Soldatkeiser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Soldatkeiser er siden 1800-tallet brukt om Romerrikets keisere i krisetiden 235284, en periode da riket var nær ved å gå i oppløsning. Kriger foregikk på mange fronter, både mot ytre fiender og som borgerkriger mellom keisere, motkeisere og keiserkandidater; i tillegg herjet og plyndret ofte keiserne i sitt eget rike som i fiendeland. De fleste keiserne i perioden var offiserer ved ulike frontavsnitt som var blitt utnevnt til keisere av soldatene sine. Regjeringstiden var som regel kort. De fleste soldatkeiserne falt i kamper med andre soldatkeisere eller ble myrdet av sine egne soldater eller av den keiserlige livgarde; noen få falt i kamp mot ytre fiender eller som offer for sykdommer. Mot slutten av perioden klarte dyktige hærførere blant soldatkeiserne å slå tilbake fiendtlige invasjoner og samle riket. Diokletian (keiser 284–305) satte en stopper for de stadige keisermyrderiene og borgerkrigene – en stund. Han gav riket en fastere struktur enn det hadde hatt på lenge, og ikke minst fred.

Til de mest kjente soldatkeiserne hører Maximinus Thrax (den første i perioden), Traianus Decius, Claudius II Gothicus og Aurelian. Også Septimius Severus (keiser 193-211), til dels også hans etterkommere, regnes av og til blant soldatkeiserne. Tas betegnelsen bokstavelig, var også Vespasian (keiser 6979) soldatkeiser.