Fredrik S. Heffermehl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fredrik S. Heffermehl
Født 11. november 1938 (75 år)
Oslo, Norge
Yrke Jurist, forfatter og fredsaktivist

Fredrik Stang Heffermehl (født 11. november 1938 i Oslo) er en norsk jurist, forfatter og fredsaktivist som har arbeidet for fred og nedrustning gjennom en årrekke.

Heffermehl har vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå (som mottok Nobels fredspris i 1910). Han er videre ærespresident og tidligere president i Norges Fredsråd og leder av den internasjonale støttekomiteen for israeleren Mordechai Vanunu. Fra 1980 til 1982 var han den første generalsekretæren i Human-Etisk Forbund.

I 2007 tok han til orde for at Norge burde trekke seg ut av NATO. Begrunnelen var at det er USAs imperialisme og medlemskapet i NATO som fører Norge inn i kriger mot fjerne land og folk.[1]

Kritisk bok om Nobels fredspris[rediger | rediger kilde]

Den 6. oktober 2008 lanserte Heffermehl boka Nobels vilje, der han analyserer Nobels testament (1895) og påviser hva Nobel må ha tilsiktet med ordene "nationenes forbrødring", "reduksjon eller avskaffelse av stående hærer" og "avholdelse av fredskongresser". En historisk og juridisk analyse viser at Nobelkomiteen er forpliktet til å respektere at det Nobel ville var å opprette en pris for aktivt fredsarbeid, for en ny internasjonal rettsorden hvor statene trygt kunne avskaffe sine militærvesen. Heffermehl mener det skjer et misbruk av Nobelprisen. Nobelkomiteen begår en elementær misforståelse av sin oppgave etter norsk lov når den har valgt å tolke begrepet "fredspris" i stedet for å se på ordene Nobel brukte og hans spesifikke formål med prisen. Det er da ikke lenger Nobels fredspris, men Nobelkomiteens pris som utdeles.

Boken går ikke mot vår tids utvidede fredsbegrep, men påviser at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette. Mange prisvinnere skulle ikke ha fått prisen», mener forfatteren. Blant de mange som etter forfatterens mening har fått priser som strider mot loven og testamentet finner vi de siste års prisvinnere Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen, de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. I boken går han igjennom samtlige 118 fredspriser fra perioden 1901 – 2007. Frem til 1940 var 85 prosent av pristildelingene i overensstemmelse med Nobels kriterier. I årene etter krigen er det imidlertid gått nedover med respekten for testamentet, fremholder han. I denne perioden er det bare 45 prosent av prisene som får "godkjent". I de siste syv år har bare en pris vært innenfor testamentet, mener Heffermehl.

Boken kritiserer også Stortinget for å bryte norsk lov ved å overlate valget av medlemmer i Nobelkomiteen til partigruppene ut fra resultatet i siste valg. Dette er en viktig del av forklaringen på at partienes egeninteresser har fortrengt hensynet til hva Nobel ville med sin pris, fremholder Heffermehl, som i boken også hevder at utviklingen av Nobels fredssenter og den årlige Nobelkonserten har ført til en kommersialisering som har knyttet prisen nærmere til næringsinteresser enn til den typen fredsarbeid Nobel ønsket å styrke med sin fredspris. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, er kommet i en uheldig dobbeltstilling som fremste rådgiver for Nobelkomiteen når han samtidig er avhengig av å bevare giverviljen hos norske bedrifter. Dette nye kommersielle hensynet kommer på topp av et sterkt sideblikk til norske utenrikspolitiske interesser helt fra prisens første tiår.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norge og NATOs kriger. Dagbladet (16. desember 2007). Besøkt 6. oktober 2008.
  2. ^ Nobelprisen misbrukes!. Aftenposten (6. oktober 2006). Besøkt 6. oktober 2008.


Forgjenger:
 Ingen 
Generalsekretær i Human-Etisk Forbund
Etterfølger:
 Levi Fragell