Doo-wop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Doo-wop brukes som betegnelse på en type rhythm-and-blues-musikk, som var populær i USA på deler av 1950- og 1960-tallet. Sangen er hovedelementet i doo-wop, som kjennetegnes særlig ved utsøkte vokalharmonier.

Navnet viser til at sangerne ofte imiterte ulike musikkinstrumenter, og dette skjedde da gjerne ved ord/lyder som «doo-wop», «doo-wah» og «doo wop de wadda». Betegnelsen kom imidlertid ikke i bruk før rundt 1970. Tidligere gikk musikken inn i samlebetegnelser som rock and roll og rhythm and blues, eventuelt vokalharmoni. «Old town music» har også vært brukt.

Doo-wop har sin opprinnelse i gospelsangen i afrikansk-amerikanske kirkesamfunn i industribyer som New York, Philadelphia, Chicago, Baltimore og Pittsburgh på 1930- og 1940-tallet. Fra kirkekora sprang det ut mer uformelle grupper (gjerne med tre til seks medlemmer) som bedreiv flerstemt harmonisang, stort sett uten eller bare med enkel instrumentledsakelse.

«My Prayer» med The Ink Spots fra 1939 nevnes som et av de første eksemplene på doo-wop på plate. Utover på 1940-tallet og særlig på 1950-tallet kom det så en rad innspillinger med grupper som The Ravens, Mills Brothers, The Orioles, The Larks, The Mello-Moods, The Five Keys, The Cardinals, The Four Buddies, The Swallows, The Marcels, The Coasters, The Drifters, The Moonglows, Clovers, Little Anthony and the Imperials, The Five Royales, The Flamingos, The Dells, The Cadillacs, The Midnighters og The Platters.

På midten av 1950-tallet fikk doo-wopen innpass hos et større publikum, og vi fikk de første plasseringene på de vanlige pop-listene. Et eksempel på dette er «Only You» med The Platters i 1955. Året etter fikk samme gruppe den første topp-plasseringa med en doo-wop-sang, «The Great Pretender». Samme år opptrådte Frankie Lymon & the Teenagers på et nasjonalt tv-show med «Why Do Fools Fall in Love», og dette markerer det endelige gjennombruddet for sjangeren.

De neste åra prega doo-wop hiitlistene i USA. Stilen blei også populær blant hvite, og det dukka opp populære grupper med såvel blanda som heilhvitt mannskap. Særlig så sjangeren ut til å appellere til musikere av italiensk herkomst. Et eksempel er Dion and the Belmonts med «A Teenager In Love» (1958).

I 1964 kom «den britiske invasjonen» i USAs popmusikk, med The Beatles som hovedaktør, og dette markerer slutten for doo-wop som en hovedsjanger. Med ujamne mellomrom dukker det likevel opp samleplater og nyinnspillinger som vekker en viss interesse. Artister som vanligvis opererer innen andre musikalske stilarter, kan i blant komme med låter med innslag av eller inspirasjon fra doo-wop, for eksempel Led Zeppelin med «D'yer Mak'er», Billy Joel med «The Longest Time» og Frank Zappa med «Fine Girl».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]