Otto Nordenskjöld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto Nordenskjöld

Nils Otto Gustaf Nordenskjöld (født 6. desember 1869 i Hässleby, Jönköpings län, død 2. juni 1928 i Göteborg) var en svensk geolog på Uppsala universitet, polarforsker, professor samt rektor ved Göteborgs handelshögskola. Han ble kjent for den svenske antarktisekspedisjonen i 1902 med skipet «Antarctic», der nordmannen Carl Anton Larsen var kaptein.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Nordenskjöld ble filosofie kandidat ved Uppsala universitet i 1889. I 1894 ble han filosofie licentiat og promovert til filosofie doktor ved samme lærested. Samme år ble han tilknyttet universitetet som dosent i mineralogi og geologi. I 1905 ble han professor i geografi (med handelsgeografi) og etnografi ved Göteborgs högskola. I årene 1914–1923 var han prorektor, og fra 1923 rektor, ved Handelshøgskolen i Göteborg.

Otto Nordenskjöld var formann i Geografiska föreningen fra 1908, medlem av styret for Göteborgs museum 1914, for Göteborgs stadsbibliotek 1914, for Göteborgs botaniska trädgård 1918, for «Kgl. och Hvitf. stipendieinrättningen» 1919, viseformann i styret for den broströmske donasjonen for Göteborgs Sjöfartsmuseum 1919, inspektør for Arbetareinstitutet, for Mathilda Halls skola og for Kvinnliga folkskoleseminariet.

Han var æresmedlem i The Explorers Club i 1912, sammen med blant annet Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Nordenskjöld ledet mineralogiske ekspedisjoner til Patagonia i 1890-årene og til Alaska og Klondike-området i 1898.

Fra 1901 til 1904 ledet han den svenske antarktisekspedisjonen med fartøyet «Antarctic». Ekspedisjonen besølte Falklandsøyene før skipet, under kommando av kaptein Carl Anton Larsen, satte av Nordensjölds gruppe på Snow Hill Island, en liten øy utenfor kysten av Antarktishalvøya. Nordenskjöld overvintret på øya mens «Antarctic» returnerte til Falklandsøyene. Neste sommer seilte Larsen sørover igjen for å plukke opp Nordenskjölds menn, men fartøyet frøs fast og knust av isen. Besetningen var derfor nødtvunget til å overvintre i en enkel steinhytte som de oppførte på Pauletøya. Larsen og Nordenskjöld møttes igjen omsider i Hope Bay sent i 1903, der de ble plukket opp av den argentinske korvetten «Uruguay» som hadde blitt sendt til unnsetning da «Antarctic» ikke hadde vendt tilbake til Sør-Amerika året før. Til tross for de store problemene underveis, ble ekspedisjonen ansett som en vitenskapelig suksess. Ekspedisjonen hadde utforsket store deler av Graham Lands østkyst og bragte med seg verdifulle geologiske prøver og sjødyr. Nordenskjöld oppnådde varig berømmelse hjemme, men de store utgiftene etterlot ham svært gjeldstynget.

Senere utforsket Nordenskjöld Grønland i 1909 og vendte tilbake til Sør-Amerika for å forske i Chile og Peru på begynnelsen av 1920-tallet.