Dølahest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dølahest

Dølahest eller dølehest er en norsk hesterase som stammer fra Gudbrandsdalen, der den moderne dølahesten kan hevdes å ha blitt skapt på 1800-tallet. Dette er en kaldblodshest med mange egenskaper.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Dølehest er av type sterkbygd med gode kroppsforhold, gode bein, ledige bevegelser, ærlig, og ikke minst har den et rolig og godt gemytt. Størrelsen varierer. Hesten en en brukshest som også har gode egenskaper som fritidshest, for eksempel til ridning og kjøring, men den har også egenskaper innen andre former for hestesport.

Helhetsinntrykket varierer fra hest til hest. De viktigste kjennemerker er kjønn, farge og avtegn. Fargene svart og brun er dominerende, men det finnes også røde og blå hester. Avtegn som stjerne og bless eller i kombinasjon er vanlig.

  • Arbeidshesten skal være lavrektangulær, d.v.s. at den er lengre enn den er høy, målt fra skulderleddet til setebensknuten. Høyden måles på manken. Hestens arbeidsevne er avhengig av størrelsen og tyngda, på utviklingen av muskulaturen og på forholdet mellom de enkelte kroppsdeler.
  • Hodet skal være middels stort og grovt, men ikke for kort hals. Dette for at hesten skal være lett styrbar og ha god balanse.
  • Brystet skal være bredt og dypt. En høystilt hest kan likevel ha god brystdybde.
  • Bogen skal ha god muskelfylde og albuene skal peke rett bakover. Peker de innover, vil vi få en hest med "fransk beinstilling". Overgangen mellom halsen og brystet må være godt markert.
  • Manken bør være vel utvikla.
  • Ryggen skal overføre muskelkraften fra baklemmene til framdelen, og derfor skal hesten ha et godt muskelsatt rygg- og lendeparti.
  • Krysset utfører en stor del av muskelarbeidet hos hesten, og er utsatt for store påkjenninger. Den skal derfor ha et langt, bredt og muskelfyldig kryss.
  • Lårene skal være dype (sett fra sida) og brede (sett bakfra). En god muskulatur i låra gir stor styrke.
  • Kvaliteten på beina er svært viktig hos arbeidshesten og fritidshesten. Underarmene skal være muskelfylte og framkneet bredt.
  • Hasene skal være brede sett både fra sida og forfra. De skal være lange, markerte og tørre, d.v.s. at de skal være fri for væskeansamlinger og overbein.
  • Pipene skal være forholdsvis korte og brede.
  • Kodene skal være middels lange. Er kodene korte og steile, øker dette påkjenninga i ledda.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Dølahesten er en hesterase som trolig nedstammer fra lokale arbeidshester som gjennom lang tid har vært i bruk blant bøndene i Gudbrandsdalen.

«Den Gudbrandsdalske hest har ved en meget sakkyndig drevet avl og under særegne lokale forhold utviklet seg til den norske hests edleste og verdifulleste representant, den kan brukes som jordbruk- og artillerihest samt solide, og etter norske forhold, enda en vakker vognhest.» – J.Lindeqvist. 1860

Omtrent samtidig skrives et annet sted at «Den Gudbrandsdalske hest har et så eiendommelig preg, at den er lett at igjenkjenne hvor som helst og iblandt nok så mange hesteraser».

Stamboken viser at dagens dølahest vesentlig har sitt utspring fra følgende hingster:

  • «Bøblakken» fra Nord-Fron. — Det var en grov tettbygget, ualmindelig vakker og spisk hest, borket av farge og 10 kvarter høi. 18101835.
  • «Lesjabrun», også kalt «Bøhingsten» — Han var en vakker, spisk, kirsebærbrun hingst på 10 kvarter. «En ekte dølehingst af aller første rang.» sa Lundeqvist.
  • «Veikle Balder» — Mangen større, mangen grovere, mangen kanskje anseligere hingst er alet i Gudbrandsdalen, siden Balder på Veikle høsten 1873 for naadeskuddet; men neppe nogen har ennu skaffet sig en sa velkjendt navn som Veiklehingsten over hele Norge, og store dele av Sverige. Balder ble født 1849 og ble 24 år gammel.
  • «Olstadsvarten» — en brorsønn av Veikle-Balder født 1856 fallen etter en svart hingst fra Østre Gausdal. Hingsten var sønn av Segalstad hingsten («Veikle-Balder»s far). «Olstadsvarten» var en elegant hingst, frembragte mange staselige hest. Men deres avkom hadde gjennomgaaende for rette bakben. Dens blod er i en høyere grad enn «Veikle-Balder» trengt ut av avlen.
  • «Dølekongen», født 1859 — Etter dølekongen faldt neppe særdeles grove, men jevne harmoniske, oppsynte og tiltalende heste.
  • «Toftebrun», også kalt «Isumhingsten» — Med denne hingst forsvinder den gamle Døletype blant hingstene i Sikkilsdalen skriver statsagronom Kjekstad. Om hingsten kunne det sies "liten men god. En kompakt, bred, kortbent, tørr og hard kjempe som Toftebrun støter man ikke ofte på." Toftebrun er nemlig gjennom «Sterkoder» og «Dølegubben» farfars far til «Dale-Gudbrand», Gudbrandsdalens største og mest søgte avlshingst.
  • «Dovre» — Født 1871 og død 1893 etter «Borkushingsten» i Folldalen, sønnesønn av «Veikle-Balder». 16 år gikk «Dovre» i Sikkilsdalen. Hingstens skjelett finnes vist nok på Norges Landbrukshøyskole i Ås. Æren for å ha skapt dølehesten Dovre med Galdebruna (hoppe f. 1871 i Lom). En meget bred og førbygge hoppe med ualmindlelig føre og sterke ben. Gode bevegelser. Afskytende kryss og lidt kohaset.

Landslaget for dølehest[rediger | rediger kilde]

Landslaget for Dølehest har som oppgave å arbeide for den best mulige utvikling av dølehesten. Det er den kombinerte arbeids-/fritidshest som landslaget gjennom sitt arbeid forsøker å holde intakt. Typene varierer i størrelse og gir muligheter for bruk til ulike formål.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]