Dionysius Exiguus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dionysius Exiguus, eller Denys le Petit (ca. 470 – 540 ) var en munk som ble kjent for å ha beregnet Anno Domini, eller Vår Herres År som ble brukt i den gregorianske kalenderen. Tilnavnet "le Petit" fikk han fordi han ikke var stor av vekst.

Han fikk i oppdrag av paven å finne en metode til å forutsi eller beregne påskens dato ifølge den «aleksandrinske regelen», som var den som var blitt vedtatt på det første kirkemøtet i Nikea :

Påsken er den søndagen som følger månens fjortende dag, som
oppnår denne alderen den 21. mars eller umiddelbart deretter.

På denne tiden var det ennu vanlig å beregne årstallene ved å ta utgangspunktet ved begynnelsen av keiser Diocletians regjeringstid, som var kjent for å ha utløst Romerrikets siste kristenforfølgelse.

I året 525 innførte Dionysius Exiguus vår nåværende tidsregning ved å benytte sin påsketabell. På denne måten grunnla han tradisjonen med å telle årene med utgangspunkt i Jesu Kristi fødselsår, som han la til året 753 efter byen Roms grunnleggelse. (4 år for sent, som det skulle vise seg). Han fant en periode på 512 år som begynner i inkarnasjonens år, og som man kaller – efter opphavsmannen – den dionysiske perioden.

Dionysius Exiguus unnlot å innføre et år null i vår tidsregning. Det er egentlig ikke så rart, idet tallet null ennå ikke var kjent ved den europeiske middelalderens begynnelse. Likevel gir det latinske ordet nulla, som står i den tredje kolonnen i hans påsketabell, inntrykk av at Dionysius Exiguus kjente til dette tallet. Men hvordan det nå er, så benyttet han det ikke i sine beregninger. I middelalderens Europa måtte man vente helt til det andre millennium før man begynte å bruke tallet null.

Tidsregningen[rediger | rediger kilde]

I karolingertiden ser det ut for at man fremdeles angav årstallene ved å ta utgangspunkt i begynnelsen på keiserens regjeringstid, altså Karl den stores og hans efterfølgeres.

Munken Beda Venerabilis utviklet i det 8. århundre tidsregningens kunst, som man kalte comput. (Fra latin computare, å beregne). Tradisjonen med å benytte Jesu Kristi fødselsår som utgangspunkt for årstallene begynte først å bli vanlig henimot år 1000.

Den gregorianske kalenderen begynte å erstatte den julianske i 1582. I dag benytter man fremdeles den gregorianske beregningsmåten (comput) til å fastsette påskedato. Således for eksempel det offisielle «institutt for himmelmekanikk og efemerideberegning» i Paris, hvis beregninger derefter viderebenyttes av de forskjellige alamanakkforlagene.