Den nye verdensordningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette begrepet har flere betydninger.

Den nye verdensordning, engelsk New World Order, er et uttrykk som brukes av politikere og innen statsvitenskap for å beskrive store endringer i verdens maktbalanse, vanligvis i forbindelse med internasjonale avtaler og forsøk på å løse problematikk som ikke lar seg løse på nasjonalt nivå. Begrepet ble først brukt i vesten i forbindelse med opprettelsen av Nasjonenes Forbund etter første verdenskrig.[trenger referanse]

Uttrykket blir også brukt i en rekke konspirasjonsteorier, hvor det hevdes at hemmelige grupperinger planlegger å overta, eller å sikre opprettholdelse av et allerede eksisterende verdensherredømme ved hjelp av politiske, militære og økonomiske virkemidler. Innen disse teoriene hevdes det ofte at organisasjoner som FN, WTO, Verdensbanken og IMF, sammen med politiske avtaler og unioner som GATT, EU, USA, og private aktører som NGO'er og multinasjonale selskaper, arbeider koordinert mot å nedbygge nasjonalstatenes selvbestemmelsesrett, og å overføre makten til overnasjonale organer som ikke er valgt på demokratisk vis.

Uttrykket settes ofte i sammenheng med nykonservativisme, frihandel og globalisering.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Woodrow Wilson og opprinnelsen til Nasjonenes Forbund.

Selv om bruken av begrepet sjelden blir trukket lengre tilbake enn til avslutningen av første verdenskrig må det ses på bakgrunn av den globale politiske utviklingen på 1800–tallet. Det Britiske imperiet vokste i denne perioden sterkt, og fikk etterhvert en dominerende rolle i forhold til de andre kolonimaktene. Samtidig kom også USA mer på banen i internasjonal politikk, i stor grad drevet av finansielle interesser og behov for nye markeder. Veksten og optimismen på slutten av 1800, og begynnelsen av 1900–tallet kulminerte i første verdenskrig, og behovet for en ny verdensorden med internasjonale avtaler og samarbeid var blitt tydelig.[1][2][3]
Enkelte historikere, som Carroll Quigley og Murray Rothbard, legger i tillegg stor vekt på en britisk imperialistisk tanke, og trekker ideen om en ny verdensorden tilbake til Cecil Rhodes. Han agiterte sterkt for en konføderasjon mellom Storbritannia, USA, og de andre tidligere britiske koloniene, som en global supermakt med engelsk som offisielt språk. Ideen var inspirert av akademikeren John Ruskin, og meningen var at den engelskspråklige sivilisasjonen skulle løfte verdens masser ut av fattigdom og lede frem mot en verdensfred.[1][2][3]
Rhodes, sammen med blant annet sin venn og senere prokurator Alfred Milner (lord Milner), dannet i 1891 et hemmelig selskap som skulle arbeide for denne ideen. Dette selskapet var hierarkisk bygget opp, etter jesuittisk modell, og bestod av tre nivåer; en general, en indre sirkel kalt Society of the elect, og en ytre sirkel kalt Association of Helpers.[1][2][3]
Milner overtok og videreførte senere Rodes' arv og arbeid for en slik konføderasjon. Selv om den politiske utviklingen etterhvert skulle umuliggjøre en konføderasjon mellom Storbritannia og dets tidligere kolonier, levde ideen om en slik allianse på et mer uformelt plan videre, og gjennom blant andre medlemmene av Milners barnehage fikk den etterhvert stor tyngde innen britisk politikk. Sammen med blant andre Lionel Curtis opprettet Milner i 1909 Runde Bord-bevegelsen (Round Table movement, eller Rhodes-Milner Table Groups), som raskt etablerte støttegrupper i hovedstedene for det gamle britiske imperiet. I følge Quigley var disse gruppene bygget opp av den ytre sirkelen fra Rhodes og Milners hemmelige selskap, Assosiation of Helpers.[1][2][3]
Konseptet om et britisk–amerikansk samarbeid utveksles med Edward M. House, president Woodrow Wilsons nærmeste rådgiver, som lobbyet intenst for en slik allianse, og som til tider direkte førte presidenten bak lyset for å oppnå en slik. Også flere andre av Wilsons rådgivere ivret for en slik idé, dels finansielt støttet av blant annet John Piermont (JP) Morgan. Blant disse var flere medlemmer av den amerikanske Runde Bord–gruppen, blant annet Walter Lippmann og George Louis Beer.[1][2][3][4]

Medlemmer av Runde Bord–gruppene utgjorde også hoveddelen av aktører ved dannelsen av den britisk-baserte gruppen Royal Institute for International Affairs (Chatham House) i 1920 og det amerikanske Council on Foreign Relations (CFR) i 1921. Disse organisasjonene har vært blant dem som har stått for en videreføring av tanken om en ny verdensordning med internasjonale avtaler og samarbeid.[1][2][3]

Historisk bruk av uttrykket[rediger | rediger kilde]

Det er først i forbindelse med Wilsons 14 punkter etter første verdenskrig, hvor dannelsen av Nasjonenes Forbund var ett av punktene, at uttrykket «New world order» ble tatt i bruk i offentligheten.[trenger referanse] Ødeleggelsene etter første verdenskrig sjokkerte en hel verden, og etter det som ofte hadde blitt kalt «Krigen som skal gjøre slutt på alle kriger» var der en sterk folkevilje for internasjonalt diplomati fremfor konflikter. Det var på denne bakgrunn at den nye verdensorden ble introdusert, med Nasjonenes Forbund som et felles overnasjonalt råd som skulle kunne gripe inn og forhindre konflikter. Nasjonenes Forbund ble imidlertid ingen suksess.[4]

Forfatteren H. G. Wells, som skrev mange politiske essayer og påvirket den internasjonale politikken, snakket også om en verdensstat, men skrev i sin bok The New World Order (1940) at «talløse mennesker vil hate den nye verdensorden, og vil dø i kampen mot den.»[5]

Etter den manglende suksessen for Forenede Nasjoner ble begrepet ny verdensorden lite brukt i forbindelse med opprettelsen av FN etter annen verdenskrig, men det har blitt brukt i retroperspektiv i forhold til opprettelsen av denne og etterkrigstidens andre internasjonale institusjoner, som Marshallhjelpen, NATO, IMF og Verdensbanken.[trenger referanse]

Uttrykket dukker fra tid til annen opp i den politiske retorikken. Når en politiker eller andre makthavere snakker om en «ny verdensordning»er det ofte i forbindelse med en reel geopolitisk forandring i verden, for eksempel den kalde krigens slutt, eller om trusselen eller behovet for en større forandring i verden.
Uttrykket «New World Order»(NWO) ble anvendt av George H. W. Bush i en tale i Den amerikanske kongressen 11. september 1990,[6] og det ble brukt mye i forbindelse med forhandlingene med Gorbatsjov under Sovjetunionens fall.[trenger referanse] Bush brukte også uttrykket da han begrunnet den første Gulfkrigen,[7] og i ett intervju fremgår det at han mente Ronald Reagan gjorde mye positivt for «den nye verdensordning».[8]
Uttrykket har også blitt anvendt av andre politikere og ledere, blant annet av Storbritannias statsminister Gordon Brown,[9][10] og av David Rockefeller, skaperen av Den trilaterale kommisjon (Trilateral Commission) og mangeårig styreleder for både Council on Foreign Relations og Bilderberg-gruppen, som i sin biografi går tett på begrepets betydning når han sier: «Enkelte tror til og med at vi er del av en hemmelig konspirasjon som jobber mot USAs beste interesser, og min familie og jeg blir karakterisert som «internasjonalister», og beskyldt for å konspirere med andre rundt i verden for å bygge en mer integrert global politisk og økonomisk struktur – én verden, om du vil. Om dette er anklagen er jeg skyldig, og jeg er stolt av det.»[11]

Konspirasjonsteoretikere siterer gjerne slike uttalelser, men tolker vanligvis ikke anvendelsen av begrepet som en beskrivelse av et åpenbart og synlig fenomen i verdenspolitikken. Den nye verdensorden betraktes mer som et hemmelig politisk prosjekt for å ta over verden.

Bahá'í og den nye verdensordningen[rediger | rediger kilde]

Det Internasjonale bahá'í-samfunnet la fram i forbindelse med granskningen av De forente nasjoners pakt 1955 et budskap som var formulert nesten ett århundrede tidligere av Bahá'u'lláh (1817–1892). Bahá'u'lláh forestiller seg at en global stat behøver utvikles med en lovgivende verdensforsamling. Et utøvende organ vil gjennomføre de fattede beslutninger og anvende de lover som den lovgivende forsamling har antatt; en verdensdomstol vil granske konflikter og gi sin endelige og bindende kjennelse; et internasjonalt kommunikasjonssystem må utvikles, fritt for nasjonale hindringer og restriksjoner; en verdensmetropol vil fungere som nervesenteret for verdenssivilisasjonen og verdens økonomiske resurser vill bli organisert, råstoffkildene fullt utnyttet, markedene vil bli koordinert og utviklet og produktene rettferdig fordelt.

Bahá'u'lláh forklarer at "verdens likevekt er blitt forstyrret ved den vibrerende innflytelse av denne største, denne nye verdensorden..."

- Kilde: Appell till nasjonene av Shoghi Effendi, s. 58.

Konspirasjonsteoriene[rediger | rediger kilde]

Konspirasjonsteoriene er mest kjent fra den høyre– eller ekstremt høyrepolitiske siden, men kan finnes i både venstre- og høyrepolitiken. Noen tilhengere av konspirasjonsteorier anser seg også for å være i sentrum, og mener at både høyre og venstre kontrolleres av makteliten for å dele opp mennesker slik at de skal kjempe mot hverandre istedenfor mot makten.
Den nye verdensordningen sies å bli styrt av rike kapitalister, plutokrater og internasjonale bankierer. Teoriene om hvem som står bak den nye verdensorden, og hva som nøyaktig er den bakenforliggende agenda, varierer imidlertid noe ut fra hvilket politisk miljø teorien fremmes i.

  • Innen høyre– eller ekstremt høyrepolitiske miljøer finner man en utbredt tro på at det er jødene som står bak konspirasjonen. Teorien er at det er en sionistisk konspirasjon for å fremme Israel og det jødiske folk. I denne sammenhengen påpekes det ofte at flere av de eldste internasjonalt rikeste familiene, som Rotschild og Rockefeller, er jødiske. På ytre høyresiden i USA finner man ofte en tro på at jødene kontrollerer både den amerikanske administrasjonen, europeiske finans– og familiedynastier, og Russland både før og etter Sovjetunionens fall.
  • På venstre– og ytre venstresiden er det mindre vanlig å knytte motivene til det jødiske. Disse ses heller som økonomisk–elitistiske, hvor verdens allerede rikeste søker å øke sin økonomiske og politiske makt over verden.
  • Det fins også andre teorier om hvem eller hva som står bak konspirasjonen. Romvesener er prominente kandidater, blant annet i David Ickes beskrivelser av verdenseliten som «øgler, forkledd som mennesker».[12]

Det finnes også ulike alternative teorier om hvordan vil den nye verdensordningen skal oppstå:

  • En teori går ut på at et samarbeid mellom EU og USA gir et grunnfundament for verdenskontroll. Gjennom kontroll med organisasjoner som IMF og verdensbanken legges et kraftig press på fattigere deler av verden til å restrukturere økonomien i retning privatisering og frihandel. Nasjonale resurser, fra naturresurser til offentlige tjenester fra vannforsyning til telekommunikasjon, kan kjøpes opp av multinasjonale aktører. Internasjonale handelsavtaler tilrettelegger for at multinasjonale firmaer får operere i landene som får lån, og store summer av støtten kanaliseres tilbake til disse gjennom utviklingsprosjekter. Innen denne teorien fungerer økonomiske virkemidler som hovedverktøyet. Den nye verdensordenen innføres ved at verden overtas økonomisk, og blir underlagt en liten elite som i henhold til teorien kontrollerer verdens multinasjonale selskaper.
  • En annen teori er at verdensregjeringen oppstår langsomt, i form av FN, USA, den Europeiske Union, den Afrikanske Union, og et gradvis tettere samarbeid og avtaleverk mellom disse, etterhvert i form av et verdensråd.
  • En tredje teori er at USA blir tatt over av FN, som egentlig styres av internasjonale grupper, eller at USAs demokrati blir styrtet gjennom et militærkupp, med trolig innblanding av FN og amerikanske soldater.
  • Naturorienterte mennesker tror at konspirasjonen går ut på å "robotisere" menneskeligheten, de vil skape det "perfekte" forbrukersamfunn der menneskets eneste mål er å forbruke uten å merke naturen og omgivelsene.
  • Religiøse mennesker anser en verdenskonspirasjon som en del av det som senere skal lede til dommedag. Satan skal styre antikrist som skal etablere ulike verdensinstitusjoner, sånn som en verdensreligion og et verdenspoliti. FN får i endel av disse teoriene rollen som det kommende verdenspolitiet.

Symboler[rediger | rediger kilde]

Novus Ordo Seclorum betyr nesten "Den nye verdensordningen"

Konspirasjonsteoretikerne finner blant annet bekreftelse for sine teorier i ulike merker og symboler brukt av firmaer, organisasjoner og land både historisk og i nåtid. Et eksempel er pyramiden med det altseende øyet på den amerikanske dollarseddelen, som er sagt å skal være Illuminatis symbol. Det altseende øyet dukker opp i mange sammenhenger; i logoen for blant annet den amerikanske institusjon Information Awareness Office, den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS, også kjent som MI6), internettfirmaet AOL, mobiltelefongiganten Vodafone, medieforetaket CBS, med flere.

Blant dem som har påpekt bruken av dette og en rekke andre okkulte og religiøse symboler i reklame og firmalogoer er konspirasjonsteoretikeren Michael Tsarion.[13]

Konspirasjonsteorier i media og populærkultur[rediger | rediger kilde]

Bøker:

Dokumentar:
Fiksjon:

Filmer:

Dokumentar:
  • Zeitgeist, the movie (2007) [1] [2]
  • Loose Change 2nd Edition (2006) producent: Dylan Avery [3]
  • TerrorStorm: A History of Government-Sponsored Terrorism (2006) producent: Alex Jones [4]
  • Matrix of Evil (2006) producent: Alex Jones [5]
  • Money as Debt (2006) av: Paul Grignon [6]
  • The Capitalist Conspiracy: An Inside View of International Banking, av G. Edward Griffin [7]
Fiksjon:
  • V for Vendetta (2005) med Natalie Portman, Hugo Weaving og John Hurt.
  • Bulletproof Monk (2003)
  • Equilibrium (Cubic i Europa) (2002) med Christian Bale.
  • Conspiracy Theory (1997) med Mel Gibson og Julia Roberts.
  • Cube (1997)
  • They Live (1988) av John Carpenter
  • V – Miniserien (1983)
  • Soylent Green (1973) med Charlton Heston.
  • Colossus: The Forbin Project (1970)

TV-serier:

Data og konsollspill:

Musikk:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Carroll Quigley (1975). Tragedy & Hope: A History of the World in Our Time (engelsk). G. S. G. & Associates, Incorporated. IISBN 094500110X, ISBN 978-0945001102.  [Hele teksten er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  2. ^ a b c d e f Carroll Quigley (1981). The Anglo-American Establishment: From Rhodes to Cliveden (engelsk). New York: Books in Focus (Ny utgave på Rancho Palos Verdes: GSG & Associates). ISBN ISBN 0916728501 (originalutgave), ISBN 0945001010 (ny utgave) .  [Hele teksten er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  3. ^ a b c d e f Murray N. Rothbard. «Wall Street, Banks, and American Foreign Policy» (engelsk). Ludwig von Mises Institute. Besøkt 10. juni 2009. 
  4. ^ a b Peter Grose. «Continuing the Inquiry: The Inquiry» (engelsk). CFR. Besøkt 26. juli 2009. 
  5. ^ George Orwell: «Countless people will hate the new world order and will die protesting against it.» The New World Order (1940)
  6. ^ George H. W. Bushs tale 11. September 1990
  7. ^ George H. W. Bush 16. Januar 1991
  8. ^ George H. W. Bush 5/6 2004
  9. ^ Tale av Gordon Brown
  10. ^ Tale av Gordon Brown
  11. ^ David Rockefeller: Memoirs s. 405 «Some even believe we are part of a secret cabal working against the best interests of the United States, characterizing my family and me as 'internationalists' and of conspiring with others around the world to build a more integrated global political and economic structure - one world, if you will. If that is the charge, I stand guilty, and I am proud of it.»
  12. ^ David Ickes webside
  13. ^ Michael Tsarion intervju
  14. ^ John Perkins:nettsider

Se også[rediger | rediger kilde]