Slaget ved Vionville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Vionville
Konflikt: Den fransk-prøyssiske krig
Slaget ved Vionville
Dato 16. august 1870
Sted Mars-la-Tour i Frankrike
Resultat
Prøyssisk seier
Parter
Preussen Preussen Frankrike Frankrike
Kommandanter
Constantin von Alvensleben François Bazaine
Styrker
30 000 soldater
senere forsterket til 80 000
127 000 soldater
Tap
15 780 13 761

Slaget ved Vionville, eller slaget ved Mars-la-Tour ble utkjempet den 16. august 1870 i løpet av den fransk-prøyssiske krigen i nærheten av byen Mars-La-Tour i nordøstlige Frankrike. To prøyssiske korps møtte hele den franske Rhin-hæren og klarte å tvinge den franske hæren til å trekke seg tilbake til festningsverkene ved Metz.

En kavaleripatrulje, 1. skvadron av 1. hannoverske dragonregimentet nr. 9, ledet av rittmeister Oskar von Blumenthal, oppdaget at rundt 130 000 franske soldater forsøkte å slippe unna fra Metz for slå seg sammen med de franske styrkene ved Verdun etter å ha lidd flere nederlag ved fronten. Ved beskjed om dette sendte prins Fredrik Karl til øyeblikkelig å sende, den 16. august, en hær på 30 000 fra III korps (fra 2. arme) under ledelse av general Constantin von Alvensleben for å avskjære franskmennene. De fant den franske hæren i nærheten av Vionville, øst for Mars-la-Tour.

Til tross for at de var klart underlegne i forholdet fire til en, omgikk prøysserne franskmennene og erobret Vionville og således blokkerte franskmennene bevegelse mot vest. Forhindret fra å trekke seg tilbake hadde franskmennene, ledet av François Bazaine, i Metz ikke noe annet valg enn å gå i kamp som var det siste større kavaleriangrepet i vestlige Europa. Prøysserne ble hardt skadd av flere stadige kavaleriangrep med et tap på halvparten av soldatene, mens franskmennene mistet tilsvarende 16 000 soldater, men var fortsatt tallmessig overlegne.

Franskmennene kunne ha ryddet unna det prøyssiske forsvaret og sluppet unna, men to prøyssiske korps angrep franskmennene i den tro at det var en omgruppering av den franske soldater som trakk seg tilbake fra Meuse. Til tross for denne feilvurdering klarte de to korpsene holde den franske hæren fastlåst hele dagen.

Von Bredows «dødsritt»[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Mars-la-Tour er også bemerkelsesverdig for å ha vært et av de svært få suksessfulle kavaleriangrep i moderne krigføring. Det franske artilleriet hamret ned hver gang general von Alvensleben omgrupperte styrkene etter hvert franske angrep. Da infanteriet hans var utmattet og han fryktet hans skrøpelige vestlige flanke ville bli angrepet sendte generalen en beskjed til kommandanten av den 12. kavaleribrigaden, major-general Friedrich Wilhelm Adalbert von Bredow, og krevde at han fjernet det franske artilleriet og bremset det fransk kavaleriet ved å angripe det selv.

Under bemerkningen la «det vil koste hva det vil» organiserte von Bredow brigaden, bestående av 7. kyrasér, 19. dragoner og 16. uhulaner. Ved det som skulle bli omtalt som «Von Bredows dødsritt» red kavaleriet ut fra de prøyssiske linjene klokken 14.00. De utnyttet terrenget og kanonrøyken til å skjule sine bevegelser fra franske utkikksposter inntil siste øyeblikk. De kom til syne tusen meter fra de franske linjene, angrep og brøt gjennom de franske linjene. Franskmennene ble grepet av panikk og de spredte seg i alle retninger. Det fransk kavaleriet gikk til motangrep mot von Bredows flanke og bakparti, men ble forhindret av flyktende franske soldater som skjøt vilt på alt de så røre på seg.

Etter å ha nedkjempet det franske artilleriet og nøytralisert det franske kavaleriet klarte von Bredows bridage å redde seg ut og trekke seg tilbake. De hadde riktignok tapt halvparten av styrken. Blant de skadde hos 12. brigade var Herbert von Bismarck, sønn av den prøyssiske kansleren Otto von Bismarck.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Slaget ble en avgjørende seier for de tallmessige underlegne prøysserne. François Bazaine feilet i å forflytte hæren til Verdun. På kort tid hadde prøysserne fanget Bazaine i byen og beleiringen av Metz var sikret.

«Von Bredows dødsritt» hadde en betydelig effekt på krigføringen. Suksessen med kavaleriangrepet ga det inntrykk at kavaleriet fortsatt kunne spille en avgjørende rolle i et slag, og kavalerienheter fortsatte å være en del av væpnede styrker i Europa i de neste 47 årene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]