Georgiske jøder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eldre georgiske jøder fra Tbilisi på 1880-tallet.
Tzipi Hotovely, det yngste medlemmet av Israels Knesset, har opprinnelse som georgisk jøde.

Georgiske jøder er fra nasjonen Georgia i Transkaukasus og kan spore deres innvandring til landet i løpet av det babylonske fangenskapet på 500-tallet f.Kr. Det redegjør ikke den omfattende andelen askenasiske jøder som stammer fra andre land i Øst-Europa.[1]

Georgiske jøder har tradisjonelt levd adskilt, ikke bare fra det omliggende georgiske folket, men også fra askenasiske jøder i Tbilisi som hadde noe forskjellig religiøs praksis og språk. Jødene mistet tidlig sitt eget språk, unntatt i religiøse ritualer, og de tilpasset seg helt georgisk språk og kultur. Jødisk isolasjon har blitt bevart i gjennom mange århundrer ved forfølgelser og restriksjoner, eksempelvis var det forbudt for jøder å gifte seg med georgiere. Religion har derfor vært en sentral del av det sosiale livet til georgiske jøder.[2] Likevel har jødene i Georgia levd relativt trygt i århundrenes løp sammenlignet med den skjebne som andre jødiske samfunn i verden har bittert erfart.[3]

Demografi[rediger | rediger kilde]

I henhold til folketelling i 1800 bodde det 3 300 jøder i Georgia, rundt 4000 i 1832, 7800 i 1865, 17 200 i 1926, 30 115 i 1939, 51 600 i 1959, 55 400 i 1979 som var det meste,[3] men siden har det vært en stor utvandring til Israel, USA, Russland og Belgia. I 1979 hadde antallet i Georgia sunket til 28 300 og var nede i 24 800 i 1989.[3] Per 2004 var det kun 13 000 georgiske jøder igjen i Georgia. I henhold til folketelling av 2002 var det 3 541 i Georgia som var tilknyttet jødedommen.[4] Eksempelvis Lezgishvili-avdelingen av georgiske jøder har familie i Israel, Moskva, Baku, Düsseldorf, og amerikanske Cleveland i Ohio. Flere hundre georgiske jødiske familier lever i storbyområdet New York.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Oldtidens georgiske hovedstad Mtskheta, hvor jødene levde i tusener av år.

Svært lite er kjent om historien til jødene i Georgia. Fram til 1700-tallet eksisterte det kun sparsommelig med informasjon basert på muntlige fortellinger og sagn, en del tekstlige redegjørelser og reisebeskrivelser, foruten også knapt med arkeologiske bevis. Fra 1700-tallet har mer kommet til ved offisielle dokumenter bevart i kirker og klostre.[5]

På 1800-tallet kunne kunnskapen utvides med dokumenter fra russiske myndigheter samtidig som russiske jøder begynte å vise interesse for andre jøder spredt over Kaukasus, blant annet dro den jødiske reisende Joseph Tcherny over hele Georgia på 1860- og 1870-tallet.[5] Metodiske undersøkelser begynte på 1930-tallet av forskere ved det historiske og etnografiske museum i Tbilisi, David Baazovs Museum for historien til jødene i Georgia, opprettet i 1928.[6] Museet var oppkalt etter David Baazov, en georgisk jøde som var en kjent historisk figur med utdannelse i jødisk filosofi og historie.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Georgisktalende jøder er et av de eldste overlevende jødiske samfunnene i verden. De georgiske jødene har rundt regnet en historie på 2 600 år i området. Opprinnelsen deres, også kjent som gurjim eller kartveli ebraelebi, er uklar. Muntlig tradisjon, formidlet fra generasjon til generasjon, tilskriver deres opprinnelse til Israels ti forsvunne stammer som ble sendt i landflyktighet i Babylon. Denne tradisjonen blir delt av jødene i Dagestan og Kurdistan. Denne forestillingen om at de første georgiske jøder tok seg til sørlige Georgia etter Nebukadnesar IIs erobring av Jerusalem i år 586 f.Kr. og landflyktigheten i Babylon. Dette støttes av Leonti Mrovelis historiske redegjørelse fra middelalderen som sier:

Sitat Deretter erobret Nebukadnesar Jerusalem. Jødene som flyktet derfra kom til Kartli og anmodet [et sted] fra mamasakhlisi [den lokale hersker] av området Mtskheta i bytte for tributt. Han [et sted] og bosatte dem ved Aragvi, ved en kilde som ble kalt for Zanavi som senere ble omdøpt til Zanavi, jødenes bolig.[1] Sitat

En annen versjon som Mroveli har gitt var jødenes bosetning i Georgia skjedde under den romerske perioden under keiser Vespasian. Han skrev at jødene levde i Georgia lenge før 100-tallet e.Kr. I henhold til Mroveli: [1]

Sitat I løpet av [Bartom og Kartams] styre, Vespasian, romernes keiser, erobret Jerusalem. Fra der kom jødiske flyktninger til Mtskheta og bosatte seg med gamle jøder. Sitat

Oldtidens georgiske historiekrønike, Kartlikonvensjonen, er den eldste og enste georgiske kilde som omhandler historien til det jødiske samfunnet i Georgia. Krøniken beskriver en versjon ganske lik den som ble gitt flere århundrer senere av Leonti Mroveli, men perioden for da jødene kom til Georgia er blitt tilskrevet Aleksander den store: [1]

Sitat ... det krigslike frø, honniene [jødene], sendt i landflyktighet av kalderne, [kom til Kartli] og ba for landet i bytte for tributt fra herren av Bun T'urks [forstaden til Mtskheta]. Og de [jødene] bosatte seg i Zanavi. Og de eide det... Sitat
En jødisk-arameisk inskripsjon av Abraham, sønn av Sara, fra Mtskheta på 300-500-tallet e.Kr.

Georgiske kilder referer også til ankomsten av de første jøder til vestlige Georgia som kom fra det bysantinske riket i løpet av 500-tallet e.Kr. Bortimot 3000 jøder flyktet til østlige Georgia, som på den tiden var kontrollert av perserne, for å unnslippe harde forfølgelser fra bysantinerne. Eksistensen av jøder i disse områdene i løpet av denne perioden er støttet av arkeologiske bevis som viser at jøder bodde i Mtskheta, den gamle hovedstaden til den østgeorgiske staten Iberia-Kartli eller Kaukasisk Iberia.[8]

I henhold til også georgisk hagiografi eksisterte jødiske samfunn i Georgia på 100-tallet. Det ble hevdet at en georgisk jøde ved navn Elias hadde vært i Jerusalem i løpet av korsfestelsen og brakte med seg Jesus' kappe med seg tilbake til Georgia. Han skal ha skaffet seg den fra en romersk soldat ved Golgata.[3]

Jødene snakket først georgisk i tillegg til hebraisk og senere utviklet jødiske handelsmenn en dialekt kalt qivruli, eller jødegeorgisk som omfattet et antall hebraiske ord.

I løpet av den andre halvparten av 600-tallet erobret muslimene omfattende deler av det som i dag er Georgia. Disse områdene ble en provins under et arabisk kalif. Arabiske emirer hersket over den georgiske hovedstaden Tbilisi og de omliggende områdene i rundt 500 år, det vil si fram til 1122.[8]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer ikke mye dokumentasjon om georgiske jøder under den muslimske herredømmet. På slutten av 800-tallet grunnla Abu-Imran Musa al-Za'farani (senere kjent som Abu-Imran al-Tiflisi) en jødisk karaittisk sekt kalt for tiflis ("tiflisittere") som varte i mer enn 300 år. Sekten avvek fra halakhá, jødisk lov, i sine ekteskapskikker og kasjrut, spiseregler, men de representerte ikke det store flertallet av georgiske jøder som opprettholdt tradisjonell jødedom samtidig som de hadde sterke religiøse bånd til Bagdad og andre jøder i Iran.[8]

Mongolene invaderte Georgia i 1236, noe som fikk mange av jødene i østlige og sørlige Georgia til flytte til den vestlige region som hadde forblitt uavhengig. Der dannet de små samfunn langs kysten av Svartehavet inntil fattigdom tvang dem inn i livegenskap. På 1400- og 1500-tallet forverret deres situasjon seg grunnet stadige militære konflikter og invasjoner fra Timur Lenk, Det osmanske rike og muslimske Persia. Ved slutten av 1400-tallet hadde Georgia fragmentert til 3 adskilte kongedømmer og fem føydale områder. Jødenes status var bestemt av deres plass i det føydale system i Georgia i middelalderen og fram til midten av 1800-tallet. Generelt tilhørte jødene en klasse livegne, kamani, de som hadde en herre. Disse var bønder, håndverkere og småkjøpmenn. Jødiske livegne, som alle andre, var inndelt i ulike typer, hver med særskilt økonomisk status, rettigheter, plikter og grader av avhengighet til sin herre. Systemet var ikke diskriminerende i den forstand at også noen jøder var herrer, også over kristne livegne.[3] Jødiske leilendinger var eiendom som ble solgt fra den herre til andre, både enkeltvis som individer og hele familier. De jødiske samfunnene ble slitt i stykker og jødisk levevis ble bortimot umulig å opprettholde. Isolasjon og mangel på et religiøst sentrum førte til en nedgang og forvitring av jødisk kunnskap.

En bortimot endeløs rekke av kriger og opprør preget slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet, og etterlot regionen herjet og uttynnet. Jødisk eiendom ble ofte konfiskert og jødene ble tvunget til å søke beskyttelse hos lokale føydale herre. Istedenfor å finne trygghet ble de ytterligere underkastet trelldom av disse herre. Leilendingen, også den jødiske, ble delt i tre kategorier i henhold georgisk lov: kongens leilendinger, føydale leilendinger og den kristne kirkens leilendinger.

I løpet av denne perioden skjedde store utvandringer av jøder, enten frivillig eller tvunget. På 1400- og 1500-tallet dro et stort antall jøder til Krim i håp om et bedre liv, og mange jøder i denne regionen er fortsatt av georgisk avstamning. På 1600- og 1700-tallet ble titusener av jøder og ikkejødiske georgier tvunget til flytte til Persia av muslimske undertrykkere.[8]

Annektering til Tsar-Russland[rediger | rediger kilde]

I 1801 annekterte Det russiske keiserdømmet den østlige delen av Georgia. Kongens livegne ble underlagt tsaren og forpliktet til å betale skatt. I 1835 var det 1363 jøder med 113 karaitter som bodde i byen Kutais (Kutaisi) og dens omgivelser: 1043 i Gori, 623 i Akhaltsikhe, og 61 in Tiflis (Tbilisi). Den totale jødiske befolkningen i Georgia og regionen bortenfor Kaukasus var på 12 234.

I 18641871 avviklet de russiske myndighetene livegenskapet, og tidligere jødiske livegne flyttet til byer og landsbyer hvor frie jøder allerede var bosatt. Til sist kunne de georgiske jødene utvikle sine jødiske samfunn. Hver gruppe flyttet sammen til de samme byer og etablerte deres respektive synagoger. De besto vanligvis av et antall innenfor utvidete familiegrupper som strakte seg over tre eller fire generasjoner. Hvert samfunn hadde en gabbai som tjente som rabbiner, sjeḥitá (rituell slakter), og mohel (omskjærer), og førte tilsyn med religiøse og samfunnsmessige behov. Disse små samfunnene utviklet seg til jødiske kvarter innenfor deres særskilte byer.[8]

På begynnelsen av 1800-tallet ble askenasiske jøder fra Russland tvunget til å flytte til Georgia av den russiske regjering. Askenasiske jøder og georgiske jøder begynte å etablere kontakt med hverandre, men forholdet var anstrengt. Georgiske jøder så på askenasierne som gudløse og sekulære mens askenasierne generelt så ned på georgiske jøder.

Sionismen ble sak som forente de to gruppene. Askenasiske jøder gikk inn i sionistiske organisasjoner og spredte sionismens ideer til georgiske jødiske samfunnene. I 1897 var den første sionistiske organisasjonen etablert i Tbilisi. Den 20. august 1901 ble Første kongress for jøder i Kaukasus holdt i Tbilisi. Rabbiner David Baazov ledet den georgiske sionismen på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. I 1903 deltok Baazov ved Sjette sionistkongress i Basel i Sveits. I 1918 ble Den alljødiske kongress holdt i Tbilisi og omfattet representanter fra hver georgisk og russisk jødisk samfunn i landet.

Fra 1863 begynte grupper av jøder å gjøre aliyah, det vil sin innvandring til Israels land, hovedsakelig av religiøse årsaker. Ved 1916 levde det 439 georgiske jøder i Israel, hovedsakelig i Jerusalem i nærheten av Damaskusporten. Mange av de som kom fra Georgia var fattige og livnærte seg innenfor frakt og transport mens mer velstående georgiske jøder levde av finans og salg av tepper.[8]

Antisemittisme under tsarstyret[rediger | rediger kilde]

Det synes ikke som om forholdet mellom jøder og andre georgiere var forstyrret av antisemittisme. Det var ikke tilfelle under Tsar-Russland. På den andre halvdelen av 1800-tallet var det utbrudd av antisemittiske handlinger, muligens grunnet innflytelse fra den russisk-ortodokse kirke, og at livegenskapet opphørte og urbaniseringen av mange jøder. Antisemittisme hadde vært en aktiv innflytelse i Russland i århundrer, og med den russiske annekteringen fikk den også virkning i Georgia. Da mange jøder ble handelsmenn framfor kroppsarbeidere på markene begynte enkelte georgiere å se på dem som konkurranse og økonomisk trussel.[8]

Seks ritualmord har blitt dokumentert i Georgia. Den første skjedde i Surami i 1850. En liten gutt fra Gori forsvant og funnet død etter fire dager. Jødene, i mangelen av andre skyldige, ble klandret for hans død. Opprørsk uro og selvtekt ble startet mot jødene og kun innblanding fra tsarens visekongen hindret større problemer.

Det verste og mest beryktede tilfellet var i landsbyen Sachkhere i 1878 hvor ni jøder ble anklaget for å ha deltatt i et ritualmord av et kristent barn for å benytte blodet, ble det hevdet, for å gjøre massá, syret brød, for pesah (jødisk påske). Den meget omtalte rettssaken skjedde i Kutaisi. To velkjente advokater, Krupnik, en jøde, og Aleksandrov, en russer, ble tilkalt for å forsvare de anklagede. De lyktes å gjendrive anklagene og frikjenne de anklagede. Denne affæren synes å ha signalisert en intensivering av det russiske styrets antisemittisme. Saken fikk også stor oppmerksomhet i mange jødiske samfunn rundt om i verden hvor mange av dem ikke hadde vist om eksistensen av de georgiske jødene. I Georgia førte ritualmordene til en bølge hatske, antijødiske uttrykk og fysisk vold.[3]

Revolusjon og uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Den gamle jødiske gravlund i Kutaisi

Etter den russiske revolusjon i oktober 1917 ble tsarens regjering kastet ut og erstattet med bolsjevikenes. Georgierne ropte på uavhengighet fra sine okkupanter. Den 26. mai 1918 erklærte Den demokratiske republikken Georgia sin uavhengighet. Med uavhengigheten kom ytringsfrihet, trykkefrihet, og organisasjonsfrihet, noe som forbedret den økonomiske situasjonen for de georgiske jødene. Den nye friheten varte dog ikke lenge. Den røde armé invaderte Georgia i februar 1921, noe som førte til storstilt utvandring fra regionen. Rundt 1500 til 2000 jøder forlot Georgia, rundt 1000-1200 bosatte seg i Israel. Mange gjenværende flyktet til Istanbul hvor det hadde eksistert et georgisk jødisk samfunn siden 1880-tallet.[8]

Innledningsvis tillot Sovjetunionen de georgiske jødene å beholde sine religiøse skikker, men etter et opprør i Georgia i 1924 besluttet bolsjevikene å forby all sionistisk aktivitet, påtvinge økonomiske restriksjoner og generelt diskriminere de jødiske samfunnene. Handelen ble ødelagt, og fjernet således levebrødet for mange georgiske jøder. Resultatet var at mange jødiske forretningsfolk gikk konkurs og 200 familier søkte om å utvandre. Kun 18 fikk lov.[3]

På midten av 1920-tallet fokuserte Sovjetunionen på industrialisering og sekularisering av de georgiske jødene. Mange ble tvunget til arbeide i fabrikker og i arbeidskollektiver. I 19271928 etablerte OZET, en organisasjon for bosette jødiske arbeidere i landbruket, en rekke jødiske kollektivgårder. Disse små ensartete gårdene ble isolerte jødiske samfunn hvor de opprettet sin gamle kultur og religion. Da kommunistpartiet oppdaget dette ble samfunnene oppløst på 1930-tallet og spredte jødene blant ulike gårder for å få oppløst den jødiske felleskapsfølelsen og med det håp om at jødene skulle slutte å være jøder. Samtidig fortsatte ritualmord å skje med hendelser i Sachkhere i 1921, Tbilisi i 1923, og Akhalzikhe i 1926.

Grunnet forfølgelse fra kommunistene og nedgang i økonomien fokuserte sionistlederne på å øke anstrengelsene for utvandring. Kommunistene motsatte seg jødisk utvandring og på 1930-tallet slo hardt ned på sionistisk organisering, arresterte eller myrdet mange av deres medlemmer. I 1937-1938 undertrykket kommunistmyndighetene deltagelse i jødiske religiøse tjenester eller kulturelle aktiviteter. I september 1937 ble ni hakhamer, jødisk religiøs kyndig i Tora, to av dem var askenasiske jøder, arrestert i Tskhinvali (som den gang var omdøpt til Staliniri) og sendt i fengsel uten rettssak og myrdet.[8]

Den eneste bevarte jødiske institusjonen var det historiske-etnografiske museum, men det ble også stengt. Dets direktør, Aharon Krikheli, ble arrestert i 1948, og museet stengt tidlig på 1950-tallet, således slo fast tilintetgjøringen av jødisk kultur i Georgia.

Samtidens Georgia[rediger | rediger kilde]

Den gamle synagoge i Oni
Israels feiring av sin 60sdag for uavhengigheten i Tbilisi hvor Georgias president Mikheil Saakasjvili deltok.

I løpet av den andre verdenskrig tjenestegjorde tusenvis av georgiske jøder i den røde armé. Etter krigen ble jødene arrestert, og synagoger ble stengt eller ødelagt. Til tross for den voldelige antisemittismen klarte ikke kommunistene helt og holdent å tilintetgjøre jødedommen, og selv på slutten av 1960- og på 1970-tallet klarte mange georgiske jøder å opprettholde sine tradisjoner. Gjennom hele tiden med sovjetisk styre var jødene samfunnets syndebukker. De utgjorde flertallet av georgier som ble dømt for økonomiske forbrytelser og ble generelt straffet hardere enn resten av samfunnet. Ritualmord fortsatte med hendelser i Tskhaltubo i 1963, Zestafoni i 1964, og Kutaisi i 1965.

Etter seksdagerskrigen søkte et stort antall georgiske jøder for visa for å utvandre til Israel. I august 1969 skrev 18 familier til FNs menneskerettighetskommisjon for å kreve tillatelse til aliyah. Det var den første offentlige insistering av sovjetiske jøder for utvandring til Israel. Som et resultat drev regjeringen i Israel og jødiske organisasjoner verden over kampanjer på vegne av georgiske jøder og deres forfatning. I juli 1971 sultestreiket en gruppe georgiske jøder utenfor en postkontor i Moskva. Viljen og staheten til de georgiske jødene fikk de sovjetiske myndighetene til å minske den hatske antijødiske politikken noe. I løpet av 1970-tallet gjorde rundt 30 000 georgiske jøder aliyah og tusenvis andre reiste til andre land. Rundt 17 prosent av den jødiske befolkningen i Sovjetunionen utvandret på denne tiden. I 1979 var den jødiske befolkningen på rundt 28 300 og ti år senere hadde den sunket til 24 800 mennesker.[8]

Uavhengighet og Georgia i dag[rediger | rediger kilde]

Etter at Sovjetunionens sammenbrudd erklærte Georgia sin uavhengighet i 1991. Siden da har landet stått overfor tiltagende militær konflikt, og etterlatt landet i en politisk og økonomisk uro.

Situasjonen for den jødiske befolkningen i Georgia bedret seg dramatisk ved uavhengigehten. I 1994 utstedte president Eduard Sjevardnadse en forordning som beskyttet jødiske religiøse, kulturelle og historiske monumenter. I tillegg har de georgiske jødene greid å opprettholde deres jødiske identitet og tradisjoner til tross for Sovjetunionens undertrykkelse. Innbyrdes giftemål har alltid vært lav og graden av jødisk kunnskap er betydelig høyere enn i andre SUS-republikkene.

I 1990 ble Rachamim-samfunnet etablert og som ga finansiell og medisinsk støtte til jødene i Tbilisi og opprettholdt jødiske gravlunder og synagoger. Den fungerte som a paraplyorganisasjon for alle askenasiske jøder. Derekh Yehudi, sammenslutningen av georgiske jøder, fokuserer på å skaffe tilbake jødisk eiendom som urettmessig ble konfiskert under Sovjetunionen. Det jødiske samfunnet møter fortsatt vold og hindringer angående tilbakelevering av eiendommer for en synagoge fra 1800-tallet som ble konfiskert av kommunistene. Den øverste rabbiner i Georgia, Avraham Michaelshvili, har siden tidlig på 1990-tallet ledet det jødiske samfunnet. Det er ingen paraplyorganisasjon for alle de georgiske jødene, men det eksisterer mer enn 30 jødiske institusjoner, i tillegg til en jødisk dagskole og fire tilleggskoler. Det finnes tre jødiske aviser, foruten også en jødisk radio og fjernsynsstasjon.[8]

Den jødiske befolkningen har jevnt minsket grunnet utvandring til Israel grunnet politiske og økonomiske årsaker siden uavhengigheten. Siden 1989 har 21 134 jøder flyttet til Israel. Det var en gang så mange som 100 000 jøder i Georgia, men kun rundt 13 000 er igjen. Tbilisi har den største jødiske andelen på rundt 11 000 mennesker av 1,5 millioner innbyggere. Jødiske samfunn finnes også i Kutaisi, Batumi, Oni, Akhaltikhe, Akhalkalaki, Surami, Kareli, og i Stalins hjemby Gori, og det finnes synagoger i de fleste av disse byene. Provinsene Abkhasia og Sør-Ossetia er bortimot blottet for jøder grunnet de militære konfliktene i disse områdene, men en del er fortsatt gjenværende og det er en aktiv synagoge i Sukhumi.

Synagogen i Tbilisi ved Hanukkabønnene.

I januar 2001 kom det første forsøket på å etablere vennskapelige forhold med Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke og det jødiske samfunnet signerte en samarbeidsavtale om gjensidig respekt og støtte. I 2002 ble den georgisk ortodokse kristendom etablert som statsreligion, og siden da har det vært bekymring for alle religiøse minoriteter i landet. Forholdet mellom statene Georgia og Israel har imidlertid vært vennskapelig. Den israelske ambassade er lokalisert i Tbilisi og tjener også Armenia. Den georgiske ambassade i Israel ligger i Tel Aviv. Israel har gitt humanitær hjelp til Georgia en rekke ganger, inkludert assistanse ved tørke og hjelp til ofre for jordskjelv.[8] Det jødiske kontor for Israel (JAFI) og den jødiske verdensomspennende hjelpeorganisasjonen JDC i New York har begge faste representanter i Georgia. Disse distribuerer mat og medisinsk hjelp til jødiske eldre som utgjør mer enn 50 prosent av det jødiske samfunn i Georgia.

I løpet av krigen i Sør-Ossetia 2008 uttalte rundt 50 georgiske jøder, hovedsakelig fra Tbilisi og Gori, som havnet i kryssilden at de ønsket å flytte til Israel. De fylte ut forespørsel for utvandring med fra JAFI.[9] I løpet av krigen ble det jødiske kvartalet i Tskhinvali ødelagt under slaget om Tskhinvali 8. til 10. august 2008.[10]

Språk[rediger | rediger kilde]

Det tradisjonelle språket til georgiske jøder er jødegeorgisk, en variant av georgisk preget av et start antall hebraiske lånord, og det eneste jødiske språket i den kartvelske språkfamilien. Det er skrevet med enten det georgiske alfabetet eller det hebraiske alfabetet. Foruten å snakke dialekten jødegeorgisk snakker georgiske jøder språkene til de folkene som omgir dem. I Georgia omfatter det georgisk og russisk, og de som har utvandret språket til det land de har ankommet, eksempelvis engelsk i Canada og hebraisk i Israel.

Diaspora[rediger | rediger kilde]

Mange georgiske jøder lever i dag i Israel. I USA er den fremste georgisk-jødiske synagogen Kongregasjonen av georgisk jøder i nabolaget Forest Hills i Queens i New York City. I Belgia lever de fleste i Antwerpen. En av de mest kjente georgiske jøder i utlandet er den tidligere drosjesjåføren i New York som ble kjemisk forhandler og til sist investor i fast eiendom, Tamir Sapir, født Temur Sepiashvili.

I Israel har de fleste georgiske jøder bosatt i nærheten av kysten i byer som Lod, Bat Yam, Ashdod, og Holon. Det er også framstående georgiske jøder i Jerusalem hvor det er prominente georgiske synagoger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d The Wellspring of Georgian Historiography: The Early Medieval Historical Chronicle The Conversion of Katli and The Life of St. Nino, oversatt og kommentert av Constantine B. Lerner, England: Bennett and Bloom, London, 2004, s. 60
  2. ^ The Georgian Jews
  3. ^ a b c d e f g Jews in Georgia, Geogen.ge
  4. ^ Statistics of Georgia
  5. ^ a b Gershon Ben Oren: «The History of The Jews of Georgia», World Congress of Georgian Jews
  6. ^ Offisielt grunnlagt av utdanningskommissariatet i Georgia den 23. november 1933 som Jødisk historisk-etnografisk museum, men ble nedlagt i 1951.
  7. ^ Yaacov Ro’i, Avi Beker (1991): Jewish Culture and Identity in the Soviet Union, NYU Press, ISBN 0814774326. s. 390
  8. ^ a b c d e f g h i j k l Sloame, Joanna: «Georgia», The Virtual Jewish History Tour
  9. ^ Fendel, Hillel: «Jews Caught in Crossfire in Georgia-Russia War»
  10. ^ «Jewish Quarter targeted in Georgian offensive». Russia Today

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]