Hjalmar Johansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fredrik Hjalmar Johansen
Fredrik Hjalmar Johansen
Fra Nansens Fram-ekspedisjon 1893–1896
Født 15. mai 1867
Norge Skien
Død 3. januar 1913 (45 år)
Norge Kristiania
Yrke Offiser og polfarer

Fredrik Hjalmar Johansen (født 15. mai 1867, død 3. januar 1913) var en norsk offiser og polarfarer som deltok blant annet i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon 1893–1896 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910–1912. Johansen var også både norgesmester og verdensmester i turn.

Biografi[rediger | rediger kilde]

1867–1893: Søkende år[rediger | rediger kilde]

Fredrik Hjalmar Johansen (1867-1913)

Hjalmar Johansen var sønn av bonden og justisvaktmesteren Jens Johansen (1838–1888) og Maren Pedersen (1838–1907) og var nest eldste barn i en søskenfolk på fem. Foreldrene kom opprinnelig fra Hedmark, faren var fra Løten og moren fra Stange, men de bosatte seg i Skien etter at de giftet seg i 1862. I 1885 var Hjalmar med å stifte Idrætsforeningen Odd, der han utmerket seg som en god skiløper og turner. Samme år var Hjalmar med i Norgesmesterskapet for turn som foregikk i byen Fredrikshald (Halden), der han ble norgesmester i turn. Tre år senere, i 1889, var han med det norske landslaget i turn til verdensutstillingen i Paris, der han ble verdensmester.

Jens Johansen var opptatt av at hans eldste sønn Hjalmar skulle få en god artium og avså mye av sine penger og krefter for å hjelpe sønnen så godt han kunne. Hjalmar oppnådde en middels god artium, i en tid da det var ca. 200 til 300 som tok den, og det var ikke mange bondesønner som hadde klart å oppnå en så bra artium på den tiden. Etter artium dro Hjalmar til hovedstaden Christiania, der han tok forberedende prøver (kalt Anden Examen) i gresk, latin, filosofi, historie, tysk og zoologi. På disse prøvene fikk han også middels gode karakter. Faren ville at sønnen skulle begynne på Krigsskolen i Oslo, som førte til en sikker karriere og godt lønnet arbeid. Hjalmar trosset farens ønske og valgte heller å studere jus.

Da Hjalmar Johansen var 21 år og hadde studert jus i ca. ett år, døde faren plutselig og Hjalmar måtte brått slutte med studiene og ta seg en jobb i Skien. Der fikk han en jobb som lignet på den justisvaktmesterstillingen faren hadde, og Hjalmar sto i den mellom 1889 og 1891. Deretter dro han tilbake til Christiania for å begynne på Krigskolen. Etter ett år fikk han status som vernepliktig sekondløytnant i Forsvaret, som var en ulønnet stilling. Hjalmar var da 25 år gammel, forelsket i ungdomsvenninnen Hilda og hadde ingen særlig utdannelse som ga noen jobb. Han var derfor på leting etter en jobb.

1893–1913: Polarreisene[rediger | rediger kilde]

Medlemmene i Nansens Fram-ekspedisjon i «Fram» etter hjemkomsten 1896:
Foran fra venstre: 1. Theodor Jacobsen (1855-1933), førstestyrmann 2. Bernhard Nordahl (1862-1922), elektriker 3. Hjalmar Johansen (1867-1913), offiser, fyrbøter og meteorologiassistent 4. Otto Sverdrup (1854-1930), kaptein 5. Anton Amundsen (1857-1909), førstemaskinist 6. Henrik Greve Blessing (1866-1916), lege og botaniker) 7. Lars Pettersen (1860-1898), svensk smed og annenmaskinist
Bak fra venstre: 1. Ivar Mogstad (1856–1928), altmuligmann 2. Sigurd Scott Hansen (1868-1937), offiser, navigatør og vitenskapelig assistent 3. Adolf Juell (1860-1909), stuert og kokk 4. Fridtjof Nansen (1861-1930), leder 5. Peder Hendriksen (1859-1932), harpunér og seljeger 6. Bernt Bentsen (1860-1898), sjømann
Fredrik Hjalmar Johansen på ski utenfor Frederick Jacksons hytte i Elmwood

I 1893 søkte Hjalmar seg til å bli en av dem som skulle være med i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon. Han var da arbeidsledig og i en dyp livskrise. Han fikk ingen tilbakemelding på sin søknad og oppsøkte til slutt Fridtjof Nansen personlig. Etter mye om og men ble Hjalmar Johansen ansatt som fyrbøter på skipet, mye takket været sin god helse og fysikk. Underveis fikk han flere andre jobber: Han var fyrbøter på skipet helt til Fram frøs fast i isen i slutten av 1893, og deretter var han assistent for Sigurd Scott Hansen, som drev med meteorologiske studier under ekspedisjonen.

I november 1894 ble Hjalmar tilbudt jobb som medfølgeren til Nansen på en ekspedisjon til Nordpolen, og han takket ja. Nordpol-ekspedisjon varte fra mars 1895 til august 1896, samtidig som Fram-ekspedisjonen fortsatte på egenhånd. De nådde 86° 14' N 7. april, som på den tiden var lenger nord enn noe menneske hadde vært tidligere. Reisen hjemover fra 86° 14' N er kanskje mer berømt enn selve 86° 14'. Den varte nesten ett og et halvt år, der Nansen og Johansen måte overvintre på Frans Josef Land vinteren 1895–96. Ved nyttår sa Nansen de berømte ordene om å leve i dus. Den danske Klaus Rifbjerg spekulerer i romanen Nansen og Johansen fra 2002 på om dette forholdet også var seksuelt. Denne boken fikk for øvrig dårlig mottagelse blant norske kritikere.[1]

Etter Framekspedisjon ble Johansen forfremmet til kaptein i Forsvaret 1899. Som kaptein praktiserte han mellom 1899 og 1907 i Tromsø. Selv om Johansen hadde fast jobb og en god stilling, hadde han fremdeles noen problemer. De økonomiske problemene han fortsatt slet med, vokste hele tiden pga. hans trang til å være fin. Han var på dette tidspunktet gift med Hilda, og de hadde fire barn: Trygve, Hjalmar jr., Marit og Per, som var født mellom 1898 og 1902. Men etter 1904 flyttet de tilbake til Skien mens Hjalmar fortsatt var i Tromsø, og savnet av dem var stort. Han savnet også det polare miljøet. Senere skilte Hilda seg fra Hjalmar, under tvang fra blant andre hennes dypt religiøse far. Senere sa Johansen opp jobben som kaptein i Tromsø, siden han ikke fikk stilling lenger sør på grunn av misunnelse fra andre offiserer. Summen av alle disse omstendighetene drev ham til alkoholisme. Han skrev ofte til Nansen og ba om penger til å slette gjeld som han hadde pådratt seg, og senere om hjelp til å komme med på andre ekspedisjoner. Mye takket være Nansen fikk Johansen jobb under fire Svalbard-ekspedisjoner i perioden 19071909 under ledelse av William S. Bruce (1907), Theodor Lerner (1907–1908), Adolf Hoel (1908) og Gunnar Isachsen (1909).

I 1910 fikk Johansen være med i Roald Amundsens Sydpol-ekspedisjon. For dette kunne han igjen takke Nansen, som hadde stilt krav om at Johansen skulle være med hvis Amundsen skulle låne «Fram». Men til selve Sydpolen fikk Johansen ikke være med, på grunn av en uoverensstemmelse med Amundsen. Johansen reddet en av sine lagmenn, Kristian Prestrud, etter et mislykket første forsøk på å nå polpunktet. Da Amundsen spurte hvorfor de hadde brukt så lang tid på å komme tilbake til Framheim, kjeftet Johansen på Amundsen og kritiserte ham for at de hadde startet for tidlig på våren. Johansen ble da degradert og måtte ta til takke med en ekspedisjon til King Edward VII-land. Denne ekspedisjonen ble ledet av løytnant Prestrud, som Johansen tidligere hadde ledet og som var en militær grad under ham.

Som nummer to bak Nansen og Amundsen[rediger | rediger kilde]

Hjalmar Johansens rolle i norsk polarhistorie er ofte kommet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder, som mye skyldes nettopp Hjalmar Johansen.

Under Nordpol-ekspedisjonen med Nansen var Johansen den som var optimistisk, den som unngikk konflikter og tok i et tak. Da Nansen var syk i flere uker på grunn av ryggproblemene han fikk underveis på turen, var det Johansen som tok Nansens utstyr på seg i tillegg til sitt eget, og han måtte av og til hjelpe Nansen, som hadde problemer med å gå, samtidig som han måtte være «sykepleier» for Nansen. Dermed reddet han både seg selv og Nansens liv, samtidig som han reddet Fram-ekspedisjonen og Nordpol-ekspedisjonen, som neppe ville ha fått den plassen de har i dag, hvis Nansen og Johansen hadde omkommet på Nordpolen. Belønningen for dette var at han fikk en kapteinstilling i Forsvaret, mens Nansen ble den store nasjonalhelten og vikingen, verdenskjent og rik. Det er lite trolig at Nansen ville ha oppnådd en slik posisjon hvis det ikke var for at hans reisevenn var nettopp Johansen.

Under Sydpol-ekspedisjonen med Amundsen var Johansen den som reddet Amundsen fra den store skandalen, ved å gi ham muligheten til å utføre sin bragd. Roald Amundsen etterlot flere av sine menn da de måtte vende tilbake til «Framheim» under første forsøk mot Sydpolen. Grunnen til retretten var at det viste seg at de dro ut for tidlig, og dette hadde Johansen advart mot, men Amundsen avviste ham. Hver mann måtte klare seg selv tilbake til leiren, og selv om alle overlevde fikk mange frostskader og mange måtte ligge i sengen i flere dager av utmattelse og sykdom. Johansen var den som kom sist tilbake til basen med Kristian Prestrud på slep og reddet dermed livet hans. På grunn av en krangel med Amundsen etter tilbakekomsten, ble Johansen utelatt fra gruppen som skulle dra til Sydpolen. I stedet ble Johansen sendt på en bi-ekspedisjon ledet av Prestrud som Johansen nettopp hadde reddet. Prestrud var dessuten både yngre enn Johansen og sto under ham på den militære rangstigen.

Johansen ble tildelt Sydpolsmedaljen

Johansen måtte forlate Fram da den anløp HobartTasmania under tilbakereisen til Norge. Amundsen utstyrte ham med en minimal reisekasse.

Hjalmar Johansen fikk en større plass i norsk polarhistorie takket være Ragnar Kvam jr.s biografi om ham, som kom ut i 1997 under tittelen «Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen». Det var 84 år for sent. Hjalmar Johansen tok sitt eget liv 3. januar 1913,[2] , og det at han ikke ble anerkjent som en av de store skal ha vært en av årsakene. Han etterlot seg kone og fire barn. Begravelsen fant sted fra Odds turnhall i Skien 9. januar 1913.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Johansen ble i 1896 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden «for videnskabelig Fortjeneste.»[3] Han ble tildelt Fram-medaljen, og fikk etter sydpolsekspedisjonen Sydpolsmedaljen.[3][4] Han var æresmedlem i idrettsforeningen Odd. Hjalmar har også fått en videregående skole i hjembyen Skien oppkalt etter seg, nemlig Hjalmar Johansen videregående skole. I desember 2012 ble det på Solli plass i Oslo satt opp en minneplakett for Hjalmar Johansen, i anledning den nært forestående hundreårsmarkeringen for Hjalmars død. Det norske polarensemblet Hornorkesteret spilte «Hymne til Hjalmar Johansen» under seremonien. Minneplaketten ble stjålet i april 2013.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cathrine Krøger: «Danske fortapt i snøen», Dagbladet, 12. mars 2003.
  2. ^ C S Albertsen: Hjalmar Johansens selvmord
  3. ^ a b Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 287.
  4. ^ Norges statskalender for aaret 1913, Kristiania: Aschehoug & Co (W. Nygaard), 1913, sp. 1093-1094.
  5. ^ Hjalmar-plakett stjålet. Morgenbladet. (8. mai 2013)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]