk flagg og under navnet The British Antarctic Expedition. Borchgrevink hadde ingen problemer med å akseptere dette, selv om bare to av ekspedisjonens medlemmer var britiske.[8][n 2] Dette forsterket Markhams fiendtlighet og forakt,[11] som refset RGSs bibliotekar Hugh Robert Mill for å ha vært til stede ved Southern Cross-ekspedisjonens lansering.[8] Der hadde Mill i gripende ordelag utbrakt en skål for ekspedisjonens suksess og kalt det «en skam for menneskelig virksomhet» at det var deler av jordkloden mennesket ennå ikke hadde forsøkt å nå. Han håpet at denne skammen ville bli gjort slutt på gjennom «gavmildheten til Sir George Newnes og motet til Hr. Borchgrevink».[12]

Organisering[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonens formål[rediger | rediger kilde]

Borchgrevinks ekspedisjon hadde både kommersielle, vitenskapelige og geografiske mål. Han overveide å etablere et selskap for å utvinne de store guanoforekomstene han hadde observert på sin reise i 1894–95, men dette ble det ikke noe av.[5] I en rekke taler i vitenskapelige selskaper poengterte han hvor mye arbeid som kunne bli utført av en overvintrende ekspedisjon, inkludert muligheten til å fastlegge posisjonen til den magnetiske sydpolen.[4] Vitenskapsmennene som Borchgrevink plukket ut til ekspedisjonen, var relativt uerfarne, men de dekket et bredt spekter av vitenskapelige disipliner: magnetisme, meteorologi, biologi, zoologi, taksidermi og kartografi.[13] Borchgrevink håpet også at ekspedisjonens vitenskapelige bedrifter kunne forsterkes av sledeferder og geografiske oppdagelser, og kanskje et forsøk på å nå den geografiske sydpolen.[5] Uten kjennskap til Antarktikas geografi var han intetanende om at leirens beliggenhet ved Kapp Adare ville utelukke omfattende undersøkelser av kontinentets indre.[14][11]

Fartøy[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonsskipet DS «Southern Cross»

Utdypende artikkel: DS «Southern Cross»

Borchgrevink kjøpte inn den dampdrevne ishavsskuta «Pollux», bygget ved Colin Archers verft, som ekspedisjonsskip.[15] Archer hadde konstruert og bygd Nansens skip «Fram», som i 1896 hadde vendt tilbake uskadet fra sin drift i isen under Nansens forsøk på å nå Nordpolen.[16] «Pollux», som Borchgrevink umiddelbart døpte om til «Southern Cross»,[14] var barkrigget, 146 fot (44,5 meter) lang og med en tonnasje på 521 bruttotonn.[15] Motorene ble konstruert etter Borchgrevinks spesifikasjoner og installert før fartøyet forlot Norge.[15] Markham sådde tvil om skutas sjødyktighet (kanskje for å hindre Borchgrevinks avreise),[17] men «Southern Cross» viste seg å innfri alt som ble krevet av henne i det antarktiske farvannet. I likhet med mange av de historiske polarskutene hadde hun et kort liv etter ekspedisjonen;[18] hun ble solgt til Newfoundland Sealing Company, og i april 1914 forliste hun med hele mannskapet på 173 under en storm utenfor Newfoundland.[19]

Personell[rediger | rediger kilde]

 Drawing of a heavily-bearded man, hands in pockets, wearing a black tailed coat, striped trousers, waistcoat and watch chain.
Karikatur av Sir George Newnes

Landgruppen på ti som skulle overvintre ved Kapp Adare, besto av Borchgrevink, fem forskere, en ekspedisjonslege, en kokk som også virket som assistent, og to hundekjørere. Borchgrevink valgte først ut bare nordmenn, men dette kunne ikke Newnes akseptere.[20] Derfor ble to engelskmenn og en australier med som medlemmer av den vitenskapelige staben. Tasmanieren Louis Bernacchi, som hadde studert magnetisme og meteorologi ved Melbourne Observatory, hadde egentlig blitt utvalgt til å delta på den belgiske antarktisekspedisjonen 1897–99 (Belgica-ekspedisjonen). Han hadde imidlertid blitt etterlatt i Australia, ettersom ekspedisjonsskipet «Belgica» unnlot å anløpe Melbourne på reisen sørover.[21] Bernacchi reiste da til London og sikret seg en plass i Borchgrevinks vitenskapelige gruppe.[21] Hans opptegnelser fra Southern Cross-ekspedisjonen ble utgitt i 1901. De tegnet et kritisk bilde av deler av Borchgrevinks lederskap, men forsvarte det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen.[11] I 1901 returnerte Bernacchi til Antarktis som fysiker på Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott.[22] En annen av mannskapet kom også til å delta på Discovery-ekspedisjonen, som kaptein på avløsningsskipet «Morning». Det var engelskmannen William Colbeck,[23] en erfaren sjømann med løytnants grad i Royal Naval Reserve.[21] Som forberedelser til Southern Cross-ekspedisjonen tok Colbeck et kurs i magnetisme ved Kew Observatory i London.[21]

Sjefszoolog Nicolai Hanson hadde et kort studieopphold ved Universitetet i Kristiania bak seg, mens assisterende zoolog Hugh Blackwell Evans var en prestesønn fra Bristol som hadde tilbrakt tre år på en kvegfarm i Canada, og som også hadde deltatt på en selfangstekspedisjon til Kerguelen.[14] Ekspedisjonens lege, Herluf Kløvstad, kom fra en stilling ved et sinnssykeasyl i Bergen.[21] Overvintringsgruppens øvrige medlemmer var Anton Fougner, forskningsassistent og altmuligmann; Kolbein Ellefsen, kokk og assistent; og de to samene Per Savio og Ole Must, som var hundekjørere.[14] Savio og Must, henholdsvis 21 og 20 år gamle, var de yngste deltakerne i gruppen.[14] Borchgrevink beskrev senere Savio som «anerkjent for sin lojale natur, djervhet og intelligens».[21]

Fartøybesetningen under kaptein Bernhard Jensen besto av 19 norske sjøfolk og en svensk stuert. Jensen var en erfaren ishavsskipper og hadde deltatt sammen med Borchgrevink på «Antarctic» i 1894–95.[21]

Utvalget av ekspedisjonsmedlemmer kan tyde på at Borchgrevink ikke fullt ut forsto hvor avgjørende dette kunne være for resultatet av en ekspedisjon av denne typen.[20] Han la mer vekt på å plukke ut menn som hadde godt humør og som han mente ville være i stand til å samle inn pålitelige data, fremfor erfarne vitenskapsfolk som kunne gjennomført mer inngående feltstudier og publisert omfattende vitenskapelige arbeider.[20]

Ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Reisen sørover[rediger | rediger kilde]

«Southern Cross» seilte fra London den 23. august 1898 etter å ha fått overlevert Union Jack av HKH Hertugen av York, den fremtidige Kong George V.[24] I tillegg til ekspedisjonens besetning, utstyr og proviant hadde skipet med sibirske sledehunder. Det var første gang hunder skulle bli benyttet på en antarktisk ekspedisjon.[13] Etter en siste proviantering i HobartTasmania seilte «Southern Cross» mot Antarktis den 19. desember.

Kapp Adare ligger på 170 grader øst. William Colbeck mente – etter å ha studert tidligere ekspedisjoner – at det sannsynligvis ville bli enklere å trenge gjennom pakkisen ved 180 grader. Borchgrevink var imidlertid av en annen oppfatning. Han var redd for at vestavinden ville drive dem enda lenger østover i forhold til bestemmelsesstedet. Han bestemte derfor å krysse Sørishavet langs 150. lengdegrad.[25]

På årets siste dag nådde de ytterkanten av pakkisen, mye tidligere enn Borchgrevink hadde regnet med. Dagen etter ble hundene luftet på isen, og flere av mannskapet benyttet anledningen til å ta seg en skitur. Den videre fremdriften gikk langsomt, til tross for at kaptein Jensen utnyttet det som var av åpne råker. Den 12. januar fikk de Ballenyøyene i sikte, men det var ikke mulig å nærme seg på grunn av tykk is i farvannet rundt dem. Ti dager senere, 22. januar, satte en kraftig storm inn, og isen begynte å pakke seg ytterligere sammen. Det var overhengende fare for at «Southern Cross» ville bli skrudd ned av isen, og sleder og proviant ble klargjort i tilfelle skuta måtte forlates. Etter noen nervepirrende timer slapp imidlertid isen taket. Det ble gjort målinger som viste at skipet, som fremdeles var innefrosset, beveget seg sakte mot nordøst – i stikk motsatt retning av Kapp Adare. Først den 11. februar sprakk isen opp tilstrekkelig til at de kunne starte motoren og sette kursen østover. Ved 180. lengdegrad ble kursen satt sørover, og ikke lenge etter var «Southern Cross» gjennom isbeltet og på vei inn i Rosshavet ved 71. breddegrad. Kapp Adare kom til syne 16. februar, og dagen etter ankret «Southern Cross» opp nær land.[26]

Ekspedisjonen hadde brukt lenger tid enn både Ross og Kristensen på å krysse isbeltet,[27] og det er bred enighet blant polarforskere om at Borchgrevinks valg av kurs spilte en avgjørende rolle for utfallet av ekspedisjonen: tiden de tapte kunne ha vært benyttet til å finne et overvintringssted som var bedre egnet som utgangspunkt for sledeturer innover kontinentet.[28]

«Camp Ridley» ved Kapp Adare[rediger | rediger kilde]

Kart over Adarehalvøya mellom Rosshavet og Robertsonbukta. Kapp Adare ligger lengst nord på halvøya

Kapp Adare ble oppdaget av James Clark Ross under hans antarktisekspedisjon fra 1839 til 1843. Ved neset ligger et langt strandbelte, der Bull og Borchgrevink steg i land i 1895. Dette strandbeltet er hjemsted for en av de største koloniene med adeliepingviner i Antarktis. Borchgrevink hadde i 1895 uttalt at «på dette spesielle stedet er det rikelig med plass for hus, telt og forsyninger».[5] Overfloden av pingviner ville gi tilgang både på vinterrasjoner og fyringsolje.[6]

Lossingen startet samme dag, den 17. februar. Først ble de 75 hundene sendt i land[14] sammen med sine samiske oppassere, og de to ble dermed de første til å tilbringe en natt på det antarktiske kontinentet.[29] I løpet av de neste tolv dagene ble resten av utstyret og forsyningene fraktet i land, og to prefabrikerte hytter i furu fra Strømmen Trævarefabrik i Norge ble oppført.[30] Den ene skulle fungere som mannskapsbrakke, den andre som lager.[31] Dette var de første bygningene som ble reist på kontinentet. En tredje hytte ble satt opp av reservematerialer og skulle tjene som magnetisk observatorium.[6]

«Boligkvarteret» hadde stusselig med plass for ti mann og virket heller ikke særlig solid – Bernacchi beskrev det senere som «4,5 ganger 4,5 meter, surret fast med tau til den steinete grunnen».[32] Hundene ble holdt i en kennel stablet opp av lagerkasser.[31] Den 2. mars var leiren ferdig etablert. Den ble døpt «Camp Ridley» etter pikenavnet til Borchgrevinks mor,[4] og hertugen av Yorks flagg ble heist. Samme dag avgikk «Southern Cross» til Australia for å tilbringe vinteren der.[29]

Inne i hytta var to små rom innredet som mørkerom og prepareringsrom. I oppholdsrommet slapp sollys inn gjennom et dobbelt glassvindu med skodder og gjennom en liten, firkantet rute høyt på den nordre gavlveggen. Sovekabiner ble installert langs ytterveggene, og et bord og en ovn tok opp plassen i midten av hytta.[31]

Den første rekognoseringen[rediger | rediger kilde]

Det var bare få uker igjen før vinteren ville sette inn for alvor, og det var derfor viktig å foreta prøveturer med sledene for å teste utstyret og bli kjent med de nærmeste områdene. Den 22. april la Borchgrevink, Fougner, Bernacchi og Savio ut på den første sledeturen på havisen i Robertsonbukta med 20 hunder og proviant for 20 dager. Den første natten blåste det opp til storm, og morgenen etter var isen i bukta brutt opp. Fra sin teltplass på en liten strand omgitt av høye klipper ble Savio og Fougner sendt ut i en seilduksbåt for å hente hjelp, mens Borchgrevink og Bernacchi snart ble fortvilte vitner til at bukta fyltes av issørpe og isflak, som var til stor fare for de to i båten. Ved å hugge trinn i isen som dekket klippene, var de etter mye anstrengelse i stand til å komme seg til toppen av klippene. De fikk etter hvert øye på sine to kamerater som hadde berget seg inn på en liten strand, og som nå også arbeidet seg oppover fjellsiden. Etter flere dagers livsfarlig slit kom de seg omsider helskinnet tilbake til leiren.[33] Alle de tjue hundene ble skylt på havet under stormen, men én av dem dukket opp i fin form på Kapp Adare flere uker senere.[34]

I tillegg til denne mislykkede sledeturen ble det fanget forsøkseksemplarer av fugler og fisker og slaktet seler og pingviner for føde og olje. Utendørsaktivitetene ble kraftig avkortet, da den antarktiske vinteren for alvor satte inn i midten av mai.[4]

Den antarktiske vinteren[rediger | rediger kilde]

 A wooden planked wall on which can be seen a stylised drawing of a woman's head and other ornamental shapes and objects
Tegning av Kolbein Ellefsen, på veggen over køya hans i hytta på Kapp Adare

Da vinteren begynte å feste grepet, ble mennene i økende grad innesperret i den ubekvemme forlegningen. Dette var en stor prøvelse; Bernacchi skrev om økende kjedsomhet og irritasjon: «Offiserer og menn, ti av oss til sammen, erfarte at humøret ble tynnslitt.»[32] I denne perioden ble det klart at Borchgrevink manglet de lederegenskapene en slik situasjon krevde. Han var, som Bernacchi skrev, «i mange henseende (...) ikke en god leder».[11] Polarhistorikeren Ranulph Fiennes skriver at det rådet et «demokratisk anarki», der møkk, uorden og passivitet hørte til dagens orden.[35]

Borchgrevink var ingen erfaren vitenskapsmann, og hans manglende kompetanse med instrumenter og observasjontaking var til stor bekymring for flere i gruppen.[36] Imidlertid maktet de å opprettholde et program med vitenskapelige observasjoner. Fysisk trening ble gjennomført utenfor hytta når været tillot det, og Savio lagde en improvisert sauna i snøskavlen langs hytta. Det ble også arrangert en konsert med lysbilder, sanger og høytlesing.[37] I denne perioden var det to hendelser som nær hadde fått en dødelig utgang; i den første ble et stearinlys forlatt brennende ved siden av en køye, og det tok fyr i hytta, som fikk store skader. Ved et annet tilfelle ble tre mann nesten kvalt av kullos, mens de sov.[4]

William Colbeck foran det magnetiske observatoriet

Gruppen var godt utstyrt med en rekke basismatvarer – smør, te og kaffe, sild, sardiner, ost, suppe, hermetisk innmat, plumpudding, tørkede poteter og grønnsaker.[37] Det ble imidlertid klaget på at det ikke var tatt med noen luksusvarer. Colbeck noterte at «all hermetisert frukt beregnet på overvintringen var enten spist opp på reisen eller etterlatt ombord».[37] Det var også mangel på tobakk. Til tross for at den opprinnelige tobakksbeholdningen var på et halvt tonn, hadde bare skråtobakk blitt tatt med i land.[37]

Zoologen, Nicolai Hanson, ble syk i løpet av vinteren. Den 14. oktober døde han, tilsynelatende av en tarmlidelse, og han var dermed det første mennesket som ble begravet på det antarktiske kontinentet. Graven ble sprengt ut i isen ovenfor leiren.[38] Bernacchi skrev: «Der midt iblant dyp stillhet og fred finnes det ingenting som kan forstyrre den evige søvn bortsett fra sjøfugler i flukt».[14]

Yorkøya[rediger | rediger kilde]

Da det gikk mot vår, gjorde gruppen seg klar for mer ambisiøse ferder innover land med bruk av hunder og sleder. Innerst i Robertsonbukta oppdaget de en øy som de kalte Duke of York Island etter ekspedisjonens beskytter.[39] Yorkøyas geologi ble grundig undersøkt, og de etablerte en framskutt base som utgangspunkt for forsøk på å nå Mount Sabine i Admiralitetsfjellene i sør. Basen besto av utstyr og et stort proviantdepot som var fraktet over isen fra Kapp Adare. I tillegg bygde de en liten hytte av skiferstein som husly.[40]

Fra toppen av Yorkøya kunne Borchgrevink observere to isbreer i sør. Disse gav han navnene Dugdalebreen og Murraybreen. Breene var skilt av en fjellrygg, som fikk navnet Geikielandet. Denne fjellryggen var målet for den første sledeferden fra Yorkøya. I flere dager undersøkte de området opp til en høyde av 1800 meter, og selv i den høyden oppdaget de ulike lavarter. De fant også fjær og eggeskall, som tydet på at de hadde funnet hekkeplasser for ispetrellen.[41] Videre framdrift sørover med hundesleder var imidlertid ikke mulig, så omfanget av den videre utforskningen begrenset seg til kystlinjen av Robertsonbukta.[14]

Utforskning av Rosshavet[rediger | rediger kilde]

«Southern Cross» var tilbake ved Kapp Adare fra Australia den 28. januar 1900.[36] Borchgrevink startet på oppgaven å rigge ned basen og overføre materiell til skipet, men etter noen dager avbrøt han dette arbeidet, og 2. februar kastet de loss for Rosshavet.[36] Vitnesbyrd om en hurtig og uryddig avreise fra Kapp Adare var tydelige da området ble besøkt av medlemmer av Discovery-ekspedisjonen to år senere. Edward Wilson skrev: «...hauger av avfall over alt, og et berg av proviantkasser, døde fugler, seler og hunder, sledeutstyr (...) og det himmelen må vite.»[42]

 Dark sea in the foreground extends to a long ice ridge that stretches across the picture
Kanten av Rossbarrieren, der Borchgrevink gikk i land i 1900

Første stoppested var Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der en metallboks etterlatt av Bull og Borchgrevink i 1895 ble gjenfunnet.[4] De fortsatte videre sørover langs kysten av Victoria Land og oppdaget flere øyer. Én av disse kalte Borchgrevink opp etter Sir Clements Markham, uten at æresbevisningen førte til at han endret sin fiendtlige innstilling til ekspedisjonen.[39][43] «Southern Cross» seilte videre til Rossøya og forsøkte å gå i land ved Cape Crozier, ved foten av Mount Terror. Der var Borchgrevink og kaptein Jensen nær ved å drukne i en flodbølge forårsaket av kalving fra isbarrieren.[4] De fulgte samme rute østover langs barrieren som Ross hadde seilt seksti år tidligere, og fant viken der han nådde sin sørlige rekord.[44] Observasjoner viste at barrierekanten hadde trukket seg om lag 50 kilometer sørover siden den gang, noe som innebar at de allerede hadde passert rekorden til Ross.[4] Borchgrevink ville forsøke å komme seg i land på barrieren og fant en plass der iskanten var lav nok til at en ilandstigning var mulig.[45] Den 16. februar gikk han, Colbeck og Savio i land med hunder og sleder og tok seg opp til barriereoverflaten. De gjennomførte en marsj noen kilometer sørover til et punkt de kalkulerte til å ligge på 78°50'S, en ny sørlig rekord.[6] De var de første menneskene som hadde gått på isbarrieren, og for dette høstet de Amundsens anerkjennelse: «Vi må innse at ved å stige opp på barrieren, åpnet Borchgrevink veien mot sør og fjernet det største hinderet for de påfølgende ekspedisjonene».[45] Ti år senere etablerte Amundsen under sin vellykkede sydpolsekspedisjon leiren Framheim like i nærheten .[46]

På den videre reisen nordover stoppet «Southern Cross» på Franklin Island utenfor kysten av Victoria Land og gjennomførte en rekke magnetiske målinger. Disse antydet at posisjonen til den magnetiske sydpolen som forventet lå i Victoria Land, men lenger nordvest enn tidligere antakelser.[4] Ekspedisjonen satte deretter kursen hjemover. De krysset den sørlige polarsirkelen 28. februar, og 1. april sendte de telegram fra Bluff på New Zealand med melding om at de var vendt tilbake i god behold.[14]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

 Distant view over an ice-covered sea of a conical mountain
Ved foten av Mount Melbourne i Victoria Land fant Borchgrevink «en glimrende leirplass».

Ekspedisjonen fikk en kjølig mottakelse da «Southern Cross» ankom England i juni 1900.[47] I geografiske kretser bar man fortsatt nag til Borchgrevink for at han klarte å skaffe støtte fra Newnes, men uansett var offentlighetens interesse først og fremst rettet mot Scotts forberedelser til Discovery-ekspedisjonen, som skulle reise ut året etter.[4] Borchgrevink fremholdt at hans ekspedisjon hadde vært svært vellykket, og uttalte at: «Den antarktiske region kan komme til å bli et nytt Klondike» – gjennom muligheten for fiske, selfangst og mineralutvinning.[48] Han viste at det var mulig å overvintre i Antarktis og gjorde en rekke geografiske oppdagelser. Disse inkluderte øyer i Robertsonbukta og i Rosshavet, samt ilandstigninger på Franklin Island, Coulman Island, Rossøya og Rossbarrieren.[39] Kartleggingen av kyststrekningen langs Victoria Land resulterte i «den viktige oppdagelsen (...) av Southern Cross Fjord, så vel som den glimrende leirplassen ved foten av Mount Melbourne».[39] Han mente at det viktigste de hadde oppnådd, var bestigningen av isbarrieren og reisen til «det sørligste punkt noe menneske hadde vært».[39]

I 1901 ble Borchgrevinks bok om ekspedisjonen, First on the Antarctic Continent, publisert. Den engelske utgaven kan i stor grad ha blitt formulert av Newnes' journalister, og den ble kritisert for sin journalistiske stil og skrytende tone.[49][43] Forfatteren, «kjent for verken beskjedenhet eller taktfullhet»,[17] la ut på en foredragstur i England og Skottland, men mottakelsen var generelt laber.[4] De øvrige ekspedisjonsmedlemmene hadde av Newnes blitt ilagt en karantenetid på seks måneder fra Borchgrevinks utgivelse før de kunne publisere sine egne bøker. Bernacchi overholdt fristen da han på tampen av 1901 utga To The South Polar Regions, der han i liten grad berørte konfliktene som oppsto mellom ekspedisjonsdeltakerne.[50] Hans dagboknotater, som ble utgitt i 1998 av barnebarnet Janet Crawford i boken That First Antarctic Winter, viser imidlertid til fulle konfliktene som oppsto mellom Borchgrevink og hans menn.[51][50] I 1905 utkom Borchgrevinks norske utgave av ekspedisjonsberetningen, Nærmest Sydpolen Aaret 1900, en utvidet versjon av den engelske boken.[52]

Hugh Robert Mill uttalte at mens de vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen var mer beskjedne enn forventet, mye på grunn av at notatene til Hanson hadde forsvunnet på mystisk vis, var ekspedisjonen «interessant som et flott stykke vitenskapelig arbeid».[48][n 3] De meteorologiske og magnetiske forholdene i Victoria Land var blitt registrert gjennom et helt år, posisjonen til den magnetiske sydpolen var beregnet, og prøver av kontinentets flora, fauna og geologi var samlet inn. Borchgrevink påsto også å ha oppdaget nye insektarter og dyrearter som lever på grunt vann, og han mente å kunne bevise at enkelte var «bipolare», dvs. arter som lever nær både i nord- og sydpolområdene.[53]

Det tok lang tid før geografimiljøene i Storbritannia og ellers i verden ga ekspedisjonen formell anerkjennelse. Borchgrevink fikk medlemskap i Royal Geographical Society, senere fulgte andre æresbevisninger og medaljer fra Norge, Danmark og USA,[49] men ekspedisjonens meritter fikk ingen utbredt anerkjennelse. Markham holdt fram med sine angrep på Borchgrevink og beskrev ham som utspekulert og prinsippløs.[54] Amundsens varme hyllest var en enslig anerkjennende røst. Scotts biograf David Crane formodet at dersom Borchgrevink hadde vært en britisk marineoffiser, ville hans ekspedisjon ha blitt mottatt annerledes i Storbritannia, men «en norsk sjømann/skolemester ville aldri bli tatt seriøst».[11] En forsinket anerkjennelse kom i 1930, lenge etter Markhams død, da Royal Geographical Society tildelte Borchgrevink selskapets æresmedalje «Patron's Medal». RGS innrømmet at Southern Cross-ekspedisjonen i sin tid ikke fikk den anerkjennelsen pionerarbeidet fortjente, og at størrelsen på problemene ekspedisjonen overvant var blitt undervurdert.[4]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Dette materialiserte seg etter hvert i Discovery-ekspedisjonen, ledet av Robert F. Scott
  2. ^ Et annet medlem av landgruppen, Louis Bernacchi, var australier; resten var alle skandinaver.
  3. ^ British Museum ga i 1902 ut en 300-siders rapport med det materialet som ble berget av Hansons arbeid
Referanser
  1. ^ Vogt, s. 32
  2. ^ Vogt, s. 20
  3. ^ Headland, s. 129–132
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n Antarctic Explorers – Carsten Borchgrevink. www.south-pole.com. Besøkt 10. mars 2010.
  5. ^ a b c d Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition – Introduction. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  6. ^ a b c d e Preston, s. 14–16
  7. ^ Næss, s. 124
  8. ^ a b c Jones, s. 59–60
  9. ^ Measuringworth. The Institute for the Measurement of Worth. Besøkt 19. august 2008.
  10. ^ Fiennes, s. 36–37
  11. ^ a b c d e Crane, s. 74–75
  12. ^ Borchgrevink, s. 25
  13. ^ a b Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition – Equipment and Personnel for the Expedition. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  14. ^ a b c d e f g h i Norges glemte oppdager. Antarctic Heritage Trust. Besøkt 10. mars 2010.
  15. ^ a b c Borchgrevink, s. 10–11
  16. ^ Jones, s. 63
  17. ^ a b Preston, s. 16
  18. ^ Ships of the Polar Explorers. Cool Antarctica. Besøkt 10. mars 2010. Skjebnen til «Nimrod» og «Aurora»
  19. ^ Paine, s. 131
  20. ^ a b c Vogt, s. 38–39
  21. ^ a b c d e f g Borchgrevink, s. 13–19
  22. ^ Crane, s. 108
  23. ^ Crane, s. 232–33
  24. ^ Borchgrevink, s. 22
  25. ^ Vogt, s. 70–71
  26. ^ Vogt, s. 74–78
  27. ^ Vogt, s. 78
  28. ^ Vogt, s. 268
  29. ^ a b Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition – Arrival at Cape Adare. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  30. ^ Den glemte ekspedisjonen
  31. ^ a b c Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition – The First Buildings on the Continent. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  32. ^ a b Crane, s. 153
  33. ^ Vogt, s. 91–96
  34. ^ Vogt, s. 105
  35. ^ Fiennes, s. 43
  36. ^ a b c Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition - Departure of the Expedition. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  37. ^ a b c d Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition - Life at Camp Ridley. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  38. ^ Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition - First burial on the continent. University of Canterbury. Besøkt 10. mars 2010.
  39. ^ a b c d e Borchgrevink, s. 6–7
  40. ^ Vogt, s. 130–135
  41. ^ Vogt, s. 136–138
  42. ^ Wilson, s. 93–95 (9. januar 1902)
  43. ^ a b Huxley, s. 25
  44. ^ Preston, s. 13
  45. ^ a b Amundsen, s. 25–26
  46. ^ Amundsen, s. 167–68
  47. ^ Stonehouse, s. 40
  48. ^ a b Harrowfield, David. The Southern Cross Expedition - Results. Besøkt 10. mars 2010.
  49. ^ a b Borchgrevink, Carsten Egeberg (1864–1934). Australian Dictionary of Biography Online Edition. Besøkt 10. mars 2010.
  50. ^ a b Vogt, s. 211
  51. ^ Vogt, s. 10
  52. ^ Vogt, s. 242
  53. ^ Borchgrevink, s. 1
  54. ^ Riffenburgh, s. 56

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder til artikkelen[rediger | rediger kilde]

Øvrig litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baughman, T.H. (1994) Before the heroes came: Antarctica in the 1890s, University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-1228-3
  • Bernacchi, L.C. (1901) To the South Polar regions, Hurst & Blackett, London.
  • Borchgrevink, C.E. (1905) Nærmest Sydpolen, Kristiania.
  • Crawford, Janet (1998) That First Antarctic Winter: The Story of the Southern Cross Expedition of 1898-1900 as Told in the Diaries of Louis Charles Bernacchi, John Wiley & Sons.
  • Gramsborg, Per (1992) «The first man to have set foot on the Antarctic continent». I: The Norseman, nr. 2-92 .
  • Isachsen, Bjørn O. (2004) «Carsten Borchgrevink og de glemte polferdene mot Antarktis» I: Historie, nr. 1-04.
  • Walsøe, Jan O. (2012) Veivisere under Sydkorset, Sophie Borchgrevink Nordrun og Ivar O. Nordrum, Fåvang.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Southern Cross-ekspedisjonen – bilder, video eller lyd