Bilderberg-gruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den første konferansen ble holdt i 1954 på Hotel de Bilderberg i Nederland som ble konferansens navn. Konferansen holdes i et nytt land hvert år.
Kart over land etter antall politikere som har deltatt på Bilderberg. (1954-2008)

Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg, er en årlig lukket tre-dagers konferanse med rundt 150 inviterte deltakere fra den vestlige eliten innen privat næringsliv, politikk, media og akademia. Formålet er å bygge kontaktnettverk[1] og diskutere internasjonal politikk.

Deltakerne kan fritt bruke informasjonen fra konferansen, men ikke sitere den.[2] Deltakelsen av nøkkelpersoner fra mange store mediehus gjør at konferansen har lite medieomtale og et omdømme for å være hemmelig.[trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

Prins Bernhard av Nederland kunne med sin innflytelse og internasjonale nettverk samle høytstående deltakere til den første konferansen.

Den opprinnelige konferansen ble holdt på Hotel de Bilderberg i Oosterbeek, Nederland den 29. til 31. mai 1954. Det var flere initativtakere, bl.a. den polske eksilpolitikeren Joseph Retinger. Formålet var å knytte tettere bånd mellom USA og Europa i en tid da det var bekymringer for økende splittelse, med økende anti-amerikanisme, trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land og tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA. Retinger (en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser) kontaktet Prins Bernhard av Nederland som gikk med på å fremme ideen, sammen med tidligere belgiske statsminister Paul Van Zeeland, og lederen av nederlandske Unilever, Paul Rijkens. Bernhard i sin tur kontaktet Walter Bedell Smith, sjef for CIA, som spurte Eisenhowers rådgiver Charles Douglas Jackson om å håndtere forslaget. Gjestelisten skulle ha to deltakere fra hver nasjon, en for å representerere konservative og en for å representerer liberale synspunkter.[3] Femti delegater fra 11 land i Vest-Europa deltok på den første konferansen, sammen med 11 amerikanere.[4]

Ifølge forfatter Hugh Wilford bestod den amerikanske delegasjonen av 20 representanter. Blant disse var Charles Douglas Jackson (fra president Eisenhowers stab, og en av initiativtakerne til konferansen), Irwing Brown (europarepresentant for American Federation of Labor (AFL), den eldste paraplyorganisasjonen for amerikanske fagforeninger, Paul Nitze (George Kennans etterfølger og forfatter av forsvarsdokumentet NSC-68) og John Coleman, som sammen med belgiske Paul van Zeeland var viseformann for konferansen.[5]

Prins Bernhards biograf skrev om møtet at det muligvis var den mest uvanlige internasjonale konferansen som hadde blitt holdt til da. Deltakerne bestod av statsministre, utenriksministre, partiledere, ledere for store banker og industriselskaper, akademikere og ledere for internasjonale organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskap, men på konferansen opptrådte alle disse uten titler.[trenger referanse]

Møtets suksess fikk arrangørene til å arrangere en årlig konferanse. En permanent styringsgruppe ble etablert med Retinger som permanent sekretær. I tillegg til å arrangere konferansen opprettholdt styringsgruppen også et register over deltakerene med navn og kontaktinformasjon, med sikte på å skape et uformelt nettverk av personer som kan kalle på hverandre i en privat kapasitet.[trenger referanse] De neste tre årene ble konferansen holdt i Frankrike, Tyskland og Danmark. I 1957 ble den første amerikanske konferansen holdt på St. Simons Island, Georgia, med $ 30 000 fra Ford Foundation. Stiftelsen leverte ytterligere finansiering for konferansene i 1959 og 1963.

Ifølge forfatter Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men at kontrollen over initiativet allerede i 1955 hadde blitt overtatt av deltakere fra USA. Wilford skriver også at i starten hadde konferansen en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro-amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti-doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell (senere ble leder for Labour) og hans samarbeidspartnere, som allerede lang tid før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser og derfor var komfortabel med situasjonen på Bilderberg-konferansene.

Rolle[rediger | rediger kilde]

I et essay fra 1980 kalt The Bilderberg and the West argumenterer forsker Peter Thompson at Bilderberggruppen er en møteplass for toppledere fra verdens ledende multinasjonale selskaper og politiske toppfigurer for å i fellesskap vurdere de umiddelbare og langsiktige problemer den vestlige verden står overfor. Ifølge Thompson er Bilderberg i seg selv ikke et utøvende organ, men når deltakerne oppnår en form for enighet om hva som skal gjøres har de til rådighet mektige transnasjonale og nasjonale virkemidler. At konsensus ikke alltid oppnås, avslutter han, reflekterer styrken til konkurrerende motkrefter utenfor den kapitalistiske herskerklassen og i den.[6]

Organisering[rediger | rediger kilde]

Henri de Castries, fransk adelsmann og konsernsjef i AXA. Leder av Bilderbergs styringskomité siden 2012

Konferansen koordineres av en styringskomité på 34 personer med medlemmer fra hvert av de vestlige landene som er representert ved konferansen. I tillegg er det en rådgivende gruppe.[7]

En pressemelding i 2008 fra 'American Friends of Bilderberg' uttalte at «Bilderbergs eneste aktivitet er den årlige konferansen. På møtene foreslås ingen vedtak, ingen stemmer tas, og ingen politiske uttalelser utstedes» og bemerket at navnene på deltakerne var tilgjengelig for pressen.[8] Bilderberg-gruppens uoffisielle hovedkvarter er Universitetet i Leiden i Nederland.[9]

Ledere av styringskommiteen[rediger | rediger kilde]

Finansiering[rediger | rediger kilde]

Utgiftene til å opprettholde det lille sekretariatet til Bilderbergmøtene dekkes helt av private abonnement. Kostnadene for årsmøtet er ansvaret til styringsgruppens medlem(er) i vertslandet,[7] og dekkes av firmaer i vertslandene.[11]

Det offentlige dekker det meste av kostnadene for sikkerhetsoppbudet. I 2013 da konferansen ble holdt i Storbritannia kjørte politiet «Operation Discuss» i atten måneder før starten av konferansen.[12] Kostnaden for politiarbeidet ble etter konferansen avslørt å ha vært i regionen 1,3 millioner britiske pund (ca 12 millioner norske kroner). En halv million pund ble tilbudt til politiet av Bilderberg-gruppen for å ikke overanstrenge politibudsjettet.[13]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Sentralbanksjef Ben Bernanke fra Federal Reserve forlater Bilderberg 2008. Deltakerne holder en lav profil.
Svein Richard Brandtzæg, Bilderbergs norske ansikt siden 2012

De som har deltatt omtales ofte som «Bilderbergere». De fleste deltar kun én gang og inkluderer mange med innflytelsesrike offentlige verv. Medlemmer av styringskomiteen (som lager invitasjonslisten) deltar hvert år og kommer hovedsakelig fra det private næringsliv. De senere år typisk en fra hvert land som har deltakere, men elleve fra USA.[7]

Medlemskapet er i stor grad trukket fra vest-europeiske og nordamerikanske land.[14] I en artikkel fra 1977 kritisk til Bilderberg-gruppens medlemskap, siterer journalist Caroline Moorehead et ikke navngitt medlem av gruppen: «Ingen invitasjoner går ut til representanter fra utviklingslandene. Ellers ville vi blitt et mini-FN» og en annen: «vi leter etter likesinnede mennesker og kompatible mennesker. Det ville være verre å ha en klubb av dumskaller». I artikkelen karakteriserer Moorehead gruppen som "politisk sterkt partisk mot moderat konservativisme og store bedrifter" og hevder at "ytterste venstre er representert ved spredde innslag av sentrale sosialdemokrater".[15]

Deltakerlistene har mange navn på personer som kort tid senere fikk politiske lederposisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton som deltok to år før han vant presidentvalget i USA.[5][16] Ifølge en BBC-artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU-kommisjonen deltatt på Bilderberg-konferanser før de ble valgt.[17] Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.[17][5][11][18]

Politikere og andre i offentlige verv understreker at de deltar som privatpersoner, ikke som offentlige representanter. Forskjellen er om reisen og oppholdet er betalt for privat eller av det offentlige.

I 2013 ble det rapportert at en kilde involvert i planleggingen for gruppens møte det året innrømmet at personer som ikke står i de offentlig utstedte detakerlistene noen ganger kan møte opp «bare for dagen».[19]

Den mest sentrale Bilderbergeren er David Rockefeller (USA) som har vært med på nesten alle konferansene siden begynnelsen og er rådgiver til styringskomiteen.[7]

Norge[rediger | rediger kilde]

I starten og frem til 2002 var norske medlemmer av styringskomiteen (med ett unntak) skipsredere, men de to siste var/er konsernsjefer i Norsk Hydro.[trenger referanse] Den nåværende og de tre forrige konsernsjefene i Norsk Hydro har alle deltatt.[trenger referanse] Fra det norske statsapparatet har det deltatt flere partiledere med gode utsikter til å bli statsminister, hvorav mange kort tid etter ble det, inklusive nåværende statsminister Erna Solberg og forrige statsminister Jens Stoltenberg.[trenger referanse] Andre særtrekk er forsvarsministere, sentralbanksjefer, forkjempere for Europeisk integrasjon og den nåværende og forrige kronprinsen.[trenger referanse] Fra media er Aftenposten/Schibstedgruppen representert, og fra akademia Universitetet i Oslo.[trenger referanse]

Den sentrale personen fra Norge i Bilderbergsammenheng er i øyeblikket Svein Richard Brandtzæg (konsernsjef i Norsk Hydro) som sitter i Bilderbergs styringskomite.[7]

Nylige møter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Bilderbergmøter

Konferansen har blitt holdt i Norge kun én gang, 14.–16. mai 1982 på Rica Park Hotel i Sandefjord. Dette er også eneste gang en sittende norsk statsminister (Kåre Willoch) har deltatt.

Presse[rediger | rediger kilde]

Hvert år deltar mellom ti og tyve redaktører og journalister fra tidsskrift som New York Times og Wall Street Journal, men med referatforbud.[26]. Møtene holdes under Chatham House-regelen som sier at informasjonen som kommer frem fritt kan brukes av deltakerne, men at ingen utsagn skal tillegges navngitte personer.[2] Financial Times journalist Martin Wolf, som har vært invitert flere ganger i en ikke-rapporterende rolle, har sagt om bilderberg-konferansen at «diskresjon, fremfor hemmelighold, er nøkkelen til et slikt møte».[27]

Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet sa følgende om konferansen til Dagens Næringsliv:

Sitat Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.[26] Sitat

Følgende aviser, tidsskrift og mediakonsern er noen hvor eiere, redaktører eller andre sentrale personer har deltatt og dermed lovet å ikke referere konferansen. Gjengangerne er typisk engelskspråklige tidsskrift med internasjonal distribusjon, men også enkelte andre nasjonale aviser er hyppig representert på konferansen.

Engelskspråklige aviser/tidsskrift: The Washington Post, The New York Times, Time, The Economist, Financial Times, Newsweek, Wall Street Journal, Daily Telegraph.

Andre aviser/tidsskrift: Die Zeit (Tyskland), Le Figaro (Frankrike), Les Échos (Frankrike), La Stampa (Italia), Corriere della Sera (Italia), La Repubblica (Italia), El Pais (Spania), Jerusalem Post (Israel), Politiken (Danmark), Jyllands-Posten (Danmark).

Nyhetsbyråer: Reuters (Storbritannia, selger nyheter til aviser og tv-stasjoner over hele verden).

Mediekonserner: Telegraph Media Group (Storbritannia), PRISA (Spania), Ringier (Sveits), Hollinger Inc (Canada, nedlagt).

The Economist står i en særstilling i at det hvert år siden 1998 har blitt invitert to journalister derfra som «rapporteurs» for å skrive møtereferatene. The Economist er et ukentlige nyhetsmagasin som selges over hele verden og skriver om politiske og økonomiske globalt relevante saker fra hele verden. Artiklene oppgir ikke navn på skribentene og avslutter ofte med en oppfordring om hva som bør være veien videre.

Siden 1983 har journalisten Jim Tucker fra American Free Press gjennom kilder som deltakere, hotellansatte og søppelavfall fra konferansene publisert gjestelister og agendaer.[26]

I 1999 publiserte den britiske ukeavisen The Big Issue det de hevdet var det lekkede referatet fra konferansen.[28]

I 2009 fikk konferansen omfattende omtale i nettutgaven av den engelskspråklige avisen The Guardian med artikkelserien «Charlie Skelton's Bilderberg files». Skelton har vært tilstede utenfor konferansen og fortsatt artikkelserien hvert år siden.[29]

I 2010 noen få dager før konferansen ble det lagt ut en offisiell hjemmeside for Bilderberg-gruppen.[30][31]

Norge[rediger | rediger kilde]

Minst fire norske avisredaktører og direktører har deltatt på Bildergerg-konferansen:

Omtale[rediger | rediger kilde]

Forsvarere[rediger | rediger kilde]

Bilderberg-gruppens egen pressemelding for 2002 sier Bilderberg- ikke har andre aktiviteter enn en årlig konferanse. På møtene blir ingen resolusjoner foreslått, ingen avstemninger blir gjort, og ingen uttalelser gitt.[Bilderberg er kun] et lite og fleksibelt uformelt og uoffisielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes.[18] Denne fremstillingen stemmer sammen med den beskrivelsen mange møtedeltakere har gitt.[11]

  • Etienne Davignon, tidligere visepresident for EU-kommisjonen og styreleder for Bilderberg-konferansene, har understreket at de «ikke er et kapitalistisk komplott for å styre verden».[18] Han hevder at konferansene automatisk vil samle internasjonalister – mennesker som støtter arbeidet til WTO, transatlantisk samarbeid og europeisk integrasjon.[17]
  • Thierry de Montbrial, direktør for det franske Institute of International Relations og deltaker i mer enn tredve år kaller konferansen for en «klubb».[18]
  • Professor Kees van der Pijl har argumentert at møtene spiller en uformell men essensiell rolle i verdenspolitikken. Han hevder at «det trengs steder hvor disse menneskene kan tenke over hoved-utfordringene som ligger foran dem, koordinere retning for politikken, og finne ut hvor der kan oppnås konsensus.»[17]
  • Will Hutton, økonomisk analytiker, tidligere avisredaktør og Bilderbergmedlem hevder deltakerne får anledning til direkte å influere internasjonal konsensus (common sense), en konsensus som først og fremst favoriserer internasjonal frihandel.[17]

Kritikere[rediger | rediger kilde]

Kritikere av konferansen som det britiske parlamentsmedlemmet Micheal Meacher hevder at det, på tross av at det ikke tas formelle avgjørelser på møtene, legges et grunnlag for en konsensus blant politiske, industrielle og finansielle eliter, og at dette former den globale agendaen.[11][36] Konferansene har alltid vært lukkede og deltakerlisten har normalt ikke blitt offentliggjort. Dette, kombinert med gjestelisten av fremtredende politikere og næringslivsfolk, har ledet til kritikk for manglende transparens. Det har blitt påpekt at potensialet er stort for at gruppen fatter beslutninger uten offentlighetens innsyn og uten demokratisk kontroll.[37]

  • Pressen har møtt kritikk i forbindelse med konferansene. Ledere for store redaksjoner og mediehus er regelmessig gjester. Kritikere mener imidlertid at de aktuelle publikasjonene sjelden nevner konferansene, og at kritikken mot konferansene blir bagatellisert når de eventuelt nevnes.[26][18][38][39][40]
  • Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har uttalt seg svært kritisk til pressefolk som deltar på konferansene. Han mener pressen ved å delta og samtidig akseptere forbudet mot å rapportere fra konferansen, bidrar til å underminere demokratiet.[41] Aftenpostens journalist Per Egil Hegge, som selv deltok på konferansen i 1999, peker i et tilsvar til kritikken fra Kokkvold til at hans avis både i 1998 og 1999 skrev om konferansen. Selv om ingenting ble referert fra selve konferansen hevder Hegge at han selv har hatt stor nytte av bakgrunnskunnskap han har tilegnet seg på konferansen.[42][43]
  • Det norske Nobelinstituttet har måttet tåle kritikk etter at instituttets direktør og Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, deltok på konferansen i 2005. Daniel Estulin, som har skrevet flere bøker om Bilderberg–konferansene, og Fredrik S. Heffermehl, som har engasjert seg sterkt i saken til den israelske forskeren og atomvåpenaktivisten Mordechai Vanunu, påpekte at Vanunu, Hans Blix, FNs våpeninspektører i Irak, og Mohamed el-Baradei var nominert til fredsprisen det året. Estulin og Heffermehl påpekte at en fredspris til en av disse var lite ønskelig for enkelte av konferansens interessegrupper, og at det i lys av dette kunne oppstå mistanke om uheldige koblinger. Professor Ole Danbolt Mjøs, Krf-politiker og daværende leder for Nobelkomiteen, svarte på kritikken at «det er umulig å gi regler for hvilke møter vi er med på».[44][45][46]

Konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Bilderberg-gruppen har vært gjenstand for en rekke anklager om å drive konspiratorisk virksomhet blant verdenseliten, og konferansene er hyppig gjenganger i konspirasjonsteorier av ulike slag.[47]

  • På den første konferansen i 1954 snakket Eisenhower-medarbeideren Charles Douglas Jackson, som var sentral i arrangementet, engasjert mot den rådende McCarthyismen i USA. Han skal ha forutsagt McCarthys fall, noen måneder før dette virkelig skjedde. Denne spådomsevnen skal ha imponert europeiske møtedeltagere, og konspirasjonsteoretikere har siden festet seg ved «spådommen» som et indisium på at Bilderberg-gruppen er i stand til å påvirke begivenheter av denne typen.[5]
  • På 1950-tallet ble konferansen av europeisk venstreside mistenkt å være et initiativ tatt av USAs regjering, herunder CIA, for å undergrave sosialismen.[5] Frykten for at kommunismen skulle spre seg oppfattes av flere som en viktig årsak til at konferansene ble startet,[5] så venstresidens bekymringer var ikke helt uten rot i virkeligheten.
  • Høyresiden i USAs anklaget på sin side Bilderberg-gruppen for å utgjøre en europeisk sosialistisk konspirasjon for å svekke USAs konstitusjonelle oppbygging.[5] I tiden etter Franklin D. Roosevelt og hans New Deal–program eksisterte det en utbredt tro på den amerikanske høyresiden om at kommunistene hadde infiltrert Washington, og at disse, i samarbeid med sterke jødiske pengeinteresser, søkte å opprette en sentralisert stat med sterk kontroll over borgerne, i strid med hva mange oppfattet som det amerikanske idealet.[48] Senere har denne retningen av konspirasjonsteorien utviklet seg til en forståelse av at Bilderberg-gruppen er et sentralt ledd i en verdensomspennende plan for maktovertakelse innenfor rammene av en såkalt «ny verdensorden» («New World Order»).[5]
  • Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg har i bøkene Makten bak makten og SOV, mitt lille Norge hevdet at Norges politikere, fra SV til Frp, planmessig og over tid har avskaffet Norges nasjonale selvbestemmelsesrett, og har overlatt denne til overnasjonale organer som hverken velges demokratisk eller er underlagt demokratisk kontroll. Ertresvåg understreker at han ikke betrakter Bilderberg-konferansene som åsted for den internasjonale konspirasjonen han mener å se, men mer som rekrutteringsgrunn for denne.[39][49]
  • Noen, ikke navngitte, kritikere av Bilderberg mener at de første oppfordringene om et amerikansk angrep på Irak ble fremmet på Bilderberg-møtet i 2002.[11][26]
  • Under krigene på Balkan var det en utbredt tro blant serbere om at NATOs krigføring var direkte motivert av behovet for kontroll over oljerørledningene som går gjennom landet, og at avgjørelsen om krigen var tatt av Bilderberg-gruppen.[18][11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Maktens innerste sirkel». Dagens Næringsliv. 24. mai. s. 28. «Sitat fra Westye Høegh, skipsreder og norsk medlem av Bilderberggruppens styringskomite 1993-2001: «Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå»» 
  2. ^ a b Anders Nordstoga (11. juni 2008). «Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse». Aftenposten, nettutgaven. Besøkt 31. oktober 2011. 
  3. ^ Hatch, Alden (1962). «The Hôtel de Bilderberg». H.R.H. Prince Bernhard of the Netherlands: An authorized biography. London: Harrap. OCLC 2359663. «The idea was to get two people from each country who would give the conservative and liberal slant» 
  4. ^ Rockefeller, David (2002). Memoirs. New York: Random House. s. 412. ISBN 9780679405887. 
  5. ^ a b c d e f g h Hugh Wilford (2003). «CIA plot, socialist conspiracy, or new world order? The origins of the Bilderberg group, 1952–55». Diplomacy & Statecraft (engelsk), 14 (3), s. 70-82. doi:10.1080/09592290312331295576.  «The aim of this study is not to explore the conspiracy theories that have attached themselves to Bilderberg qua conspiracy theories [...] Rather it is to use newly awailable archival evidence - chiefly the C.D. Jackson Papers at the Eisenhower Library in Abilene, Kansas, and the Hugh Gaitskell Papers at University College, London - to document the groups orgins.»
  6. ^ Thompson, Peter (1980). «Bilderberg and the West». I Sklar, Holly. Trilateralism: The Trilateral Commission and Elite Planning for World Management. South End Press. s. 158. ISBN 0-89608-103-6. 
  7. ^ a b c d e «Governance». 2013. Besøkt 7. februar 2013. 
  8. ^ a b «Bilderberg Announces 2008 Conference». businesswire.com. BusinessWire. 2008. Besøkt 7. juni 2008. 
  9. ^ Marcus Klöckner (17. mai 2009). «Bilderberg meetings remain a mystery». Stars and Stripes. 
  10. ^ «Twenty-fifth Bilderberg meeting held in St joseph MO». Facts on File World News Digest. 14. mai 1977. 
  11. ^ a b c d e f «The Nation: Conspiracy Theorists Unite; A Secret Conference Thought to Rule the World» (engelsk). New York Times. 11. juli 2004. Besøkt 19. april 2009. 
  12. ^ Charlie Skelton. «Bilderberg 2013: welcome to 1984». The Guardan. Besøkt 5. juni 2013. 
  13. ^ «Bilderberg conference: £1.3m spent on police costs». BBCNws Online. Besøkt 17. juni 2013. 
  14. ^ Thompson, Peter (1980). «Bilderberg and the West». I Sklar, Holly. Trilateralism: The Trilateral Commission and Elite Planning for World Management. Boston MA: South End Press. s. 172, 178–180, 182. ISBN 9780896081031. 
  15. ^ Moorehead, Caroline (18. april 1977). «An exclusive club, perhaps without power, but certainly with influence: The Bilderberg group». The Times (London). 
  16. ^ «Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse», Aftenposten, 11. 6. 2008.
  17. ^ a b c d e «Inside the secretive Bilderberg Group». BBC News. 29. september 2005. Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 5. august 2008. 
  18. ^ a b c d e f «Bilderberg strikes again» (engelsk). Asia Times Online. 18. august 2007. Besøkt 15. april 2009. 
  19. ^ Bilderberg Group? No conspiracy, just the most influential group in the world Daily Telegraph, UK. Published 6 June 2013. Retrieved 6 June 2013.
  20. ^ Ryan Devereaux (2. juni 2012). «Tea Party and Occupy activists rub shoulders at Bilderberg protest» (engelsk). The Guardian, nettutgaven. Besøkt 4. juni 2012. 
  21. ^ bilderberger.org Meeting 2011
  22. ^ bilderberger.org Meeting 2010
  23. ^ bilderberger.org Meeting 2009
  24. ^ «Balkenende to Meet Bush in Washington». nisnews.nl. NIS News Bulletin. 2008. Besøkt 25. mai 2008. 
  25. ^ What was discussed at Bilderberg?, Turkish Daily News, 5 June 2007. Retrieved 18 August 2007.
  26. ^ a b c d e Lars Backe Madsen (24. mai 2003). «Maktens innerste sirkel». Dagens Næringsliv, s. 25-31.  Papirutgaven, morgen
  27. ^ Even Landre (18. juni 2006). «Siv Jensen inn i hemmelig maktelite». NA24. Besøkt 31. oktober 2011. 
  28. ^ «Hidden agenda». The Big Issue. 1999. Besøkt 8. april 2013. 
  29. ^ Charlie Skelton's Bilderberg files - arkiv
  30. ^ bilderbergmeetings.org: Bilderberg Meetings, hentet 31. oktober 2011
  31. ^ Charlie Skelton (11. juni 2010). «Bilderberg: sinister with a smile» (engelsk). The Guardian. Besøkt 26. oktober 2011. 
  32. ^ http://publicintelligence.net/1999-bilderberg-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  33. ^ http://publicintelligence.net/1998-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  34. ^ http://publicintelligence.net/1982-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  35. ^ http://publicintelligence.net/1981-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  36. ^ ««The week ahead: Bilderberg 2013 comes to … the Grove hotel, Watford»». guardian.co.uk. The Guardian. 2. juni 2013. Besøkt 9. juni 2013. 
  37. ^ Bodil Sundbye: «Myklebust på hemmelig møte», VG, 3. 6. 2007.
  38. ^ Svein Egil Omdal (14. juni 2008). «Hva gjorde Kristin Clemet i Virginia». Stavanger Aftenblad (og flere andre aviser), s. 3.  Papirutgaven
  39. ^ a b Per Aslak Ertresvåg (2008). Sov, mitt lille Norge. Oslo: Koloritt forlag. ISBN 978-82-92395-67-7. 
  40. ^ Svein Egil Omdal (31. mai 2003). «Tause redaktører på maktens fang». Adresseavisen, s. 28. 
  41. ^ Lars Backe Madsen (27. mai 2003). «Deltar gjerne igjen». Dagens Næringsliv, s. 46. 
  42. ^ Per Egil Hegge (16. juni 2008). «Det skumle Bilderberg». Adresseavisen og Bergens Tidende.  Papirutgaven
  43. ^ aftenposten.no, 30. mai 2003: Rapport fra en mektig mann
  44. ^ Fredrik S. Heffermehl (2005). Vanunu - hans kamp og kampen for han (Bokmål). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-23276-0.  [ISBN10: 8203232760 ISBN13: 9788203232763]
  45. ^ Fredrik S. Heffermehl (7. oktober 2005). «Nobelkomiteen pleier dårlig selskap». Nordlys, s. 3. 
  46. ^ Fredrik S. Heffermehl (4. november 2005). «Nobelkomiteen unnviker». Nordlys, s. 52. 
  47. ^ Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Oslo: Aschehoug, 2007.
  48. ^ Stephen Earl Bennett: «Modes of Resolution of a "Belief Dilemma" in the Ideology of the John Birch Society», Journal of Politics, bd. 33, nr. 3, 1971
  49. ^ Morten Fyhn: «Tror elite vil ha et totalitært Norge - Sterk påstand i ny bok», Aftenposten, 18. 10. 2008.
  50. ^ «Japan–U.S. Relations—Past, Present and Future». The Daily Yomiuri. 8. desember 1991. «Rockefeller: The idea (of creating the Trilateral Commission) was incorporated in a speech that I made in the spring of 1972 for the benefit of some industrial forums that the Chase held in different cities around Europe,... Then Zbig (Zbig Brzezinski) and I both attended a meeting of the Bilderberg Group ... and was shot down in flames. There was very little enthusiasm for the idea. I think they felt that they had a very congenial group, and they didn't want to have it interfered with by another element that would—I don't know what they thought, but in any case, they were not in favor.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]