Antigone (skuespill)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Antigone er en tragedie av den greske dramatikeren Sofokles skrevet i 442 f.Kr. eller noe tidligere. Fortellingen hører til sist av de tre skuespillene fra Theben, men ble skrevet først av dem

[rediger] Handlingen

Handlingen foregår i Theben like etter at kong Ødipus (se Kong Ødipus) har forlatt byen for å gå i eksil og etterlatt tronen til sine to sønner Eteokles og Polyneikes i den tro at de to skulle regjere sammen. Det klarte de ikke, og det bryter ut borgerkrig i det Polyneikes, forvist av sin bror, angriper byen med en fremmed armé. Stykket begynner like etter at brødrene har drept hverandre i slaget som fulgte Polyneikes angrep. Den nye herskeren, Kreon, bestemmer at liket av Polyneikes ikke skal begraves med de vanlige ritualene men ligge åpent for vær og åtseldyr fordi han forrådte landet sitt; Eteokles derimot skal begraves med heder og ære.

I åpningsscenen diskuterer Antigone og Ismene, søstrene til de to avdøde, denne bestemmelsen. Antigone mener den strider med gudenes vilje - "de uskrevne og ufeilbarlige himmelske bestemmelser". Hun avslører sin plan om å begrave Polyneikes. Ismene tør selv ikke delta, men støtter søsteren. Kreon får vite at noen vil gravlegge Polyneikes og begynner undersøkelser som fører til at Antigone blir tatt og ført frem for den rasende Kreon. Kreon dømmer henne til døden; Antigone godtar dette, for hun ser ikke noe galt i å ære sin bror. Ismene blir ikke straffet.

Antigones forlovede - og fetter - Haemon, sønn av Kreon, kommer og forteller at hele byen mener Antigone gjorde det rette. Haemon sier han selv er nøytral i en slik sak, men sier han tar statens parti. Kreon svarer med å gå til angrep på Haemons mandighet, og gjøre narr av ham for å la seg påvirke av en kvinne. Dette får Haemon til å si at Antigones død vil føre med seg nok en død. Kreon blir først enda sintere fordi han tror dette er en trussel mot ham selv, men Haemon forsikrer ham om at det er det ikke; Kreon bestemmer så at Antigone skal sulte ihjel, stengt inne i en hule.

Den blinde profeten Tiresias kommer, og sier til Kreon at det han har gjort ikke er rett. Kreon svarer i sinne med å anklage alle profeter for å la seg styre av kjærlighet til gull; Tiresias slår da fast at Kreon snart vil måtte betale med "lik for lik" og at Kreons handlinger bare avler uhygge (miasma). I møte med dette fryktelige profetiet begynner Kreon å nøle, og bestemmer seg for at Polyneikes skal begraves og at Antigone ikke skal dø.

Dette Kreons meningsskifte (anagnorisis) kommer dessverre for sent. Haemon har alt dratt til hulen der Antigone sitter for å sulte ihjel og funnet henne død. Hun tok livet sitt ved å henge seg, akkurat som hennes mor Iokaste. Kreon iler etter, og finner Haemon knelende ved liket. Haemon truer Kreon, men tar til slutt sitt eget liv. I sorg over sønnen begår så Kreons kone Eurydike selvmord. Kreon lar seg føre vekk, knust etter at hans tragiske feilgrep (hamartia) har tatt fra ham alt han hadde kjær.

[rediger] Dramatiske betydning

Stykket er et av de få greske skuespill som lar publikum få se innsiden av palasset; vanligvis foregikk all handlingen i en gresk tragedie på utsiden av palasset eller huset som vises på skenen (bakteppet). Dødsfall foregår på innsiden, utenfor publikums rekkevidde. I Antigone', derimot, åpnes skenen så publikum skal se Creon finne liket av sin kone Eurydice.

Det forekommer også en uvanlig karakter: Vakten. Han snakker ikke som de andre karakterene i et stilisert, poetisk språk, men i et mer dagligdags språk; denne rollen finnes også hos Shakespeare.

Konflikten mellom Creon og Antigone demonsterer en konflikt i gresk tenkning: Creon på den ene siden setter menneskeskapte lover høyest, mens Antigone på den annen side setter plikten til gudene og til familien høyest. Således er Antigone mye sitert til støtte for naturrett. Først etter at han har mistet hele sin familie skjønner Creon at han gjorde galt i å sette menneskeskapte lover over gudenes lover.

Stykket kan og leses som å ta for seg feministiske problemstillinger. Det er ett av få greske dramaer der en kvinne både er sentral for handlingen og handler av egen fri vilje - i motsetning til å bli styrt av en guddommelig kraft, slik Phaedra blir i Euripides' Hyppolytus. Antigone gjør ikke bare opprør, hun insisterer også på sin rett til å utføre begravelsesritualene, en oppgave som tradisjonelt var kvinnenes.

[rediger] Litteratur

• Greske tragedier: Oriestien, Antigone, Elektra, Medea, Hippolytos. Gyldendal 2007. ISBN 978-82-05-37514-7