De fire gamle
De fire gamle eller de fire gamle ting (kinesisk: 四旧; pinyin: Sì jiù) var Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Ett av kulturrevolusjonens uttrykte mål var å knuse de fire gamle.[1] Det begynte i Beijing i Folkerepublikken Kina med en tale av Lin Biao til en enorm mengde rødegardister den 18. august 1966[2] og iverksettelsen braket løs den 20. august 1966.[3]
[rediger | rediger kilde]
Det eneste kinesiske navnet på kampanjen var «破四旧», men dette er blitt oversatt litt forskjellig:
- Anti-fire gamle (Anti-Four Olds[4]
- Knus de fire gamle (Smash the Four Olds)[5]
- Ødeleggelsen av de fire gamle (Destruction of the Four Olds)[6]
Kampanje[rediger | rediger kilde]
Retningslinjene[rediger | rediger kilde]
Det kinesiske kommunistiske parti gav bare løse holdepunkter for hva som skulle medregnes blant som virkelig gamle og uønskede ting. Resultatet ble ofte at dersom noe stammet fra før kommunismens Kina, det vil si fra før 1949, så kunne det rammes. Det gjaldt også eldgammel kunst. Enhver som ble knepet med gamle ting blant sine eiendeler, kunne nedkalle rødegardistenes vrede over seg, og det kunne få meget alvorlige konsekvenser.[7]
Ødeleggelsene av kinesisk kulturelle og tradisjonelle goder[rediger | rediger kilde]
Mao Zedong proklamerte i 1966, tidlig under kulturrevolusjonen, at man måtte knuse de fire gamle.[3]. Rødegardistene tok dette oppdraget meget alvorlig. Resultatet ble herjinger og ødeleggelser som gikk ut over gammel kinesisk arkitektur, brenning av kinesisk litteratur og kulturgjenstander, smadring av antikviteter, oppskjæring av gamle malerier, og så videre. Mange familiers slektsbøker, som noen ganger var blitt bevart gjennom mange århundrer, ble til aske. Betydelige kulturminner gikk tapt for alltid. Folk i besittelse av slike klenodier ble hardt straffet. Intellektuelle var særlig utsatt for utrenskningene, og ble betraktet som personifiseringer av de fire gamle. De ble hånet, plaget, fengslet, torturert og noen ganger drept.[7]
Da statsminister Zhou Enlai hørte at Rødegardistene nærmet seg Den forbudte by, beordret han portene stengt og militære styrker ut på vakt. Slik fikk han forhindret store ødeleggelser der.
Slagord[rediger | rediger kilde]
- Slå ned de fire gamle, sett opp de fire nye[8]
- Slå ned de dårlige elementer
- Slå ned imperialismen
- Slå ned fremmed religion
- Slå ned Jesus-etterfølgelse
- Slå ned de kontrarevolusjonære
Følgene[rediger | rediger kilde]
Det er aldri blitt satt opp noen offentlig oversikt fra kommunistpartiets side over ødeleggelsenes omfang og kostnader. Etterhvert lekket det ut, også til utlandet, en rekke fortellinger om drap og ødeleggelser under kulturrevolusjonen.[9]
Restaurering[rediger | rediger kilde]
Fra 1990-årene av har det pågått en massiv gjenoppbygging og restaurering av ødelagt kulturarv. Dette har skjedd samtidig med en ny folkelig kinesisk interesse for den nasjonale kulturarv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Spence, Jonathan. The Search for Modern China. 2. utg. New York: W.W. Norton & Co., 1999. s. 575
- ^ Frank Dikötter: The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976, s 74
- ^ a b Law, Kam-yee. [2003] (2003). The Chinese Cultural Revolution Reconsidered: beyond purge and Holocaust. ISBN 0333738357
- ^ Lo, Ruth Earnshaw. Kinderman, Katharine S. [1980] (1980). In the Eye of the Typhoon. Harcourt Brace Jovanovich publishing. University of michigan Digitized no ISBN Apr 10, 2006
- ^ Perry, Link. [1993] (1993). Evening Chats in Beijing. W.W. Norton & Company. ISBN 0393310655
- ^ Lu, Tonglin. [2002] (2002). Confronting Modernity in Cinemas of Taiwan and Mainland China. ISBN 0521806771
- ^ a b Wen, Chihua. Madsen, Richard P. [1995] (1995). The Red Mirror: Children of China's Cultural Revolution. Westview Press. ISBN 0813324882
- ^ Boxun.com zongjiaoxinyang Arkivert 24. desember 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Roberts, Richard H. [1995] (1995). Religion and the Transformations of Capitalism. Routledge publishing. ISBN 0415119170