Pengenes historie

Kinesiske «Pu-penger» gjort av bronse i Wang Mang-perioden av Han-dynastiet.

Pengenes historie strekker seg over tusener av år. Numismatikk er læren om mynter, pengesedler og medaljer, og i tillegg finnes fritidsinteressen myntsamling. Historisk sett har mange gjenstander blitt benyttet som varepenger (representasjon av verdi og rikdom) som eksempelvis naturlig sjeldne kostbare metaller (gull og sølv), foruten sjeldne porselensskjell, bygg, bønner og lignende, dessuten også andre gjenstander som representerte verdi for særskilte samfunn i ulike historiske perioder.

Moderne penger er i all vesentlighet en mynt, — med andre ord en abstraksjon. Penger av papir er kanskje den mest vanlige typen for fysiske penger i dag, men objekter bestående av gull eller sølv har mange av pengenes vesentlige egenskaper som økonomisk verdi.

Varebytte uten penger

I motsetningen til en populær oppfatning finnes det ikke bevis for et samfunn eller en økonomi som hvilte hovedsakelig på byttehandel. Isteden fungerte samfunn uten penger hovedsakelig langs prinsippene med gaveøkonomi. Når varebytte faktisk skjedde var det vanligvis i forbindelse med enten fremmede eller kommende fiender.

Ved byttehandel kan den som har noe av verdi, for eksempel et mål korn, bytte mot et annet objekt eller vare som oppfattes å ha tilsvarende verdi, eksempelvis et kokekar eller et redskap. Evnen til å utføre slike transaksjoner er meget begrenset da den er avhengig av ulike, men sammentreffende behov. Selgeren av matkorn må finne en kjøper som ønsker å kjøpe korn og som også kan tilby noe tilbake som selgeren ønsker å kjøpe. Det er intet felles medium for bytte som både selgeren og kjøperen kan konvertere sine verdier til. Det er heller ingen standardisering som kan måle den relative verdien av de ulike varene og tjenestene. Arkeologer har også funnet kobberstykker, der «varen» står preget i relieff, og vekten avspeilet den relative verdien. Den største av de kjente myntene av denne type hadde bilde av en okse med tilhørende plog og seletøy.

I en gaveøkonomi ble verdifulle varer og tjenester jevnlig gitt uten noen særskilt enighet om øyeblikkelige eller framtidige belønninger, det vil si at ingen formell quid pro quo eksisterte. Ideelt kunne samtidige eller gjentagende givere tjene til å sirkulere eller redistribuere verdier innenfor samfunnet.

Det er ulike sosiale samfunnsteorier som er fremmet for å forklare gaveøkonomier. En del betrakter gaver som en form for gjensidig altruisme (uegennytte). En annen fortolkning er at den sosiale status er belønning for gavene. Vurderer eksempelet delingen av mat i en del samfunn av jegere og samlere hvor matdelingen er en forsikring mot at den enkelte selv ikke greier å finne mat. Denne skikken kan reflektere altruisme. Det kan være en form for uformell forsikring, eller kan medføre særskilt sosial status eller andre fordeler.

Framveksten av penger

Kostbare porselensskjell som fungerte som penger, Cypraea moneta, tegning fra 1742.

I fraværet av et medium for byttehandel opererte pengeløse samfunn hovedsakelig etter prinsippene av nevnte gaveøkonomi. Den mesopotamiske sivilisasjon utviklet en storstilt økonomi basert på varepenger (råvarer som representerte en verdi). Også Mesopotamia var en nasjon som var tidlig ute med oppmålte mengder av gull og sølv som ble brukt som betalingsmidler. Babylonerne og deres nærliggende bystater utviklet senere det tidligste økonomisystemer slik som vi oppfatter økonomisystem i dag i henhold til gjeld, juridiske kontrakter og lovverk som var knyttet til forretningspraksis og privat eiendom. Penger var ikke bare «noe» som oppsto, men var en nødvendighet for systemet skulle fungere.

Hammurabis lover, den best bevarte lovverk fra oldtiden, ble opprett en gang rundt 1750 f.Kr. i oldtidens Babylon. Det ble opprettet av Hammurabi, den sjette babylonske konge. Tidligere lovsamlinger inkluderer Ur-Nammus lover, en konge i bystaten Ur fra rundt 2050 f.Kr.; Eshnunna-lovene fra rundt 1930 f.Kr. og lovene til Lipit-Ishtar, den femte herskeren av det første dynastiet i Isin, en oldtidsby i Mesopotamia, fra ca 1870 f.Kr. Disse lovverkene formaliserte pengenes funksjon i det sivile samfunn. De fastsatte beløp for rente på gjeld, bøter ble fastlagt for de som «gjorde urett», og kompensasjon i penger for ulike overtredelser av den formaliserte loven.

Sekelen viser til en enhet i oldtiden for vekt og valuta. Sekelen er i dag valuta i det moderne Israel. Navnet kommer fra gresk siklo's eller siglo's, latin. siclus) og har betydningen «vekt». Den første bruken av begrepet kom fra Mesopotamia fra rundt 3000 f.Kr. og refererte til en særskilt menge av kornsorten bygg som ble relatert til andre verdier i et metrisk system i form av sølv, bronse, kobber og lignende. En bygg/sekel var opprinnelig først en enhet for vekt og deretter en valutaenhet. Akkurat som britisk pund opprinnelig var en enhet som benevnte et pund mengde med sølv.

Jesus bruker pisken på pengevekslerne, utsnitt fra tresnitt av Lucas Cranach den eldre, 1521

Penger er et emne i Bibelen. I Det gamle testamente nevnes mynten sekel flere ganger, første gang i Første Mosebok 20:16: Og til Sara sa han: «Se, jeg gir din bror tusen sekel sølv...». Og i 23:15: «Herre, hør på meg! Et jordstykke som er verd 400 sekel sølv...» I Det nye testamente ble Jesus Kristus så opprørt av de som vekslet penger i tempelet at han trampet inn og begynte å velte bordene og drive dem ut med en pisk.

Det er den eneste gangen vi hører at Guds sønn bruker vold. Hva var det som fikk en pasifist til å bli så aggressiv? En forklaring er at jødene hadde blitt kalt til tempelet for å betale skatt med en særegen mynt av jern kalt for halv sekelsekel. Den ble målt til halv ounce (7 gram) av rent sølv med uten noen avbildning av hedensk keiser på den. Det var den eneste mynten som var akseptabel til Gud. Siden det var et begrenset antall av disse myntene i sirkulasjon var pengevekslerne i selgers marked og tok stor profitt ved sitt monopol på veksling. For Jesus var dette det samme som tyveri. I henhold til Evangeliet etter Matteus 21:13: «Det står skrevet: ' Mitt hus skal kalles et bønnens hus.' Men dere gjør det til en røverhule.»

Varer som penger

Gull var sjeldent og ettertraktet edelt metall.

Varebytte har flere problemer, hovedsakelig at det krever en bevissthet om behov. Om en bonde som produserer hvete trenger hva en bonde som produserer frukt, er direkte bytte umulig ettersom sesongbetont frukt vil være skjemmet og ødelagt lenge før høstingen av korn skjer. En løsning er å handle frukt for hvete på indirekte vis via en tredje, mellomliggende vare: frukten blir byttet for den mellomliggende vare når fukten modnes. Om den mellomliggende varen ikke råtner og er ønsket gjennom hele året (eksempelvis kopper, gull eller vin), kan det bli byttet for hvete etter høstingen. Funksjonen med mellomliggende vare er av verdi som kan lagres over tid kan bli standardisert til utstrakte varepenger, og reduserer sammenfallet av problemet med behov. Ved å overkomme begrensningen av enkel varebytte, kunne mellomliggende varepenger gjøre handel med alle andre varer mer flytende.

Mange kulturer rundt om i verden har til sist utviklet bruken av varepenger. Oldtidens Kina, Afrika, og India benytter seg av porselensskjell. Handel i Japans føydale system var basert på koku, en enhet for ris. Sikel var en oldtidsenhet for vekt og valuta. Den første bruken av begrepet kom fra Mesopotamia en gang rundt 3000 f.Kr. og refererte til en særskilt vekt for bygg, noe som var knyttet til andre verdier i et metrisk system som sølv, kopper, bronse og lignende. En bygg/sekel var opprinnelig både en enhet for valuta og en enhet for vekt.

Hvor enn handel er vanlig, har varebyttesystemer vanligvis raskt ført til flere nøkkelvarer som har blitt benyttet som penger. I den tidlige britiske kolonien New South Wales, framsto brennevinet rom ganske snart i den første bosetningen som den mest ettertraktede varen og kunne således benyttes som penger for å bytte til seg stort sett alt annet. Når et samfunn er uten valuta tilpasser det seg en utenlandsk valuta. I fengsler hvor konvensjonelle penger er forbudt, er det ganske vanlig at sigaretter tar pengenes plass som representasjon av verdi, og gjennom hele historien har gull hatt en særskilt posisjon som uoffisiell pengefunksjon.

Standardisert mynt

Gresk drakme fra Egina. Den ene siden: skilpadde / motsatt side: ΑΙΓ(INA) og en delfin. Den eldste mynt med skilpadde er datert rundt 700 f.Kr.

En en-tredjedels stater-mynt fra rundt 640 f.Kr. fra Lydia, vist større.

Fra de tidligste tider har metall, når det var tilgjengelig, vanligvis vært favorisert som «ur-penger» over andre varepenger som krøtter, skjell eller salt, og antagelig for at det har vært fraktbart og delbart. Bruken av gull som pengeverdi har vært sporet tilbake til 3000-tallet f.Kr. hvor oldtidens Egypt benyttet gullstykker som en vektenhet for et medium av varebytte, slik det også hadde vært gjort i Mesopotamia med sølv. Det første kjente hersker som offisielt satte en standardisert vekt som pengeenhet var Feidon av Argos i antikkens Hellas på 600-tallet f.Kr. Det første eksempelet på stemplete penger, hvor pengene merkes med ord eller et piktogram som bevis på autoritet er en mynt av elektrum (naturlig legering av gull og sølv) merket med symbolet av en skilpadde fra øya Egina i Hellas. Den er datert til rundt 700 f.Kr. og kan i dag bli sett i Bibliothèque Nationale i Paris. Tilsvarende mynter av samme type metall ble også introdusert i Lydia rundt 650 f.Kr. Dette har blitt presentert som verdens første penger i moderne forståelse.

Mynt ble benyttet i utstrakt grad over Jonia på kysten av Anatolia og på det greske fastlandet i løpet av 500-tallet f.Kr., noe som til sist førte til det athenske rike på 400-tallet f.Kr. dominerte regionen gjennom deres eksport av sølvmynter, preget i sørlige Attika ved Lavrion og Thorikos. En betydelig sølvåre ble oppdaget ved Lavrion i 483 f.Kr. som førte til en storstilt ekspansjon av Athens militære flåte. Konkurrerende myntstandarder ble opprettholdt på samme tid ved Mytilene og Fokaia på kysten av Anatolia som benyttet mynter av elektrum (en naturlig legering av gull og sølv). Egina benyttet sølv.

Det var oppdagelsen av probérstein (prøvestein) som førte an for metallbasert varepenger og mynter. Et hvert mykt metall kan bli testet for sin renhet på en probérstein, noe som gjorde det mulig på en rask måte å kalkulere det totale innholdet av et bestemt metall i en klump. Gull er også et mykt metall som er vanskelig å finne, det er kompakt og kan lagres. Som er resultat ble gull som verdi raskt spredt fra Lilleasia hvor det først fikk omfattende bruk og til resten av verden.

Å bruke et slikt system krevde flere skritt og en matematisk kalkulering. Probérstein gjorde det mulig å beregne andelen rent gull i en legering bestående av gull og annet metall, slik at man ved å gange gull-andelen med legerings-klumpens vekt kunne finne frem til mengden av rent gull. For å lette denne prosessen ble konseptet med standardisert mynt introdusert. I mynter var vekt og legering fastsatt på forhånd, og så lenge brukerne kjente myntens opprinnelse, var det ikke behov for en probérstein. Mynter ble vanligvis slått av en myndighet i en omhyggelig beskyttet prosess der det innstemplede emblem garanterte vekt og legering og dermed myntenes metallverdi. Det var imidlertid ganske vanlig for myndigheter å fastslå at verdien av slike penger lå i selve emblemet og således kunne de redusere verdien av valutaen ved å senke innholdet av verdifullt metall i myntene. Slike «skitne penger» kjennes omtrent fra begynnelsen av pengenes innførsel, og medførte sviktende tillit til det myntsystemet det gjaldt. For å garantere for tilliten, det vil si at myntene hadde denne bestemte verdien av et kostbart metalls verdi selv om de var «urene», kunne utstederen love at mynter kunne veksles inn i en gitt mengde kostbart metall.

Selv om gull og sølv vanligvis ble benyttet for å prege mynter, kunne også annet metall bli brukt. I oldtidens Sparta ble det preget mynter av jern for å avskrekke byens borgere fra å drive med utenlandshandel. Tidlig på 1600-tallet var det mangel på kostbart metall i Sverige og det ble da produsert «platepenger» som var store plater av kopper, og som ble stemplet med et trykk som indikerte platens verdi uttrykt i sølv.

Metall som penger

Romersk denarius med Julius Cæsar.

Romersk aureus med Septimius Severus.

Under Romerriket ble det produsert mynter av tre forskjellige metaller: aureus (gull), denarius (sølv) og sestertius (bronse). Deres verdi var rangert etter metallets relative knapphet: gull var mer sjeldent enn sølv som var mer sjeldent enn bronse. De hadde alle bildet av den herskende keiser på den ene siden og de legendariske figurene Romulus og Remus på den andre som henvisning til Romas opprinnelse.

Gull forekommer rent i naturen og ble tidligere framstillet gjennom utvasking. Gull har i alle tider blitt skattet for dens bestandighet og glans. Metallet er meget smidig og framstilles i ekstremt tynne folier. Likeledes er sølv egnet som vanlig myntmetall ved å være smidig og lett å bearbeide. Med tiden får dog sølv en mørkere farge ved oksidering. Sølv ble framstilt ved å hendte ut sølvholdig blyglans hvor blyet ble skilt og man satt igjen med sølv. Kobber (som bronse ble framstilt av i blanding med tinn) er også vanlig som myntmetall. Ordet kobber er avledet fra øya Kypros, latin cuprum, «metall fra Kypros», ettersom øya hadde en rik forekomst på metallet. Kobber ble benyttet i alle tider for å gjøre en legering sammen med sølv for mynter av lavere verdi. Mynt har også blitt tilvirket i rent kobber med verdi i vekt på midten av 1600-tallet, og med symbolsk verdi på begynnelsen av 1700-tallet. Eksempelvis består en kronemynt fra Sverige av 75 prosent kobber og 25 prosent nikkel.

Det romerske myntsystemet overlevde Romerriket. Priser ble framdeles uttrykt i sølvdenarer under Karl den store, frankernes konge fra 771 til 814. Lenge før man i Norden begynte å prege egne mynter var mynter i omløp. De eldste man har funnet er romerske sølvdenarer fra rundt 100 e.Kr., til sammen rundt 7600 stykker og av disse er rundt 5000 funnet på Gotland. Men allerede på Karl den stores tid var det kronisk mangel på sølv i Vest-Europa. Med handel skaffet Europa seg varer fra Midtøsten og Østen, men samtidig fløt sølv ut av Europa i store mengder. Det var to måter å overkomme sølvmangelen, det ene var å selge varer som var ettertraktet i muslimske land: slaver og tømmer, eller man kunne gå til krig for å skaffe seg det man trengte. Det har blitt hevdet at drivkraften bak korstogene var grådigheten etter edelt metall, ikke primært religiøse grunner. Den totale gevinsten var dog mager, og betegnende nok ble det fjerde korstoget (1202–1204) utnyttet av norditalienske byer til å plyndre Konstantinopel, den største kristne byen i Øst, og var således medvirkende til at Det bysantinske riket falt for muslimene to århundrer senere.

En av hovedhendelsene i erobringen av Inkariket, drapet på Atahualpa, den siste Sapa Inka den 29. august 1533

Da Spania oppdaget og deretter utnyttet Den nye verden i Sør-Amerika var drivkraften edelt metall. Inkaindianerne kunne ikke forstå europeernes begjær etter gull og sølv, som de selv verdsatte etter deres estetiske egenskaper, hvor gull var «solens svette» og sølv var «månens tårer». Francisco Pizarro ledet den første av tre ekspedisjoner inn i Peru i 1525 med moderne skytevåpen som de innfødte var uforstående til. Etter å ha tatt inkakongen Atahualpa til fange og etter at denne skjønte hva europeerne egentlig ønsket, lovte han å fylle det rom han satt fange i med gull en gang og med sølv to ganger. I alt samlet inkaene inn mer enn 6 tonn med gull og 12 tonn med sølv, Deretter ble Atahualpa likevel henrettet og Inkariket revet i stykker i en orgie av spansk plyndring. Edelt metall ble sendt over Atlanterhavet til hjemlandet Spania og den spanske krone som hadde finansiert ekspedisjonene og selv tok en femtedel. Konvoier av skip, opptil hundre av gangen, fraktet 170 tonn sølv hver år fra Sør-Amerika til Spania. Alt sølvet innfridde de grådigste spanske drømmer. Sølvet finansierte ikke bare Spanias kriger i Europa, men også Europas voksende handel med Asia. Likevel kunne sølvet erobre de opprørske Nederlandene for Spania, og heller ikke sikre protestantiske England for den katolske spanske krone, og ikke redde Spania fra en ubønnhørlig økonomisk og geopolitisk nedgang.

Hva de spanske monarkene ikke forsto var at overflod av edelt metall er like ille som knapphet på det. Verdien på kostbare metaller er ikke konstant. Det spanjolene ikke forsto var at om de hadde et tonn med sølv og deretter skaffet seg et tonn til, var de ikke dobbelt så rike. En økning i mengden gjør ikke samfunnet rikere. Penger er ikke mer verdt enn hva andre er villig til å gi for det. Spanjolene plyndret og deretter gravde ut så store mengder med edelt metall at kjøpekraften sank i forhold til andre varer. Når kjøpekraften synker stiger samtidig prisene. Under hele den såkalte prisrevolusjonen som påvirket hele Europa mellom 1540 og 1640 økte matprisene betydelig etter å ha ligget stille i nær 300 år. Bare i England, hvor det finnes best tall for, økte leveomkostningene syv ganger større i perioden. For Spania ble sølvet som oljen er det for dagens Saudi-Arabia og Nigeria i dag: sølvet fortrengte insentivene til produktiv økonomisk aktivitet.

Pengetelleren, maleri av Pompeo Massani, 1920

Metallbaserte penger hadde den fordelen at deres iboende verdi innenfor myntene i seg selv — på den annen side framkalte de manipuleringer: å klippe mynter i et forsøk på å skaffe seg og resirkulere det kostbare metallet. Et større problem var den samtidige sameksistensen av gull, sølv og koppermynter i Europa. Engelske og spanske handelsfolk verdsatte gullmynter mer enn sølv mynter, noe også deres naboland gjorde, noe som førte til at engelske gullbaserte guinea-mynter begynte å stige i verdi opp mot den engelske sølvbaserte krone på 1670- og 1680-tallet. Som en konsekvens ble sølv til sist dratt vekk fra England ved at tvilsomme mengder av gull som kom inn i landet i en grad som intet annet europeisk land ville dele. Effekten var verre for asiatiske handelsfolk som ikke delte den europeiske vurdering av gull — gull forlot Asia og sølv forlot Europa i slike kvanta at europeiske observatører som Isaac Newton, mester av Royal Mint, observerte forholdet med uro.

Det kom stabilitet inn i systemet ved de nasjonale bankene garanterte å veksle penger med gull ved pengenes lovte verdi. Dette kom ikke med letthet. Bank of England risikerte en nasjonal finansiell katastrofe på 1730-tallet da kundene forlangte at deres penger ble vekslet til gull i frykt for en øyeblikkelig krise. Til sist var det Londons handelshus som reddet banken og nasjonen ved stille økonomiske garantier.

Et annet skritt i evolusjonen av penger var endringen fra en mynt som var en enhet for vekt til å være en enhet for verdi. Det var et skille som ble gjort mellom dens vareverdi og dens spesifikke verdi. Forskjellen er at disse verdiene er seigniorage, det vil si nettooverskuddet man får ved å utstede en valuta. Overskuddet oppstår på grunn av forskjellen mellom pengenes påtrykte verdi og omkostningene med å trykke, distribuere og til sist trekke det tilbake fra sirkulasjon.

Bank og penger

• Se hovedartikkel, Bankenes historie

«Gjerrigknarken», nedsettende framstilling av jødisk pengeutlåner ved Raja Ravi Varma, 1901.

Skuespiller Herbert Beerbohm Tree som pengeutlåneren Shylock, maleri ved Charles Buchel (1895–1935).

Italiensk bank, her representert ved Banca Popolare di Intra i Verbania.

Penger og bankvesenet er nært knyttet sammen. De første bankene var handelsmenn i oldtiden som ga lån til bønder og andre handelsmenn som fraktet varer mellom byene. De første nedtegnelser av slike aktiviteter er datert tilbake til rundt 2000 f.Kr. i Assyria og Babylonia. Senere i antikkens Hellas og under Romerriket var pengelånere basert i templene, men med to nyvinninger: de aksepterte å oppbevare penger (innskudd) og de vekslet penger fra en valuta til en annen. Tilsvarende utvikling, og uavhengig av hverandre oppsto også i oldtidens Kina og India.

Bank i den moderne mening av ordet går tilbake til middelalderen og tidlig renessanse i de rike norditalienske byene som Firenze, Venezia og Genova. Disse begynte som handelsbanker, i den forstand at de var finansielle institusjoner som skaffet kapital til selskaper i form av delt eierskap framfor lån, og ble oppfunnet av italienske kornkjøpmenn. Blant de mange levningene etter Romerriket var tallsystemet romertall (i, ii, iii, iv...) som var meget dårlig egnet for komplekse matematiske beregninger, ikke minst tungvindt for handelen. Få steder var det mer problematisk enn i Pisa som måtte håndtere syv ulike myntenheter. Det økonomiske systemet i Østen var langt mer avansert. En ung matematiker ved navn Leonardo Fibonacci fra Pisa hadde fordypet seg i det som han kalte «den indiske metode», en kombinasjon av indisk og arabisk kunnskap. I hans bok Liber Abaci, «Regnekunsten», (1202) revolusjonerte europeernes måte å telle på, og selv om det var motstand i begynnelsen, særlig fra kirken, var det aller viktigste innføringen av hinduisk-arabiske talltegn (1, 2, 3, 4...).

Samtidig som handelsmenn og bankere i Lombardia vokste i størrelse og makt basert på styrken i de lombaridske slettenes kornavlinger, kom mange som ble tiltrukket av denne handelen, blant annet jøder fra Konstantinopel som hadde flyktet fra forfølgelse og tvangskonvertering i Spania fra 1492. Fra Konstantinopel og andre osmanske havner opprettet de handelsforbindelser med Venezia. Jøder som flyktet fra krig etablerte seg i 1509 og uvillige myndigheter avsatt et eget område, ghetto nuovo, i 1516 med sterke restriksjoner. Jødene fikk ikke lov til eie jord, men det var ett yrke kristne ikke vil ta i og det var utlån av penger mot rente. Jødene slo seg opp som en etnisk minoritet på det som foraktelig kalles lånehaier og ågeri. De drev forretning utenfor bygningen som en gang var kjent som Banco Rosso i en trang getto utenfor Venezias sentrum, sittende bak bordene, tavule, på benkene sine, banci. Hit kom Venezias handelsmenn for å låne penger. For kristne var det en synd å låne ut penger med rente. Ågerkarer, som lånte ut penger med rente, var blitt lyst i bann ved tredje Laterankonsil i 1179. Selv det å hevde at åger ikke var en synd ble fordømt som kjetteri og i Dantes Den guddommelige komedie i Canto XVII så dikteren for seg en særlig del av Helvetes syvende sirkel som reservert for ågerkarer.

Det samme tabu eksisterte også for jødene og muslimene. Men det fantes et beleilig smutthull i Femte Mosebok 23:19-20: «Du skal ikke kreve renter av din landsmann, verken av penger eller mat eller av noe annet skal du ta renter. Av utlendinger kan du kreve renter, men ikke av din landsmann. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt du foretar deg...» Med andre ord kunne en jøde ikke ta renter fra en annen jøde, men dog fra en kristen. Prisen de betalte for dette privilegiet var sosial fordømmelse, noe William Shakespeares drama Kjøpmannen i Venedig (1596-97) handler om. Her låner jøden og pantelåneren Shylock ut penger til handelsmannen Antonio med pant fra et pund kjøtt fra Antonios kropp. Når Antonio kan gjøre opp for seg krever Shylock panten innkrevd ved domstolen. Shakespeares stykke illustrerer tre viktige poeng (hvis vi ser bort fra den antisemittiske problemstillingen): i kredittmarkedets spede begynnelse tok utlånerne ågerrenter; domstoler for å løse finansielle tvister uten å gripe til vold; og sårbarheten til minoritetskreditorer stilt overfor fiendtlige debitorer som tilhører en etnisk majoritet. Over store deler av Europa tok jødene på seg den foraktelige ågerrollen ettersom andre muligheter var utestengt for dem. Samtidig som jødene bidro til oppbyggingen av den moderne stat, blant annet i funksjon som bank og ved finansiering av kirker og andre store byggverk, sto de overfor tidvise og jevnlige forfølgelser og folkemord. Deres posisjonen var alltid truet, noe som viste seg da kong Edvard I av England valgte i 1290 å forvise jødene fra riket og konfiskere deres midler framfor å betale sin gjeld. De fikk ikke tillatelse å komme tilbake til engelsk jord før under styret til Oliver Cromwell.

Jødene brakte med seg til de italienske handelsbyene antikkens handelspraksis fra Midtøsten og Det fjerne østens silkeveien. Opprinnelig benyttet for finansiering av lange handelsreiser, ble de samme metodene benyttet for finansiere produksjon og handel med korn. De jødiske nykommerne kunne i motsetning til kristne låne penger til bønder, gi høyrrisikolån, mot verdien av kommende avlinger. Deretter begynte de å fremme betaling mot framtidig avlevering av korn seilt til fjerne havner. Oversjøisk handel av det slaget som Venezia var avhengig av for sin rikdom ville ikke ha vært mulig om ikke de som finansierte handelen kunne få en gevinst for å risikere pengene sine. I begge tilfeller skapte de profitt fra nåtidens diskonto mot framtidig pris. Denne todelte handelen var tidkrevende og snart oppsto det en egen klasse med handelsfolk som handlet i korngjeld framfor korn. Jødiske handelsmenn utførte både finansiering (kreditt) og kapitalinnskudd (forsikring). Finansiering skjedde med lån til avling i begynnelsen av sesongen, noe som gjorde det mulig for en bonde å utvikle og produsere (såing, modning, luking og høsting) sin årlige avling. Forsikring i form av å sikre at avlingen kom fram til kjøperen, grossisten.

Cosimo de' Medici, profilportrett av Angelo Bronzino

Mot slutten av perioden, i høyrenessansen, begynte tabuet og uviljen mot å ta renter å minske, og selv om den fortsatt eksisterte på Shakespeares tid, var den åpenbart svekket. Shakespeares Shylock var ikke den eneste pengeutlåneren som oppdaget kreditors iboende svakhet, særlig når kreditor var en utlending. Tidlig på 1300-tallet hadde Italias finansverden vært dominert av tre florentinske hus: Bardi, Peruzzi og Acciaiuli. Alle tre ble feid overende på 1340-tallet av mislighold av to av deres viktigste klienter, kong Robert I av Napoli og kong Edvard III av England (det var hans bestefar som drev jødene fra England etter å ha misligholdt sin gjeld).

Familien Medici endret situasjonen fra og med Giovanni di Bicci de' Medici, grunnleggeren av dynastiet, som bygde opp en stor makt og stor rikdom. I 1385 ble han sjef for de romerske filialene av banken som ble drevet av en slektning, en pengelåner fra Firenze. I Roma bygget Giovanni opp sitt omdømme som valutahandler. Pavedømmet var den ideelle klient på grunn av de mange valutaene som fløt inn og ut av Vatikanets pengekister. Selv om kirken fordømte innkreving av rente, var det andre måter å tjene på transaksjoner med penger. Istedenfor sjekker med gjeld og rente, ble instruksjonene gitt muntlig og notert i bankens bøker. I en tidlig form for dobbelt bokføring, fikk de som satte inn penger discrezione som kompensasjon (som sto i forhold til firmaets årlige fortjeneste) som gevinst for at de risikerte pengene sine. I tillegg drev Mediciene diversifisering ved at risikoen ble spredt på mange hender i motsetningen til tidligere italienske banker som hadde vært monolittiske strukturer som lett gikk konkurs (italiensk banca rotta, «brukket benk») om de rammet av misligholdt lån. Medicienes filial i Roma alene hadde snart en fortjenestemargin på 30 prosent. Da pave Pius II ble pave i 1458 var Giovannis sønn Cosimo de' Medici i praksis den florentinske stat. Banksystemet var blitt en statsmakt i staten.

Utviklingen av banksystemet

Handelsveksel for varebytte

Mengder med penger, oljemaleri av Victor Dubreuil, 1893

Veksler for varebytte ble alminnelig med ekspansjonen av den europeiske handelen mot slutten av middelalderen. En blomstrende italiensk engroshandel i tekstiler, ulltøy, vin, tinn og andre handelsvarer var meget avhengig av kreditt for dens hurtige ekspansjon og vekst. Varer ble tilbudt til en kjøper mot en faktura for handelen som utgjorde kjøperens løfte om betaling ved en spesifikk framtidig dato. Forutsatt at kjøperen var aktverdig og hederlig eller at fakturaen ble godkjent av en pålitelig garantist, kunne selgeren deretter presentere fakturaen til en handelsbank og utløse den i penger til en diskontert verdi før den faktisk forfalt.

Disse vekslene kunne også bli benyttet som en form for betaling av selgeren for gjøre ytterligere kjøp fra sine egne leverandører. Således ble vekslene – en tidlig form for kreditt – både et medium for veksling av varer og et medium for å oppbevare verdier. Som utlån ble gjort av oldtidens egyptere i form av kornbanker, ble disse handelskredittene en betydelig kilde for å skape nye penger. I England ble handelsveksler en viktig form for kreditt og penger i løpet av det siste kvarten av 1700-tallet og den første kvarten av 1800-tallet før pengeseddeler, sjekker og kassekreditter ble jevnt tilgjengelige.

Gjenparter

Guilder «Bancozettel» fra 1806, utstedt av Wiener Stadtbanco, de første papirpengene utstedt i Østerrike.

Å akseptere symbolske former for penger åpnet opp for et oppfattende nytt rik for menneskelig kreativitet. Et symbol kunne bli benyttet for å representere noe av verdi som var tilgjengelig i fysisk lagring et eller annet sted, eksempelvis som korn i lagerhus. Det kunne også bli benyttet til å representere noe av verdi som var tilgjengelig senere i tid, eksempelvis som en skriftlig seddel med et løfte om veksling, et dokument som beordret noen om å betale en bestemt sum med penger til en annen ved en bestemt dato eller når bestemte forhold var blitt oppfylt.

Gjeldsbrev utstedt av Luis Vernet til de ansatte som arbeidet form på hans bosetning i Port Louis (Puerto Luis) på Falklandsøyene.

På 1100-tallet introduserte de engelske monarkene en tidlig form for veksel i form av to trestykker eller stokker med sammenfallende innskårne merker på. Vekselen som ble gitt til den som betalte ble kjent som «tally stick», noe som kan oversettes tilnærmet til «gjenpartstokk». Det engelske begrepet for aksje, stock, er avledet fra dette begrepet. Disse kom opprinnelig i bruk på en tid da papir var sjeldent og derfor kostbart, og bruken av disse gjenpartstokkene forble i bruk fram til begynnelsen av 1800-tallet, selv etter at penger i papirform var blitt rådende. Antallet med innskjærninger i stokkene ble benyttet til å angi ulike mengder av skatt som var blitt betalt til kronen. Innledningsvis var disse stokkene kun benyttet som en form for kvitteringer til skattebetaleren på den tiden han hadde innfridd sine forpliktelser. Etter hvert som skattedirektoratet ble mer effektivt begynte de å utstedte stokker som betegnet et løfte på skatt som skattebetaleren måtte gjøre i framtiden ved bestemte tider i løpet av året. Hver stokk besto av et tilpasset par – en stokk som ble gitt til skattebetaleren ved skattebetalingen som representerte den mengde skatt som ble betalt senere og den andre ble oppbevart av finansdepartementet og representerte den mengde skatt som ble samlet ved en framtidig dato.

Finansdepartementet oppdaget at disse stokkene også kunne bli benyttet for å skape penger. Når kronen hadde tømt sine nåværende ressurser, kunne disse stokkene benyttes til å representere framtidig skattebetalinger til kronen som en form for betaling til kronens egne kreditorer, som igjen kunne enten samle skattebeløpet direkte fra skattebetalerne eller benytte den samme stokken til å betale deres egen skatt til myndighetene. Således ble disse stokkene et akseptert medium for utveksling for en del former for transaksjoner og et akseptert medium for å lagre verdier. Som girobankene for det hadde finansdepartementet snart innsett at det også kunne utstedte stokker som ikke var støttet av noen bestemt betaling av skatt. Ved å gjøre så skapte finansdepartementet nye penger som var støttet av offentlig tillit og tillit til monarkiet framfor av bestemte inntekter fra avgifter.

Gullsmedbanker

Maleriet Karl I, Konge av England, fra Tre Vinkler ble malt av Anthonis van Dyck for at Bernini skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen. Karl I av England har en særegen posisjon i pengenes historie: For å finne nye måter å fylle skattkammeret på gravde han fram en statutt fra 1278, som krevde at alle som tjente mer enn 40 pund måtte være til stede ved kroninger slik at de kunne slutte seg til kongens hær som riddere. På dette grunnlaget bøtela han alle som ikke hadde vært til stede under kroningen i 1626 og som hadde den nødvendige inntekt.

Gullsmedene i England hadde vært håndverkere, handelsmenn i umyntet gullbarrer og utlånere av penger siden 1500-tallet. Men de var ikke de første som fungerte som finansielle mellommenn. Tidlig på 1600-tallet var notariuser og meklere de første som oppbevarte verdier med den uttrykte hensikt å låne det ut. Kjøpmenn og handelsmenn hadde samlet seg store mengder av gull og de overdro deres rikdom til Royal Mint for trygg lagring. I 1640 bemektiget kong Karl I av England med tvang den private gullrikdom som Royal Mint hadde oppbevart under påskuddet av dette var et lån til ham, om enn tilbakebetalt med tid og studer. Etter dette foretrakk handelsmennene å lagre deres gull hos gullsmedene i London som hadde egne sikre lagringshvelv, og for denne tjenesten tok gullsmedene et mindre honorar. I bytte for hver deponering av edelt metall utstedte gullsmedene en kvittering som sertifiserte mengden og renheten i det metallet som de hadde i sin oppbevaring.

Gradvis tok gullsmedene over funksjonen til meklerne til å låne ut på vegne av en innskyter og således utviklet moderne bankfunksjoner; sedler eller kvitteringer med løfte om utbetaling ble utstedt for de penger eller verdier som var lagret av kunden eller som var et lån til gullsmeden, det vil si at innskyteren uttrykkelig tillater gullsmeden til å benytte seg av pengene for andre hensikter, inkludert utlån til sin kunder. Gullsmeden krevde intet honorar eller selv betalte renter på disse innskuddene. Ettersom d veksler som ble utstedt med løfter om utbetalinger kunne utbetales når kunden måtte kreve det, og lånene til gullsmedens kunder ble tilbakebetalt over en lengre tidsperiode, var dette en tidlig form for fraksjonert banksystem. Sedlene med løftene om utbetaling ved behov utviklet seg til en anvisning som kunne sirkulere i en safe og var en hendig form for penger som ble støttet av gullsmedens løfte om utbetalinger.

Lagring av gull var relativt stabilt, som ofte forble hos gullsmedene i år etter år, slik at det var liten risiko for at standarden ikke skulle holde så lenge som kundene og offentligheten hadde tillit til gullsmedenes rettskaffenhet og deres finansielle soliditet ble opprettholdt. Av den grunn ble Londons gullsmeder forløperne til britisk banksystem og prominente skapere av nye penger basert på systemet av kreditt.

Kravet om deponering

«Konkurs bank», maleri ved Vladimir Makovskij, 1881.

Den fremste forretning til de tidlige handelsbanker var å fremme handel. Den nye klasse av kommersielle banker gjorde var akseptering av deponeringer og utstedelser av lån som deres fremste aktivitet. De lånte penger de mottok på bankinnskudd. De skapte tilleggspenger i form av nye banksedler. Pengene de skapte var delvis støttet eller forsikret av gull, sølv eller andre former for aktiva, og delvis støttet av offentlig tillit i de institusjoner som skapte de.

Kravet om deponering av innskudd i bankkontoer og som er tilgjengelig for tilbaketrekking ved forgodtbefinnende av depositar (innskyter). Tilbaketrekning av fond fra kontoen krever noen form for kontraktsforhandlinger eller noen form for tidligere foranstaltninger med banken. Så lenge som innskuddskontoen balanserer er det nok å dekke mengden av uttrekkingen, og denne skjer i henhold til de prosedyrer som er fastsatt av den finansielle institusjonen slik at alle fond kan bli tilbaketrukket ved behov.

Bankseddel

Banker og pengenes historie er uadskillelig knyttet sammen. Utstedelsen av papirpenger ble satt i gang av kommersielle banker. Inspirert av suksessen til gullsmedene i London, hvor en del av dem var forgjengerne til de store engelske bankene, begynte banker å utgi papirskriv som passende nok ble hetende «banksedler» (altså pengesedler) og som sirkulerte på den samme måten som når myndighetene utstedte valuta som sirkulerer i dag. I England fortsatte denne praksisen fram til 1694. Skotske banker fortsatte å utstede sedler fram til 1850. I USA fortsatte denne praksisen gjennom hele 1800-tallet, og hvor det på en tid var mer enn 5000 forskjellige typer med banksedler som ble utstedt av forskjellige kommersielle banker. Kun de sedler som var utstedt av de største, mest solide bankene ble akseptert. Sedler fra små og mindre kjente banker sirkulerte lokalt. Lengre unna fra hjemmet ble den kun akseptert ved en diskontert veksel, om akseptert i det hele tatt. Spredningen av forskjellige typer av penger gikk hånd i hånd med en stor økning i finansielle institusjoner.

Disse banksedlene var en form for representative penger som kunne bli konvertert til gull eller sølv ved anvendelse i banken. Ettersom banken utstedte sedler som langt overgikk hva de hadde av gull og sølv i sin besittelse, kunne plutselig tap av publikums tillit til en bank kunne det føre til en masseinnløsning av banksedler og resultere i at banken gikk konkurs, som på engelsk treffende nok heter bankruptcy.

Bruken av banksedler utstedt av private kommersielle banker som et lovlig betalingsmiddel har gradvis blitt erstattet av emisjoner autorisert og kontrollert av nasjonale myndigheter. Bank of England ble gitt enerettigheter til utstede banksedler i England etter 1694. I USA er det Federal Reserve som er gitt tilsvarende rettigheter etter at det ble etablert i 1913. Inntil nylig er det myndighetsautoriserte valuta som utgjør såkalte representativ penger ettersom de er delvis støttet av gull eller sølv, og derfor teoretisk kan konverteres til disse edelmetallene når som helst.

Gullstøttete banksedler

For- og baksiden av en dollarseddel.

Begrepet gullstandard er ofte feilaktig antatt å referere til en valuta hvor sedler ble støttet av og som kan innløses i den samme verdimengden i gull. Britisk pund var den sterkeste, mest stabile valuta på 1800-tallet og ofte betraktet som den nærmeste likeverdighet til rent gull, dog var det på høyden av gullstandarden kun nok gull i britisk eie til å innveksle kun en fraksjon av den valutaen som da var i sirkulasjon. I 1880 utstedte de amerikanske myndighetene gullaksjer som tilsvarte i verdi til kun 16 prosent av valutaen og krevde innlån i kommersielle banker. Ved 1970 var på rundt 0,5 prosent. Gullstandarden var kun et system for veksling av verdier mellom nasjonale valutaer, aldri en enighet til å veksle alle papirsedler i gull. Den klassiske gullstandarden som var rådende i perioden 1880 og 1913 var en kjerne av ledende handelsnasjoner som var enige om å overholde en fastsatt gullpris og kontinuerlig valutakonvertibilitet. Gull ble benyttet til bestemme regnskap mellom disse nasjonene. Da den første verdenskrig brøt ut ble Storbritannia tvunget til oppgi gullstandarden selv for deres internasjonale transaksjoner. Andre nasjoner fulgte raskt etter. Etter et kortvarig forsøk på å gjenopprette gullstandarden på 1920-tallet, ble den til sist endelig forlatt av Storbritannia og andre ledende nasjoner etter den store depresjonen.

Forut avskaffelsen av gullstandarden ble de følgende ord trykket på hver eneste amerikansk dollarseddel: «I promise to pay the bearer on demand, the sum of one dollar», det vil si «Jeg lover å betale ihendehaver ved forlangende, summen av en dollar», fulgt av signaturen til USAs finansminister. Andre benevnelser bar med seg tilsvarende forpliktelser på hver seddel. Valutaen til andre nasjoner bar ofte tilsvarende løfter. I tidligere tider signaliserte slike løfter at ihendehaveren kunne innveksle valutasedler for deres tilsvarende verdimengde i gull eller sølv. USA tilpasset en sølvstandard i 1785 med den mening at verdien av en amerikansk daller representerte en bestemt tilsvarende mengde i sølv og kunne bli innvekslet i sølvmynter. Men selv ved dens inskripsjon var ikke USAs regjering ikke påkrevd til å opprettholde sølvreserver som var nok til å innveksle alle sedler som var utstedt. Gjennom det mest av 1900-tallet og fram til 1971 ble amerikansk dollar «støttet» av gull, men fra 1934 var det kun utenlandske ihendehavere av disse sedlene som kunne veksle dem inn i metall.

Fiat-penger

Det kinesiske Yuan-dynastiets pengesedler er historiens første kjente fiat-penger (fra latin, «la det skje».

Fiat-penger er en betegnelse på penger som ikke er sikret med underliggende verdier eller andre varer som gull, sølv, eiendom, olje og lignende. Pengene i seg selv er gitt av regjeringen ved fiat (latin for «la det skje») eller forordning, og således har pengene den verdi som de som utgir pengene sier at de har, og verdien hviler utelukkende på hva som hevdes at de er verdt og den tillit som man har til dette. De fleste penger i verden er fiat-penger, eksempelvis amerikanske dollar, euro og norske kroner.

Fiat-penger har sin opprinnelse i 1000-tallets Kina, og dets bruk ble utstrakt i løpet av Yuan- og Ming-dynastiene. Det såkalte Nixon-sjokket, det vil si en rekke økonomiske grep som ble tatt av den amerikanske presidenten Richard Nixon i 1971, og særlig ved ensidig å kansellere den direkte konverteringen av amerikansk dollar til gull. Således ble Bretton Woods-systemet for internasjonal finansiell utveksling avsluttet. Siden da har alle valutaer vært fiat-valuta.

Song-dynastiet i Kina var det første rike som utstedte papirpenger, jiaozi, en gang rundt 900-tallet. Selv om disse sedlene hadde en bestemt utvekslingsverdi i form av gull, sølv eller silke, ble slik utveksling i praksis aldri tillatt. Disse sedlene var opprinnelig ment å bli innløst etter tre år og erstattet av nye sedler med en 3 prosent betalingsgebyr, men da flere av dem ble trykket uten at de eldre ble trukket tilbake oppsto det inflasjon. Det påfølgende Yuan-dynastiet var det første dynasti i Kina som benyttet papirvaluta som det dominerende betalingsmiddel, men risikoen var fortsatt overhengende og endte i galopperende inflasjon. Ved 1455 forsøkte det nye Ming-dynastiet å ta grep om den økonomisk ekspansjonen og inflasjonen ved å avslutte bruken av papirpenger.

Regjeringer har gjennom historien endret til former for fiat-penger i trange tider, eksempelvis ved krig, tidvis ved utsette løftet om innveksling i gull eller rett og slett å bare trykke enda mere penger ved behov. Flere penger fører til uttynning av markedsverdien av alle penger som er utstedt, hvilket er definisjonen på inflasjon. Åpen markedsoperasjon som er ett av de nasjonale sentralbankenes virkemidler. Gjennom å kjøpe eller selge statspapirer endrer banken den monetære basen og kan på så vis justere renten. Ved den første verdenskrig hadde de fleste nasjoner med en lovlig regjering monopol på pengesedler og som dens lovlige betalingsstatus. I teorien lovte myndighetene fortsatt å veksle sedlene ved forlangende, men krigens kostnader og den massive ekspansjonen deretter fikk myndighetene til utsette innløsning. Siden det ikke eksisterte noen direkte straff å gjøre det var ikke myndighetene direkte ansvarlig for de økonomiske konsekvensene for å trykke opp flere penger, noe som førte til galopperende inflasjon – eksempelvis i Weimarrepublikkens Tyskland.

Som nevnt avsluttet USA i 1971 å innløse penger. Ved dette tidspunktet hadde utviklingslandenes økonomi vært støttet mot amerikansk dollar (se De forente nasjoners monetære og finansielle konferanse) og det betydde at det meste av verdens valuta ble basert på fiat-penger. Etter Gulfkrigen opphevet Iraks president, Saddam Hussein, de eksisterende irakiske fiat-pengene og erstattet den med en ny valuta. Til tross for at den ikke var støttet av en verdi eller vare og uten noen sentral autoritet som bestemte dens bruk eller forsvarte dens verdi, fortsatte den gamle valutaen å sirkulere innenfor det politisk isolerte kurdiske områdene av Irak. Det ble kjent som «sveitsisk dinar» og denne valutaen holdt seg relativt sterk og stabil i over et tiår. Valutaen ble formelt erstattet med den påfølgende Irak-krigen.

Felles pengesystem for EU

• Se hovedartikkel, Euro

Euro-symbolet foran Den europeiske sentralbanken i Frankfurt.

Euro, symbolisert med tegnet €, er den offisielle valutaen for eurosonen, som er betegnelsen for de sytten medlemsland av Den europeiske union (EU). Disse land er tilsluttet Den økonomiske og monetære union (EMU) og Den europeiske sentralbank (ESB) er ansvarlig for eurosonens pengepolitikk. Eurosonen består av følgende land: Østerrike, Belgia, Kypros, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Malta, Nederland, Portugal, Slovakia, Slovenia, og Spania. I tillegg blir valutaen også benyttet fem andre europeiske land: Montenegro, Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten, og i Kosovo. Av EUs 15 første medlemsland er det i dag kun Sverige, Danmark og Storbritannia som har unnlatt å innføre fellesvalutaen

De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen på høsten i 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Hensikten med en felles valutaenhet for Europa var å redusere kurssvingningene mellom valutaene i EU, og oppnå monetær stabilitet i Europa.

Euroen er den største reservevaluta i verden foruten den valuta som blir nest mest handlet med i verden etter amerikansk dollar. Per juli 2011 var det bortimot 890 milliarder euro i sirkulasjon. Euroen har den høyeste kombinerte verdi av pengesedler og mynter i sirkulasjon i verden, og har således passert amerikansk dollar.

Elektroniske penger

Et kredittkorts fire første siffer.

Et kredittkort med datachip.

Pengenes historie forteller at penger er ikke metall, verken mynter eller edelt metall som gull. Det er skriftlig tillit (kreditt kommer fra latinske credo, «jeg tror»). Det synes som det ikke spiller noen rolle hva skriften står på, om det størket leire, på papir, på metall eller på en dataskjerm. Alt kan fungere som penger, sjeldne skjell, steinplater, sigaretter og i vår elektroniske tidsalder siden begynnelsen av 1990-tallet synes det også som «ingenting» kan være penger, eller riktigere som et elektronisk tallsystem basert på 0 og 1.

Elektronisk penger, også kjent som e-penger, digitale penger, og lignende, viser til penger som utveksles utelukkende elektronisk via kort, datamaskin, eller kanskje mobiltelefon. Typisk involverer dette bruk av store nettverk av datamaskiner. Kredittkort, Electronic Funds Transfer (EFT), giro, og virtuell valuta (som benyttes i ulike nettsamfunn som blant annet videospill) er alle eksempler på elektroniske penger. En av pionerene innenfor elektroniske penger var Proton som ble utviklet i 1995 av Banksys, en selskap for betalingssystemer eid av 60 belgiske banker og som ble rullet ut i syv land. I Belgia alene var det mer 1,5 millioner kort i slutten av 1998. Denne teknologien ble lisensiert ut til andre selskaper, blant annet Nederlands Chipknip-program, Brasils PROTON-program og Australias «cash dispenser» («pengebeholdere»).

Er elektroniske kort et gode i et system hvor forbrukerne knapt ser pengene de handler med (unntatt når man tar penger ut av en minibank med bankkort)? En del undersøkelser hevder at kredittkortene gir frihet og uavhengighet. Forbruksgjeld er en akseptert del av hverdagsliv i USA og amerikanske husstander hadde i gjennomsnitt nærmere 50 000 kroner i kredittkortgjeld i 2008. Ifølge nyhetsbyrået Bloomberg økte husholdningenes gjeld i første kvartal i 2011 med 181 milliarder kroner. Amerikansk økonomi og økt forbruksgjeld er nært knyttet sammen. Gjeld betraktes som akseptabelt og uunngåelig for å skaffe seg det som ble oppfattet som nødvendige eiendeler – hus, møbler og bil.

Litteratur

• Ferguson, Niall (2009): Finansplaneten. Da pengene erobret verden. Forlaget Historie & Kultur. ISBN 978-82-92870-18-1.
• Richards, R. D. (1929): Early history of banking in England. London: R. S. King.
• Jevons, W. S. (1875): Money and the Mechanism of Exchange, London: Macmillan.
• Menger, Carl (1892): «On the Origin of Money» (ascii) i: Economic Journal, vol. 2, s. 239-255.
• Szabo, Nick (2002): «Shelling Out – The Origins of Money», Nick Szabo's Papers and Concise Tutorials

Eksterne lenker

• (en) History of money – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Marteau Early 18th-Century Currency Converter», en plattform for forskning i økonomisk historie
• «Linguistic and Commodity Exchanges» ved Elmer G. Wiens. Undersøker de strukturelle forskjellene mellom varebyttehandel og handel med penger og råvarer, og muntlig og skriftlige utveksling.
• «Historical Currency Conversion Page» ved Harold Marcuse. Fokuserer på konverteringen av tysk mark til amerikansk dollar siden 1871 og prisjusterer dem til dagens verdier, men har også mye tilleggsinformasjon om historien til valutaveksling.
• Penger og finanssystem i Norge på 1700-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Falskmyntnere gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no