Arr-litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Scar literature, eller arr-litteratur, de såredes litteratur (kinesisk: 伤痕文学, pinyin: Shānghén Wénxué -- 伤痕 betyr «arr») er en sjanger innen kinesisk litteratur som oppstod sent i 1970-årene, kort etter Mao Zedongs død. Den skildrer eller er preget av kadrenes og de intellektuelles lidelser under kulturrevolusjonen og under firerbandens velmaktsdager.[1] Det er almen enighet om at det navngivende og første bidraget til denne sjangeren var Lu Xinhuas fortelling Arr (伤痕, Shānghén, 1978), som gikk til angrep på offentlig hykleri og korrupsjon.[2] Andre mener at det var Liu Xinwus novelle "Klasselæreren" (班主任) som var den første scar-litteratur, men denne vurderingen er omstridt.[3]

De fleste av forfatterne innen denne sjangeren var i tredve- eller førtiårene på denne tiden; de var lønnede forfattere og redaktører, og utgav sine bidrag i statsstøttede litteraturtidsskrifter.[4] Det moralske opprør de gav uttrykk for fant stor resonans blant leserne, noe som bidro til sjangerens popularitet.[5]

Veksten av arr-itteraturen sammenfalt med Beijingvåren, en periode med større åpenhet i det kinesiske samfunn. Denne litteraturen er også blitt beskrevet som en «annen hundre blomster-bevegelse»».[6] Selv om litteraturen fokuserer på trauma og undertrykkelse, og er blitt beskrevet som for det meste negativ, var kjærlighet og troskap viktige temaer. Forfatterne bak den var ikke generelt kritisk til kommunismen, men syntes å sette sin lit til at det kinesiske kommunistparti ville klare å beriktige fortidens tragiske feilgrep og «fremhevet kjærlighet som nøkkelen til å løse sosiale problemer».[7] Men selv om deres verker ble hyllet som en gjenopplivelse av sosialrealismen i kunsten, representerte den et brudd med sosialistisk litterær tradisjon idet den ikke var underlagt partistyrking og heller ikke så seg forpliktet til å bidra til den politiske formasjon av massene.[8]

Arr-litteraturen fikk imidlertid ikke helt frie tøyler. Den kritiserte jo ofte kommunistpartiet og Mao, og blottla alvorlige sosiale problemer Derfor ble den kritisert av konservative innen partiet så tidlig som i 1979. Hendelser som rettssaken mot Wei Jingsheng signaliserte at det var grenser for den åpne diskusjon om Partiets tidligere feiltrinn, og etter rettssaken mot Firerbanden kjølnet klimaet betraktelig.[9] Etterhvert begynte Partiet å gripe inn mot arr-litteraturen som del av en bredere kampanje mot «bourgeois liberalisme»[10] Deng Xiaoping gav selv markant støtte til denne kampanjen, selv om hans egen vei til makten etter forvisningen under kulturrevolusjonen, særlig hans politiske utmanøvrering av hans rival Hua Guofeng, var i vesenlig grad betinget av den avvisningen av ultravenstremaoisme som arr-litteraturen var så full av og som denne litteraturen bidro til å gjøre almen i folkemeningen.[10][6] Men kampanjen mot arr-litteraturen var annerledes enn de tidligere kampanjer mot liberalisme i Folkerepublikken Kina ved det at kritikerne stort sett nøyde seg med å fordømme verkene, og lot de enkelte forfatterne i fred.[11]

Ikke alle verker av forfattere som gjennomlevet kulturrevolusjonen kan klassifiseres som arr-litteratur. Zhang Chengzhi er et eksempel på en som var preget av en idealiserende fremstilling av sine opplevelser under kulturrevolusjonen; hans arbeider som Den svarte gangeren og Elvene i nord er blitt beskrevet som tilbakevisninger av «arr-litteraturens negativisme».[12]

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Lu Xinhua: Shanghen (1978, Arr),
Liu Xinwu: Banzhuren (1977, Klassenlæreren)
Liu Xinwu: Aiqing de weizhi (1978, Kjærlighetsplassen),
Zheng Yi: Feng (1979, Rød kongle),
Feng Jicai: Pu hua de qilu (1979, «Den blomstersmykkede villvei»)
Su Shuyang: Danxin pu (1978, «Et tro hjerte»),
Zong Fuxian: Yu wusheng zhi chu (1978, «På taushetens sted»)
Lei Shuyan: Xiao cao zai gechang (1979, «Det lille gresstråets sang»)
Tao Siliang: Yizeng zhongyu fachu de xin (1978, «Et til slutt likevel sendt brev»)
Ba Jin: Huainian Su Shan (1979, «Til minne om min kone Su Shan»).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chen 1996: 160
  2. ^ Chen et al 2004: xiv-xvii
  3. ^ Xie 2000
  4. ^ Siu and Stern 1983: xxxviii
  5. ^ Watson 1992: 106
  6. ^ a b Watson 1992: 107-108
  7. ^ Liu 2003: 24
  8. ^ Chen 1996: 161
  9. ^ Berry 2004: 92-93
  10. ^ a b Harding 1987: 188
  11. ^ White 1998: 166-168
  12. ^ McDougall and Louie: 395-396

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Berry, Chris (2004). Postsocialist Cinema in Post-Mao China: The Cultural Revolution After the Cultural Revolution. Routledge. ISBN 0415947863. 
  • Chen, Xiaoming (1996). Chung, Hilary. red. The Disappearance of Truth: From Realism to Modernism in China. Rodopi. ss. 158-166. ISBN 905183957X. 
  • Chen Ruoxi; Goldblatt, Howard; Ing, Nancy (2004). The Execution of Mayor Yin and Other Stories from the Great Proletarian Cultural Revolution. Indiana University Press. ISBN 0253216907. 
  • Harding, Harry (1987). China's Second Revolution: Reform After Mao. Brookings Institution Press. ISBN 0815734611. 
  • McDougall, Bonnie S.; Kam, Louie (1997). The Literature of China in the Twentieth Century. C. Hurst and Co.. ISBN 1850652856. 
  • Liu, Jianmei (2003). Revolution Plus Love: Literary History, Women's Bodies, and Thematic Repetition in Twentieth-Century China. University of Hawaii Press. ISBN 0824825861. 
  • Siu, Helen F.; Stern, Zelda (1983). Mao's Harvest: Voices from China's New Generation. Oxford University Press. ISBN 0195034996. 
  • Watson, Andrew (1992). Economic Reform and Social Change in China. Routledge. ISBN 0415069734. 
  • White, Lynn (1996). Local Causes of China's Intellectual, Legal, and Governmental Reforms. M.E. Sharpe. ISBN 0765601494. 
  • Xie, Xinhua (2000). «《班主任》不是伤痕文学 ("'The Class Teacher' is not scar literature")». The Journal of the Teacher's College, Qingdao University 17.