Jump-blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jump-blues («hoppe-blues») er en retning i blues-musikken med up-tempo, storbandinspirert lydbilde. Den kjennetegnes av en jazz-aktig saxofon-lyd, drivende rytmer og ropende, svært synkopert vokal som synger jordnære, ofte komiske tekster om det moderne bylivet. Ulikt de fleste andre blues-sjangere, brukes gitar kun i rytmeseksjonen.

Før betegnelsen jump-blues ble tatt i bruk var den sjangeren kjent som Blues and Rhythm («Blues og rytme»), så Rhythm and Blues. Sjangeren dukket opp mot slutten av 1930-årene og var voldsomt populær i 40- og 50-årene, da artister som Louis Jordan, Big Joe Turner og Wynonie Harris var blant de første svarte artistene som fikk noen særlig kommersiell suksess og gode listeplasseringer utenfor «raselistene».

En vanlig jump-bluesopptreden inneholder en sanger med et stort, blåserbasert orkester eller mindre gruppe blåsere; musikken har drivende rytme, intense og ropende vokal og hylende soloer på tenorsaxofon – elementer som senere ble sentrale i rock and roll. Tekstene er som regel høytravende og fulle av overdrivelser og vittigheter. Sjangeren bygget bro mellom de gamle blues-sjangrene med få musikere i en opptreden, og storbandmusikken fra 1940-tallet.

musikkstubbDenne musikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.