Mongolinvasjonene av Japan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Genkō
元寇
Konflikt: De mongolske invasjoner
Genkō元寇
Japanske soldater border mongolske skip (Mokoshuraiekotoba, ca. 1291).
Dato 4.-25. november 1274 & 9. juni-7. juli 1281
Sted Kyūshū (ink. Tsushima, Iki og diverse andre øyer), Japan
Resultat
Avgjørende japansk seier; mislykkede invasjoner.
Parter
Yuan-dynastiet
Kongedømmet Goryeo
Sasa Rindo.svg Kamakura-shōgunatet
Kommandanter
Kublai Khan
Chungnyeol av Goryeo
Kim Bangyeong
Xin Du
Hu Dui
Hong Dagu
Liu Fuheng
Jin Xin
Ren Kai
Jin Shen
Wei Deru
Pu Zhiliang
Sun Shichen
Jin Wenbi
Luo Yu
Pu Bao
Pan Fu
Alahan
Atayai
Fan Wenhu
Li Ting
Zhang Xideng
Sasa Rindo.svg Hōjō Tokimune
Maruni sumitate yotsume.png Shōni Sukeyoshi
Maruni sumitate yotsume.png Shōni Tsunesuke
Maruni sumitate yotsume.png Shōni Kagesuke
Chigai-taka-no-ha.jpg Kikuchi Takefusa
Sasa Rindo.svg Ōtomo Yoriyasu
Sasa Rindo.svg Takesaki Suenaga
So clan mon.jpg Sō Sukekuni
Ageha inverted.png Taira no Kagetaka
Ageha inverted.png Sashi Fusashi
Ageha inverted.png Yamashiro Shina
Sasa Rindo.svg Fujimoto Kyōsuke
Maru juji.png Shimazu Kyūkei
Inaba crest.jpg Kōno Michiari
Styrker
1274:
~15.000 kinesiske og mongolske soldater
~8000 koreanske soldater
~300 store skip
~4-500 små skip
1281:
Kinesisk flåte:
~100.000 soldater
~3500 skip

Koreansk flåte:
~40.000 soldater
~900 skip
1274:
~35-100.000
1281:
~40-250.000
Tap
1274:
~16.000+ drept eller druknet
1281:
~120.000+ drept eller druknet
1274 & 1281:
Ukjent, liten

Mongolinvasjonene av Japan (japansk navn: 元寇; げんこう – Yuán-bantitter; kinesisk navn: 元日战争/元日戰爭; Yuán Rì ZhànzhēngYuán-Japan-krigen; koreansk navn: 원의 일본 원정/元軍侵日戰爭; kyrillisk mongolsk: Хубилай хаан Японыг дайлсан нь; Hubilaj haan Âponyg dajlan n' ) fant sted i 1274 og 1281, og var to store militære felttog igangsatt av den mongolske Yuán-herskeren Kubilai Khan med mongolske, kinesiske og koreanske styrker for å erobre de japanske øyene etter at det koreanske Kongedømmet Goryeo hadde underkastet seg mongolriket som en vasallstat. Til tross for at invasjonene mislyktes, har de ofte blitt regnet som makrohistoriske begivenheter, siden de satte sluttstreken for de mongolske erobringene, og blir også regnet som nasjonsdefinerende hendelser i Japans historie. Japanerne seiret delvis på grunn av at mongolene og deres allierte mistet så mye som tre fjerdedeler av flåten på sjøen på grunn av store stormer under begge invasjonene. Invasjonene har også blitt referert til i mange fiktive verk, og er den første gangen ordet kamikaze (stormen som ødela flåtene) ble omfattende brukt. Med unntak av okkupasjonen av Japan etter andre verdenskrig var disse mislykkede invasjonene det nærmeste Japan har vært til å bli erobret i løpet av de siste 1500 år.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En steinforsvarsmur i Hakata, nå i Fukuoka.

Etter en serie på sju mongolske invasjoner av Korea undertegnet Goryeo en avtale som var til fordel for mongolene og ble en mongolsk vasallstat. I 1260 ble Kublai Khan erklært khagan (”Storkhan”) av Mongolriket, selv om dette ikke ble anerkjent av de fleste av mongolene i vest, og han opprettet sin hovedstad i Dadu i 1264. På denne tiden ble Japan styrt av en shikken-regent fra Hōjō-klanen, som hadde giftet seg inn i og tatt kontrollen fra Kamakura-shōgunatets shōgun etter Minamoto no Yoriies styre, som sluttet i 1203. Hōjō-klanen indre sirkel hadde nå blitt mektig at de ikke lenger spurte hverken Hyōjō (評定), shōgunatet råd, det keiserlige hoffet i Kyōto, eller sine vasaller (gokenin) om råd, og gjorde beslutninger i sine private møter i sine residenser (寄合; Yoriai).

Mongolene hadde også forsøkt å underkue de innfødte folkeslagene på Sakhalin siden 1260, og klarte ikke helt dette før i 1308.

Brevet fra Qagan Kublai Khan til keiser ("konge") Kameyama, datert åttende måned 1266, skrevet på klassisk kinesisk, nå oppbevart i Todai-ji, Nara, Japan.

Kontakter mellom mongolene og Japan før invasjonen[rediger | rediger kilde]

I 1266 sendte Kubilai Khan budbringere til Japan med den følgende melding:

"Beskyttet av Himmelens mandat sender den mongolske khagan dette brev til Japans konge. Herskerne av små land, som deler grenser med hverandre, har lenge ønsket å kommunisere med hverandre og inngå et vennlig forhold. Siden min stamfar styrte etter Himmelens befaling har utallige fremmede land betvilt vår makt og dyd. Goryeo takker for våpenhvilen og for å ha gjenoppbygd landet da jeg besteg tronen. Vi tror dere allerede vet dette. Goryeo er min østlige vasallstat. Japan var alliert med Goryeo og noen ganger med Kina før vårt land ble grunnlagt, men Japan har aldri sendt ambassadører etter jeg besteg tronen. Det er grusomt å tenke på at kongedømmet ennå ikke vet dette. Derfor har vi sendt en utsending med dette brev for å formidle våre ønsker. Inngå vennlige forbindelser med hverandre fra nå av. Vi tror alle land tilhører én familie. Hvordan kan vi ha rett om vi ikke forstår dette? Ingen ønsker å måtte bruke våpen."

Enklere sagt forlangte Kublai at Japan måtte underkaste seg riket hans og sende skatt for å unngå en konflikt. Men hans utsendinger kom tilbake tomhendte.

To år senere, i 1268, sendte Kublai igjen utsendinger til Japan, men også disse mislyktes. Begge gangene møtte utsendingene Chinzei Bugyō, eller "den vestlige forsvarskommissær," som ga deres beskjeder videre til Shikken Hōjō Tokimune, Japans egentlige hersker som styrte fra Kamakura, og også til keiseren i Kyōto.

Etter at Tokimune hadde diskutert brevene i sin indre sirkel var det mye debatt om hva som burde gjøres, men Tokimune selv var ikke i tvil om hva han ville; han sendte utsendingene tilbake uten svar. De gjensendte utsendinger flere ganger; 7. mars 1269; 17. september 1269; september 1271 og mai 1272, noen ganger koreanere og noen ganger mongoler – men ingen av disse fikk en gang lov til å gå i land på Kyūshū. Keiserens hoff foreslo å overgi seg grunnet stor frykt for mongolene, men hadde egentlig ingenting de skulle ha sagt etter at deres makt ble marginalisert etter nederlaget i Jōkyū-krigen tidligere på 1200-tallet.

Kamakura-shōgunatet (bakufu) under Tokimune beordret at alle som hadde len på Kyūshū (området som sannsynligvis kom til å bli angrepet først siden det ligger nærmest Korea) måtte vende tilbake til sine len, og styrkene på Kyūshū ble flyttet vestover for å kunne sikre de mest sannsynlige landgangsstedene. Etter å ha erkjent sin maktesløshet ledet det keiserlige hoffet en stor bønneseremoni, og mye av regjeringen arbeid ble satt til side for å hanskes med krisen.

Den første invasjonen[rediger | rediger kilde]

Den mongolske flåten blir ødelagt av en tyfon (Mokoshurai), blekk- og vannmalingsbilde på papir av Kikuchi Yōsai, 1847.

Khanen var villig til å gå til krig så tidlig som 1268, etter at hans utsendinger to ganger hadde blitt avvist, men riket hans hadde da ikke nok ressurser til å forsyne en stor nok marine til invasjonen. Etter at mongolene hadde giftet seg inn i det koreanske kongehuset etter at den koreanske kronprinsen giftet seg med Kublai Khans datter ble en stor skipsproduksjon igangsatt på Koreas sørøstlige kyst, mens mongolene fortsatt forlangte at japanerne skulle overgi seg.

I 1271 grunnla Kublai Yuan-dynastiet som et kinesisk dynasti. I 1272 tilbød kong Chungnyeol av Goryeo råd til Kublai; i følge Goryeosa (Goryeos historie): "Japan vet ennå ikke at verden er hellig. Send derfor budbringere og formidl vår militære makt til Japan. Slagskip og militære rasjoner er godt forberedt. Hvis du utnevner meg vill jeg støtte deg med all min makt." i følge Yuan shi (Yuáns historie): "Kongen av Goryeo spurte Kublai Khan om å erobre Japan. Jeg bygger 150 skip og oppfordrer deg til å erobre Japan."

Endelig begynte Yuán-Goryeo-flåten sin ferd i 1274 med en styrke på estimert 15.000 mongolske og kinesiske og 8000 koreanske soldater, fordelt på 300 store skip og 4-500 små, selv om tallene varierer mye i de ulike kildene. De plyndret øyene Tsushima og Iki, noe som inkluderte å spidde hendene på kvinner og henge dem på båtene deres. 19. november gikk de i land i Hakata-bukta, som ligger i nærheten av Dazaifu, da Kyūshūs administrative hovedstad. Den følgende dagen ble Bun'ei-slaget (文永の役; Bun'ei no eki) utkjempet, også kjent som det første slaget om Hakata-bukta i vestlige kilder.

Den berømte samuraien Suenaga kjemper mot mongolske og koreanske soldater væpnet med buer og granater.

Japanerne hadde liten erfaring med å hanskes med en så stor styrke (hele Nord-Kyūshū hadde blitt mobilisert), og først hadde mongolenes styrke framgang. Det hadde gått omtrent femti år siden den siste større konflikten i Japan (Jōkyū-krigen; keiser Go-Tobas tilhengeres opprør i 1221), noe som resulterte i at ingen japanske hærførere hadde tilstrekkelig erfaring med å lede store hærstyrker. I tillegg baserte den vanlige krigføringsarten i det føydale Japan seg på former for man-mot-man-dueller, også i større slag. Mongolene var i besittelse av fremmede våpen, som inkluderte overlegne langdistansevåpen (protogranater), og hadde derfor en klar fordel i landkrig. Den japanske styrken i Hakatabukta trengte tid til å vente på forsterkninger, som de trengte for å overvelde de mongolske styrkene. Rundt midnatt førte en kraftig storm til at de mongolske skipskapteinene foreslo at landstyrken gikk tilbake ombord på skipene for å unngå at soldatene ble strandet på japansk jord. Ved daggry var det bare et par skip som ikke hadde forlatt kysten. De som hadde det ble ødelagt av stormen. Enkelte nedtegnelser anslår at 200 mongolske skip ble ødelagt. De små japanske båtene var også mye raskere og manøvrerbare enn mongolenes skip, og derfor klarte japanerne å borde de gjenværende mongolske skipa.

I Kamakura var Tokimune svært redd da invasjonen endelig kom, og siden han ønsket å beseire frykten spurte han sin zenmester Bukko om råd. Mesteren svarte at han måtte meditere for å finne fryktkilden inni seg. Tokimune dro til Bukko og sa "endelig har mitt livs største hendelse funnet sted." Bukko svarte "hvordan vil du møte den?" og Tokimune skrek "Katsu!" ("seier") som om han ville skremme alle fiendene foran ham. Bukko svarte fornøyd "det er sant at en løves sønn har en løves brøl!" Etter dette ble Tokimune instrumental for å spre zenbuddhismen og bushido blant samuraiene i Japan.

Etter invasjonen vendte den allierte flåten tilbake til sine hjemland. Goryeo-generalen Kim Bangyeong hedret den mongolske dronningen av Goryeo ved å gi henne 200 gutter og jenter som slaver.

Mellom invasjonene[rediger | rediger kilde]

Forsvarsmur i Hakata (Takezaki Suenaga Ekotoba Bourui).

Fra og med 1275 begynte Kamakura-shōgunatet å forbedrede seg på en annen invasjon, som de var sikre på kom til å komme. I tillegg til å organisere Kyūshū-samuraiene begynte man å konstruere fort og en stor steinmur (石塁; Sekirui) og andre forsvarsbyggverk på en rekke potensielle landgangssteder, inkludert Hakatabukta, hvor en to meter høy mur ble bygd i 1276. Religiøse tjenester ble også utbygd, og Hakōzaki jinja ble gjenoppbygd etter den hadde blitt av Yuán styrkene etter den første invasjonen. En kystvakt ble også opprettet, og belønninger ble gitt til 120 modige samurai. Japanerne planla et raid mot Korea ledet av Kyūshū-generalen Shōni Tsunesuke, men dette ble aldri utført.

Etter den mislykkede invasjonen av Kublai Khan lei av å bli ignorert av japanerne, så i september 1275 ble fem Yuán-utsendinger sendt til Kyūshū og nektet å dra igjen uten et svar. Tokimune svarte med å sende dem til Kamakura, hvor de ble henrettet. Gravene til disse fem Yuán-utsendingene finnes i dag i Tatsunokuchi i Kamakura. 29. juli 1279 ble fem nye utsendinger send, men også disse ble henrettet, nå i Hakata. Siden det keiserlige hoffet forventet en nye invasjon beordret de 23. februar 1280 at alle temper og jinja skulle be for seier over Yuán.

Den andre invasjonen[rediger | rediger kilde]

Japanske krigere border mongolske skip under invasjonen i 1281 (Takezaki Suenaga Ekotoba).

Våren 1281 sendte mongolene to separate styrker mot Japan, en styrke med 900 skip og 40.000 koreanske, kinesiske og mongolske soldater dro fra Masan, mens en større styrke på 100.000 soldater på 3500 skip reiste fra Sør-Kina. Mongolenes plan besto i et overveldende, koordinert angrep fra Yuán-flåtene. Flåten fra Kina ble forskinet grunnet problemer med å skaffe forsyninger og mannskap til så mange skip. Flåten fra Korea seilte ut da den skulle, og ble påført betydelige tap ved Tsushima, og vendte så tilbake. Sommeren samme år inntok den kombinerte koreansk-kinesiske flåten Ikishima, og reiste så til Kyūshū og gikk i land en rekke forskjellige steder. Mongolene ble drevet tilbake til sine skip i en rekke forskjellige trefninger som sammen har blitt kjent som Kōan-slaget (弘安の役; Kōan no eki), eller som ”det andre slaget om Hakatabukta.” Den japanske hæren hadde langt færre soldater, men hadde befestet kystlinja, og klarte derfor med enkelthet å slå tilbake angrepene som ble igangsatt mot den. Den nå berømte kamikaze, en massiv tyfon som slo inn mot Kyūshūs kyster for to hele dager, ødela mye av mongolenes flåte.

Videre tror man at ødeleggelsen av den mongolske flåten også i stor grad skyldtes en annen faktor. En stor del av invasjonsflåten besto av hurtigbygde, flatbunnede kinesiske elvebåter og lignende skip fra Goryeo. I følge Goryeosa var skipene fra det Sørlige Song for dyre og produksjonen tok for lang tid, så man produserte heller mer tradisjonelle skip. Disse skipene, i motsetning til de havgående fartøyene, som hadde en buet kjøl for å hindre velting, var vanskelige å bruke i åpent hav, for å ikke snakke om under en stor tyfon. Det har også spekulert i at kineserne som bygde skipene med vilje lagde dårligere båter fordi de mislikte sin mongolske herskere.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Samuraien seirer over den mongolske inntrengeren.

Fra et militært synspunkt var Kublai Khans mislykkede felttog i Japan den førte av bare to anledninger hvor samuraier kjempet mot utenlandske soldater i stedet for seg imellom; den andre anledningen var imjin-krigen, den japansk invasjonen av Kongedømmet Joseon 300 år senere. Det har også blitt sagt at dette var første gangen samuraiklanene kjempet for Japans sak i stedet for klanens interesser. Invasjonene introduserte også en fremmet kampstil for japanerne, som ikke hadde en-mot-en-kampene som kjennetegnet den tradisjonelle samuraikampstilen, som de regnet for å være underlegen. I Hachiman Gudōkun blir denne forskjellen lagt merke til:

"I følge vår måte å kjempe på må vi først navngi noen fra fiendens rekker, og så kjempe mot hverandre én mot én. Men mongolene brydde seg ikke om slike konvensjoner. De raste fram alle sammen i en flokk, og tok og drepte alle individer de kunne fange."

Den mongolske måten å angripe og trekke seg tilbake på sammen med bjeller, trommer og kamprop var også ukjent i Japan, og det var også de mongolske bueskytternes teknikk, som besto i å skyte massevis av piler opp i lufta heller enn en én-mot-én-duell på lang avstand. Til tross for nasjonale grenser ble zen-buddhismen til Hōjō Tokimune og hans zenmester Bukko nå ansett for troverdig, og mange samuraier konverterte nå til denne retningen. Invasjonene var også første gangen ordet kamikaze (”guddommelig vind”) ble brukt, og den forlenget også japanernes tro på at de var ubeseirlige, som forble et viktig aspekt i japansk utenrikspolitikk fram til Japans nederlag i slutten av andre verdenskrig. Invasjonene var også den eneste gangen en fiendtlig nasjon invaderte en av Japans fire hovedøyer. De mislykkede invasjonene viste også en av mongolenes svakheter – at de ikke var stand til å utføre vellykkede marine invasjoner. Invasjonene av Japan var heller ikke Kublai Khans eneste mislykkede invasjon; de tre invasjonene av Việt Nam ble også slått tilbake. Etter Kublais død i 1294 forlangte hans etterfølger Temür Öljeytü at Japan skulle underkaste seg riket hans i 1295, men uten resultat.

Mongolene og Japans Ashikaga-shōgunat sluttet fred med hverandre sent i det fjortende århundre, under regjeringstiden til Qagan Ukhaantu Khan, keiser Huizong av Yuan, den siste Yuán-keiseren som styrte over Kina. Lenge før freden ble inngått hadde det vært stabile handelsforhold i Øst-Asia på grunn av mongolenes dominans.

Den USA-amerikanske historikeren Paul K. Davis skrev ’’”Ødeleggelsen av den mongolske flåten sikret japansk uavhengighet, men førte til en maktkamp i den japanske militære regjeringen som førte til at militæret fikk dominans over keiseren.”’’

Commons Commons: Mongolinvasjonen av Japan – bilder, video eller lyd