«Fram»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fridtjof Nansen sitter og røyker pipe foran «Fram»

«Fram» er et skip benyttet av norske oppdagere i Arktis og Antarktis mellom 1893 og 1912. «Fram» ble bygget for å være det sterkeste skipet noensinne, og for å kunne motstå skruingen i isen. «Fram» ble bygget i Rekkevik i Larvik og ble sjøsatt der 26. oktober 1892.

Det var Fridtjof Nansen som tok initiativet til å bygge «Fram», og han ga oppdraget til Colin Archer fra Larvik. Nansen ville ha skipet bygget for sin planlagte ferd til Nordpolen, der han planla å la skipet fryse inn i drivisen.

«Fram» er det skipet som har seilt lengst mot nord og lengst mot syd, og det er fortsatt bevart på Frammuseet i Oslo.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

«Fram» som skipsmodell ved Norsk Sjøfartsmuseum.

Skip som hadde seilt i polartraktene før «Fram», ble ofte istykkerskrudd av isen. Større skip var gjerne loddrette i sidene og flate i bunnen. I skruis ble sidene klemt inn så skipet ble presset ned i isen. Konstruksjonen ble også knust og skipet tok inn vann og sank. Nansens idé for å unngå dette var å gi skroget en form slik at skipet ville bli trykket opp over isen når det ble utsatt for skruing. Dette tenkte han kunne oppnås ved å gi skroget skrå skutesider og v-bunn som på en losbåt. Det var kjent at mindre skøyter ble skrudd opp av isen, men at de gjerne fikk alvorlig skade da de ikke var sterke nok.

Med losskøyte som forbilde var det da naturlig å henvende seg til Colin Archer med spørsmål om denne formen også kunne brukes på en så stor båt som trengtes til hans ekspedisjon og om det kunne bygges sterkt nok. Archer mente det, med litt justeringer, bl.a at bunnen ble avrundet uten vertikale kjølbord eller utvendig kjøl slik at isen ikke kunne få tak eller knuse noe der. Formen er også blitt beskrevet som en avskåret kokosnøtt.

Skroget ble laget usedvanlig sterkt for å kunne motstå ispresset. Spantene var grove. Huden var i 3 lag; 3” eik + 4” eik + 6” greenheart ytterst som ishud. Eika som ble brukt var italiensk, lagret i 30 år ved marinens verft i Horten. Huden ble således 330 mm tykk. I tillegg var det 4” garnering (bordganger på innsiden av spantene) og innvendig var skipet stivet opp med kraftige bjelker i dørken festet med knær til skroget og i tillegg mange innvendige skråstivere. Ror og propell ble også bygget slik at de kunne trekkes opp i skroget for å unngå skade. Turene i isen viste at konstruksjonen fungerte. Skipet ble skrudd opp og den tok ikke skade. Selv etter andre tur var det ikke nødvendig med reparasjoner på skroget.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

«Fram» ble brukt under flere ferder:

Oppdager År Region
Fridtjof Nansen 1893–1896 Polhavet
Otto Sverdrup 1898–1902 Ellesmereøya og Sverdrupøyene i dagens Nunavut i det arktiske Canada
Roald Amundsen 1910–1912 Sydpolen

Over Polhavet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nansens Fram-ekspedisjon

Ved å finne driveved av sibirske treslag ved Svalbard trodde Nansen at det kunne bety at det fantes en havsstrøm under isdekket.

I 1893 seilte «Fram» fra Vardø, sør om Novaja Zemlja, langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst der «Fram» frøs fast i isen og drev med isen over Polhavet i tre år.

Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.[1] Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.

Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen 14. mars 1895 skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt det var registrert noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabisiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. Sommeren 1896 møtte de en britisk ekspedisjon som de kunne følge til Nord-Norge, dit «Fram» også kom.

Etter at Nansen forlot «Fram» overtok Sverdrup som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på DanskøyaSvalbard.

Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania. Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere.

Sverdrups kartlegging[rediger | rediger kilde]

I 1898 ledet Otto Sverdrup en forskerekspedisjon til de arktiske øyene nord for Canada. «Fram» ble bygget om en tid før denne reisen for å øke fribordet.

«Fram» forlot havn 24. juni 1898 med 17 menn ombord. De satte ut for å kartlegge øyene og undersøke flora, fauna, geologi og sjødyp. Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Schei, geolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Adolf Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden.

Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya. Øyene ble navngitt etter de tre som bidro med økonomisk støtte til ekspedisjonen. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene.

Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150 000 km²[2] av det som i dag er territoriet Nunavut i det arktiske Canada.

Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902.

Kampen om Sydpolen[rediger | rediger kilde]

Fram fotografert i Antarktis under Amundsens ekspedisjon mot Sydpolen

Utdypende artikkel: Fram-ekspedisjonen

Roald Amundsen fikk låne «Fram» av Fridtjof Nansen og brukte skipet på sin reise til Antarktis.

Fram er bevart[rediger | rediger kilde]

«Fram» er bevart for ettertiden, spesielt takket være Otto Sverdrups innsats, og er utstilt på FrammuseetBygdøy i Oslo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Otto Sverdrup (1903). Nyt land. 
  • Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1. 
  • Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. ISBN 82-7201-198-0.  [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
  • Roland Huntsford (1996). Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten. Oslo. 
  • «Fram» Hele Norges Skute – Odd Arnesen. Jacob Dybwalds Forlag (2.oplag 1942)
  • Colin Archer Skipene (1978) Tor Borck Sannes ISBN 82-7205-026-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frammuseet.
  2. ^ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie, I. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]