Presidentvalget i USA 1992

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1988 USA 1996
Presidentvalget i USA 1992
3. november 1992
44 Bill Clinton 3x4.jpg 43 George H.W. Bush 3x4.jpg RossPerotColor.jpg
Kandidat Bill Clinton George H.W. Bush Ross Perot
Parti Demokratene Republikanerne Uavhengig
Hjemstat Arkansas Texas Texas
Visekandidat Al Gore Dan Quayle James Stockdale
Valgmenn 370 168 0
Stater vunnet 32+DC 18 0
Stemmer 44 909 806 39 104 500 19 743 821
Oppslutning 43,0 % 37,7 % 18,9 %
ElectoralCollege1992.svg

Sittende president
George H.W. Bush
Republikanerne

Valgt president
Bill Clinton
Demokratene

Presidentvalget i USA 1992 var det 52. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 3. november 1992, og valgte Bill Clinton og Al Gore som henholdsvis president og visepresident for perioden 1993–1997. Som en sjeldenhet hadde valget tre hovedkandidater i kampen om presidentembedet, nemlig guvernør Clinton fra Det demokratiske parti, sittende president George H.W. Bush fra Det republikanske parti og den uavhengige milliardæren Ross Perot.

Bush mistet mange av sine konservative velgere ved å bryte sitt valgløfte fra 1988-valgkampen om ikke å heve skattene; det var nedgang i økonomien; og Bush' utenrikspolitikk ble ansett som mindre viktig etter Sovjetunionens oppløsning og Iraks nederlag i Gulfkrigen.

Clinton fikk flest stemmer i valget, og fikk også desidert flest valgmannsstemmer. Valget var en betydelig seier for Det demokratiske parti, som hadde tapt tre valg på rad mot Det republikanske parti. Clinton vant i California og i delstatene i New England og ved De store sjøer, men bare fire av Sørstatene, hvor han selv var fra.

Nominasjoner og primærvalg[rediger | rediger kilde]

Demokratene[rediger | rediger kilde]

George H.W. Bush ble støttet av 89 prosent av de spurte på enkelte meningsmålinger (mye grunnet den vellykkede Gulfkrigen), og det var dermed ansett som svært vanskelig å hindre Bushs gjenvelgelse.[1] Dette førte til at populære demokrater som New York-guvernøren Mario Cuomo ikke stilte i primærvalgene, i likhet med Lloyd Bentsen, Edward Kennedy og John Kerry. Al Gore avslo å stille til valg grunnet sin sønns skader og operasjoner etter en trafikkulykke. De kandidatene som raskt reiste seg, var Arkansas-guvernøren Bill Clinton; tidligere guvernør i California, Jerry Brown; Nebraska-senator Bob Kerrey; tidligere Massachusetts-senator Paul Tsongas og Iowa-senatoren Tom Harkin. Clinton vant 39 av statene, Brown 3, Tsongas 6, mens Kerry og Harkin vant hjemstatene sine. Brown tapte tidlig en god del støtte med negative utsagn rettet mot jøder, og sin plan om å ha Jesse Jackson som visepresidentkandidat (som også hadde hatt kontroversielle utspill mot jøder i New York).

Uavhengige[rediger | rediger kilde]

Det mest spesielle med valget var at det var en tredje storkandidat til presidentembetet, som kunne utgjøre en reell motstand mot Demokratene og Republikanerne på valgdagen. Den partiuavhengige forretningsmannen Ross Perot hadde høy oppslutning sammen med sin visepresidentkandidat, James Stockdale, en avgått admiral særlig kjent for sin innsats under Vietnamkrigen. Perot og Stockdale vant ingen stater, men kom på andreplass i Maine, og lå ellers høyt på meningsmålinger. Da resultatet lå klart, hadde Perot oppnådd 18,9 prosent av stemmene på føderalt nivå, hvilket var den er den høyeste oppslutningen for en uavhengig kandidat siden 1912.

Valgkamp[rediger | rediger kilde]

George H. W. Bushs brutte valgløfte fra 1988 om at det ikke skulle bli noen skatteøkninger hvis han ble valgt til president («Read my lips, no more taxes»), ble en stor belastning for ham og Dan Quayle gjennom hele valgkampen. Bush vant derimot mye støtte i befolkningen for Gulfkrigen, som var ansett for å være en strategisk vellykket krig. Quayle ble ofte fremstilt som uerfaren og spontan, og fikk mye å bryne seg på i debattene mot Al Gore. I TV-debattene var James Stockdale hele tiden noe på sidelinjen og ble raskt stemplet som en glemsk, gammel mann av sine motstandere. Til tross for dette klarte Stockdale å opprettholde et bilde av seg selv som krigshelten fra Vietnam, som gav ham stor respekt, selv i TV-debatter: Under en debatt åpnet Gore eksempelvis med å si at det var en ære å være i samme rom som en nasjonalhelt, en helt som hadde blitt sett opp til «by us who served in Vietnam», hvilket siktet til Quayle. Quayle måtte nemlig ofte forsvare at han hadde avlagt førstegangstjenesten sin i Indiana National Guard (hjemmevernet i Indiana), mens mange av hans jevnaldrende tjenestegjorde i Vietnam.

Valgresultat[rediger | rediger kilde]

Presidentkandidat Parti Hjemstat Stemmer Prosent Valgmenn Visepresidentkandidat
Bill Clinton Demokratene Arkansas 44 909 806 43,0 370 Al Gore
George H.W. Bush Republikanerne Texas 39 104 550 37,4 168 Dan Quayle
Ross Perot Uavhengig Texas 19 743 821 18,9 0 James Stockdale
Andre Marrou Libertarianerne Alaska 290 087 0,3 0 Nancy Lord
James Gritz Populistene Nevada 106 152 0,1 0 Cy Minett
Andre 269 507 0,24 0
Totalt 104 423 923 100 538

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michael B. Kagay: History Suggests Bush's Popularity Will Ebb (New York Times), 22. mai 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]