Nagorno-Karabakh-krigen

Nagorno-Karabakh-krigen Արցախյան ազատամարտ Qarabağ müharibəsi
Dato	1988 - 1994
Sted	Nagorno-Karabakh i Armenia og Aserbajdsjan
Resultat
Armensk seier, Nagorno-Karabakh blir en de facto uavhengig republikk. Våpenhvileavtale (Bishkek-protokollen) signert, pågående forhandlinger om fremtidig status.
Parter
Nagorno-Karabakh Armenia		Aserbajdsjan Støttet av:' Afghansk mujahedin Tsjetsjenske militante
Kommandanter
Samvel Babayan Monte Melkonian Hemayag Haroyan Vazgen Sargsyan Arkady Ter-Tatevosyan Anatoly Zinevich		Isgandar Hamidov Surat Huseynov Rahim Gaziyev Sjamil Basajev Gulbuddin Hekmatyar
Styrker
20 000 20 000		72 000 2000-3000
Tap
4592 døde 25 000 skadet		30 000 døde 60 000 skadet

Nagorno-Karabakh-krigen var en krig som fant sted fra 1988 til 1994 i den lille enklaven Nagorno-Karabakh i det sørvestlige Aserbajdsjan. Konfliktens parter var etniske armenere i Nagorno-Karabakh, støttet av Armenia, og Aserbajdsjan, støttet av mujahedin fra Tsjetsjenia og Afghanistan. I 1988 erklærte det nylig opprettede parlamentet i enklaven at den ønsket å slutte seg til Armenia. Avgjørelsen ble boikottet og fordømt at den aserbajdsjanske befolkningen i enklaven, og en folkeavstemning ble avholdt hvor majoriteten stemte for selvstendighet. Dette førte til økte voldshandlinger mellom de etniske gruppene, hvor begge sider anklaget den andre for å drive med etnisk rensning.

Når Aserbajdsjan erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen, erklærte landet at Nagorno-Karabakh ikke skulle få beholde den selvstyremyndigheten de hadde hatt under sovjetisk styre. Dette førte til krigsutbruddet vinteren 1991. Våren 1992 okkuperte Armenia den såkalte Lachin-korridoren, landområdet som ligger mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Aserbajdsjan benyttet seg av menneskelige bølger, og hadde forholdsvis store menneskelige tap. Menn helt ned i 16-års alderen, fullstendig uten militær erfaring, ble innkalt til militær tjeneste. Internasjonale initiativer feilet i å løse konflikten på en måte som begge parter kunne godta. Våren 1993 gjennomførte Armenia et angrep på Naxcivan, noe som førte til at Tyrkia truet med å intervenere. Russland stilte derfor opp styrker langs Armenias grense til Tyrkia, og sørget på den måten for at Tyrkia ikke gikk inn i krigen. Når armenske styrker erobret landområder langs den offisielle grensen mellom Aserbajdsjan og Iran, gjennomførte Iran en advarende mobilisering. Til tross for potensiell risiko, eskalerte krigen aldri til å bli en storstilt regional konflikt, og ingen land intervenerte på vegne av noen av partene mot den andre. I slutten av 1994 kontrollerte armenerne nesten hele enklaven og 9 prosent av ytterlig aserbajdsjansk territorium. Mot slutten av krigen ble det gjort opprør i Aserbajdsjan mot president Abülfaz Elçibay, og tropper ble fjernet fra frontlinjen for å delta i kampene. Ofte førte dette til at armenerne kunne erobre hele byer uten å avløse et eneste skudd. Den aserbajdsjanske presidenten ble til slutt styrtet, og det nye regimet gikk med på å forhandle om en våpenhvile.

Så mange som 230,000 armenere fra Aserbajdsjan og 800,000 aserbajdsjanere fra Armenia og Karabakh ble forflyttet som et resultat av krigen. Russland fremforhandlet en våpenhvile i mai 1994, og siden da har det pågått stadige fredsforhandlinger som ikke har lyktes. Aserbajdsjanske trusler om å gjenerobre enklaven, samt trefninger langs fronten har bidratt til å gjøre konflikten til et potensielt risikofelt for en regional konflikt. Så sent som i 2010 var det flere mindre grensetrefninger mellom partene.

Nagorno-Karabakh-konflikten
Nagorno-Karabakh-krigen 1988-1994
Mardakert-trefningene 2008 Mardakert-trefningene 2010 Chaylu-trefningene 2010

Referanser

Denne militærhistorierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes mer utfyllende artikkel/artikler på  .