Edvard Storm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edvard Storm av Andreas Flint (1738-1808), fra Illustreret Dansk Litteraturhistorie (1902), vol. 2 av P. Hansen

Edvard (Edward) Storm (født 21. august 1749 i Vågå, død 29. september 1794 i København) var en norsk dikter og skolemann.

Han var sønn av Johan Mikkelsen Storm, prest i Vågå, og dennes annen hustru, Ingeborg Birgitta Røring. De første 12 år av sitt liv tilbragte han i Vågå prestegård, inntil han 1756 begynte på skolen i Christiania. 1765 tok han examen artium ved Københavns universitet, men vendte det følgende år tilbake til farens prestegård, antagelig av hensyn til helsen. En tid var han huslærer i Lesja, men med denne unntagelsen tilbragte han årene 17661769 i barndomshjemmet. De sterke inntrykkene fra barneårene av norsk dalnatur og dalliv ble i disse årene festnet og utdypet. Som gutt hadde han lekt sammen med bondeguttene i sognet, og som ung mann holdt han seg ikke fornemt tilbake fra bondebefolkningen.

Studier i København[rediger | rediger kilde]

I juli 1769 dro Storm hjemmefra for å begynne sine studier i København for alvor; det var tanken at han skulle studere teologi, men han fikk aldri embedseksamen. Det skyldtes vel særlig at han tidlig ble dratt bort fra embedsstudiene av lyst til litterær virksomhet. Hans økonomiske forhold la også hindringer i veien; han måtte i mange år kjempe med harde kår. I anledning av sitt dikt «Indfødsretten» fikk han 1778 en årlig hedersgave på 100 riksdaler fra kongens kasse og like mye fra arveprinsen. Litt tjente han dessuten ved undervisning og ved litterært arbeid.

Selv om Storm var nordmann, gikk han ikke inn i Det norske selskab. Han var nemlig en ivrig beundrer av den danske dikteren Ewald, og sluttet seg derfor til hans vennekrets. Men hans opphold i Norge som barn og ung mann hadde knyttet ham nøye til landet. Han skrev 9 sanger på norsk bygdemål, antageligvis i begynnelsen av 1770-årene. Disse sangene er ikke bare spesielle ved at de er de første i sitt slag, den første spire norsk litteratur på dialekt, men de er i seg selv de beste, Storm skrev.

Skolemannen Storm[rediger | rediger kilde]

Gravsten med medaljongrelieff av P. E. Rasmussen. På stenen leses: «EDWARD STORM nat 21 Aug. 1749, denat 29 Sept. 1794 Moribus insignius musarum carus alumnus Stormius Elysii nune tenet arva pius.» Assistens Kirkegård (København).[1]

Storm sluttet i hovedsak sin dikteriske virksomhet omkring 1785. Fra nå av trer skolemannen i forgrunnen. I 1786 stiftet en krets av kjente menn «Selskabet for Efterslægten»: Storm var en av medstifterne og kom til å spille en betydelig rolle i dets virksomhet. Blant oppgavene selskapet satte seg, var den viktigste stiftelsen av en realskole for barn, og i forbindelse med denne ble det avholdt populære foredrag for eldre barn og unge mennesker over emner fra forskjellige vitenskaper. Storm foreleste fire timer om uken over «Leveklogskab», geografi, dansk språklære og gresk og nordisk mytologi. Da selve skolen kom i gang, fikk Storm fullt opp å gjøre: Det gikk ikke en dag, uten at han besøkte den, enten for selv å undervise, eller for å føre tilsyn med undervisningen. Fra 1790 ble han knyttet fastere til skolen som en slags overinspektør. En måned før sin død ble han utnevnt til å være en av direktørene for Det kongelige teater.

I et av verkene hans, Zinklars vise, skrev han om slaget ved Kringen i viseform.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Bræger, 1774. Komisk heltedikt.
  • Adskilligt paa Vers, 1775.
  • Infødsretten, 1778. Dikt i 4 sanger.
  • Fabler og Fortællinger i den Gellertske Smag, 1778.
  • Samlede Digte, 1785.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilde[rediger | rediger kilde]

  • Dansk biografisk Lexikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Edvard Storm – originaltekster av og om forfatteren