Bilderberg-gruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.
Det har ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uken, så denne markeringen kan nå fjernes.
Hotel de Bilderberg, Oosterbeek, Nederland. Hotellet der den første konferansen ble holdt i 1954, og som har gitt konferansen dens navn.

Bilderberg-gruppen eller Bilderberg-konferansen er en årlig privat konferanse med omkring 130 personlig inviterte deltakere, utvalgt av konferansens arrangører fra den økonomiske, intellektuelle og politiske eliten, hovedsaklig fra Europa og Nord-Amerika. Konferansens deltakere har beskrevet den som et uformelt møte mellom verdens mektigste mennesker.[1]

Konferansens virksomhet koordineres av en en leder og en styringskomité bestående av to medlemmer fra hvert av landene som er representert ved konferansen.[2]

Bilderberg-konferansene foregår ikke i hemmelighet, men er likevel unndratt offentlighetens innsyn, og er omgitt av tunge sikkerhetstiltak. Møtedeltakerne instrueres om ikke å avsløre noe fra diskusjonene som finner sted under konferansen. Dette har allerede fra 1954 av, da den første konferansen ble arrangert, ført til omfattende kritikk for manglende offentlig innsyn, underbygget av at konferansene krediteres for relativt tunge politiske beslutninger, som for eksempel den europeiske integrasjonsprosessen frem mot EU, eller USAs invasjon av Irak. [1][3][4]


Innhold

[rediger] Bakgrunn

[rediger] Initiativet til de første konferansene

Nøyaktighet: Avsnittet blander sammen en fremstilling av faktiske hendelser med flere ulike (riktignok verifiserte) spekulasjoner om motivene bak initiativ og hendelser. Avsnittet ville bli bedre dersom det først gis en ikke-spekulerende framstilling av emnet, f.eks. tilsvarende en:Bilderberg_Group#Origin_and_purpose, og eventuelt deretter i et seperat avsnitt gjengir ulike teorier om bakmenn og motiver. Wilfords framstilling er, slik den gjengis punktvis her, tilsynelatende langt fra leksikalsk, og bør IMO ikke brukes som hoveddisposisjon for artikkelen/avsnittet. Se diskusjonssiden for detaljer.

I følge Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men kontrollen over initiativet hadde allerede i 1955 blitt overtatt av deltakere fra USA. Bakgrunnen for konferansen var bekymringer for økende splittelse mellom Europa og USA, med økende anti-amerikanisme og samtidig trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land, og med tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA. [3]
Joseph Retinger, en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser, hans samarbeidspartner Paul Rykens (styrelederen for nederlandske Unilever), og Prins Bernhard av Nederland skal ha vært sentrale initiativtakere til konferansen.[3] Sistnevnte ønsket også velkommen til møtene i mange år.[1]
I følge andre kilder kom konferansen i stand på initiativ av overhodet for Rockefeller–familien, David Rockefeller,[trenger referanse] som nå er øverste leder for konferansene.[1]
I en artikkel i Dagens Næringsliv hevdes det at Rockefeller og Rothschild–dynastiene har vært viktige pådrivere for møtene. Det hevdes også at Henry A. Kissinger blir omtalt som «hjernen og drivkraften» bak Bilderberg–prosjektet.[1]

Fra den europeiske venstresiden på 1950–tallet ble det hevdet at konferansen var en del av et komplott fra USA's regjering som skulle underminere sosialismen. Wilford har forsøkt å etterprøve CIAs delaktighet i etableringen av konferansene, men har ikke klart å finne direkte bevis for dette. Han påpeker likevel at konferansen hadde sitt utgangspunkt i et semi–privat hemmelig samarbeid mellom europeiske og amerikanske eliter som blant annet involverte Director of Central Intelligence (DCI) Walter Bedell Smith, og senere DCI Allen W. Dulles, og at disse var godt informert om prosessen. Han holder videre sansynligheten åpen for at reisekostnader for de amerikanske deltakerne for konferansen ble dekket av CIA, og peker på at det var presedens for å gi slik støtte gjennom hemmelige fond til amerikanske deltakere på antikommunistiske møter. [3]
Wilford påpeker også at der er sterke indisier som peker mot at MI5 var involvert i organiseringen av de første møtene. Retinger ble av den amerikanske delegasjonen betraktet som en britisk agent, og en annen av konferansens initiativtakere, Colin Gubbins, var kjent for å ha bevart sine bånd til den britiske etterretningstjenesten lenge etter annen verdenskrig. [3]

I følge Wilford hadde konferansen i starten en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro–amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti–doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell, senere ble leder for Labour, og hans samarbeidspartnere, som allerede lang tid før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser, og derfor var komfortabel med situasjonen på Bilderberg–konferansene. [3]

Wilford vektlegger også at Bilderberg–konferansenes utgangspunkt hverken kan finnes i politiske eller private interesser, og heller ikke i nasjonale eller nasjonalistiske. Skillelinjene mellom industri, finans, statlige organer, hemmelige tjenester og privatpersoner blir svært vanskelig å trekke, og konferansene forstås bedre når de ses i et transnasjonalt perspektiv. [3]

[rediger] Finansiering av konferansene

I følge Wilford ble det første møtet finansiert av Unilever. Fra 1955 overtok Ford-stiftelsen finansieringen, mens Carnegie Endowment for International Peace håndterte det praktiske rundt finansene. [3]

I et intervju med New York Times fra 2005 sa organisasjonens sekretær ved Nederland–kontoret at konferansene blir finansiert av firmaer i vertslandene.[4]

Medlemmer av EU-kommisjonen får dekket sine reiseutgifter og kostpenger av kommisjonen når de reiser på konferansene.[5]

Nøyaktighet: Opplysningen om at Eu-kommisjonens representanter får dekket sitt opphold framstår som en løsrevet opplysning, og har liten verdi dersom det ikke stilles i perspektiv av hva kommisjonen ellers dekker og ikke dekker. Se diskusjonssiden for detaljer.


[rediger] Konferansens ry som politisk talentspeider og arena for tidlig debattering av politiske hendelser

Flere politikere har deltatt på konferansene før de fikk sine viktigste posisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair, som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton, som deltok to år før han vant han presidentvalget i USA.[1][3][2][6] I følge en BBC–artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU–kommisjonen deltatt på Bilderberg–konferanser før de ble valgt.[2] Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.[1][2][3][4][5]

Bilderberg–konferansene fikk også fra starten stor betydning for internasjonal politikk. Konferansen har blitt tillagt æren for å ha fått den europeiske integrasjonsprosessen på beina igjen, etter at Europabevegelsen hadde falt sammen tidlig på 1950–tallet.[3]

I boken A Century of War: Anglo-American oil politics and the New World War beskriver F. William Engdahl hvordan en av USAs representanter på Bilderberg–konferansen i Sverige i 1973 fremla et fremtidsperspektiv hvor oljeprisen innen kort tid kunne øke med 400% på grunn av produksjonskutt fra OPEC. Deltakerne på konferansen så dette som en mulighet for å profittere, og samtidig øke den angloamerikanske økonomiske dominansen over verden, beskrevet av Henry Kissinger som å resirkulere flyten av oljedollar. Siden olje blir handlet i dollar førte prisøkningen, som kom like etter i forbindelse med oljeembargoen, til en enorm etterspørsel etter dollar. Enorme summer ble dermed tilført vestlig økonomi, og USAs handelsunderskudd ble dekket inn på bekostning av den industrielle veksten i den ikke–vestlige verden. Engdahl mener embargoen ble fremprovosert, og ser dette i sammenheng med diskusjonene på Bilderberg–møtet. [5]

[rediger] Uttalelser rundt konferansene

[rediger] Konferansenes forsvarere

Bilderberg–gruppens egen pressemelding for 2002 sier Bilderberg– ikke har andre aktiviteter enn en årlig konferanse. På møtene blir ingen resolusjoner foreslått, ingen avstemninger blir gjort, og ingen uttalelser gitt.[Bilderberg er kun] et lite og fleksibelt uformelt og uoffisielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes. [5] Denne fremstillingen stemmer sammen med den beskrivelsen mange møtedeltakere har gitt.[4]
Etienne Davignon, tidligere visepresident for EU–kommisjonen og styreleder for Bilderberg–konferansene, har understreket at de «ikke er et kapitalistisk komplott for å styre verden».[5] Han hevder at konferansene automatisk vil samle internasjonalister – mennesker som støtter arbeidet til WTO, transatlantisk samarbeid og europeisk integrasjon. [2]
Thierry de Montbrial, direktør for det franske Institute of International Relations og Bilderberg–medlem i mer enn tredve år kaller konferansen for en «klubb».[5]

Til møtenes fordel har Professor Kees van der Pijl argumentert at møtene spiller en uformell men essensiell rolle i verdenspolitikken. Han hevder at «det trengs steder hvor disse menneskene kan tenke over hoved–utfordringene som ligger foran dem, koordinere retning for politikken, og finne ut hvor der kan oppnås konsensus.» [2]

Will Hutton, økonomisk analytiker, tidligere avisredaktør og Bilderber–medlem hevder deltakerne får anledning til direkte å influere internasjonal konsensus (common sense), en konsensus som først og fremst favoriserer internasjonal frihandel. [2]

[rediger] Kritikk

Kritikere av konferansen hevder at det, på tross av at det ikke tas formelle avgjørelser på møtene, legges et grunnlag for en konsensus blant politiske, industrielle og finansielle eliter, og at dette utformer den globale agendaen. [4]

Konferansene har alltid vært lukkede og deltakerlisten har normalt ikke blitt offentliggjort. Dette, kombinert med gjestelisten av fremtredende politikere og næringslivsfolk, har ledet til kritikk for manglende transparens. Det har blitt påpekt at potensialet er stort for at gruppen fatter beslutninger uten offentlighetens innsyn og uten demokratisk kontroll.[7]

Pressen selv har også møtt kritikk i forbindelse med konferansene. Ledere for store redaksjoner og mediehus er regelmessig gjester. Kritikere mener imidlertid at de aktuelle publikasjonene sjelden nevner konferansene, og at kritikken mot konferansene blir bagatellisert når de eventuelt nevnes. [1][5][8][9][10][11]
Også i Norge har det blitt gitt slik kritikk. Blant andre har Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold uttalt seg svært kritisk til pressefolk som deltar på konferansene. Han mener pressen ved å delta og samtidig akseptere forbudet mot å rapportere fra konferansen, bidrar til å underminere demokratiet. [12] Aftenpostens journalist Per Egil Hegge, som selv deltok på konferansen i 1999, peker i et tilsvar til kritikken fra Kokkvold til at hans avis både i 1998 og 1999 skrev om konferansen. Selv om ingenting ble referert fra selve konferansen hevder Hegge at han selv har hatt stor nytte av bakgrunnskunnskap han har tilegnet seg på konferansen.[13][14]

Også det norske Nobelinstituttet har måttet tåle kritikk etter at instituttets direktør og Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, deltok på konferansen i 2005. Daniel Estulin, som har skrevet flere bøker om Bilderberg–konferansene, og Fredrik S. Heffermehl, som har engasjert seg sterkt i saken til den israelske forskeren og atomvåpen–aktivisten Mordechai Vanunu, påpekte at Vanunu, Hans Blix, FNs våpeninspektører i Irak, og Mohamed el-Baradei var nominert til fredsprisen det året. Estulin og Heffermehl påpekte at en fredspris til en av disse var lite ønskelig for enkelte av konferansens interessegrupper, og at det i lys av dette kunne oppstå mistanke om uheldige koblinger. Professor Ole Danbolt Mjøs, Krf–politiker og daværende leder for Nobelkomiteen, svarte på kritikken at «det er umulig å gi regler for hvilke møter vi er med på». [15][16][17]

[rediger] Konspirasjonsteorier

Bilderberg-gruppen har vært gjenstand for en rekke anklager om å drive konspiratorisk virksomhet blant verdenseliten, og konferansene er hyppig gjenganger i konspirasjonsteorier av ulike slag.[18]

  • På 1950-tallet ble konferansen av europeisk venstreside mistenkt å være et initiativ tatt av USAs regjering, herunder CIA, for å undergrave sosialismen.[3] Frykten for at kommunismen skulle spre seg oppfattes av flere som en viktig årsak til at konferansene ble startet,[3] så venstresidens bekymringer var ikke helt uten rot i virkeligheten.
  • På den første konferansen i 1954 snakket Eisenhower-medarbeideren Charles Douglas Jackson, som var sentral i arrangementet, engasjert mot den rådende McCarthyismen i USA. Han skal ha forutsagt McCarthys fall, noen måneder før dette virkelig skjedde. Denne spådomsevnen skal ha imponert europeiske møtedeltagere, og konspirasjonsteoretikere har siden festet seg ved «spådommen» som et indisium på at Bilderberg-gruppen er i stand til å påvirke begivenheter av denne typen.[3]
  • Høyresiden i USAs anklaget på sin side Bilderberg-gruppen for å utgjøre en europeisk sosialistisk konspirasjon for å svekke USAs konstitusjonelle oppbygging.[3] I tiden etter Franklin D. Roosevelt og hans New Deal–program eksisterte det en utbredt tro på den amerikanske høyresiden om at kommunistene hadde infiltrert Washington, og at disse, i samarbeid med sterke jødiske pengeinteresser, søkte å opprette en sentralisert stat med sterk kontroll over borgerne, i strid med hva mange oppfattet som det amerikanske idealet.[19]
  • Senere har denne retningen av konspirasjonsteorien utviklet seg til en forståelse av at Bilderberg-gruppen er et sentralt ledd i en verdensomspennende plan for maktovertakelse innenfor rammene av en såkalt «ny verdensorden» («New World Order»).[3]
  • Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg har i bøkene Makten bak makten og Sov, mitt lille Norge hevdet at Norges politikere, fra SV til Frp, planmessig og over tid har avskaffet Norges nasjonale selvbestemmelsesrett, og har overlatt denne til overnasjonale organer som hverken velges demokratisk eller er underlagt demokratisk kontroll. Ertresvåg understreker at han ikke betrakter Bilderberg–konferansene som åsted for den internasjonale konspirasjonen han mener å se, men mer som rekrutteringsgrunn for denne.[9][20]
  • Noen, ikke navngitte, kritikere av Bilderberg mener at de første oppfordringene om et amerikansk angrep på Irak ble fremmet på Bilderberg-møtet i 2002.[4][1]
  • Under krigene på Balkan var det en utbredt tro blant Serbere om at NATOs krigføring var direkte motivert av behovet for kontroll over oljerørledningene som går gjennom landet, og at avgjørelsen om krigen var tatt av Bilderberg–gruppen. [5][4]

[rediger] Konferansens deltakere

Utdypende artikkel: Liste over Bilderberg-konferansenes deltakere

Under følger et utdrag av konferansens deltakere. En mer utfyllende liste finnes i underartikkelen liste over Bilderberg-konferansenes deltakere.

[rediger] Norge

Kåre Willoch,[1][21][22] Gro Harlem Brundtland,[1][21][22] Jens Stoltenberg,[1][21] Siv Jensen,[21][8][23][24][25] Kristin Clemet,[1][8][6] Jens P. Heyerdahl,[1] Svein Gjedrem,[1][21] Finn Bergesen jr.,[1] Eivind Reiten,[1][21] Egil Myklebust,[1][23][21][7][6][8] John G. Bernander,[12][21][8][26] Harald Norvik,[23][21] Kåre Kristiansen,[27] Knut Vollebæk,[6][8] Jan Petersen,[1] Thorvald Stoltenberg,[1][21] Geir Lundestad,[28] Tinius Nagell-Erichsen,[1][21] Westye Høegh,[1] Niels Werring,[1][27][29] Henrik Aasarød,[27] Otto Grieg Tidemand[1][27] Arne Olav Brundtland,[29] Per Ditlev-Simonsen,[29] Nils Morten Udgaard,[12][8][14] Per Egil Hegge,[12][8][14] Kong Harald V,[1][27]

[rediger] USA

Barack Obama,[8]) Hillary Clinton,[8] George H.W. Bush,[1] George W. Bush,[1] Bill Clinton,[2][1][6][3][8] Henry A. Kissinger,[1][5][8][4] Condoleezza Rice,[8] Robert McNamara,[5] Alan Greenspan,[5] Zbigniew Brzezinski,[30][5] Paul Wolfowitz,[1][5][8] Donald Rumsfeld,[1][5] Richard Perle,[1][4][8] R. Glenn Hubbard,[1] Robert Zoellick,[1][8] Richard C. Holbrooke,[4] John Edwards,[4][4] Ralph Reed,[4] James A. Johnson,[6] George Soros,[1] Bill Gates,[30] Eric Schmidt,[8] James Wolfensohn,[1][5] Nelson Rockefeller,[5] David Rockefeller,[1][8]

[rediger] Europa

Tony Blair,[2][1][2][6][3][8] Margaret Thatcher,[1][5] Hugh Gaitskell,[3] Willy Claes,[1] Valéry Giscard d'Estaing,[5] George Robertson,[21] Helmut Kohl,[1] Walter Scheel,[31][32] Paavo Lipponen,[1] Viscount Etienne Davignon,[5][2] Peter Mandelson,[8] Anders Fogh Rasmussen,[1] Mogens Lykketoft,[1] Carl Bildt,[7] Karl Schwarzenberg,[8] Jacob Wallenberg,[1][7][8] Claes Dalback,[1] Josef Ackermann,[5] Jorma Ollila,[5][8] Jeurgen Schrempp,[5] Peter Sutherland,[5] Louis Gerstner,[1] Percy Barnevik,[1] Giovanni Agnelli,[1] Prins Bernhard av Nederland,[1][5]) Dronning Beatrix av Nederland,[1][5] Dronning Sofia av Spania,[1][8] Prins Phillippe av Belgia,[1] Prins Philip av Storbritania[5]

[rediger] Media

Jean-Louis Cbrian (Fransk mediemogul og adm. dir. PRISA, gir bla. ut El Pais),[1] Conrad M. Black (Britisk mediemogul, styreleder i Telegraph Group, og Hollinger Inc. Eier Daily Telegraph, Jerusalem Post samt mer enn hundrede andre publikasjoner i USA, Storbritania, Canada, og Israel.),[1][33] Michael Ringier (Sveitsisk mediemogul, adm. dir. Ringier AG),[1] Thomas Friedman (Redaktør, The New York Times),[1] Paul A. Gigot (Redaktør, Wall Street Journal),[1] Fareed Zakaria (Redaktør, Newsweek),[1] Alexandre Adler (Sjefredaktør, Le Figaro),[1] Nicolas Beytout (Sjefredaktør, Les Echos),[1] Matthias Nass (Redaktør, Die Zeit),[1] R. John Micklethwait (Redaktør, The Economist),[1] Martin H. Wolf (Redaktør, Financial Times),[1] Tøger Seidefaden (Sjefredaktør, Politiken),[1] Gideon Rachman (Brüssel–korrespondent, The Economist),[1] Marco Panara (Journalist, La Republica),[1] Will Hutton (Økonomisk analytiker og tidligere avisredaktør),[2] Flemming Rose (Kulturredaktør Jyllands-Posten, opphavsmann til Muhammed–karikaturene),[8]

[rediger] Konferansene, agendaer og møtereferater

I følge Dagens Næringsliv (DN) er den britiske ukeavisen The big issue den eneste avisen i historien som har fått et utdrag av noen av samtalene etter en av konferansene.[10] Flere referater fra konferansene er publisert av Bilderberg-gruppen selv, men disse er fragmentariske, og identifiserer ikke hvem som har sagt hva.[3][34]

Men anonyme kilder har med jevne mellomrom gitt videre agendaer, deltakerlister og møtereferater til pressen, bla til DN i 2003.[10]

[rediger] Referanser

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae af ag ah ai aj ak al am an ao ap aq ar as at au av aw ax ay az aæ aø aå ba bb bc bd be bf bg bh bi bj Dagens Næringsliv: Maktens innerste sirkel. 24.05.2003. (Papirutgaven, s. 26)
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Inside the secretive Bilderberg Group», BBC News, 29. 9. 2005.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Hugh Wilford (2003): «CIA plot, socialist conspiracy, or new world order? The origins of the Bilderberg group, 1952–55» (Engelsk) – Diplomacy & Statecraft, bind 14, nr. 3, s. 70-82 [«The aim of this study is not to explore the conspiracy theories that have attached themselves to Bilderberg qua conspiracy theories [...] Rather it is to use newly awailable archival evidence - chiefly the C.D. Jackson Papers at the Eisenhower Library in Abilene, Kansas, and the Hugh Gaitskell Papers at University College, London - to document the groups orgins.»].
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n The Nation: Conspiracy Theorists Unite; A Secret Conference Thought to Rule the World (Engelsk). New York Times (11. juli 2004(2004-07-11 )). Besøkt 19. april 2009(2009-04-19 ).
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa Bilderberg strikes again (Engelsk). Asia Times Online (18. august 2007(2007-08-18 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ).
  6. ^ a b c d e f g h i «Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse», Aftenposten, 11. 6. 2008.
  7. ^ a b c d e Bodil Sundbye: «Myklebust på hemmelig møte», VG, 3. 6. 2007.
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Svein Egil Omdal (14. juni 2008): «Medieblikk: Hva gjorde Kristin Clemet i Virginia» (Norsk) – Stavanger Aftenblad (og flere andre aviser), s. 3 [Papirutgaven].
  9. ^ a b Per Aslak Ertresvåg (2008) Sov, mitt lille Norge – Koloritt forlag, Oslo (norsk). ISBN 978-82-92395-67-7.
  10. ^ a b c d DN (24. mai 2003): «Dette diskuterte de» (Norsk) – Dagens Næringsliv, s. 26 [Papirutgaven, morgen].
  11. ^ Svein Egil Omdal (31. mai 2003): «Tause redaktører på maktens fang» (Norsk) – Adresseavisen, s. 28.
  12. ^ a b c d Lars Backe Madsen (27. mai 2003): «Deltar gjerne igjen» (Norsk) – Dagens Næringsliv, s. 46.
  13. ^ Per Egil Hegge (16. juni 2008): «Det skumle Bilderberg» (Norsk) – Adresseavisen og Bergens Tidende [Papirutgaven].
  14. ^ a b c aftenposten.no, 30. mai 2003: Rapport fra en mektig mann
  15. ^ Fredrik S. Heffermehl (2005) Vanunu - hans kamp og kampen for han – Aschehoug, Oslo (bokmål). ISBN 82-03-23276-0 [ISBN10: 8203232760 ISBN13: 9788203232763].
  16. ^ Fredrik S. Heffermehl (7. oktober 2005): «Nobelkomiteen pleier dårlig selskap» (Norsk) – Nordlys, s. 3.
  17. ^ Fredrik S. Heffermehl (4. november 2005): «Nobelkomiteen unnviker» (Norsk) – Nordlys, s. 52.
  18. ^ Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Oslo: Aschehoug, 2007.
  19. ^ Stephen Earl Bennett: «Modes of Resolution of a "Belief Dilemma" in the Ideology of the John Birch Society», Journal of Politics, bd. 33, nr. 3, 1971
  20. ^ Morten Fyhn: «Tror elite vil ha et totalitært Norge - Sterk påstand i ny bok», Aftenposten, 18. 10. 2008.
  21. ^ a b c d e f g h i j k l na24.no, 18. juni 2006: Inn i hemmelig maktelite
  22. ^ a b c Jan Christensen: «Verdenseliten til Sandefjord», VG, 12. 5. 1982, s. 32.
  23. ^ a b c d Red (19. juni 2006): «Siv Jensen i hemmelig maktelite» (Norsk) – Aftenposten, morgen, s. 2.
  24. ^ a b Magne Lerøe (23. juni 2006): «Siv inn i maktvarmen» (Norsk) – Ukeavisen Ledelse, s. 2.
  25. ^ Leder (20. juni 2006): «Likemenn» (Norsk) – Dagbladet, s. 3.
  26. ^ aftenbladet.no, 14. juni 2008: Hva gjorde Kristin Clemet i Virginia?
  27. ^ a b c d e Aftenposten: BILDERBERGGRUPPEN Kronprinsen til Toppmøte, og Kronprins Harald på Bilderbergmøte: Verdifull informasjon. 28.04.2004. (Papirutgaven, s. 1 og s. 10)
  28. ^ nordlys.no, 7. oktober 2005: Nobelpris pleier dårlig selskap?
  29. ^ a b c namebase.org: Spotlight: Special Report on the Bilderberg Group. September 1991.
  30. ^ a b Information: De mægtiges diskussionsklub 9. juni 2006.
  31. ^ a b Kåre Valebrokk: «Forståelse bak lukkede dører», VG, 14. 5. 1982, s. 4.
  32. ^ x (14. mai 2007): «14. mai 1982» (Norsk) – Dagbladet, s. 2.
  33. ^ Dagens Næringsliv: Citizen Black. 22.11.2003. (Papirutgaven, s. 46)
  34. ^ WorldCat.
  35. ^ High-security fences surround resort town in preparation for summit (Engelsk). Edmonton Journal (18. august 2007(2007-08-18 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ).
  36. ^ Hilaire Du Berrier (september 1991): «Lectures Francaises, Juli-August, 1991» (Fransk) – H. du B. Reports.
  37. ^ What was discussed at Bilderberg? (Engelsk). Turkish Daily News (5. juni 2007(2007-06-05 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ).
  38. ^ Bilderberg 2007 - Towards a One World Empire? (Engelsk). Nexus Magazine (August - September 2007). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ). «Volume 14, Number 5»
  39. ^ Balkenende to Meet Bush in Washington (Engelsk). NIS News Bulletin (18. august 2007(2007-08-18 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ).
  40. ^ Bilderberg Announces 2008 Conference (Engelsk). BusinessWire (15. juni 2008(2008-06-15 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ).
  41. ^ The most powerful elite will meet in Athens (Engelsk). GRReporter (23. april 2008(2008-04-23 )). Besøkt 15. april 2009(2009-04-15 ). «the club will organize its meeting in Athens between 14th and 16th of May»
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Bilderberg-gruppen»
Personlige verktøy
Opprett en bok