George F. Kennan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra George Kennan)
Gå til: navigasjon, søk
George Frost Kennan
George Frost Kennan
Født 16. februar 1904
Milwaukee i Wisconsin
Død 17. mars 2005 (101 år)
Princeton i New Jersey
Ektefelle Annelise Kennan (f. Sørensen)
Barn Tre døtre og en sønn
Yrke Diplomat, politisk rådgiver
USAs ambassadør til Sovjetunionen
19521952
Forgjenger Alan Goodrich Kirk
Etterfølger Charles E. Bohlen
USAs ambassadør til Jugoslavia
19611963
Forgjenger Karl L. Rankin
Etterfølger Charles Burke Elbrick

George Frost Kennan (født 16. februar 1904 i Milwaukee i Wisconsin, død 17. mars 2005 i Princeton i New Jersey) var en amerikansk rådgiver, diplomat, statsviter og historiker best kjent som «containment-politikkens far» og som en nøkkelperson under fremveksten av den kalde krigen. Han skrev senere historiebøker fra relasjonene mellom Russland og vestlige makter.

På slutten av 1940-tallet inspirerte hans skriftlige verker både Trumandoktrinen og den amerikanske utenrikspolitikken om oppdemming (containment) av Sovjetunionen, noe som førte til at Kennan gikk i en livslang rolle som en ledende autoritet om den kalde krigen. Hans artikkel «The Long Telegram» fra Moskva i 1946 og den påfølgende artikkelen «The Sources of Soviet Conduct» fra 1947 argumenterte med at det sovjetiske regimet var iboende ekspansjonistisk, og at dens påvirkningskraft måtte oppdemmes i vitale og strategisk viktige områder for USA. Disse tekstene ble raskt sett på som grunnleggende tekster om den kalde krigen og gav grunnlag for Truman-administrasjonens nye anti–Sovjetpolitikk. Kennan spilte også en stor ledende rolle i utviklingen av programmer og institusjoner under den kalde krigen, hvor blant annet Marshallplanen var den mest kjente.

Like etter at Kennans doktriner hadde blitt beundret som offisiell amerikansk politikk begynte han tilsynelatende å kritisere den samme politikken han var med på å skape. Rundt sommeren 1948 var han overbevist om at situasjonen i Vest-Europa hadde forbedret seg til et punkt hvor forhandlinger med Moskva kunne begynne. Dette forslaget fra Kennan ble derimot ikke mottatt med enighet innad i Truman-administrasjonen, og hans innflytelse avtok jevnt, spesielt etter at Dean Acheson ble utnevnt til USAs utenriksminister i 1949. Ettersom den amerikanske doktrinen under den kalde krigen fikk en mer aggressiv og militaristisk tone klaget Kennan over det han kalte en feiltolkning av hans tenkning.

I 1950 forlot Kennan utenriksdepartementet og, med unntak av to korte verv som ambassadør i Moskva og i Jugoslavia, ble han en ledende realistisk kritiker av USAs utenrikspolitikk. Han fortsatte å være en ledende tenker innen internasjonale anliggender som fakultetsmedlem av Institute for Advanced Study fra 1956 og frem til sin død i en alder av 101 år i mars 2005.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Kennans tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

George Frost Kennan ble født den 16. februar 1904 i Milwaukee i Wisconsin. Han var student ved St. John's Military Academy i Delafield og dro videre til Princeton University på høsten 1921. Fordi han var utilfreds med «eliten» og atmosfæren ved skolen ble de første årene vanskelige og ensomme for den sjenerte og innadvendte Kennan, men han ble uteksaminert i 1925.[1] Han vurderte å søke jusstudier rett etter han ble uteksaminert, men fant ut at det ville bli for dyrt og valgte til slutt å søke til USAs utenrikstjeneste, eller United States Foreign Service. Kennan sto på inntakseksamenen og ett år senere gikk han inn i utenrikstjenesten som bragte han ut til Sveits, Tyskland, Estland, Latvia og Litauen.

I 1928 ble Kennan medlem av utenriksdepartementets divisjon for øst-europeiske anliggender, og i 1929 begynte han på et program med historie, politikk og russisk språk hos det orientalske instituttet ved Universitetet i Berlin. Fra denne perioden fulgte han i fotsporene til utforskeren George F. Kennan, som var hans bestefars yngre fetter, og som han i tillegg var oppkalt etter. Han hadde vært en ledene ekspert på det russiske keiserdømmet og forfatter av Siberia and the Exile System fra 1891. Samtidig som den yngre Kennan var i Berlin lærte han seg å mestre en rekke språk, som inkluderte både russisk, tysk, fransk, polsk, tsjekkisk, portugisisk og norsk.[2] I Berlin traff han også norske Annelise Sørensen som han giftet seg med og siden fikk tilsammen fire barn med.

Da USA åpnet sine diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen i 1933, rett etter valget av president Franklin D. Roosevelt, ble Kennan med som ledsager til den amerikanske ambassadøren William C. Bullitt i Moskva. På midten av 1930-tallet var Kennan regnet som en av få i kjernen blant profesjonelt trente eksperter på Russland under ambassaden, sammen med blant andre Charles E. Bohlen og Loy W. Henderson. Disse tjenestemennene hadde blitt påvirket av Robert F. Kelley, som var den rutinerte sjefen for utenriksdepartementets øst-europeiske anliggender. Deres overbevisning var at det eksisterte en liten basis for samarbeid med Sovjetunionen, selv mot potensielle motstandere.[3] På samme tid fulgte Kennan den store terroren under Stalins regime, som dypt påvirket hans syn på den interne dynamikken i det sovjetiske regimet for resten av hans liv.

Ved utbruddet av den andre verdenskrig i 1939 var Kennan tilknyttet ambassaden i Berlin. Han var internert i Tyskland i Grand Hotel Jeschke ved Bad Nauheim i om lag seks måneder etter at USA gikk inn i krigen i desember 1941.[4] Ved slutten av 1943 og 1944 var han rådgiver ved den amerikanske delegasjonen European Advisory Commission, som arbeidet med å forberede De alliertes politikk i Europa.

Kennan og den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

«The Long Telegram»[rediger | rediger kilde]

«Den røde fare»

Kennan tjenestegjorde deretter som stedfortredende sjef ved den amerikanske ambassaden i Moskva fra juli 1944 til april 1946 under W. Averell Harriman, og ved slutten av perioden sendte han et telegram til utenriksminister James Byrnes på rundt 8 000 ord med en disposisjon om en ny strategi på hvordan man skulle håndtere diplomatiske relasjoner med Sovjetunionen, som et svar på hvorfor Sovjet ikke ønsket å delta i Verdensbanken.[5] Kennan argumenterte med at «bunnen av Kremlins nevrotiske syn på verdens anliggender er den tradisjonelle og instinktive russiske forstanden av usikkerhet.» Etter den russiske revolusjonen var denne forstanden av usikkerhet blitt blandet med kommunistisk ideologi, hemmeligholdelse og konspirasjon.[6]

Kennan argumenterte videre med at den sovjetisk adferden på den internasjonale scenen hovedsakelig var avhengig av interne nødvendigheter av Josef Stalins regime, og ifølge Kennan trengte Stalin en fiendtlig verden for å kunne legitimere hans eget autokratiske styre. Han sa videre at «Stalin brukte Marxismen-leninismen som en begrunnelse for Sovjetunionens instinktive frykt for resten av verden.» Løsningen var ifølge forslaget til Kennan å styrke vestlige institusjoner slik at man kunne vise dem som usårbare ovenfor den sovjetiske utfordringen, samtidig som man ventet på det eventuelle sammenbruddet av det sovjetiske regimet.[7]

Denne meldingen fra Kennan skapte interesse hos marineministeren James Forrestal, som var en ledende talsmann blant Harry S Trumans indre sirkel for en hard tilnærming i relasjonene med Sovjet. Sovjetunionen hadde frem til dette vært en seriøs partner til de allierte etter at Adolf Hitlers invasjon østover brøt med deres tidligere forbindelser med Tyskland. Forrestal ønsket Kennan tilbake til Washington, og var siden en sterk innflytelse på hans avgjørelse med å offentliggjøre X-artikkelen.[6] Etter at Kennan returnerte til Washington fikk han i april 1946 et mindre engasjement ved krigshøgskolen, hvor han foreleste for mange innflytelsesrike personer. Siden ble han sjef for det nye planleggingsstaben (Policy Planning Staff) i utenriksdepartementet, en posisjon han holdt fra april 1947 til desember 1949. Den 12. mars 1947 var Truman i kongressen hvor han brukte Kennans advarsler fra «The Long Telegram» i en tale som en basis for hva som skulle til å bli Trumandoktrinen. Truman sa blant annet at «Min tro er at det skal være USAs politikk å støtte frie folkeslag som kjemper mot forsøk på herredømme av væpnede minoriteter eller gjennom ytre press..»[8]

Den ukjente forfatteren «X»[rediger | rediger kilde]

George F. Kennan i 1947.

I juli 1947 ble en artikkel med tittelen «The Sources of Soviet Conduct» (bakgrunnen til sovjetisk adferd) publisert i det innflytelsesrike tidsskriftet Foreign Affairs. Artikkelen ble undertegnet med pseudonymet «X» og fikk navnet X-artikkelen. Den virkelige opphavsmannen var George Kennan, mens X-artikkelen for øvrig kun var en omarbeidelse av hans «The Long Telegram». I artikkelen utviklet Kennan tankene om at Sovjetunionen ikke kunne ta unødvendige sjanser. Om de finner «uoverstigelige hindringer på sin vei så godtar de disse filosofisk og tilpasser seg til dem». Derfor foreslo Kennan at «hovedinnslaget i amerikansk politikk mot Sovjetunionen måtte være en langsiktig og tålmodig, men likevel fast og årvåken containment (oppdemming) av russiske ekspansjonstendenser. Sovjetisk trykk mot den vestlige verdens frie institusjoner er noe som kan oppdemmes gjennom et kjapt og årvåkent motangrep ved skiftende geografiske og politiske områder, som svarer på forandringer og manøvreringer innenfor Sovjetunionens politikk.»

Publiseringen av X-artikkelen ga rask opphav til en av de mest intensive debattene om den kalde krigen, og den ledene journalisten Walter Lippmann var en av dem som kritiserte artikkelen.[9] Lippmann avviste Kennans forslag om at det sovjetiske samfunnet allerede inneholdt spor som kunne føre til dens nedgang. Han mente videre at teorien var for spekulativ til at den kunne fungere som en offisiell amerikansk politikk, og sa «I estimatene til Mr. X finnes det ingen reserver for en regnfull dag. Det er ingen sikkerhetsmarginer for uflaks, dårlig ledelse, feil eller det uforutsette. Han spør oss om anta at sovjetisk makt allerede har avtatt. Han formaner oss til å tro at vår eget høyeste håp for oss selv snart vil bli realisert.»[10]

Det ble allment kjent at «X» måtte være George Kennan, og ettersom han var i en posisjon høyt oppe i utenriksdepartementet ble X-artikkelen betraktet som et offisielt dokument som uttrykte Trumanadministrasjonens nye politikk ovenfor Sovjetunionen. Kennan hadde riktignok ikke tenkt seg X-artikkelen som en omfattende oppskrift på en fremtidig utenrikspolitikk. I resten av sitt liv fortsatte Kennan å gjenta at artikkelen ikke påsto at man automatisk skulle gjøre motstand mot sovjetisk ekspansjonisme overalt hvor den fantes, men heller skille mellom direkte og indirekte interesser. Det framgikk heller ikke av artikkelen at Kennan foretrakk politiske og økonomiske metoder fremfor det militære som et middel for «containment». Kennan uttrykte at «mine tanker om containment er selvfølgelig forvrengt av dem som forsto den bare som et militært begrep; og jeg tror at det, like mye som noe annet, ledet til den 42-årige unødige, forskrekkelig dyre og forvirrede perioden av den kalde krigen.»[11]

Kennan ble intervjuet så sent som i 1996 i et TV-program om misforståelsen av X-artikkelen. Her gjentar han at han ikke trodde at russerne var en militær trussel, men at deres innsats var politisk. «De var ikke som Hitler» bemerket han. Den amerikanske regjeringens misforståelse skyldtes ifølge Kennan «av en påstand i X-artikkelen hvor jeg påstår at overalt hvor disse menneskene, siktet mot sovjetiske ledere, konfronterte oss med fiendtlighet hvor som helst i verden, ville vi gjøre alt vi kunne for å demme dem opp og ikke la dem ekspandere lengre. Jeg burde ha forklart at jeg ikke mistenkte at de ville angripe oss. Dette her var like etter krigen, og det ville ha vært absurd å anta at de skulle snu og angripe USA. Jeg trodde ikke jeg måtte behøve å forklare det, men det er åpenbart at jeg burde ha gjort det.»[12] På et personlig nivå betydde X-artikkelen plutselig berømmelse over natten for Kennan.

Innflytelse under George Marshall[rediger | rediger kilde]

Første side av Marshallplanen.

Tiden mellom april 1947 og desember 1948, da George Marshall var utenriksminister, ble den mest innflytelsesrike perioden i Kennans karriere. I mars og april 1947 deltok Marshall i konferansen for utenriksministre i Moskva. Der fikk han den oppfatning av at russerne «gjorde alt de kunne for å få et fullstendig sammenbrudd i Europa» og at de tenkte å utnytte kaoset som da rådet for å ta over makten av det vestlige delen av Europa. Den 28. april returnerte Marshall til Washington, DC og beordret Kennan allerede neste dag til å etablere en ny planleggingsgruppe, som ble kalt Policy Planning Staff. Denne gruppen fikk i oppdrag å utforme Marshallplanen, som var et økonomisk gjennoppbyggingsprogram for Europa.[13] Det var av denne typen politisk/økonomisk «containment» som Kennan kunne stå inne for.

Kennan anslo at Sovjetunionen, sammenlignet med den vestlige verden, var den klart svakere parten og ikke skulle våge å starte en ny verdenskrig. Men med tanke på at de Moskvastyrte kommunistpartiene i Vest-Europa hadde en stor folkelig støtte mente Kennan at Sovjet var kapable til å ekspandere inn i disse landene gjennom samfunnsnedbrytende virksomhet. Foruten økonomisk støtte foreslo Kennan å gi hemmelig støtte både til venstrepartier som ikke var i allianse med Sovjetunionen og til fagforbund i Vest-Europa for å gi motstand blant arbeiderklassen mot Sovjetunionen.[14] Kennan skrev til Marshall i en programerklæring den 23. juli 1947 at formålet med Marshallhjelpen var a) «så de kunne kjøpe av oss» og b) «slik at de kommer til å ha nok tillit for å motstå trykk utenfra».[15] Disse formålene har for øvrig blitt debatert mye i ettertiden.

Sovjetunionen motsatte seg Marshallhjelpen, og dette håpet både Kennan og resten av Trumanadministrasjonen at skulle lede til spenninger mellom Moskva og allierte kommunister i Øst-Europa.[16] Som sjef for planleggingsgruppen ga Kennan anbefallinger til utenriksministeren i flere spørsmål. Han foreslo blant annet tiltak for å utnytte Titos brudd med Josef Stalin. Han hjalp også til med å opprette Office of Policy Coordination (OPC), som var en organisasjon for hemmelige operasjoner utenlands, og bidro med å planlegge noen av OPCs operasjoner bak jernteppet. OPC ble siden en del av CIA. Flere år senere i 1975 sa Kennan at «den største feilen» han noensinne hadde gjort var å anbefale hemmelige operasjoner utenlands.[2] Kennan gjorde i denne perioden også mye for USAs politikk rettet mot Japan og Kina.

Et annet eksempel på administrasjonens nye anti-Sovjet-politikk var at USA etter et forslag fra Kennan sluttet å være fiendtlig innstilt mot Francisco Francos Spania, for å sikre amerikansk innflytelse i Middelhavsområdet. Kennans forslag forutså reverseringen i de spansk-amerikanske relasjonene, som igjen ledet til et nært militært samarbeid fra 1950.[17] Kennan var for øvrig imot grunnleggelsen av NATO, da han foretrakk økonomisk samarbeid fremfor militært samarbeid.

Meningsforskjeller med Acheson[rediger | rediger kilde]

Kennans innflytelse minsket betydelig etter at Dean Acheson ble utnevnt til Trumans nye utenriksminister etter Marshall i 1949.[18] Acheson anså ikke at den sovjetiske trusselen først og fremst var politisk, og de største eksemplene på det mente han var i ly av Berlinblokaden i perioden 1948 til 1949, Sovjetunionens første kjernevåpentest i august 1949, samt den kommunistiske maktovertakelsen i Kina én måned senere. Dessuten ble Acheson gjennom avsettelsen av Chiang Kai-shek i Kina rammet hardt av den såkalte «Kinalobbyen» (tilhengere av Kai-shek) og republikanere i kongressen som anklaget Trumanadministrasjonen for å ha «mistet Kina». Kennan var også motstander av forlengelsen av USAs kjernevåpenprogram (utviklingen av hydrogenbomben) og grunnleggelsen av Vest-Tyskland som en separat stat. Acheson avviste blant annet hans forslag om en tysk gjenforening. Kennan bestemte seg derfor å avgå som sjef for Policy Planning Staff i desember 1949, men han fortsatte å arbeide der som rådgiver. Acheson utnevnte Paul Nitze som ny sjef, som i større grad enn Kennan delte Achesons syn.

Stilt ovenfor den sovjetiske atombomben og den kommunistiske maktovertakelsen i Kina beordret Truman en gjennomgang av den amerikanske utenrikspolitikken. Det resulterte i dokumentet NSC-68, som ble gitt ut i april 1950 og som ble skrevet av Policy Planning Staff og først og fremst Paul Nitze. Kennan mente sammen med Charles E. Bohlen, som var en annen av utenriksdepartementets Russlandeksperter, at dokumentet burde ha vært formulert annerledes. Kennan motsatte seg den stilltiende idéen i NSC-68 om at Josef Stalin hadde en storslått plan for verdensherredømme, og mente videre at dokumentet var for militant.[19]

Dokumentet anbefalte store økninger innen USAs militære satsning, og ble til slutt godkjent og signert av Harry S Truman i september 1950 rett etter at Nord-Korea hadde invandert Sør-Korea og startet Koreakrigen. Kennan mente at USA ikke burde gå over den 38. breddegrad inn i Nord-Korea, men tok til orde for at de bare måtte gå tilbake til Status quo ante bellum (tilstanden Korea var i før krigen startet). Truman overså dette og ga klartegn til et angrep inn i Nord-Korea etter innledende amerikansk suksess på slagmarken. Ved denne tiden var Kennan allerede på vei til Institute for Advanced Study for en stipendiatstilling der etter å ha takket ja til daværende instituttleder Robert Oppenheimer.

Til tross for sin innflytelse var Kennan aldri komfortabel i regjeringen. Han anså seg selv som en utenforstående og hadde liten tålmodighet med kritikerne sine. W. Averell Harriman, som var amerikansk ambassadør i Moskva da Kennan var stedfortredende sjef i perioden mellom 1944 til 1946, bemerket seg at Kennan var «en mann som forstod Russland, men ikke USA.»[20] Koreakrigen i 1950 ble på mange måter den siste gangen Kennan fikk en direkte og betydelig rolle i den amerikanske utenrikspolitikken, ettersom Kennans tilnærmingsmåte til containment mistet tiltro.[21]

Ambassadør i Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

USAs ambassade i Moskva, hvor Kennan var ambassadør i perioden mai til september 1952.

Den 21. desember 1951 annonserte president Truman nominasjonen av Kennan til å bli ambassadør i Moskva etter anbefallinger av Dean Acheson. Kennan takket ja og uttrykte seg entusiastisk forut for sitt nye oppdrag. Relasjonene mellom USA og Sovjetunionen var på denne tiden meget anstrengte, men Kennan håpet å kunne nå et gjennombrudd og innlede diskusjoner med de sovjetiske lederne. Den amerikanske regjeringen var dog mer orienterte på å skape allianser mot Sovjet enn å forhandle med de. Livet i Moskva ble derimot problematisk fordi den sovjetiske etterretningstjenesten KGB overvåket Kennan overalt og hindret han fra å treffe vanlige sovjetiske medborgere.[22]

Kennan ble fort desillusjonert, og ved en pressekonferanse sammenliknet han sin tilværelse i Moskva med den tiden han hadde tilbrakt ved den amerikanske ambassaden i Berlin i Tyskland. Sovjet svarte dermed med å erklære han for persona non grata og nektet å la han komme tilbake til Sovjetunionen. Kennan ble erstattet av Charles E. Bohlen og medga i ettertid at «det var en ekstrem dum» uttalelse.[23]

Kennan under Eisenhower og Kennedy[rediger | rediger kilde]

Til tross for motgangen hadde Kennan ingen planer om å avslutte sin karriere innenfor Foreign service. I 1952 ble Dwight D. Eisenhower valgt til ny amerikansk president, og Kennan fant det vanskelig å komme overens med den nye haukaktige utenriksministeren John Foster Dulles, som forklarte at Kennan var var for sterkt knyttet til containment-politikken. Kennan forlot etter dette Washington til fordel for sin gård i Pennsylvania.

Kennan fortsatte riktignok å arbeid for regjeringen, og deltok etter forespørsel fra Eisenhower i en hemmelig granskning som siden er kjent som Operation Solarium. Der ble det diskutert Mutual Assured Destruction og Rollback-strategi som alternative strategier til containment. Eisenhower valgte å følge Kennans anbefallinger og fortsette den forrige regjeringens containmentpolitikk. Den kritiske forskjellen mellom Truman– og Eisenhoweradministrasjonens tilnæringer mot containment var på grunn av Eisenhowers bekymringer med at USA ikke kunne opprettholde høye forsvarsutgifter over en lengre periode.[24]

Da John F. Kennedy ble valgt til ny president i 1961 håpte Kennan på ny å få en betydningsfull tjeneste. Han ble utnevnt til ambassadør i Jugoslavia, men i frustrasjon over å ikke kunne få påvirke politikken på samme vis som han hadde gjort mellom 1947 til 1950 gjorde at han sa opp stillingen i 1963. Et annet mindre oppdrag i utenrikstjenesten kom i 1967 da Kennan fikk oppdraget med å møte Svetlana Alliluyeva (datteren av Josef Stalin) i Sveits og overbevise henne om å dra til USA.[25]

Karrieren ved Institute for Advanced Study[rediger | rediger kilde]

Bilde av Kennan under utdelingen av Friedenspreis des Deutschen Buchhandels i Paulskirche i 1982. Fra venstre, Walter Wallmann, Annelise Kennan, George Kennan og Holger Börner.

Etter at Kennan sluttet som ambassadør i Jugoslavia tilbragte han resten av livet sitt i den akademiske verden, hvor han ble en ledende kritiker innenfor den realistiske skolen av amerikansk utenrikspolitikk. Han fortsatte sin karriere med en professoratstilling ved Institute for Advanced Study i 1956. Der skrev han tilsammen sytten bøker og en mengde artikler om internasjonale relasjoner. Han ble tildelt Pulitzerprisen i kategorien for historie med boken Russia Leaves the War, som ble publisert i 1956. Han fikk Pulitzerpriset på nytt i 1967 for Memoirs, 1925-1950. Kennan skrev til sammen seks bøker om relasjonene mellom Russland og Vesten fra perioden 1875 til hans egen tid.

I Memoirs, 1925-1950 skrev Kennan at containment for han betyr noe annet enn anvendelse av militært motangrep («counterforce»). Han var negativ til at den politikken han selv hadde påvirket var forbundet med opprustning. I sine memoarer skrev han at «counterforce» hadde sitt mål i politisk og utvikling av Vest-Europa. I et utkast til X-artikkelen brukte han først uttrykket «counter-pressure».[26] Sovjetunionen var utmattet av krig og utgjorde ingen trussel mot USA eller deres allierte ved begynnelsen av den kalde krigen, men den var heller en sterk ideologisk og politisk rival mente Kennan videre. På 1960-tallet kritiserte Kennan den amerikanske intervensjonen i Indokina fordi han var uenig i at området hadde en avgjørende betydning for USA. Ifølge Kennan var Sovjetunionen, Storbritannia, Tyskland, Japan og Nord-Amerika fortsatt de områdene som hadde avgjørende betydelse for USA. Kennan var også en fremstående kritiker av rustningskappløpet som kjennetegnet Jimmy Carters og Ronald Reagans presidentperioder sent på 1970– og tidlig på 1980-tallet.

I 1982 ble han tildelt Friedenspreis des Deutschen Buchhandels og i 1989 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush. Han fortsatte etter dette å være kritisk til USAs utenrikspolitikk, og under et intervju med tidsskriftet The New York Review of Books sa han i 1999 at «hele denne tendensen til å se oss selv som mer politisk opplyste og som lærere for en stor del av verden synes for meg som lite gjennomtenkt og ikke ønskelig. Jeg skulle gjerne ha sett at vår regjering gradvis opphørte med sitt offentlige forsvar av demokrati og menneskerettigheter. Disse ideene var spesielt aktuelle gjennom USAs relasjoner med Kina og Russland.» Han kritiserte også de amerikanske intervensjonene i både Somalia, Bosnia og Kosovo på samme måte som han kritiserte utvidelsen av NATO-samarbeidet.

I de siste årene konkluderte Kennan med at «den sammenlagte effekten av ekstremenismen bak den kalde krigen var å utsette, snarere enn å intensivere, den store forandringen som påvirket Sovjetunionen». Ved en alder av 98 år advarte han mot uforutsette konsekvenser av å føre krig mot Irak. Han kalte Bushadministrasjonens forsøk på å koble sammen Al Qaida med Saddam Hussein som «patetisk ugrunnet og upålitelig». Han sa videre «om vi idag skulle gå inn i Irak, som presidenten vil at vi skal gjøre, så vet man hvor man begynner. Men man vet aldri når man slutter.»[27]

I februar 2004 ved George Kennans 100-årsdag samlet forskere, diplomater og tidligere studenter ved Princeton seg på universitetscampusen for å feire. Utenriksminister Colin Powell ledet anledningen, og gjorde ære på Kennans prediksjon av Sovjetunionens fall og kalte den for «ingen heldig gjetning, men et utslag av ekte visdom.» Kennan døde den 17. mars 2005 i en alder av 101 år i sitt hjem ved Princeton. Hans hustru Annelise overlevde ham, og etter hans død samlet alle hans fire barn i hjemmet til Annelise. Grace Kennan sa følgende om sin far: «Det var hans enorme nysgjerrighet som holdt liv i han så lenge» og «Han hadde en enorm interesse for verden, og jeg husker at han selv på slutten ble sint av det han leste i avisene og sint av det han så på TV.»[28]

Kennan i Norge[rediger | rediger kilde]

Grunnet sitt ekteskap med norskættede Annelise hadde Kennan god kjennskap til norske forhold, og i flere år var familien Kennan flittige brukere av sitt landsted ved Kristiansand. Kennan var ofte i møter med både norske politikere og vitenskapsmenn angående temaet om internasjonale spørsmål. Kennan fikk på denne måten et godt forhold til tidligere utenriksminister Knut Frydenlund ettersom de flere ganger sammen diskuterte og utvekslet synspunkter for spørsmål som dukket opp angående forholdet mellom Norge og omverdenen på 1970- og 1980-tallet.[29]

Historisk ettermæle[rediger | rediger kilde]

Historikeren John Lewis Gaddis har, på samme måte som Michael Hogan og Melvyn Leffler, hjulpet til med å skape et positivt bilde av Kennans syn på containment, en strategi han kaller «strongpoint containment».[30] Ifølge denne positive tilnærmingsmåten inviterte Kennan USA til å ta i bruk økonomisk hjelp og hemmelige operasjoner for å støtte opp maktbalansen i de strategisk viktige vesteuropeiske landene og i Japan. Slik kunne man forhindre sovjetisk innflytelse og la Sovjet, som isolert fra resten av verden, falle sammen. Gaddis skiller mellom Kennans containment og den mindre gjennomførbare «global containment» som Truman, Acheson, Eisenhower og Dulles senere gjennomførte. Global containment dro, til forskjell fra strongpoint containment, USA inn i unødvendige konflikter i den tredje verden og inn i et rustningskappløp med Sovjetunionen. Gaddis, som er en av mest respekterte kald krig-historikerne, dediserte for øvrig sin siste bok The Cold War: A New History fra 2005 til George Kennan.

Historikere som tilhører den historierevisjonistiske skolen, og da spesielt Walter L. Hixson, er ikke enig i det positive bildet av Kennan.[31] Synet blant disse er at Kennan var en irrasjonell antikommunist som bidro til amerikansk hegemoni i motsetning til maktbalanse. Hans definisjon av strongpoint containment anses å ha vært så bred at den ledet til global containment. En annen kritiker er venstreskribenten Noam Chomsky, som blant annet har rettet oppmerksomhet mot Kennans behandling av Japan etter andre verdenskrig. Ifølge Chomsky: «Som George Kennan, som var en ledende planlegger av etterkrigstidens verden, påpekte; om vi kontrollerer Japans energiforsyning så kommer vi til å få vetorett over Japan, og skulle det bli ulydig så struper vi helt enkelt energitilførselen deres.»[32]

En annen forfatter går innom Kennans angivelige syn på europeiske diktatorer med Benito Mussolini i Italia, Engelbert Dollfuß i Østerrike og António de Oliveira Salazar i Portugal. Kennan mente ifølge John Lukacs at deres form for autoritære regjeringer var et sunt og velkomment alternativ til et ineffektivt parlametarisk demokrati.[33]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jennifer Esptein og Jocelyn Hanamirian. «Known worldwide, at home in Princeton», The Daily Princetonian, 21. mars 2005.
  2. ^ a b "George F. Kennan Dies at 101; Leading Strategist of Cold War", New York Times, 18 mars 2005.
  3. ^ John Lewis Gaddis (1990). Russia, the Soviet Union, and the United States: An Interpretive History. New York. ss. side 117–143. 
  4. ^ Michael S. Cullen: “Kriegerische Idylle (Besøkt 18. mai 2009)
  5. ^ George Kennan (22. februar 1946). The Long Telegram.
  6. ^ a b Walter LaFeber (2002). America, Russia, and the Cold War, 1945-2002. New York: McGraw-Hill. s. side 69. 
  7. ^ George Kennan (1967). Memoirs: 1925–1950. Little, Brown. ss. side 292–295. 
  8. ^ Millercenter.org – Truman Doctrine (March 12, 1947) (Besøkt 18. mai 2009)
  9. ^ Walter LaFeber, America, Russia, and the Cold War, side 70–71
  10. ^ Henry Kissinger, Diplomacy (1994), side 464.
  11. ^ George Kennan, Memoirs: 1925-1950, side 354-367, for Kennans egen kritikk av X-artikkelen og en redegjørelse av publiseringen.
  12. ^ MacNeil/Lehrer Productions, «Interview with George Kennan» (18. april 1996) <http://www.pbs.org/newshour/gergen/kennan.html>
  13. ^ Wilson D. Miscamble, George F. Kennan and the Making of American Foreign Policy, 1947-1950
  14. ^ John Lewis Gaddis – Russia, the Soviet Union, and the United States. Side 199
  15. ^ Philip Bell – Världen efter 1945, side 101
  16. ^ John Lewis Gaddis – Russia, the Soviet Union, and the United States. Side 199
  17. ^ James Forrestal, The Forrestal Diaries (1951), side 328.
  18. ^ Wilson D. Miscamble, George F. Kennan and the Making of American Foreign Policy, 1947-1950
  19. ^ LaFeber, America, Russia, and the Cold War, side 93
  20. ^ «Outsider Forged Cold War Strategy», Washington Post, 18. mars 2005.
  21. ^ Joseph S. Nye, Understanding International Conflicts, side 133.
  22. ^ George Kennan (1967). Memoirs: 1950–1963. Little, Brown and Company. ss. side 112–134. 
  23. ^ George Kennan, Memoirs: 1950-1963, side 159
  24. ^ John Lewis Gaddis – Russia, the Soviet Union, and the United States, side 219
  25. ^ USA Today: USAToday.com – George Kennan, architect of the Cold War, dies at 101 (Publisert 18. mars 2005, besøkt 19. mai 2009)
  26. ^ John Lewis Gaddis "Reconsiderations: Containment: A Reassessment", Foreign Affairs, juli 1997
  27. ^ Albert Eisele, "George Kennan Speaks Out About Iraq", History News Network (26. september 2002)
  28. ^ Jennifer Epstein og Jocelyn Hanamirian, "Known worldwide, at home in Princeton", The Daily Princetonian (21. mars 2005)
  29. ^ Aftenposten.no Kronikk i Aftenposten av Arve B. Berntzen, George Kennan – en amerikansk legende fyller 100 år. (5. februar 2004)
  30. ^ John Lewis Gaddis, Strategies of Containment: A Critical Appraisal of Postwar American National Security Policy (1982)
  31. ^ Walter Hixson, George F. Kennan: Cold War Iconoclast
  32. ^ Peter R. Mitchell og John Schoeffel, Att förstå makten - Noam Chomsky (2006), Ordfront, ISBN 978-91-7037-357-2, side 84
  33. ^ John Lukacs, «George Kennan», vurdert av Josef Joffe, Wall Street Journal, 6. juli 2007

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bell, Philip, Världen efter 1945 (2003), ISBN 91-518-4058-8.
  • Bethell, Nicholas, Betrayed, Times Books, New York (1984), ISBN 08-129-1188-1.
  • Forrestal, James, The Forrestal Diaries, Walter Millis, ed., New York (1951), ISBN 06-703-2418-3.
  • Gaddis, John Lewis, Russia, the Soviet Union, and the United States: An Interpretive History, New York (1990), ISBN 978-0075546733.
  • Gaddis, John Lewis, Strategies of Containment: A Critical Appraisal of Postwar American National Security Policy (1982), ISBN 978-0195030976.
  • Hixson, Walter L., George F. Kennan: Cold War Iconoclast (1989), ISBN 978-0231068956.
  • Kissinger, Henry, Diplomacy. 1994. ISBN 978-0-671-51099-2
  • LaFeber, Walter, America, Russia, and the Cold War, New York (2002), ISBN 978-0070360648.
  • Miscamble, Wilson D., George Kennan: A Life in the Foreign service, Foreign Service Journal vol. 81, nr. 2, februar 2004. [1] [2]
  • Miscamble, Wilson D., George F. Kennan and the Making of American Foreign Policy, 1947–1950., Princeton, N.J. (1992), ISBN 978-0691024837.
  • NSC 10/2, National Security Council Directive on Office of Special Projects, 18. juni 1948, Etzold and Gaddis, eds., Containment, side 125–128
  • Nye, Joseph S., Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History, Pearson Longman. 2009. ISBN 978-0-205-66439-9
  • Stephanson, Anders, Kennan and the Art of Foreign Policy, Harvard University Press (1989) ISBN 978-0674502659.
  • Talbott, Strobe, The Russia Hand: A Memoir of Presidential Diplomacy, Random House, New York (2002), ISBN 978-0375507144

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:George F. Kennan – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikisource: Author:George F. Kennan – originaltekst
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: George F. Kennan – sitater