Bilderberg-gruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den første konferansen ble holdt i 1954 på Hotel de Bilderberg i Nederland som ble konferansens navn. Konferansen holdes i et nytt land hvert år.
Kart over land etter antall politikere som har deltatt på Bilderberg. (1954-2008)

Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg, er en årlig privat konferanse der rundt 150 inviterte deltakere fra den vestlige eliten, særlig innen det private næringsliv, politikk og media, har møttes siden 1954. Konferansen pågår vanligvis over tre dager med presentasjoner og påfølgende diskusjoner om vestens utfordringer, samt fritidsaktiviteter der deltakerne kan knytte kontakter.

Konferansen er lukket for offentligheten og omgitt av strenge sikkerhetstiltak. Nøkkelpersoner i store mediehus inviteres på samme betingelse som de andre deltakerne – at konferansen og deltakerne ikke siteres – men informasjon fra konferansen kan ellers brukes fritt. Konferansen har derfor relativt lite medieomtale, og mangelen på offentlig innsyn har ført til omfattende kritikk fordi gruppen krediteres for tunge politiske beslutninger som den europeiske integrasjonsprosessen frem mot EU og USAs invasjon av Irak.[1][2]

Sitat Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.[3] Sitat
– Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet

Innhold

Historie [rediger]

Prins Bernhard av Nederland kunne med sin innflytelse og internasjonale nettverk samle høytstående deltakere til den første konferansen.

Den opprinnelige konferansen ble holdt på Hotel de Bilderberg i Oosterbeek, Nederland den 29. til 31. mai 1954. Det var flere initativtakere, bl.a. den polske eksilpolitikeren Joseph Retinger. Formålet var å knytte tettere bånd mellom USA og Europa i en tid da det var bekymringer for økende splittelse, med økende anti-amerikanisme, trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land og tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA. Retinger (en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser) kontaktet Prins Bernhard av Nederland som gikk med på å fremme ideen, sammen med tidligere belgiske statsminister Paul Van Zeeland, og lederen av nederlandske Unilever, Paul Rijkens. Bernhard i sin tur kontaktet Walter Bedell Smith, sjef for CIA, som spurte Eisenhowers rådgiver Charles Douglas Jackson om å håndtere forslaget. Gjestelisten skulle ha to deltakere fra hver nasjon, en for å representerere konservative og en for å representerer liberale synspunkter.[4] Femti delegater fra 11 land i Vest-Europa deltok på den første konferansen, sammen med 11 amerikanere.[5]

Ifølge forfatter Hugh Wilford bestod den amerikanske delegasjonen av 20 representanter. Blant disse var Charles Douglas Jackson (fra president Eisenhowers stab, og en av initiativtakerne til konferansen), Irwing Brown (europarepresentant for American Federation of Labor (AFL), den eldste paraplyorganisasjonen for amerikanske fagforeninger, Paul Nitze (George Kennans etterfølger og forfatter av forsvarsdokumentet NSC-68) og John Coleman, som sammen med belgiske Paul van Zeeland var viseformann for konferansen.[1]

Hovedtemaet på det første møtet var negative holdninger til USA i Europa. Mccarthyismen ble også diskutert, en debatt som vakte oppsikt blant europeiske bilderbergere fordi C.D. Jackson forutså senatets fordømmelse av McCarthy flere måneder før det skjedde. Ifølge Jacksons egne papirer rapporterte han senere hjem til Walter Bedell Smith at konferansen endte i «et rosenrødt skjær av Europeisk-Amerikansk vennskap og samarbeidsvilje».[fn 1][1]

Prins Bernhards biograf skrev om møtet at det muligvis var den mest uvanlige internasjonale konferansen som hadde blitt holdt til da. Deltakerne bestod av statsministre, utenriksministre, partiledere, ledere for store banker og industriselskaper, akademikere og ledere for internasjonale organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskap, men på konferansen opptrådte alle disse uten titler.[trenger referanse]

Møtets suksess fikk arrangørene til å arrangere en årlig konferanse. En permanent styringsgruppe ble etablert med Retinger som permanent sekretær. I tillegg til å arrangere konferansen opprettholdt styringsgruppen også et register over deltakerene med navn og kontaktinformasjon, med sikte på å skape et uformelt nettverk av personer som kan kalle på hverandre i en privat kapasitet.[trenger referanse] De neste tre årene ble konferansen holdt i Frankrike, Tyskland og Danmark. I 1957 ble den første amerikanske konferansen holdt på St. Simons Island, Georgia, med $ 30 000 fra Ford Foundation. Stiftelsen leverte ytterligere finansiering for konferansene i 1959 og 1963.

Ifølge forfatter Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men at kontrollen over initiativet allerede i 1955 hadde blitt overtatt av deltakere fra USA. Wilford skriver også at i starten hadde konferansen en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro-amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti-doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell (senere ble leder for Labour) og hans samarbeidspartnere, som allerede lang tid før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser og derfor var komfortabel med situasjonen på Bilderberg-konferansene.

Rolle [rediger]

I et essay fra 1980 kalt The Bilderberg and the West argumenterer forsker Peter Thompson at Bilderberggruppen er en møteplass for toppledere fra verdens ledende multinasjonale selskaper og politiske toppfigurer for å i fellesskap vurdere de umiddelbare og langsiktige problemer den vestlige verden står overfor. Ifølge Thompson er Bilderberg i seg selv ikke et utøvende organ, men når deltakerne oppnår en form for enighet om hva som skal gjøres har de til rådighet mektige transnasjonale og nasjonale virkemidler. At konsensus ikke alltid oppnås, avslutter han, reflekterer styrken til konkurrerende motkrefter utenfor den kapitalistiske herskerklassen og i den.[6]

Organisering [rediger]

Henri de Castries, fransk adelsmann og konsernsjef i AXA. Leder av Bilderbergs styringskomité siden 2001

Konferansen koordineres av en styringskomité bestående av to medlemmer fra hvert av omtrent 18 land som er representert ved konferansen.[7]

Ledere av styringskommiteen [rediger]

Finansiering [rediger]

I et intervju med New York Times fra 2005 sa organisasjonens sekretær ved Nederland-kontoret at konferansene blir finansiert av firmaer i vertslandene.[2] Det første møtet ble finansiert av Unilever, det neste av Ford-stiftelsen (Carnegie Endowment for International Peace håndterte det praktiske rundt finansene).[1]

Deltakere [rediger]

Sentralbanksjef Ben Bernanke fra Federal Reserve forlater Bilderberg 2008. Deltakerne holder en lav profil.
Svein Richard Brandtzæg, Bilderbergs norske ansikt siden 2012

Utdypende artikkel: Liste over Bilderberg-konferansenes deltakere

De som har deltatt omtales ofte som «Bilderbergere». De fleste deltar kun én gang og inkluderer mange med innflytelsesrike offentlige verv. Medlemmer av styringskomiteen (som lager invitasjonslisten) deltar hvert år og kommer hovedsakelig fra det private næringsliv. De senere år typisk en fra hvert land som har deltakere, men elleve fra USA.[10]

Medlemskapet er i stor grad trukket fra vest-europeiske og nordamerikanske land.[11] I en artikkel fra 1977 kritisk til Bilderberg-gruppens medlemskap, siterer journalist Caroline Moorehead et ikke navngitt medlem av gruppen: «Ingen invitasjoner går ut til representanter fra utviklingslandene. Ellers ville vi blitt et mini-FN» og en annen: «vi leter etter likesinnede mennesker og kompatible mennesker. Det ville være verre å ha en klubb av dumskaller». I artikkelen karakteriserer Moorehead gruppen som "politisk sterkt partisk mot moderat konservativisme og store bedrifter" og hevder at "ytterste venstre er representert ved spredde innslag av sentrale sosialdemokrater".[12]

Deltakerlistene har mange navn på personer som kort tid senere fikk politiske lederposisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton som deltok to år før han vant presidentvalget i USA.[1][13] Ifølge en BBC-artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU-kommisjonen deltatt på Bilderberg-konferanser før de ble valgt.[7] Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.[7][1][2][14]

Politikere og andre i offentlige verv understreker at de deltar som privatpersoner, ikke som offentlige representanter. Forskjellen er om reisen og oppholdet er betalt for privat eller av det offentlige.

Den mest sentrale Bilderbergeren er David Rockefeller (USA) som har vært med på nesten alle konferansene siden begynnelsen og er rådgiver til styringskomiteen.[10]

Norge [rediger]

I starten og frem til 2002 var norske medlemmer av styringskomiteen nesten utelukkende skipsredere. Gjestelisten har jevnlige innslag av topper fra Aftenposten/Schibstedgruppen samt partiledere med gode utsikter til å bli statsminister (hvorav mange kort tid etter ble det, inklusive sittende statsminister Jens Stoltenberg). Andre særtrekk er forsvarsministere, topper innen organisasjoner for Europeisk integrasjon og sentralbanksjefer fra Norges Bank. Det er også enkelte innslag fra Universitetet i Oslo samt den nåværende og forrige kronprinsen. Den nåværende og de tre forrige konsernsjefene i Norsk Hydro har alle deltatt.

Den sentrale personen fra Norge i Bilderbergsammenheng er i øyeblikket Svein Richard Brandtzæg (konsernsjef i Norsk Hydro) som sitter i Bilderbergs styringskomite.[10]

Nylige møter [rediger]

Utdypende artikkel: Liste over Bilderbergmøter

Konferansen har blitt holdt i Norge kun én gang, 14.–16. mai 1982 på Rica Park Hotel i Sandefjord. Dette er også eneste gang en sittende norsk statsminister (Kåre Willoch) har deltatt.

Mediedekning [rediger]

Se også: Liste over norske avisoverskrifter om Bilderberg-konferansen

Mediene er kritisert for å ikke omtale konferansen.[23] Dagens Næringsliv var tilstede utenfor konferansehotellet Trianon Palace i Versailles i 2003 og beskrev Christopher Bollyn fra American Free Press, Simon Cox og hans researcher fra BBC og Tansu Saritapli fra den tyrkiske tv-kanalen TRT som 60 prosent av pressekorpset.[3]

Hvert år sitter det mellom ti og tyve redaktører og journalister fra tidsskrift som New York Times, Wall Street Journal og Newsweek og deltar på møtene, men med referatforbud.[3]. Møtene holdes under Chatham House-regelen som sier at informasjonen som kommer frem fritt kan brukes av deltakerne, men at ingen utsagn skal tillegges navngitte personer.[23] Financial Times journalist Martin Wolf, som har vært invitert flere ganger i en ikke-rapporterende rolle, har sagt om bilderberg-konferansen at «diskresjon, fremfor hemmelighold, er nøkkelen til et slikt møte».[24]

Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet sa følgende om konferansen til Dagens Næringsliv:

Sitat Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.[3] Sitat

Følgende aviser, tidsskrift og mediakonsern er noen hvor eiere, redaktører eller andre sentrale personer har deltatt og dermed lovet å ikke referere til konferansen. Det er hovedsakelig amerikanske.

The Washington Post, The New York Times, Time, The Economist, Financial Times, Newsweek, Wall Street Journal, Daily Telegraph, Reuters, Telegraph Group, Jerusalem Post, Hollinger Inc, Ringier AG, PRISA, Le Figaro, La Repubblica, Les Échos, El Pais, Die Zeit, Politiken, Jyllands-Posten.

Minst fire norske avisredaktører og direktører har deltatt:

Journalisten Jim Tucker fra American Free Press har fulgt konferansen siden 1983. Gjennom deltakere og hotellansatte har han publisert gjestelister og agendaer.[3]

Den britiske ukeavisen The Big Issue publiserte i november 1999 spredd over to utgaver det de hevdet var det lekkede referatet fra det årets konferanse.[29]

I 2009 fikk konferansen omfattende omtale i nettutgaven av den engelskspråklige avisen The Guardian med artikkelserien «Charlie Skelton's Bilderberg files». Skelton har vært tilstede utenfor konferansen hvert år siden og skriver om forberedelsene, andre avisers fravær, aktivistene og sikkerhetsstyrkene, samt glimt av deltakerne.[30]

Få dager før konferansen i 2010 ble det etablert en hjemmeside for Bilderberg-konferansene.[31][32]

Flere referater fra konferansene er publisert av Bilderberg-gruppen selv, men disse er fragmentariske, og identifiserer ikke hvem som har sagt hva.[1][33]

Omtale [rediger]

Forsvarere [rediger]

Bilderberg-gruppens egen pressemelding for 2002 sier Bilderberg- ikke har andre aktiviteter enn en årlig konferanse. På møtene blir ingen resolusjoner foreslått, ingen avstemninger blir gjort, og ingen uttalelser gitt.[Bilderberg er kun] et lite og fleksibelt uformelt og uoffisielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes.[14] Denne fremstillingen stemmer sammen med den beskrivelsen mange møtedeltakere har gitt.[2]

  • Etienne Davignon, tidligere visepresident for EU-kommisjonen og styreleder for Bilderberg-konferansene, har understreket at de «ikke er et kapitalistisk komplott for å styre verden».[14] Han hevder at konferansene automatisk vil samle internasjonalister – mennesker som støtter arbeidet til WTO, transatlantisk samarbeid og europeisk integrasjon.[7]
  • Thierry de Montbrial, direktør for det franske Institute of International Relations og deltaker i mer enn tredve år kaller konferansen for en «klubb».[14]
  • Professor Kees van der Pijl har argumentert at møtene spiller en uformell men essensiell rolle i verdenspolitikken. Han hevder at «det trengs steder hvor disse menneskene kan tenke over hoved-utfordringene som ligger foran dem, koordinere retning for politikken, og finne ut hvor der kan oppnås konsensus.»[7]
  • Will Hutton, økonomisk analytiker, tidligere avisredaktør og Bilderbermedlem hevder deltakerne får anledning til direkte å influere internasjonal konsensus (common sense), en konsensus som først og fremst favoriserer internasjonal frihandel.[7]

Kritikere [rediger]

Kritikere av konferansen[hvem?] hevder at det, på tross av at det ikke tas formelle avgjørelser på møtene, legges et grunnlag for en konsensus blant politiske, industrielle og finansielle eliter, og at dette utformer den globale agendaen.[2] Konferansene har alltid vært lukkede og deltakerlisten har normalt ikke blitt offentliggjort. Dette, kombinert med gjestelisten av fremtredende politikere og næringslivsfolk, har ledet til kritikk for manglende transparens. Det har blitt påpekt at potensialet er stort for at gruppen fatter beslutninger uten offentlighetens innsyn og uten demokratisk kontroll.[34]

  • Pressen har møtt kritikk i forbindelse med konferansene. Ledere for store redaksjoner og mediehus er regelmessig gjester. Kritikere mener imidlertid at de aktuelle publikasjonene sjelden nevner konferansene, og at kritikken mot konferansene blir bagatellisert når de eventuelt nevnes.[3][14][35][36][37]
  • Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har uttalt seg svært kritisk til pressefolk som deltar på konferansene. Han mener pressen ved å delta og samtidig akseptere forbudet mot å rapportere fra konferansen, bidrar til å underminere demokratiet.[38] Aftenpostens journalist Per Egil Hegge, som selv deltok på konferansen i 1999, peker i et tilsvar til kritikken fra Kokkvold til at hans avis både i 1998 og 1999 skrev om konferansen. Selv om ingenting ble referert fra selve konferansen hevder Hegge at han selv har hatt stor nytte av bakgrunnskunnskap han har tilegnet seg på konferansen.[39][40]
  • Det norske Nobelinstituttet har måttet tåle kritikk etter at instituttets direktør og Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, deltok på konferansen i 2005. Daniel Estulin, som har skrevet flere bøker om Bilderberg–konferansene, og Fredrik S. Heffermehl, som har engasjert seg sterkt i saken til den israelske forskeren og atomvåpenaktivisten Mordechai Vanunu, påpekte at Vanunu, Hans Blix, FNs våpeninspektører i Irak, og Mohamed el-Baradei var nominert til fredsprisen det året. Estulin og Heffermehl påpekte at en fredspris til en av disse var lite ønskelig for enkelte av konferansens interessegrupper, og at det i lys av dette kunne oppstå mistanke om uheldige koblinger. Professor Ole Danbolt Mjøs, Krf-politiker og daværende leder for Nobelkomiteen, svarte på kritikken at «det er umulig å gi regler for hvilke møter vi er med på».[41][42][43]

Konspirasjonsteorier [rediger]

Bilderberg-gruppen har vært gjenstand for en rekke anklager om å drive konspiratorisk virksomhet blant verdenseliten, og konferansene er hyppig gjenganger i konspirasjonsteorier av ulike slag.[44]

  • På den første konferansen i 1954 snakket Eisenhower-medarbeideren Charles Douglas Jackson, som var sentral i arrangementet, engasjert mot den rådende McCarthyismen i USA. Han skal ha forutsagt McCarthys fall, noen måneder før dette virkelig skjedde. Denne spådomsevnen skal ha imponert europeiske møtedeltagere, og konspirasjonsteoretikere har siden festet seg ved «spådommen» som et indisium på at Bilderberg-gruppen er i stand til å påvirke begivenheter av denne typen.[1]
  • På 1950-tallet ble konferansen av europeisk venstreside mistenkt å være et initiativ tatt av USAs regjering, herunder CIA, for å undergrave sosialismen.[1] Frykten for at kommunismen skulle spre seg oppfattes av flere som en viktig årsak til at konferansene ble startet,[1] så venstresidens bekymringer var ikke helt uten rot i virkeligheten.
  • Høyresiden i USAs anklaget på sin side Bilderberg-gruppen for å utgjøre en europeisk sosialistisk konspirasjon for å svekke USAs konstitusjonelle oppbygging.[1] I tiden etter Franklin D. Roosevelt og hans New Deal–program eksisterte det en utbredt tro på den amerikanske høyresiden om at kommunistene hadde infiltrert Washington, og at disse, i samarbeid med sterke jødiske pengeinteresser, søkte å opprette en sentralisert stat med sterk kontroll over borgerne, i strid med hva mange oppfattet som det amerikanske idealet.[45] Senere har denne retningen av konspirasjonsteorien utviklet seg til en forståelse av at Bilderberg-gruppen er et sentralt ledd i en verdensomspennende plan for maktovertakelse innenfor rammene av en såkalt «ny verdensorden» («New World Order»).[1]
  • Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg har i bøkene Makten bak makten og SOV, mitt lille Norge hevdet at Norges politikere, fra SV til Frp, planmessig og over tid har avskaffet Norges nasjonale selvbestemmelsesrett, og har overlatt denne til overnasjonale organer som hverken velges demokratisk eller er underlagt demokratisk kontroll. Ertresvåg understreker at han ikke betrakter Bilderberg-konferansene som åsted for den internasjonale konspirasjonen han mener å se, men mer som rekrutteringsgrunn for denne.[36][46]
  • Noen, ikke navngitte, kritikere av Bilderberg mener at de første oppfordringene om et amerikansk angrep på Irak ble fremmet på Bilderberg-møtet i 2002.[2][3]
  • Under krigene på Balkan var det en utbredt tro blant serbere om at NATOs krigføring var direkte motivert av behovet for kontroll over oljerørledningene som går gjennom landet, og at avgjørelsen om krigen var tatt av Bilderberg-gruppen.[14][2]

Se også [rediger]

Eksterne lenker [rediger]

Fotnoter [rediger]

  1. ^ Originalsitat: «a rosy glow of Americano-European friendship and cooperation» Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.

Referanser [rediger]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Hugh Wilford (2003): «CIA plot, socialist conspiracy, or new world order? The origins of the Bilderberg group, 1952–55» (Engelsk) – Diplomacy & Statecraft, bind 14, nr. 3, s. 70-82. «The aim of this study is not to explore the conspiracy theories that have attached themselves to Bilderberg qua conspiracy theories [...] Rather it is to use newly awailable archival evidence - chiefly the C.D. Jackson Papers at the Eisenhower Library in Abilene, Kansas, and the Hugh Gaitskell Papers at University College, London - to document the groups orgins.»
  2. ^ a b c d e f g The Nation: Conspiracy Theorists Unite; A Secret Conference Thought to Rule the World (Engelsk). New York Times (11. juli 2004). Besøkt 19. april 2009.
  3. ^ a b c d e f g Lars Backe Madsen (24. mai 2003): «Maktens innerste sirkel» – Dagens Næringsliv, s. 25-31. Papirutgaven, morgen
  4. ^ Hatch, Alden (1962). «The Hôtel de Bilderberg». H.R.H. Prince Bernhard of the Netherlands: An authorized biography. London: Harrap. OCLC 2359663. «The idea was to get two people from each country who would give the conservative and liberal slant» 
  5. ^ a b c Rockefeller, David (2002). Memoirs. New York: Random House. s. 412. ISBN 9780679405887. 
  6. ^ Thompson, Peter (1980). «Bilderberg and the West». I: Sklar, Holly. Trilateralism: The Trilateral Commission and Elite Planning for World Management. South End Press. s. 158. ISBN 0-89608-103-6. http://books.google.com/books?id=IaKm2H-7FQoC. 
  7. ^ a b c d e f g «Inside the secretive Bilderberg Group», BBC News, 29 September 2005. Besøkt 5 August 2008
  8. ^ Who's Who. 1999. 
  9. ^ a b «Twenty-fifth Bilderberg meeting held in St joseph MO», Facts on File World News Digest, 14 May 1977.
  10. ^ a b c Governance (2013). Besøkt 7 Feb 2013.
  11. ^ Thompson, Peter (1980). «Bilderberg and the West». I: Sklar, Holly. Trilateralism: The Trilateral Commission and Elite Planning for World Management. Boston MA: South End Press. ss. 172, 178–180, 182. ISBN 9780896081031. http://books.google.com/books?id=IaKm2H-7FQoC. 
  12. ^ Moorehead, Caroline. «An exclusive club, perhaps without power, but certainly with influence: The Bilderberg group», The Times, 18 April 1977.
  13. ^ «Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse», Aftenposten, 11. 6. 2008.
  14. ^ a b c d e f Bilderberg strikes again (Engelsk). Asia Times Online (18. august 2007). Besøkt 15. april 2009.
  15. ^ Ryan Devereaux (2. juni 2012). Tea Party and Occupy activists rub shoulders at Bilderberg protest (Engelsk). The Guardian, nettutgaven. Besøkt 4. juni 2012.
  16. ^ bilderberger.org Meeting 2011
  17. ^ bilderberger.org Meeting 2010
  18. ^ bilderberger.org Meeting 2009
  19. ^ Bilderberg Announces 2008 Conference. businesswire.com. BusinessWire (2008). Besøkt 7 June 2008.
  20. ^ Balkenende to Meet Bush in Washington. nisnews.nl. NIS News Bulletin (2008). Besøkt 25 May 2008.
  21. ^ What was discussed at Bilderberg?, Turkish Daily News, 5 June 2007. Retrieved 18 August 2007.
  22. ^ Panetta, Alexander. «Secretive Bilderbergers meet», www.thestar.com, Toronto Star Newspapers Limited. Besøkt 12 June 2006
  23. ^ a b Anders Nordstoga (11. juni 2008). Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse. Aftenposten, nettutgaven. Besøkt 31. oktober 2011.
  24. ^ Even Landre (18. juni 2006). Siv Jensen inn i hemmelig maktelite. NA24. Besøkt 31. oktober 2011.
  25. ^ http://publicintelligence.net/1981-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  26. ^ http://publicintelligence.net/1982-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  27. ^ http://publicintelligence.net/1998-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  28. ^ http://publicintelligence.net/1999-bilderberg-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  29. ^ Hidden agenda. The Big Issue (1999). Besøkt 8 apr 2013.
  30. ^ Charlie Skelton's Bilderberg files - arkiv
  31. ^ bilderbergmeetings.org: Bilderberg Meetings, hentet 31. oktober 2011
  32. ^ Charlie Skelton (11. juni 2010). Bilderberg: sinister with a smile (Engelsk). The Guardian. Besøkt 26. oktober 2011.
  33. ^ WorldCat.
  34. ^ Bodil Sundbye: «Myklebust på hemmelig møte», VG, 3. 6. 2007.
  35. ^ Svein Egil Omdal (14. juni 2008): «Hva gjorde Kristin Clemet i Virginia» – Stavanger Aftenblad (og flere andre aviser), s. 3. Papirutgaven
  36. ^ a b Per Aslak Ertresvåg (2008). Sov, mitt lille Norge. Koloritt forlag, Oslo. ISBN 978-82-92395-67-7.
  37. ^ Svein Egil Omdal (31. mai 2003): «Tause redaktører på maktens fang» – Adresseavisen, s. 28.
  38. ^ Lars Backe Madsen (27. mai 2003): «Deltar gjerne igjen» – Dagens Næringsliv, s. 46.
  39. ^ Per Egil Hegge (16. juni 2008): «Det skumle Bilderberg» – Adresseavisen og Bergens Tidende. Papirutgaven
  40. ^ aftenposten.no, 30. mai 2003: Rapport fra en mektig mann
  41. ^ Fredrik S. Heffermehl (2005). Vanunu - hans kamp og kampen for han. Aschehoug, Oslo (bokmål). ISBN 82-03-23276-0 [ISBN10: 8203232760 ISBN13: 9788203232763].
  42. ^ Fredrik S. Heffermehl (7. oktober 2005): «Nobelkomiteen pleier dårlig selskap» – Nordlys, s. 3.
  43. ^ Fredrik S. Heffermehl (4. november 2005): «Nobelkomiteen unnviker» – Nordlys, s. 52.
  44. ^ Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Oslo: Aschehoug, 2007.
  45. ^ Stephen Earl Bennett: «Modes of Resolution of a "Belief Dilemma" in the Ideology of the John Birch Society», Journal of Politics, bd. 33, nr. 3, 1971
  46. ^ Morten Fyhn: «Tror elite vil ha et totalitært Norge - Sterk påstand i ny bok», Aftenposten, 18. 10. 2008.
  47. ^ «Japan–U.S. Relations—Past, Present and Future», The Daily Yomiuri, 8 December 1991. «Rockefeller: The idea (of creating the Trilateral Commission) was incorporated in a speech that I made in the spring of 1972 for the benefit of some industrial forums that the Chase held in different cities around Europe,... Then Zbig (Zbig Brzezinski) and I both attended a meeting of the Bilderberg Group ... and was shot down in flames. There was very little enthusiasm for the idea. I think they felt that they had a very congenial group, and they didn't want to have it interfered with by another element that would—I don't know what they thought, but in any case, they were not in favor.»
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Aubourg» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bilderberg-gruppen&oldid=12366044»