Korsikas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjellet av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sarténe, sørvest på øya finnes det flere menhirer (steinstøtter med religiøs betydning) som har flere bilder av innhugde menneskeansikter.

Fra 600 f. Kr til 1000 e. Kr.[rediger | rediger kilde]

Ca. 600 år før Kristus ble greske kolonister etablert i byen Alalia på kystsletten øst på Korsika. Da romerne tok kontroll over øya i 250 f. Kr. gjorde de om byen til øyas administrasjonsby under navnet Aleria. Byen ble herjet av vandalene i 455 etter Kristus og den har ligget i ruiner siden den gang.

Etter at romerne forlot Korsika etter vandalenes herjinger, opplevde øya en urolig tid med en rekke angrep av sjørøvere og pirater. Men samtidig kom det en større innvandring av kristne flyktninger fra Nord-Afrika som var fordrevet fra sine sine hjemland av vandalenes herjinger.

Denne innvandringen og misjoneringen fra de kristne, blir ansett som den endelige kristningen av Korsika. I år 774 etter Kristus erobret den frankiske kongen Karl Martell øya Korsika, og gav øya som gave til paven i Roma ett års tid senere. Denne overrekkelsen ble senere bekreftet av kongen Karl den store i år 795.

Cirka rundt år 900 ble imidlertid Korsika okkupert av de muslimske maurerne som kom seilende fra Nord-Afrika, og befolkningen på Korsika ble tvunget til å konvertere til islam, eller ville de bli torturert og drept. Men denne konverteringen til islam skjedde kun formelt, fordi kristendommen allerede da var grunnfestet på Korsika, og befolkningen beholdt sin kristne tro i det skjulte, samtidig som de måtte praktiserte islam så de skulle unngå å bli myrdet.

Under katolsk styre[rediger | rediger kilde]

De muslimske maurernes styre på Korsika var upopulært, og på 1070-tallet henvendte den korsikanske befolkning seg til paven i Roma med en bønn om hjelp til å få fjerne de muslimske maurerne fra makten. Paven fikk hjelp fra Pisa, som fordrev maurerne fra Korsika i 1077. Øya ble nå en del av det katolske pavedømmet. Landet ble dermed delt opp i bispedømmer som ble styrt av biskoper fra Pisa.

Etter en stund meldte også Genova sin interesse for Korsika, og det oppsto flere konflikter mellom Genova og Pisa angående handelsvirksomheten med Korsika. Paven forsøkte å løse konflikten ved å dele opp bispedømmene mellom de to bystatene, men dette forsterket istedet motsetningene, istedet for å senke dem.

Et sjøslag ved Toscana-kysten mellom de to rivalene endte i 1284 med seier til Genova, som dermed overtok den økonomiske kontrollen over hele Korsika. Men den administrative kontrollen var fortsatt hos paven. Paven gav øya Korsika til kongen av Aragon i 1297 som betaling for en gammel gjeld. Øya fikk dermed en aragonsk guvernør,og Aragon etablerte byen Corte midt på øya som skulle fungere som administrasjonsby. Men Genova hadde fremdeles den økonomiske kontrollen over øya.

Fra 1300-tallet til 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1348 rammet Svartedauen øya på samme måte som den gjorde i store deler av Europa på denne tiden. Over 50% av øyas befolkning døde som følge av Svartedauen. Genova overlot etter det administrasjonen av handelen på øya til handelshuset Maona i 1378. Handelshuset gikk konkurs i 1453, og kontrollen over handelen gikk videre til den genuesiske banken St. George.

I 1516 ble Aragon forent med det tidligere kongedømmet Castilla og de to områdene fikk sammen navnet Spania. Spania kom raskt i krig med Frankrike, og i 1553 gikk franske styrker i land på Korsika og okkuperte øya som en del av krigsspillet mot Spania. Etter lange fredsforhandlinger med Spania forlot de franske styrkene øya i 1556, men en fransk offiser med korsikanske røtter, Sampiero Corsa, ble igjen på øya og organiserte en motstandsbevegelse mot genovesernes reelle overherredømme på øya.

Sampiero Corsa ble myrdet under interne stridigheter på Korsika i 1563, men motstandskampen mot overherredømmet fortsatte frem til 1569, da genuesiske styrker knuste opprørerne og tok egenhendig kontroll over hele øya. Spania, som ikke hadde gjort noe forsøk på å gjenoppta administrasjonen av øya, overlot formelt også den politiske administrasjonen av øya til Genova.

I nesten 200 år styrte Genova på øya Korsika med hard hånd som koloni. Genova opprettet blant annet olivenplantasjer og igangsatte omfattende tvangsarbeid av den korsikanske befolkningen. Men samtidig sørget Genova for at befolkningen ble flyttet fra de usunne kystslettene som ofte var befengt med malaria og andre dødelige sykdommer. Befolkningen ble flyttet til nye byer i fjellskråningene høyere oppe på øya. Det er der de fleste typisk korsikanske småbyene finnes i dag.

Opprør, borgerkrig og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Året 1729 kom startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. Dette året innførte genoveserne harde skatter og avgifter overfor øyas innbyggere, hvis de ikke gjorde som myndighetene bestemte. Den store skattleggingen av befolkningen på Korsika førte til sterke protester fra befolkningen som bodde der, og den økte i styrke da korsikanerne grep til våpen og ble militante mot genoveserne i 1733.

I 1735 erklærte Korsika seg som ett selvstendig kongedømme, med den tyske baronen og eventyreren Carl von Neuhof ble utnevnt til regjerende konge. Etter harde forhandlinger med Genova forlot imidlertid Kong Neuhof øya allerede etter 8 måneder i embetet i 1736.

Og da var Korsika igjen under Genova sitt herredømme. Motstanden mot genoveserne var fortsatt sterk på Korsika, og i 1745 startet motstandskampen mot Genova igjen. Lederen for den korsikanske motstandskampen ble myrdet i 1753, men motstandskampen ble raskt overtatt av Pasquale Paoli, en patriotisk korsikaner som inntil da hadde levd i eksil i Napoli.

Han lyktes med å drive ut motstanderne i 1755, og øya ble erklært som selvstendig republikk med Pasquale Paoli som president. Byen Corte ble valgt som hovedstad, der også et universitet ble etablert i 1763. Korsika fikk Europas første demokratiske grunnlov, der også kvinnene fikk stemmerett. Utdanning og skolegang ble høyt prioritert av de korsikanske myndighetene.

Men den selvstendige korsikanske republikken fikk bare leve i 14 år. Selv om Genova ikke hadde noen kontroll over øya lengre, eller kanskje nettopp derfor, overlot Genova kontrollen over Korsika til Frankrike som betaling for en gammel gjeld i 1768, og en fransk militær styrke på 10 000 mann rykket inn i Korsika for å ta kontroll over landet deres.

Fransk styre[rediger | rediger kilde]

I slaget ved Ponte Novo nord på øya ble de korsikanske forsvarsstyrkene beseiret av franskmennene i løpet av våren 1769, og Korsika kom under fransk styre kort tid senere. Pasquale Paoli flyktet til Storbritannia, og der etablerte han en eksilbevegelse for et fritt Korsika.

Under den franske revolusjon dro Paoli tilbake til Korsika i 1790 og der ble en sentral personlighet innen revolusjons-styringen av øya. Paoli førte administrasjonen i en mer nasjonalistisk retning enn den hadde vært styrt i tidligere. Dette var noe revolusjonsledelsen i Paris ikke så på med blide øyne. I 1793 ble Paoli dømt til døden in absentia.

Paoli svarte på dommen med å henvende seg til Storbritannia, som den gangen var i krig mot Frankrike, og ba dem om støtte for ett fritt Korsika fra Frankrike. I 1794 gikk en større britisk styrke i land på Korsika etter et sjøslag ved Calvi (der admiral Nelson mistet sitt ene øye). Til Paolis store skuffelse overtok britene selv styret av øya ved å innsette en britisk guvernør. Paoli gikk igjen i eksil i London, og ble der frem til sin død i 1807.

Etter en fredsinngåelse mellom Frankrike og Storbritannia ble Korsika levert tilbake til Frankrike i 1796, og øya har helt siden den gang vært en del av fransk territorium. Lenge var befolkningen innadvendt og fiendtlig innstilt til franskmennene, og en indre del av Korsika forble avsondret og hadde liten kontakt med utenverdenen fram til siste halvdel av 1800-tallet.

Napoleon Bonaparte[rediger | rediger kilde]

Øyas største sønn heter Napoleon Bonaparte, som gjorde Frankrike til den dominerende makten i Europa fra 1790-årene fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i byen Ajaccio, på Korsika i 1769, samme året som Frankrike igjen innlemmet Korsika som en del av Frankrike.

Som 15-åring ble Napoleon sendt til Paris for å få en militær utdannelse, og han ble general allerede i 1792, Napoleon ble utnevnt til fransk førstekonsul i 1799 og til keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på ham som en forræder, og hans familie ble drevet ut av deres borgerlige hjem i byen Ajaccio, før de ble kalt til Paris for å bli guvernører av erobrede land eller bli en del av det keiserlige hoff som jobbet rundt Napoleon Bonaparte.

Korsikanerne fikk ikke øynene ordentlig opp for Napoleon før hans legeme ble ført hjem fra St. Helena i 1840 og tatt imot i Paris under store hedersbevisninger fra myndighetene. Også i Ajaccio ble han feiret med blant annet fyrverkeri og prosesjoner, og byen har siden feiret deres store sønn hvert år på nesten den samme måten som de gjorde den gangen.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet ble det satt igang store prosjekter som skulle sørge for større og bedre veier som skulle være bedre å ferdes på. Det ble også innført en obligatorisk skolegang med fransk som undervisningsspråk.

Korsikanske borgere ble utkalt til å delta i de franske krigene, og mange unge korsikanere ofret sine liv for Frankrike. Så mye som 20 000 korsikanere døde under den første verdenskrig, flere tusener døde også under den 2. verdenskrig. Med bare litt over 200 000 innbyggere på Korsika var det dermed en betydelig andel av befolkningen deres som strøk med for Frankrike under verdenskrigene. Korsikanerne er seg selv svært bevisst sine ofre som de gjorde for Frankrike, og i hver eneste by er det satt opp minnesmerker med navn på unge soldater fra disse stedet som ofret sine liv i verdenskrigene og i de mange kolonikrigene.

Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Nasjonalismen på Korsika har levd videre frem til denne dag. I 1974 ble organisasjonen FLNC etablert. Dette var en nasjonalistbevegelse som kjempet for et selvstendig Korsika. I årene etter gjennomførte FLNC flere terroraksjoner mot franske institusjoner og administrasjon på Korsika. På 1980-tallet roet dette seg gradvis ned samtidig som befolkningen på Korsika oppnådde stadig flere rettigheter.

Den siste store terroraksjonen fra korsikansk side kom i 1999, siden den gang har det vært stille. Siden 2002 har Korsika hatt indre selvstyre, og kravet om full selvstendighet står derfor svakt i det korsikanske samfunnet. Men fortsatt er befolkningen opptatt av sin korsikanske identitet, og bruker aktivt sine nasjonalistiske symboler, slik som det korsikanske flagget.

På de tospråklige veiskiltene er det franske stedsnavnet ofte strøket over med spraymaling. Men korsikanere som er under 40 år har mer beskjedne kunnskaper om det korsikanske språket, da fransk er det språket som brukes til daglig.