Maoisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Maoisme eller marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning er betegnelsen på en marxist-leninistisk retning innenfor kommunismen, som bygger på den kinesiske kommunistdiktatoren Mao Tse Tungs tenkning. Mao var en ivrig tilhenger av Stalin og brøt med Sovjetunionen da Sovjetunionen gjennomgikk en avstalinisering etter Stalins død. Den sentrale forskjellen på maoismen og den kommunismen som ble praktisert i Sovjetuninionen etter avstaliniseringen er at maoistene mente Sovjetunionen var «revisjonistisk». Maoisme kan derfor anses som en videreføring av stalinismen.

Det er verd å merke seg at begrepet «maoisme» aldri har vært en offisiell betegnelse i Folkerepublikken Kina. Der heter det 毛泽东思想 Máo Zédōng Sīxiǎng, - «Mao Zedongs tenkning.» Dette kommer av Maos syn på at han ikke forandret, men videreutvikla marxismen-leninismen. Begrepet «maoist» har blitt brukt fra 1960-årene av grupper og personer som selv identifiserer seg som maoister, eller av andre som en beskrivelse på politiske grupper eller partier som støttet kinesernes kritikk av Sovjetunionen etter Stalins død.

Når man på norsk ofte har stavemåten Mao Tse Tungs tenkning skyldes det at på den tiden da AKP oversatte dette begrepet som var en bærebjelke for deres politiske ideologi, var pinyingjengivelsen av Maos navn ikke innført i Norge. Da den ble det, hadde imens skriftbildet festnet seg i nordmenns bevissthet, og dessuten den norske ml-bevegelsen blitt en skygge av seg selv som tildels var begynt å distansere seg fra Mao.

Innhold 1 Maoismen som teori 2 Kommunikasjon og møter 3 Kritikk og selvkritikk 4 Parti, hær og folket 5 Ovenifra og ned, eller nedenifra og opp? 6 Det store skrittet framover 7 Kulturrevolusjonen 8 Røde Khmer 9 Kina etter Mao

[rediger] Maoismen som teori

Maoismens grunnlag, marxismen var ikke utviklet for føydale samfunn som Kina. Maos tilpasninger for den fattige verden har gjort maoismen til en populær retning i slike land.

Vestlige kommunister i dag vil først og fremst fremheve to deler av Maos lære, som er av nytte i dag:

• Organisering: Mao har skrevet mye om hvordan kommunistpartiet og hæren skal forholde seg til folket, og hvordan partiet og den kommunistiske hæren bør organiseres.
• Filosofi: En del av hans skrifter som f.eks. Om praksis (1937) og Om motsigelsen (samme år). Er kjent som gode og lett tilgjengelige framstillinger av sentrale deler av Marxistisk filosofi.

Det er også en nær sammenheng mellom hans organisatoriske og filosofiske skrifter. Dette kommer kanskje klarest fram når vi ser på slike titler som: Hvor kommer de rette tankene fra? (1963) og En dialektisk holdning til indre enhet i partiet (1957).

[rediger] Kommunikasjon og møter

Maoismen hadde stort fokus på møter, og at folket og partiet, samt lederne og de vanlige partimedlemmene skulle lære av hverandre på denne måten. Partiet skulle lære om folkets behov, og være åpne for folkets meninger, og i tillegg var det stort fokus på obligatoriske møter i de enkelte particellene, og mellom lederne på regionalt og nasjonalt nivå, og partimedlemmene på grasrot-nivå.

[rediger] Kritikk og selvkritikk

Mao og kommunistpartiet videreførte den kinesiske tradisjonen for offentlig kritikk og selvkritikk. Denne tradisjonen tilsa at man gjennom åpen og offentlig dialog basert på at en av de fremmøtte enten ble kritisert, eller tok selv-kritikk kunne oppnå høyere forståelse for et problem, eller et sett med problemer. Partiets lokale representanter skulle lede disse møtene, og lære av dem - men beslutningene som ble tatt skulle ideelt sett bli tatt ved flertalls-stemme eller konsensus av lokalbefolkningen.

[rediger] Parti, hær og folket

Mao fokuserte spesielt på at forholdet mellom hæren og folket skulle være godt, og at parti og hær skulle være ett. Dette betydde at folkets frigjøringshær ikke skulle være en vanlig hær basert på borgerlig logikk og moral. En offiser skulle ikke straffe sine soldater, men være en innspirerende leder som lærer dem opp i både våpenbruk og marxist-leninistisk filosofi. Videre skulle ikke hæren under noen omstendigheter forgripe seg på lokalbefolkningen. Mao mente at folket ville bevepne seg selv når hæren og folket ble ett. Altså at hæren ville innspirere folket til kamp, og omvendt. For at dette skulle kunne skje var det viktig at hæren var styrt av, og innspirert av partiet. Derfor hadde folkets frigjøringshær også partifolk som hadde rene ideologiske roller i sine rekker. Partiet, folket og hæren måtte ikke bli fremmedgjorte for hverandre dersom revolusjonen skulle lykkes.

[rediger] Ovenifra og ned, eller nedenifra og opp?

Mao mente at partiet måtte være hirarkisk organisert, og at enkelte beslutninger måtte taes ovenifra, spesielt med tanke på produksjon og distribusjon av varer. Samtidig var det stort fokus på kommunikasjon mellom parti og folket gjennom møter og kritikk-selvkritikk på lokalt plan. Dette betydde i praksis at partiet bestemte hvor mye som skulle produseres og eksporteres av varer til andre regioner av landet, mens alt annet ble bestemt lokalt - i hvert fall i teorien. Fraværet av kapitalistisk konkurranse og produksjon gjorde at ingen andre enn kommunistpartiet kunne bestemme over produksjon og distribusjon, noe som ikke alltid fungerte like godt.

[rediger] Det store skrittet framover

Det store skrittet framover var en serie med svært radikale tiltak som ble igangsatt for å industrialisere Kina. Noen av disse tiltakene viste seg å være litt for radikale, eller lite gjennomtenkte. Den store satsningen på Stål-produksjon lagde stål av for dårlig kvalitet fordi produksjonen skulle bli foretatt av små lokale enheter uten tilstrekkelig kjennskap til faget framfor av store produksjonsanlegg med teknikere og eksperter. Mange sultet ihjel fordi småbønder ble tvunget til å produsere stål framfor mat, på grunn av en stor kollektiviseringskampanje for jordbruket, og fordi partiet hadde bestemt at ris skulle såes dobbelt så tett i åkrene, noe som viste seg å ikke fungere.

[rediger] Kulturrevolusjonen

Kultur-revolusjonens mål var at den gamle, og borgerlige kulturen skulle utryddes, og erstattes med en helt ny kommunistisk kultur. Kulturrevolusjonen gikk hardt ut over lærere og akademikere, som ofte ble mistenkt for å være borgerlige, og derfor fikk bank, ble fengslet, og/eller sendt til arbeidsleirer der de ved siden av jobbingen skulle læres opp til å bli gode kommunister. Religiøs aktivitet ble slått ned på, og enkelte buddistiske templer ble ødelagt.

[rediger] Røde Khmer

Kina støttet Pol Pot og Røde Khmers politikk i Kampotchea aktivt. Pol Pots lære var en ennå mer radikalisert variant av tenkningen som lå bak kultur-revolusjonen. Pol Pot mente at før det kommunistiske samfunnet kunne bli bygget opp måtte tiden settes tilbake til år null. Dette betydde i praksis at folket skulle tvinges ut av byene, og bli jordbrukere på landsbygda. Det er antatt at mellom 2 og 4 millioner sultet i hjel som følge av Røde Khmers politikk mellom 1975 og 1979.

[rediger] Kina etter Mao

Etter Maos død i 1978 fulgte Deng Xiaoping som leder i Kina. Det var store ideologiske forskjeller på disse to. Mao hadde tidligere kalt Deng for «en vandrer på kapitalismens vei». Etter Maos død ble en rekke markedsøkonomiske virkemidler tatt i bruk, og en rekke sosiale tiltak som garantert mulighet for å få arbeid, gratis skole og helse ble mistet. Til tross for en høy økonomisk vekst i den påfølgende tiden er det fortsatt mange kinesere som lengter tilbake til systemet under Mao.

Maoister i vesten i dag tar sterk avstand fra den politikken som i dag føres i Kina, som de mener har brutt med helt sentrale prinsipper i maoismen.