Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff

Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog.

Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi.

I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet.

Familie[rediger | rediger kilde]

Familien Wilamowitz-Moellendorff stammet fra generalfeltmarskalk Wichard von Möllendorff (1724–1816), som selv var barnløs og i høy alder adopterte de tre sønnene til den prøyssiske majoren Theodor von Wilamowitz. Hugo, Ottokar og Arnold bar fra 1815 dobbeltnavnet Wilamowitz-Moellendorf.

Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff var andre sønn av godseieren Arnold von Wilamowitz-Moellendorf (1813–1888) og Ulrike von Calbo (1820–1874). Han var bror av den senere overpresident i Posen-provinsen, Hugo von Wilamowitz-Moellendorf (1840–1905) og den senere major Georg Wichard von Wilamowitz-Moelledorf (1852–1910).

Han var gift med Maria Mommsen, datter av den store kjenner av romersk historie og nobelprisvinner Theodor Mommsen.

Studier[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tatt sin Abitur på den renommerte kostskolen Schulpforta i 1867, studerte Wilamowitz klassisk filologi ved universitetet i Bonn. I 1869 flyttet han til Berlin, der han tok doktorgraden i 1870.

Etter krigstjeneste i den fransk-prøyssiske krig dro han på studiereise til Italia og Hellas.

Akademisk karrière[rediger | rediger kilde]

I 1876 ble han utnevnt til professor i klassisk filologi ved universitetet i Greifswald. I 1883 fulgte utnevnelsen til professor ved Georg-August-Universität i Göttingen. I det akademiske året 1891–1892 var han prorektor ved universitetet. Han ble også utnevnt til medlem av det kongelige vitenskapsakademiet i Göttingen.

I 1897 ble han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.

Wilamowitz var gjesteprofessor ved University of Oxford (1908) og Uppsala universitet (1912), og var bl.a. korresponderende medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1909). I 1911 ble han utnevnt til æresdoktor ved Det Kgl. Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo).

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Av Wilamowitz' viktigste arbeider må nevnes

  • Homerische Untersuchungen (1884),
  • Isyllos von Epidauros (1886), med viktige metriske undersøkelser, samt
  • Die Textgeschichte der griechischen Bukoliker (1906)

Alle utgitt i verket Philologische Untersuchungen, som han utgav sammen med A. Kiessling.

Med forkjærlighet har Wilamowitz behandlet det attiske drama, som i sin utgave av Euripides' Herakles, med utførlig innledning og kommentarer (1889; 2. opplag 1895), og i Einleitung in die griechische Tragödie (1910), der opprinnelse og utvikling av det greske dramaet settes i et nytt lys. Han utga en kritisk utgave av Aischylos' tragedier 1914, og i tilknytning til den, Aischylos. Interpretationen (samme år).

Videre har Wilmamowitz utgitt Bucolici graeci (1906), Callimachi hymni et epigrammata (1882, andre upplag 1897) samt behandlet Die Textgeschichte der griechischen Lyriker (1900). Sappho und Simonides. Untersuchungen über griechische Lyriker utkom 1913.