Araberhest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Araberhest
Enda en araberhest

Araberhest (arabisk: الحصان العربي ‎) er en hesterase som har sin opprinnelse på den arabiske halvøya. Med en særegen hodeform og høy haleføring, er araberhesten en av de letteste gjenkjennbare hesterase i verden. Den er også en av de eldste: arkeologiske bevis i Midtøsten viser likhet med den moderne araberhest som går tilbake minst 4 500 år. Gjennom historien har araberhesten blitt spredt rundt om i verden ved handel og krigføring, benyttet til å forbedre andre hesteraser ved avl for å tilføre hurtighet, raffinement, utholdenhet, og sterk beinføring. I dag er rasen å finne i slekten til bortimot alle moderne ridehester.

Araberhesten utviklet seg i et ørkenklima og ble høyt verdsatt av nomadiske beduiner, tidvis ført inn i familieteltet for å gi ly og beskyttelse fra tyveri. Selektiv avl fremmet en hest som lever samarbeid med mennesker, foruten å være av god natur, raske å lære og villig å behage. Araberhesten utviklet også livlighet og våkenhet som hadde betydning for krig og plyndring. Denne kombinasjonen av villighet og følsomhet krever at eiere må behandle hestene med kompetanse og respekt.

Araberhesten er en mangesidig rase. Den dominerer i distanseritt som krever utholdenhet og konkurrer i mange ulike former for ryttertevlinger. De er en av de ti øverste av de mest populære hesterasene i verden. De er i dag å finne verden over, inkludert i USA og Canada, Storbritannia, Australia, kontinentale Europa, Sør-Amerika (særlig i Brasil), og i sitt opphavsland, Midtøsten.


Rasebeskrivelse[rediger | rediger kilde]

Araberhesten har en skjønnhet, eleganse og edelhet, kombinert med en høyreist holdning. Klassiske linjer og flygende/svevende gange kjennetegner også den typiske araberhesten. Temperamentet er livlig, men forsiktig. Araberhesten anses å være intelligent, lettlært og tillitsfull, utholdende, lettfôret og svært tilpasningsdyktig. Syn og hørsel er meget god.

Eksteriør[rediger | rediger kilde]

Skjelettet: Skjelettet har en eksepsjonelt hard kvalitet. Kraniet er kort og bredt, med en konkav form. Øyehulene er store og runde. De har 17 par ribben, mens andre raser har 18 par. Samtidig har den 16 halevirvler i stedet for 18, og oftest 5 lendevirvler istedenfor 6. Tennene er små og fint meislede. Kinnbena er meget lange, og alle kanter skarpe.

Hodet: Dette er en av de mest karakteristiske delene på araberhesten. Hodet skal være lite og kileformet med profilen konkav eller rett. Hodet avsmalner mot en meget liten nese uten merkbar runding over nesepartiet. Underkjeven skal være rett uten utbuktninger og skal gå over i en markert underleppe. Munnen er relativt lang og lukket. Pannen er meget bred med stor avstand mellom øynene. Øynene er store, mørke og formede som en avrundet oval, lavt plassert på hodet og nesten vinkelrett mot profilen. Neseborene er store og nesten parallelle med neseryggen, men forstørres meget kraftig ved anstrengelse eller utblåsning. Ørene er små og fint formet med markerte kanter. Ofte peker øretippene inn mot hverandre. Hopper kan ha lengre ører enn hingster.

Halsen: Halsen skal være lang, elegant bøyd og elastisk med en buet forbindelse til hodet. Hodet og halsen bæres høyere enn hos de fleste andre raser. En hoppes hals er smalere og ofte rettere bygd enn på en hingst, men struperanden har en myk og bøyd kurve. Halsen springer ut fra toppen av brystet.

Skulder og manke: Manken skal være godt markert og så høy som mulig. Skulderen skal være lang og skrå. Steil skulder og lav manke betraktes som alvorlige skjønnhetsfeil.

Bryst og ribben: Brystet er bredt og dypt med god plass til hjerte og lunger. Ribbena er avrundet og godt hvelvet.

Ryggen: Ryggen skal være kort og sterk. Lend og kryss bør fortsette i en horisontal linje mot halefeste. Ryggen skal være godt muskelsatt over ryggraden. En hoppe kan ha noe lengre rygg enn en hingst.

Lend: Kort og sterk lend. Ettersom araberhesten ofte har bare fem lendevirvler, er en senkning av ryggraden foran hoftebensvirvelen ikke ønskelig. En hingst skal alltid beholde en mykt avrundet kurve over lenden, selv om ryggen kan senkes noe ved høy alder. Nedsenket lendeparti kan være arvelig.

Krysset: Lang avstand fra hoftekammen til ischium og meget bredt mellom hoftebenene. Lår og underlår er brede og muskuløse med lang avstand fra det bakre kneet til hasen. På utvokste hester skal ikke krysset være høyere enn manken.

Hasene: Brede og flate med vel markerte haseledd og loddrett linje fra hasespissen til bakken. Bøyde haser (krokhaset) og brutte benakser er alvorlige feil.

Halen: Haleføringen er nesten av like stor betydning for araberhesten som formen på hodet. Halen skal være høyt ansatt og i bevegelse bæres den i høyde med ryggen i en bue. I blant kan halen bæres noe til den ene siden (skjev hale) noe som ikke er en stor feil, men den kan ikke være så mye til en side at man ser en del av halefestet.

Frambein: Store, flate knær. Senene skal være parallelle med knoklene i frambeinet (radius og canon/pipa) og eksepsjonelt tørre og vel markerte. Dersom pipen er rett og ikke knepet under kneet behøver den ikke være spesielt grov. Kodene er relativt lange og skråstilte.

Høver: Runde med hardt og fast horn av beste kvalitet. Bukkehov eller flate høver er alvorlige feil. Hopper har til vanlig større høver enn hingster. Mange av de bra araberhestene vrir ut bakhøvene en anelse når de står stille. Dette er ganske karakteristisk for rasen og betyr ingenting så lenge hasene er riktige og hesten beveger seg på en rett linje. Men det anses å være best dersom høvene peker rett fram.

Hårlag og tagl: Huden er tynn og fin, og hårlaget kort og skinnende. Bena er uten hovskjegg. Man og hale har silkemykt tagl som iblant kan være noe bølget.

Farger og avtegn: Rene og klare farger er best. Rød (fuks), brun, mørkebrun, sort og alle stadier fra gråskimmel til helt hvit, er farger som blir godtatt. Blakk er ikke godkjent farge for denne rasen. De fleste araberhester er født brune, røde eller svarte, men den endelige fargen kan bruke flere år på å komme frem. Sorte arabere er som oftest født musegrå. Hvite avtegn er ganske vanlige.

Mankehøyde: Mankehøyden kan variere mellom 146 til 160 cm, men det godtas variasjoner både oppover og nedover. På grunn av livsbetingelsene i vår tidsalder er mankehøyden sannsynligvis noe høyere enn hos de tidligere ørkenaraberne.

Gangarter og bevegelser
Skritt: Fri og veivinnende.
Trav: Eksepsjonelt lett og flytende. Bakbena skal arbeide med et kraftfullt fraskyv. Hasenes bevegelsesmønster er meget viktig. Frambeina skal føres med schwung.
Galopp: Dette er en spesialitet for den arabiske hesten i likhet med dens store mulighet til å vende om «på en femøring». Galoppen skal ikke være stiv og rykkete.

Alvorlige feil
Konveks hodeprofil. Hjortehals hos hingsten eller stiv vinkelrett halsansettning. Hengende ører, små øyne, trange ganasjer, eller dårlige høver. Små eller altfor vinklede haser, kort rett hals. Defekter på hode, hals og hale anses som alvorlige feil på denne rasen.

Typiske trekk[rediger | rediger kilde]

Lang hals, lite, men edelt hode. Utmerker seg i distanseritt. Araberhester har 17 ribbein, 5 lendevirvler og 16 halevirvler, i motsetning til andre raser som har 18 ribbein, 6 lendevirvler og 18 halevirvler. Mankehøyde: 146-160 cm.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Svært allsidig. Brukt til ridning og kjøring og alle typer disipliner, inkludert western. Mange er med i NM i distanseritt. Mange araberhester egner seg også meget godt i sprangridning.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]