Charcots første antarktisekspedisjon
Charcots første antarktisekspedisjon var en fransk ekspedisjon til Antarktis mellom 1903 og 1905, ledet av den franske legen og oppdagelsesreisende Jean-Baptiste Charcot. Ekspedisjonen planla å lete etter den savnede svenske antarktisekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld, men da denne ekspedisjonen ble berget av den argentinske korvettern «Uruguay», ble den viktigste oppgaven til Charcots ekspedisjon å kartlegge vestkysten av Den antarktiske halvøy.[1]
Bakgrunn og forberedelser[rediger | rediger kilde]
Charcot hadde gjennomført ekspedisjoner til Arktis, og planla nok en reise til nord da det våren 1903 ble kjent at en svensk ekspedisjon var savnet etter å ha overvintret i Antarktis. Dermed endret han planene for å forsøke å komme til unnsetning.[2]
Han møtte store problemer med å skaffe de nødvendige midler og finansierte en stor del av ekspedisjonen med sin personlige formue. Han var imidlertid godt bemidlet etter å ha arvet 400 000 gullfranc og et maleri av Fragonard av sin far, den berømte nevrolgen Jean-Martin Charcot.[2]
Ekspedisjonsskip[rediger | rediger kilde]
Ekspedisjonsskipet «Français» var en tremastet skonnert, bygget i St. Malo i 1903 av François Gautier. Mesteparten av Charcots formue gikk med til bygging av skipet og å utruste det med laboratorieutstyr.[2]
Personell[rediger | rediger kilde]
Ekspedisjonen bestod av en gruppe på seks vitenskapsmenn samt en skipsbestning på 14 mann. I tillegg til lederen, bakteriologen Charcot, besto den vitenskapelige staben av løytnant André Matha som nestkommanderende med ansvar for hydrografi og navigasjon, fenrik Joseph J. Rey (meteorologi og oseanografi), Dr. Ernest Gourdon (geologi og glasiologi), naturforskeren J. Turquet og fotografen P. Pleneau. Ernest Cholet førte ekspedisjonsskipet «Français».
Ekspedisjon[rediger | rediger kilde]
.jpg)
«Français» seilte fra Le Havre 15. august 1903. Bare minutter etter at de hadde forlatt kaien, røyk imidlertid en trosse og drepte ett av besetningsmedlemmene. Denne ulykkelige hendelsen forsinket ekspedisjonen i tolv dager.[2]
Den belgiske polarutforkseren Adrien de Gerlache fulgte ekspedisjonen til Buenos Aires. de Gerlache hadde erfaring fra Antarktis som leder av Belgica-ekspedisjonen 1897–99, der også de senere kjente polfarerne Roald Amundsen og Frederick Cook hadde deltatt. I Buenos Aires fikk Charcot vite at Nordenskjölds ekspedisjon var blitt funnet av en argentinsk redningsaksjon med korvetten «Uruguay».[1] Han bestemte seg da for å utforske vestkysten av Antarktishalvøya. Han unngikk med hensikt Rosshavet for å unngå en mulig konflikt med engelskmennene, som under ledelse av Robert F. Scott var i ferd med å gjennomføre en stor, nasjonal ekspedisjon i området. Dette fikk senere Scott til å omtale Charcot som «the Gentleman of the Pole».[2]
De foretok en grov kartlegging av den sørvestre kysten av Anvers Island i 1904, og 19. februar oppdaget de Port Lockroy på Wiencke Island. Ekspedisjonen overvintret i en skjermet bukt på nordsiden Booth Island som de navnga Port Charcot, der de satte opp flere hytter. I løpet av vinteren ble det foretatt flere turer med hundesleder til nærliggende øyer.
Ekspedisjonen kartla vestsiden av Det antarktiske arkipel og utforsket kyststrekningen sørover til Adelaide Island. Denne ble navngitt Loubetkysten etter den franske presidenten, Émile Loubet. De observerte også Hugo Island og Alexander Island lenger sør.[1] Argentine Islands ble oppdaget og navngitt i takknemlighet for de argentinske myndighetenes velvilje i forbindelse med ekspedisjonen.[3] I løpet av ekspedisjonen ble det gjennomført et omfattende vitenskapelig program.[1]
Den 15. januar 1905 traff «Français» et skjær og sprang lekk. Til tross for iherdige forsøk på å tette hullet og kontinuerlig pumping, fortsatte skipet å ta inn vann. En midlertidig reparasjon i Port Lockroy satte dem i stand til å seile til Ildlandet og videre til Buenos Aires, der Charcot solgte «Français» til de argentinske myndighetene.[2]
Hjemreise og etterspill[rediger | rediger kilde]
Charcot vendte hjem til Frankrike, der han ble mottatt som en helt. Hans kone, Jeanne Hugo, barnebarn av forfatteren Victor Hugo, var imidlertid ikke like overstrømmende og tok ut skilsmisse fordi han hadde forlatt henne.[2]
Charcot gjennomførte en ny ekspedisjon til Antarktishalvøya i perioden 1908–10.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Headland, Robert K. (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. ISBN 978-0-9550852-8-4.
- Rubin, Jeff (2005). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 43–46. ISBN 1740590945.
- Composite Gazetteer of Antarctica Den vitenskapelige komite for antarktisforskning (SCAR)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Charcot, Jean-Baptiste (1998) Le "Français" au pôle Sud, Editions de l'Aube. ISBN 978-2876783492
- Kahn, Serge (2008) Jean-Baptiste Charcot explorateur des mers, navigateur des pôles, Glénat. ISBN 978-2723463287
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Bilder fra ekspedisjonen Musée d'ethnographie de Bordeaux 2
- Jean-Baptiste Charcot – "Français". French Antarctic Expedition 1903–1905 Cool Antarctica
- Jean-Baptiste Charcot 1867–1936 South-pole.com