Polyneikes
| Polyneikes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Argea | ||
| Far | Oidipus[1] | ||
| Mor | Iokaste[1] | ||
| Søsken | Ismene Antigone Eteokles | ||
| Barn | Thersander Adrastus Timeas | ||
| Nasjonalitet | Theben | ||
Polyneikes (gresk: Πολυνείκης), eller Polynikes var ifølge gresk mytologi konge i den greske byen Theben sammen med sin bror Eteokles. Han var sønn av den thebanske kong Oidipus og enten Iokaste eller Euryganeia. Etter at Oidipus ble forvist skulle Polyneikes og Eteokles dele kongemakten ved at de skulle styre byen ett år hver. Da Eteokles hadde styrt det første året nektet han å gi fra seg makten og jaget Polyneikes ut av byen. Polyneikes samlet en stor hær av allierte greske konger og angrep Theben. Det kom til kamp mellom dem hvor begge brødrene ble drept. Striden mellom brødrene er omtalt hos flere av antikkens historikere og utgjør et klimaks og avslutning av hendelsene i den såkalte Theben-kretsen, en rekke greske tragedier som er bygget på forbannelsene i den thebanske kongefamilien.
Oidipus’ forbannelse[rediger | rediger kilde]
Polyneikes’ farfar, kong Laios, fikk en spådom fra Oraklet i Delfi om at han ikke måtte få noen sønn, for i så fall ville sønnen drepe sin far og gifte seg med hans enke. Laios og Iokaste fikk likevel en sønn, og han ble satt ut på fjellet for å dø. Barnet ble funnet av en gjeter og det ble oppfostret av kong Polybos av Korint og hans dronning Merope. Barnet fikk navnet Oidipus. Han kjente ikke sine virkelige foreldre og under et tilfeldig møte kom han til å ta livet av Laios. Senere kom han til Theben hvor det skulle utpekes ny konge. Oidipus ble valgt, og han giftet seg med den forrige kongens enke Iokaste uten å vite at det var hans egen mor. De fikk fire barn, sønnene Eteokles og Polyneikes, og døtrene Antigone og Ismene. Da blodskammen kom for en dag tok Iokaste sitt eget liv, og Oidipus blindet seg selv og ble utvist fra Theben.[2][3]
Da kong Oidipus dro vanæret fra Theben måtte hans to sønner bli enige om hvordan de skulle dele riket. Det er fortalt flere varianter av denne delingen. I skrifter etter Hellanicus av Lesbos hevdes det at Eteokles tilbød broren enten å styre byen eller å få en del av eiendommene. Hos Perecydes av Leros heter det at Eteokles tvang broren ut av byen og overtok styret selv. Både Apollodorus (eller «Pseudo-Apollodorus») (i Bibliotheca) og Diodorus Siculus (i Bibliotheca historica) har skrevet at brødrene ble enige om å dele på makten slik at de styrte Theben ett år hver. Da Eteokles hadde styrt ett år nektet han å gi fra seg makten til broren.[4]
Ifølge enkelte primærkilder kastet Oidipus en forbannelse over sine to sønner Eteokles og Polyneikes.
And the avenging Fury of the gods failed not to hear him as he prayed that they might never divide their father’s goods in loving brotherhood, but that war and fighting might be ever the portion of them both. (…) So he prayed to Zeus the king and the other deathless gods that each might fall by his brother’s hand and og down into the house of Hades
The Thebaid, i The Homeric Hymns, vers 2-3
Angrepet på Theben[rediger | rediger kilde]
Polyneikes rømte til kong Adrastos i Argos på Peloponnes. Ved en tilfeldighet kom han i slåsskamp med en Tydeus fra Etolia inne i kongens palass. Adrastos tolket hendelsen ut fra et orakelsvar han hadde fått, og fikk det for seg at han skulle gifte bort sine to døtre til Polyneikes og Tydeus. I tillegg til kongsdatteren Ardea fikk Polyneikes dermed også Adrastos’ militære støtte til et felttog mot Theben, og han fikk følge av de andre argiviske kongene. Disse gikk til krig mot Theben («De syv mot Theben»).[5][4] Antallet henspiller på de syv byportene i Theben, hvor de angripende argos-kongene gikk mot hver sin port. Ifølge Aiskhylos’ skuespill De syv mot Theben var de allierte:
- Tydeus, konge over aiolerne, som angrep Proitosporten. Denne ble forsvart av Astakos.
- Kapaneus, sønn av Hipponous, som angrep Elektraporten. Forsvart av Polyfontes.
- Eteoklos, sønn av Ifis, angrep Neiteporten. Forsvart av Megareos.
- Hippomedon angrep Athena Onkas-porten. Forsvart av Hyperbios.
- Parthenopeus angrep Amfionporten som ble forsvart av Aktor, bror til Hyperbios.
- Amfiaraos angrep Homoloisporten, som ble forsvart av Lasthenes.
- Den sjuende porten ble angrepet av Polyneikes’ egen hær, mens den innenfra ble forsvart av Eteokles. Kampen endte med at brødrene gikk i tvekamp hvor de falt for hverandres våpen. Angriperne ble slått tilbake og Iokastes bror Kreon overtok styret i Theben.
Begravelsen[rediger | rediger kilde]
I Sofokles’ tragedie Antigone, fortsetter Polyneikes’ historie etter hans død. Kong Kreon, som ble konge etter Eteokles, bestemte seg for at Polyneikes ikke skulle bli begravet, noe som etter gresk skikk og religion var en stor vanære. Antigone, hans søster, utfordret Kreon ved å gravlegge broren likevel. Kreon dømte henne til døden til tross for at hun var forlovet med Kreons sønn Haimon. Antigones søster Ismene erklærte at hun hadde hjulpet Antigone og ønsket samme skjebne. Antigone ble levende begravd mens gudene, via den blinde profeten Tiresias, ga uttrykk for sin misnøye med Kreons beslutning. De overbeviste ham om å oppheve sin ordre. Han gikk da for å begrave Polyneikes selv, og ville slippe Antigone fri. Men hun hadde allerede hengt seg i stedet for å bli begravet levende. Da Kreon kom til graven der hun skulle dø, fant han også sønnen Haimon død ved siden av Antigone. Da Kreons kone, Eurydike fikk vite om deres død, tok hun også sitt eget liv.
I litteraturen[rediger | rediger kilde]
Historiene om de mytiske kongene i Theben, stridighetene mellom dem og gudene, og familiens forbannelse i flere slektsledd er omtalt hos en rekke av de antikke historikerne og poetene. Mest kjent i ettertiden er likevel versjonene som er gitt av de store tragedieforfatterne.
De syv mot Theben[rediger | rediger kilde]
Eteokles er hovedpersonen i dramaet De syv mot Theben av Aiskhylos. Dramaet beskriver situasjonen i Theben når de allierte kongshærene angriper. Stykket bygges opp mot det dramatiske høydepunktet når Eteokles og Polyneikes møtes i kamp og begge faller. I slutten av den tekstversjonen som er overlevert til vår tid reises konflikten om gravleggingen av brødrene. Kreon, den nye kongen, bestemmer at Eteokles skal begraves som konge, mens broren Polyneikes skal ligge ubegravet, noe som er svært vanærende innen den greske troen. Litteraturforskeren Albin Lesky mener dette er et tillegg som er skrevet til en senere oppsetning etter Aiskhylos’ død.[6]
Oidipus i Kolonos[rediger | rediger kilde]
I Sofokles’ tragedie Oidipus i Kolonos har Polyneikes en rolle der han oppsøker sin blinde far Oidipus for å be om hans hjelp til å avsette Eteokles. Oidipus nekter, og han framfører sin forbannelse over sine sønner fordi de har jaget ham ut av Theben.[7]
Antigone[rediger | rediger kilde]
Sofokles har også skrevet stykket Antigone hvor handlingen er lagt til hendelsene etter at Eteokles og Polyneikes er drept. Hovedtemaet er søsteren Antigones tross mot Kreon når hun selv begraver Polyneikes og sendes i døden på grunn av dette.[8]
Fønikerinnene[rediger | rediger kilde]
Dramatikeren Evripides lar i stykket Fønikerinnene kampen mellom Eteokles og Polyneikes stå mens Oidipus og Iokaste fortsatt er i live. Stridstemaet om kongemakten i Theben er det samme, og forfatteren lar her kampen avgjøres med en avsluttende tvekamp mellom brødrene. Når begge dør i kampen tar Iokaste sitt eget liv, mens den blinde Oidipus legger ut på vandring ledsaget av datteren Antigone.[9]
Hiketidene (De bønnfallende)[rediger | rediger kilde]
Evripides har skrevet dette dramaet om etterspillet etter kampen hvor Polyneikes’ svigerfar, kong Adrastos har innsett nederlaget og hvor han ber den athenske kong Thesevs om hjelp til å få utlevert likene av de falne i Theben etter at Kreon har erklært at de ikke skal begraves. Tesevs klarer gjennom forhandlinger å få utlevert likene slik at deres mødre kan begrave dem.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Q45271785[Hentet fra Wikidata]
- ^ Apollodorus & s. 105-107.
- ^ Vandvik 1963 & s. 153.
- ^ a b Apollodorus & s. 107.
- ^ Vandvik 1963 & s. 157.
- ^ Lesky 1995 & s. 72.
- ^ De grekiska tragedierna & s. 201-225.
- ^ De grekiska tragedierna & s. 123-139.
- ^ De grekiska tragedierna & s. 411-433.
- ^ De grekiska tragedierna & s. 315-329.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Apollodorus (2008). The Library of Greek Mythology (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953632-0.
- Aiskylos, Sofokles, Euripides (2005). De grekiska tragedierna (svensk). Oversatt av Emil Zilliacus. Vertigo förlag. ISBN 91-973099-1-5.
- Hesiod, Homer (1920). The Thebaid, i Hesiod, the Homeric hymns, and Homerica (engelsk). Oversatt av Hugh G. Evelyn-White. London. s. 485.
- Lesky, Albin (1995). Den greske tragedie. Gyldendal. ISBN 82-05-22991-0.
- Eirik Vandvik (1963). Blant gudar på Olymp. Oslo: Det norske samlaget.