Przewalskihest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Przewalskihest
Frittlevende przewalskihester i Mongolia
Nomenklatur
Equus ferus przewalskii
(Poljakov, 1881)
Synonymi
E. przewalskii
Populærnavn
przewalskihest,
mongolsk villhest,
takhi
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
Ordenhovdyr
FamilieHestefamilien
SlektEquus
Artvillhest
Økologi
Habitat: terrestrisk, gresskledte stepper
Utbredelse: Mongolia (opprinnelig Sentral-Asia)

Przewalskihesten (Equus ferus przewalskii) eller takhi - av mongolsk tахь takhi, kinesisk 野马 yehmah/yěmǎ) var lenge regnet som verdens siste overlevende villhest (E. ferus), men nye studier har reist tvil om dette. Underarten er meget sjelden og sterkt truet av utryddelse,[1] selv om det eksisterer et program for å sikre fortsatt eksistens.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Przewalskihester er også satt ut andre steder enn i Mongolia, men kun i viltreservater. Disse befinner seg i et viltreservat i Lelystad i Nederland
Przewalskihest i et viltreservat i Ukraina

Przewalskihesten har 66 kromosomer, i motsetning til hester flest som har 64 kromosomer.[2] Hybridisering med vanlige hester vil gi avkom med 65 kromosomer, som det er lite sannsynlig vil bli fertile.[2]

En studie publisert i 2018 reiser tvil om przewalskihestens opphav. Studien viser at przewalskihesten mest sannsynlig ikke nedstammer direkte fra villhesten, men mer sannsynlig fra tidlig domestiserte hester i Botai-kulturen, som eksisterte i Sentral-Asia (Kasakhstan) for omkring 5 500 år siden. Przewalskihesten må i så fall ha forvillet seg på et senere tidspunkt.[3][4][5]

Den 6. september 2020 meldte Time at San Diego Zoo Global Frozen Zoo hadde lykkes med å klone en przewalskihest ved et veterinærinstitutt i Texas.[6] Selve kloningen foregikk med bevart DNA fra en hann som ble kryo-bevart ved San Diego Zoo i 1980.[6] Det klonede føllet har fått navnet «Kurt», etter dr. Kurt Benirschke som grunnla San Diego Zoo Global Frozen Zoo.[6]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Przewalskihesten, som lokalt i Mongolia kalles takhi (som betyr ånd),[2] minner om en fjordhest i utseende, men den er fysisk mindre og har en mer tønneformet kroppsbygning enn andre hester. Skulderhøyden er cirka 130–150 cm og kroppslengden cirka 220–260 cm.[2] Vekten ligger rundt 250–360 kg.[2]

I likhet med fjordhesten har også przewalskihest stående kortvokst (stri) man. Przewalskihesten var utbredt i Mongolia og i tilstøtende landområder på Kinas side av grensen mellom disse landene, og da spesielt i enkelte områder av Gobiørkenen.

Den eurasiske villhesten døde ut i vill tilstand på 1960-tallet, men 13 eller 14 individer overlevde i dyrehager rundt om i verden, hvorav dagens przewalskihester er etterkommere av 12 av dem.[2] Den tyske zoologen Friedrich von Falz-Fein var den første som fanget en przewalskihest og klarte å få den til å formere seg i fangenskap. Etterkommere av hans avl dannet siden grunnlaget for å restituere villhesten, som nå bare overlever i egenskap av przewalskihesten. I 1945 var populasjonen av villhester i fangenskap på 31 dyr, et antall som etter planmessig avl var økt til cirka 150 dyr på begynnelsen av 1990-tallet. Eksemplarer etter dette avlsarbeidet har siden blitt ført tilbake til sitt naturlige habitat i Mongolia, der villhesten nå trives og formerer seg fritt i naturen. Et program for å sikre artens framtid som villhest er også igangsatt.

Przewalskihesten døde faktisk ut i vill tilstand og måtte gjenskapes, basert på eksemplarer som overlevde i ulike dyrehager rundt om i verden. En liten gruppe slike hester er siden gjenintrodusert i Mongolia, der hestene nå lever fritt igjen. For å bevare denne unike villhesten har man beskyttet hestens naturlige beiteområder som nasjonalpark.[2]

I 2005 ble denne villhestbestanden beregnet til 258 dyr.[7] Per januar 2008 var det ifølge IUCN omkring 325 frittlevende przewalskihester i Mongolia. I tillegg finnes det omkring 120 slike villhester som brukes i avl av kinesiske myndigheter. Per 1. januar 2014 var det totale antallet (både frittlevende og i fangenskap) hester oppe i 1 988, hvorav 883 hingster og 1 101 hopper (4 hester hadde ukjent kjønn).[1] Det frittlevende antallet i Mongolia var oppe i 387 individer.[1]

En flokk Przewalskihesten finner man i Cévennes National Park, Massif Central, i Frankrike. Flokken var i 2022 på ca. 30 hester som senere skal flyttes til sine naturlige leveområder i Mongolia.[8]

Det finnes også en flokk som virker til å trives i Tsjernobylområdet i Ukraina. Hesterasen ble satt ut der på 1990-tallet, og i 2018 ble det født minst 22 føll [9][10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c King, S.R.B., Boyd, L., Zimmermann, W. & Kendall, B.E. 2015. Equus ferus ssp. przewalskii (errata version published in 2016). The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T7961A97205530. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T7961A45172099.en. Downloaded on 07 September 2020.
  2. ^ a b c d e f g Smithsonian (2020) Przewalski's horse. Smithsonian’s National Zoo & Conservation Biology Institute. Besøkt 2020-09-07
  3. ^ Gaunitz, C., Fages, A., Hanghøj, K., Albrechtsen, A., Khan, N., Schubert, M., ... & de Barros Damgaard, P. (2018). Ancient genomes revisit the ancestry of domestic and Przewalski’s horses. Science, 360(6384), 111-114. DOI: https://doi.org/10.1126/science.aao3297
  4. ^ Sarah Gibbens (2018) How DNA Proved Wild Horses No Longer Exist. National Geographic. 2019-10-03.
  5. ^ Elizabeth Pennisi (2018) Ancient DNA upends the horse family tree. Science. 2019-10-03.
  6. ^ a b c Madeleine Carlisle (2020) First Clone of Endangered Przewalski’s Horse Born in Conservation Effort to Save the Species. TIME, September 6, 2020. Besøkt 2020-09-07
  7. ^ Clare Kingston (2005) «An extraordinary return from the brink of extinction for worlds last wild horse». Innovations report, 20.12.2005. Besøkt 2020-09-07
  8. ^ «The Prjewalski horse on the Causse Méjean». Le chemin de Saint Guilhem (engelsk). Besøkt 19. mars 2022. 
  9. ^ «Spør en forsker: Tåler dyr og planter mer radioaktivitet enn oss?». forskning.no. 26. mars 2016. Besøkt 28. mars 2022. 
  10. ^ Orizaola, Germán. «The mystery of Chernobyl's wild horses». The Conversation (engelsk). Besøkt 28. mars 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]