Jerry Falwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jerry Falwell

Jerry Laymon Falwell (født 11. august 1933 i Lynchburg i Virginia i USA, død 15. mai 2007 samme sted) var en amerikansk fundamentalistisk baptistisk predikant, forretningsmann og TV-forkynner. Han stiftet «megakirken» Thomas Road Baptist Church i Lynchburg i 1956. Han er kjent for å ha støttet opp om konservative politiske standpunkter, og var medstifter til den kristne politiske bevegelsen Moral Majority i 1979. Han opprettet også Liberty University i 1971, Elam Home for menn med alkohol- og narkotikaproblemer, og Liberty Godparent Home for kvinner i vanskeligheter på grunn av et svangerskap.

Jerry Falwell karakterte seg selv som fundamentalist og bidro til å gjøre fundamentalistisk protestantisme til en politisk kraft i USA. Han hevdet at det var han som fikk Ronald Reagan valgt til landets president i 1980.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Historien om Jerry Falwell er på sin måte en versjon av the American dream: En fattiggutt som vant berømmelse og rikdom ved egen innsats og gudfryktighet. Han kom fra røffe kår i Sørstatene. Falwells bakgrunn var ikke påtrengende kristelig. Hans far var en alkoholisert forhenværende spritsmugler som ikke var særlig religiøs, og som hadde drept sin egen bror i en skuddveksling. Bestefaren en ihuga ateist.

Før han grunnla sin menighet, hadde Falwell gått på Lynchburg College, men forlatt skolen som sophomore, det vil si i annet studieår. Han fortsatte på et baptistisk bibelcollege i Missouri, et studium han fullførte i 1956.

Jerry Falwell grunnla i 1956 Thomas Road Baptist Church; det første møtestedet - kirken, om man vil - var i et nedlagt brustapperi i Lynchburg. I begynnelsen av 1970-årene kan ha vært den raskest voksende kirke i USA; den vokste fra 35 gudstjenestebesøkende da den ble stiftet til en medlemsmasse på 22 000.[1]

Det var en protestantisme av staut og tradisjonelt merke som Falwell forkynte: Han forfektet en bokstavtro bibelfortolkelse (var fundamentalist i uttrykkets opprinnelige mening), og raste mot røyking, alkohol og korte skjørt. Han gled også godt inn i sitt sørstatsmiljø med en antikatolisisme som ikke ble moderert og i det ytre bortfalt før det ble klart for ham i 1980- og 1990-årene at meget av det han brant for på det sosiale og sosialpolitiske område kunne gavnes ved et godt arbeidsklima i forhold til konservative katolikker.

Sørstatsprotestantismen var under Falwells formative år ikke voldsomt interessert i politisk aktivisme; særlig etter den såkalte aperettssaken i 1925 hadde protestantiske fundamentalister evakuert den politiske scene. I den grad de stemte ved valgene, stemte de på det demokratiske parti. Falwell skilte seg ikke ut, og refset de sorte predikanter som engasjerte seg i borgerrettsbevegelsen: «Predikanter er ikke kalt til å være politikere men til å vinne sjeler». Han tilkjennegav imidlertid selv en heller negativ holdning til borgerrettighetsbevegelsen, og uttrykte også støtte til Sør-Afrikas apartheidsystem.[2] Etterhvert relativiserte han sine standpunkter, og i 1971 opptok han i sin kirke den første afroamerikaner ved dåp.[3]

Når sørstatsfundamentalistene snudde om på sine meninger om eget politisk samfunnsengasjement, skyldtes dette kanskje særlig to faktorer. Den ene var Det amerikanske høyesteretts glidning mot venstre i 1960- og 1970-årene: De evangelikale ble fortvilt og etterhvert rasende etter en serie domskjennelser vedrørende bønn på offentlig sted, pornografi og fremfor alt Roe vs. Wade-kjennelsen om provosert abort. En annen faktor ble noe senere president Jimmy Carters politiske kurs. I ham hadde de trodd å ha en mann som var på bølgelengde med dem selv, men følte seg grundig sveket. Sørstatenes konservative kristne ble nærmest en masse konservative republikanere. Mens hvite evangelikale hadde vært delt omtrent på midten ved sin stemmegivning mellom Gerald Ford og Jimm Carter i 1976, var forholdstallet i 1980 to til én i republianeren Ronald Reagans favør ved presidenskapsvalget i 1980. At Jerry Falwell hadde vært en av de viktigere pådrivere for dette omslaget og politiske nyorientering og bevissthet, var både han og andre helt klar over. Hans nedslagsfelt var på denne tiden blitt temmelig stort.

En viktig grunn til at Falwell hadde oppnådd nasjonal prominens var hans fremsynte og helhjertede bruk av den moderne tids muligheter. Han utnyttet massemediene til det fulle og skaffet seg tidlig et radioprogram. Hans produksjon av et ukentlig program, et religiøst talkshow der han en blanding av forkynnelse og kristelig samfunnskommentar, ble etterhvert formidlet av hundrevis av radiostasjoner og hørt av et meget stort antall trofaste lyttere. Han var også tidlig ut med å utnytte fjernsynsmediet.

Falwell gikk inn for en reform av det amerikanske skolesystem der foreldrene ved hjelp av et voucher-system kunne få overført de midler som deres barn ville ha utløst i offentlig bevilgning til den offentlige skole til den private skole som foreldrene eventuelt ville foretrekke.

Blant de fenomener i det amerikanske samfunn han gikk til felts mot, var blant annet pornografiindustrien, abortlovgivningen, USAs Gay Pride-bevegelse og homoseksuelt samliv i sin alminnelighet. Da aids ble kjent tidlig i 1980-årene rykket han ut med uttalelser som «AIDS is not just God's punishment for homosexuals, it is God's punishment for the society that tolerates homosexuals.»[4]

Han uttrykte seg ofte svært kontroversielt, og gav en gang uttrykk for at dersom det man ytret i samfunnsdebatten i det moderne USA ikke ble oppfattet som kontroversielt, så var det ikke verdt å si. Her var han også moderne: Det er når man sier overraskende ting, poengtert og satt på spissen, at man kan være med å sette dagsorden. Men han hadde samtidig en evne/svakhet til å til stadighet å ordlegge seg uheldig noen ganger grensende til det skandaløse.

Det kanskje mest kjente slike utsagn var en kommentar til terrorangrepene den 11. september 2001, som han satte i forbindelse med Guds straffedom over liberalismens syndighet. Den 13. september 2001 deltok han på pastor Pat Robertsons fjernsynsshow «The 700 Club» og gjorde der hedninger, abortutførere, feminister, gays, ACLU og andre medansvarlige. «I point the finger in their face and say, 'You helped this happen,'», sa han. Senere bad Falwell om unnkyldning på CNN og sa til programlederen Geraldo Rivera at han hadde vært helt utslitt da han valgte sine ord. Men slike utsagn hadde etterhvert mer enn sjokkverdi: Mange av hans gamle tilhengere sørget stille over at at han hadde fått munn og tanke ut av ledd, og i mange andres øyne ble han ikke bare helt uspiselig, men også etterhvert litt av en vits.

Han avskrev også teoriene om global oppvarming som satanistisk hokuspokus klekket ut for å distrahere kristne fra å forkynne Evangeliet.[5] Hans mest spektakulære utsagn kom relativt sent i livet og synes ofte å ha vært utløst av den svært røffe og personorienterte hån han ble møtt med av sine motstandere, men ikke alle.

Han ble utsatt for betydelig hets og hån fra et tidlig tidspunkt. I sin novemberutgave for 1983 hadde pornomagasinet Hustler et fiktivt intervju med Falwell, der de la teleevangelisten i munnen at hans første gang hadde vært et incestuøst forhold i fylla med sin mor i et toalett. Falwell gikk til søksmål mot Hustler med krav om erstatning for psykisk belastning. Magasinets eier Larry Flynt ville ikke inngå forlik, og saken ble anket helt opp til høyesterett. Der fikk han imidlertid ikke medhold: Den 24. februar 1988 begrunnet Høyesterett avslaget med henvisning til det første konstitusjonstillegg om ytringsfrihet og mente at den var viktigere enn hensynet til formentlige psykiske skader påført offentlige personer ved slike parodier. (Ni år etter opptrådte Falwell og Flynt sammen på CNNs intervjushow Larry King Live.)

Falwell fremførte ofte detaljert kritikk av filmer og fjernsynsprogrammer. En gang fikk han Walt Disney Company til å tilbakekalle 3,4 millioner eksemplarer av tegnefilmen The Rescuers etter at det ble oppdaget at noen i produksjonen hadde lagt inn to bilder som viste en naken kvinne. En annen gang hadde han merket seg at en spesiell figur i TV-serien Teletubbies, Tinky Winky, angivelig var blitt kultskikkelse i noen homofile miljøer, og gikk da skarpt ut med at det dreide seg om fordekt homopropaganda (skikkelse med mannsstemme som bar på rød dameveske).[6]

Selv om han noen ganger benyttet tittelen «Doctor», hadde han aldri tatt noen doktorgrad. Derimot var han blitt tildelt tre æresdoktorater, to fra USA og ett fra Seoul i Korea.

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Church Aflame. Impact, 1971.
  • Capturing a Town for Christ. Revell, 1973.
  • Liberty Bible Commentary on the New Testament. Thomas Nelson, 1978.
  • Listen, America! Doubleday, 1980.
  • The Fundamentalist Phenomenon. Doubleday, 1981.
  • Finding Inner Peace and Strength. Doubleday, 1982.
  • Liberty Bible Commentary. Thomas Nelson, 1982.
  • When it Hurts Too Much to Cry. Tyndale House, 1984.
  • Wisdom for Living. Victor Books, 1984.
  • Stepping Out on Faith. Tyndale House, 1984.
  • Champions for God. Victor Books, 1985.
  • If I Should Die Before I Wake. Thomas Nelson, 1986.
  • The Fundamentalist Phenomenon/the Resurgence of Conservative Christianity. Baker Book House, 1986.
  • Strength for the Journey. Simon & Schuster, 1987.
  • The New American Family. Word, 1992.
  • Falwell: An Autobiography. Liberty House, 1997. (Ghost written by Mel White [1])
  • Fasting Can Change Your Life. Regal, 1998.
  • Achieving Your Dreams. World Publishers, 2006.
  • Building Churches of Dynamic Faith: A Five-Session Study Guide. World Publishers, 2006.
  • Dynamic Faith Journal. World Publishers, 2006.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Papirkilder[rediger | rediger kilde]

  • The Economist, 19. mai 2007, s. 46

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas Road Baptist Church: History, Stand: 2006
  2. ^ http://www.nndb.com/people/558/000022492/
  3. ^ http://www.guardian.co.uk/obituaries/story/0,,2081138,00.html Nekrolog i The Guardian]
  4. ^ The Sad Legacy of Jerry Falwell
  5. ^ Nekrolog i The Guardian
  6. ^ Parents alert