RRS «Discovery»
| RRS «Discovery» | |||
|---|---|---|---|
 RRS «Discovery» i Antarktis | |||
| Generell info | |||
| Skipstype | Bark; 1 skorstein, 3 master | ||
| Bygget | 1901 | ||
| Flaggstat |  Storbritannia | ||
| Status | Museumsskip i Dundee | ||
| Kjølstrekking | 1900 | ||
| Sjøsatt | 21. mars 1901[1] | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Skrogmateriale | tømmer | ||
| Lengde | 52,4 m | ||
| Bredde | 10 m | ||
| Toppfart | 8 knop | ||
| Hovedmaskin | Kullfyrt dampmaskin og seil | ||
| Tonnasje | 736 brt.[2] | ||
| Deplasement | 1570 tonn[3] | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
RRS «Discovery» er en britisk polarskute, bygget for Robert F. Scotts første ekspedisjon til Antarktis (1901–1904). Fartøyet er det siste tremastede seilskipet som er bygget i Storbritannia. Det er bevart og utstilt i hjembyen Dundee.
Byggingen av «Discovery» ble påbegynt 16. mars 1900. Ett år senere, den 21. mars 1901, ble hun sjøsatt i Firth of Tay av Lady Markham, hustruen til Clements Markham som var president i Royal Geographical Society.
«Discovery» var utstyrt med kullfyrte hjelpemotorer, men begrenset kullkapasitet medførte at seil måtte stå for hovedfremdriften på lengre reiser. Hun var barkrigget. Ifølge Ernest Shackleton, som deltok på den første ekspedisjonen med Scott, hadde skipet for stor seilføring akter og for lite forut, og seilingsegenskapene var ikke spesielt gode. Scott bekymret seg over designet av skipets skrog ikke var egnet for å arbeide seg gjennom pakkis. Propellen og roret kunne heves for å unngå å bli skadet av is. Baugen var skrå og jernbeslått for å kunne slå istykker isen. «Discovery» rullet kraftig i åpent farvann på grunn av den flate kjølen som var designet for isfart.
Discovery-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Discovery-ekspedisjonen
«Discovery» seilte fra Isle of Wight 6. august 1901 med kurs for Antarktis. Fem måneder senere, 8. januar 1902, gjorde man de første observasjoner av det antarktiske kontinentet. Da man noe senere skulle forberede seg for den første overvintringen, frøs skipet fast i McMurdo-sundet, og hun skulle ikke komme seg løs før to år senere. Dette ødela planene om å forflytte seg når våren kom, men ekspedisjonen fikk allikevel gjennomført mye av det planlagte vitenskapelige programmet. Det ble fastslått at Antarktika var et kontinent, og de var i stand til å fastslå beliggenheten til den magnetiske Sydpolen. Scott, Shackleton og Edward Wilson nådde 82°18' sørlig bredde, til da det sørligste punkt nådd av mennesker. Fartøyet kom seg omsider løs den 16. februar 1904 etter at eksplosiver hadde blitt benyttet for å bryte opp isen. «Discovery» seilte hjemover og ankom Spithead 10. september 1904.
Fraktefartøy[rediger | rediger kilde]
I 1905 ble «Discovery» solgt til Hudson's Bay Company og benyttet som fraktefartøy mellom London og Hudson Bay frem til første verdenskrig. Deretter fraktet hun krigsmateriell til Russland, men i 1916 ble hun sendt for å berge Ernest Shackletons skipbrudne mannskap på Elefantøya i Antarktis. Disse ble imidlertid reddet før «Discovery» kom frem. Etter krigen var hun utkonkurrert av mer moderne handelsfartøy, og ble lagt opp.
Nye oppdrag i Antarktis[rediger | rediger kilde]
I 1923 ble «Discovery» kjøpt av Crown Agents for på nytt å gjennomføre forskningsekspedisjoner i Antarktis. Hun ble omregistrert til Port Stanley på Falklandsøyene og fikk betegnelsen Royal Research Ship (RRS, Kongelig forskningsskip). Fartøyet ble istandsatt for £114,000 før hun i oktober 1925 seilte mot Sørishavet for å kartlegge hvalbestandens vandring. Fra 1929 til 1931 ble hun lånt ut av britiske myndigheter til British Australian New Zealand Antarctic Research Expedition (BANZARE).
Treningsskip[rediger | rediger kilde]
Ved tilbakekomsten til Storbritannia var hennes dager som forskningsskip over, og «Discovery» lå i opplag fram til 1936. Deretter tjente hun som stasjonært treningsskip for sjøspeidere i London.[4] Under andre verdenskrig ble motorene og kjelene demontert og smeltet om til krigsmateriell. I 1955 ble fartøyet overført til Admiralty, da vedlikeholdskostnadene ble for høye for speiderbevegelsen. Hun forfalt ytterligere ettersom årene gikk, og da marinen ikke lenger hadde behov for henne stod hun i fare for å bli skrapet. Maritime Trust overtok ansvaret for skipet i 1979 og reddet det fra å bli hugget opp. Hun lå fortøyd på Themsen og ble gjort tilgjengelig for publikum. £500 000 til nødvendige restaureringsarbeider ble påkostet, før eierskpet i 1985 ble overført til Dundee Heritage Trust.
Museumsskip[rediger | rediger kilde]
Våren 1986 ble «Discovery» fraktet fra London til Dundee på lasteskipet «Happy Mariner». Fartøyet ble flyttet til en spesialbygget dokk i 1992 og er hovedattraksjonen i polarmuseet på Discovery Point i Dundee. Hun er restaurert tilbake til mest mulig lik som hun fremsto etter ombyggingen ved Vosper-verftet i Portsmouth i 1924. Dundee er kjent som «City of Discovery».
«Discovery» opptrer i riksvåpenet til British Antarctic Territory.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Huntford, s. 34
- ^ Lloyd's Register 1934–35 Arkivert 26. mars 2009 hos Wayback Machine..
- ^ Paine, s. 43
- ^ «Northampton and Discovery : Scout Training Ships». Scouting Milestones (Colin Walker). Arkivert fra originalen 12. mai 2008. Besøkt 5. juni 2009. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mai 2008. Besøkt 18. februar 2010.
- ^ «British Antarctic Territory». Flags of the World. Arkivert fra originalen 10. mars 2016. Besøkt 5. juni 2009.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Huntford, Roland: Shackleton. ISBN 0-689-11429-X.
- Paine, Lincoln P: Ships of Discovery and Exploration, Houghton Mifflin Harcourt, Boston (2000). ISBN 9780395984154.