Slaget ved Marathon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Marathon
Konflikt: Perserkrigene
Slaget ved Marathon
Slettene ved Marathon i dag
Dato September, 490 f.Kr.
Sted Marathon, Hellas
Resultat
Gresk seier
Parter
Greske bystater Persia
Kommandanter
Miltiades
Kallimakhos
Dareios I
Styrker
rundt 10 000 ikke mer enn 20 000 (26 000 ifølge Herodot)
Tap
192 døde rundt 6400
Perserkrigene
EfesosLadeMarathonThermopyleneArtemisionSalamisPlataiaiMykaleEurymedonKypros

Slaget ved Marathon (490 f.Kr.) var kulminasjonen av kong Dareios I av Persias første alvorlige forsøk på å erobre de gjenstående greske bystatene. Dareios ønsket å legge dem til det persiske riket og på den måten sikre sin svakeste del av sin vestlige grense. Det meste som vites om dette slaget kommer fra Herodot.

Dareios sendte først Mardonios i 492 f.Kr. over land til Europa for å styrke Persias kontroll over Thrakia og Makedonia som hadde blitt svekket av det joniske opprøret. Selv om han lyktes, forsvant nesten hele hans styrke i en storm utenfor Athos, og de resterende styrkene ble tvunget til å returnere til Asia. I 490 ble Datis og Artafernes sendt på en maritim ekspedisjon for å underlegge seg Kykladene i Egeerhavet og for å straffe Eretria og Athen for deres deltagelse i det joniske opprøret. Eretria ble beleiret og falt før flåten ankret opp i Marathonbukta og styrken gikk i land. Der ble de beseiret av en liten styrke av athenske og plataiaiske hoplitter, til tross for deres tallmessige overlegenhet. Det lange løpet til budbringeren som overbrakte nyheten om seieren til Athen ble inspirasjonen for løpsdistansen maraton som ble arrangert for første gang i sommer-OL 1896.

Historiske kilder[rediger | rediger kilde]

Hovedkilden for slaget kommer fra Herodot, som beskriver hendelsene i bok VI, paragraf 102–117. Han ble imidlertid født noen få år etter slaget, og det er antatt at han skrev sin bok etter Kalliasfreden (449/448 f.Kr.). I sin karakteristiske stil broderer han sin beretning med de følgende eventyrlige hendelsene, som han anslo som avgjørende i slaget: Guden Pan viser seg for Pheidippides mens han var på vei til Sparta for å be om hjelp; Hippias har en drøm som forutser persernes katastrofe, og atheneren Epizelos blir blindet av et gjenferd under slaget. Alle andre utfyllende, viktige historiske kilder stammer fra senere tider. Pausanias gir viktig informasjon om slagets siste fase (forfølgelsen). Ordboken Suda, fra det 10. århundrets Østromerriket, tok vare på informasjon fra kilder som nå er tapt, som Eforos, viss overlevende fragmenter utgjør en viktig beretning.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hippias, tyrannen i Athen, ble utvist i 511 f.Kr. av sitt folk, med hjelp av Kleomenes I, kongen av Sparta. Han flyktet til Sardis, til hoffet til den nærmeste persiske satrapen, Artafernes, og lovet perserne kontroll over Athen dersom de gjeninnsatte ham. Da athenerne krevde at han skulle utvises, foreslo satrapen at de burde gjeninnsette ham. Dette svaret fikk Athen til å regne seg som i krig med perserne, og de støttet byene som deltok i det joniske opprøret med 20 båter. Under opprøret flyktet antagelig Hippias til kong Dareios' hoff.

Selv om assistansen, som Athen og Eretria sendte, ikke var særlig effektiv, alarmerte det Dareios. Etter at det joniske opprøret (499494 f.Kr.) ble slått ned, var han opptatt av å legge under seg grekerne og straffe dem for deres del i opprøret. I 492 f.Kr. sendte Dareios en hær under sin svigersønn, Mardonios, til Hellas. Denne hæren erobret Thrakia og fikk Aleksander I av Makedonia til igjen å underkaste seg Persia. Men i forsøket på å rykke inn i Hellas, ble mesteparten av flåten ødelagt i en storm utenfor Athos, og Mardonius måtte flykte til Asia. Angrep fra thrakiske stammer påførte den tilbaketrekkende hæren skader.

Dareios fikk høre av Hippias at alkmaeonidene, en mektig athensk familie, var motstandere av Miltiades den yngre, som på den tiden var den fremste politikeren i Athen. Mens de ikke var klar for å hjelpe til med å gjeninnsette Hippias (de hadde hjulpet til med å fjerne ham), trodde de antagelig at en persisk seier var uunngåelig og ønsket å sikre seg en bedre posisjon i det nye politiske regimet som ville følge den persiske erobringen av Athen. Dareios ønsket å dra fordel av denne situasjonen, ved å erobre Athen, noe som ville isolere Sparta og, ved å gi ham de resterende grekerne i Egeerhavet, konsolidere hans kontroll over Jonia. For at atenerne skulle gjøre opprør, måtte to ting skje; befolkningen måtte oppmuntres til å gjøre opprør og den athenske hæren måtte forlate Athen slik at den ikke kunne knuse opprøret.

Dareios bestemte seg for å sende en ren maritim ekspedisjon, ledet av Artafernes, sønn av satrapen i Sardis, og Datis, en medisk admiral (Mardonius ble skadet i det forrige angrepet), for å straffe Naxos på grunn av deres motstand mot det persiske angrepet i 499. Et angrep som førte til det joniske opprøret. Ekspedisjonen skulle tvinge Eretria og Athen til å underlegge seg den store kongen eller bli ødelagt.

Styrkenes størrelse[rediger | rediger kilde]

Moderne tegning av en falanks. Hoplittene var ikke likt utrustet siden hver soldat måtte kjøpe sine egne våpen og dekorere dem slik han ønsket.

Ifølge Herodot bestod flåten som Dareios sendte, av 600 triremer, mens det ifølge Cornelius Nepos bare ble sendt 500. De historiske kildene avslører ikke hvor mange transportskip som fulgte dem, dersom det var noen i det hele tatt. Ifølge Herodot fulgte 3000 transportskip de 1207 krigsskipene under Xerxes' invasjon i 480 f.Kr. Livio Catullo Stecchini anslår hele flåten til å ha bestått av 600 skip totalt: 300 triremer og 300 transportskip [1], mens Peter Green sier at der var 200 triremer og 400 transportskip. Ti år tidligere mislyktes 200 triremer i å kue Naxos, derfor er 200 eller 300 triremer muligens en for liten styrke for alle tre målene.

Herodot anslår ikke størrelsen på noen av arméene. Han sier at den persiske hæren var et «stort infanteri som var tettpakket». Blant de antikke kildene sier Simonides, som var nesten samtidig med slaget, at styrken i felttoget bestod av 200 000 menn, mens en senere forfatter, den romerske Cornelius Nepos, anslår styrken til 200 000 infanterister og 10 000 kavalerister. Av disse kjempet bare 100 000 i slaget, mens resten gikk om bord i flåten som rundet Kapp Sounion. Plutark og Pausanias oppgir begge antallet, uavhengig av hverandre, til 300 000, slik også ordboken Suda gjør. Platon og Lysias anslår styrken til 500 000, mens Justinus sier 600 000.

Moderne historikere har også kommet med forskjellige anslag. Kampuris har bemerket at dersom de 600 skipene var krigsskip, og ikke transportskip, med 30 epibates–soldater i hvert skip, bestod styrken av 18 000 epibates. Epibates var soldater som forsvarte skipene fra bordingsstyrker under sjøslag. Disse var typiske for persiske skip etter slaget ved Lade. Skipene under invasjonen til Xerxes hadde 30 epibates. Men siden flåten hadde transportskip, må de i det minste ha transportert det persiske kavaleriet. Herodot hevder at kavaleriet ble fraktet i triremene. Den persiske flåte hadde skip som var laget for slike formål, og ifølge Eforos støttet 800 transportskip Xerxes' invasjon ti år senere. Anslag for kavaleriet ligger vanligvis mellom 1000 og 3000, selv om Cornelius Nepos oppgir 10 000.

Andre moderne historikere har foreslått andre tall for infanteriet. Kleanthis Sandayiosis snakker om mellom 60 000 og 100 000 persiske soldater. Christian Meier mener det var over 90 000 stridende soldater, Peter Green 80 000 inkludert roerne og Stecchini tror der var 60 000 persiske soldater i Marathon. Bussolt og Gustave Glotz snakker om 50 000 persiske stridende, general Dimitrios Gedeon [2] tror der var 48 000 soldater, mens How og Wells anslår at 40 000 persere gikk i land ved Marathon og Bengtson tror de ikke var mer enn 20 000 persere. Forskere som hevder et relativt lite antall persiske styrker hevder at hæren ikke kunne ha vært så stor på grunn av plassmangel i skipene, noe som forkastes av forskere som taler for stort antall. Deres motargument hevder at dersom den persiske hæren var liten, kunne eretrierne sammen med athenerne og plataiaiene ha stilt like store styrker og muligens ha foretrukket et slag utenfor Eretria. Naxos alene kunne stille med «8000 skjold» i 500 f.Kr. og med denne styrken lyktes de i å forsvare seg mot de 200 persiske skipenes invasjon ti år tidligere.

Størrelsen på den athenske hæren er et annet emne i debatten. Noen nylige historikere har anslått antallet til rundt 7000–8000, mens andre foretrekker 10 000. Pausanias anslår at den ikke oversteg 9000, mens Justinus og Cornelius Nepos begge sier at antallet athenere var 10 000. Herodot forteller at i slaget ved Plataiai elleve år senere sendte athenerne 8000 hoplitter mens andre samtidig var opptatt som epibates i flåten som senere kjempet i slaget ved Mykale. Pausanias bemerker at slaver ble satt fri i bytte mot militærtjeneste. Det er også mulig at metoiker, ikke–athenske grekere som bodde i Athen, ble innkalt siden de hadde militære forpliktelser til Athen i nødstilfeller som f.eks. i 460 f.Kr. Men for Marathon nevnes dette ikke i noen av de overlevende kildene, og deres antall i Athen var ikke så betydelig som de ble senere i århundret da Athen ble leder for det athenske sjøforbundet.

Athen på den tiden kunne også ha stilt med minst fire ganger denne styrken dersom de hadde valgt å også sende de lette styrkene som bestod av lavere klasser, for ti år senere i slaget ved Salamis hadde Athen en flåte på 180 triremer som var bemannet med 32 000 roere, samtidig som de hadde mistet rundt 60 skip i det tidligere slaget ved Artemisium. Det har blitt spekulert på hvorfor dette ikke skjedde. Kampouris, blant andre, bemerker at politisk sett var de lavere klassene uforutsigbare. Etter at det joniske opprøret hadde vist at tyrannene var generelt uforutsigbare for det persiske riket, forandret Artafernes i 494 f.Kr. regimet til de joniske bystatene fra tyranni til demokrati, dermed satte de et eksempel som senere ble kopiert av den andre athenske allianse og Aleksander den store, blant andre. Der hvilte makten på de fattige, mens den persiske hæren var til stede for å forhindre trekk som truet persisk posisjon. Noen av de fattige som husket Peisistratos godt, siden han hadde gitt dem jobber, håpet antagelig på persisk seier og endring i regimet for å få mer makt. Dette er en av grunnene til at Hippias beordret landgangen i Marathon hvor den store majoriteten av de lokale innbyggerne var fra disse sosiale klassene. På den andre siden håpet den persiske hæren på en intern revolusjon i Athen slik at de ville få en enkel seier slik som i Eretria.

Datis' og Artafernes' ekspedisjon før Marathon[rediger | rediger kilde]

Kart over perserkrigene. Datis' og Artafernes' ekspedisjon er den brune linjen, gult er persiske vasaller, grå er nøytrale stater og oransje er fiender av grekerne.

Etter et år med forberedelser samlet ekspedisjonsstyrken seg først ved Kilikia våren 490 f.Kr. Hæren bordet de persiske transportskipene, eskortert av flåten, og seilte til Samos og derfra til Naxos. Etter et resultatløst felttog der (naxianerne flyktet til fjellene på øya og perserne ble herrer i en forlatt by), seilte flåten først gjennom Kykladene og nådde Karystos på den sørlige kysten av Euboea som raskt overgav seg. Derfra seilte de opp den euboiske kanalen til Eretria hvor deres mål ble klart for grekerne.

Eretianerne sendte en beskjed til Aten med bønn om hjelp. Atenerne aksepterte, men innså at de trengte mer hjelp. De sendte kuréren Pheidippides til spartanerne og antagelig budbringere til andre byer. Spartanerne bestemte seg for å hjelpe ifølge Herodot, men siden de var overtroiske sa de at de ikke kunne gå til krig før Karneia endte ved fullmånen 9. september. Noen moderne historikere hevder at spartanerne tok avgårde så sent på grunn av en helotrevolusjon og hevder at dette var tidspunktet for revolusjonen som nevnes av Platon.

De eneste som sluttet seg til athenerne i slaget var plataiaiene. Den lille boeotiske byen Plataiai hadde alliert seg med Athen i det 6. århundre f.Kr. mot Theben og bestemte seg for å ære athenernes hjelp med å komme athenerne til unnsetning i deres vanskelige tid, akkurat slik athenerne hadde kommet dem til unnsetning tidligere. Deres styrker var ifølge Cornelius Nepos, 1000 hoplitter og var ledet av Arimnestos. Den athensk–plataiaiske alliansen skulle fortsette til den greske uavhengigheten gikk tapt ovenfor romerne i det 2. århundre f.Kr.

Der er uenighet blant moderne historikere om hvilken kurs den persiske flåten tok etter Karystos. Noen hevder at Artafernes slo følge med den persiske hæren og la Eretria under beleiring, mens resten av hæren krysset med Datis og gikk i land i Marathonbukta. Andre hevder at hendelsene skjedde etter hverandre: Først ble Eretria beleiret og falt, og senere gikk hele hæren i land på Schinias strand. Ifølge Herodot valgte Hippias dette stedet fordi det var det beste stedet for det persiske kavaleriet. Moderne historikere er enige i at dette ikke stemmer siden stedet blir beskrevet av et skolium som:

knudrete, upassende for hester, full av gjørme, sumper og innsjøer skolium til Platon Menexenus 240c

Stedet ble antagelig valgt siden Hippias hadde mange sympatisører der, siden det var en av Athens relativt fattige regioner.

Herodot rapporterte at der var et råd på ti strategoi der fem stemte for å konfrontere fienden, mens fem stemte imot. Kallimakhos var polemark det året, en av de ni arkontene eller lederne av Athen. Frem til noen få år tidligere, lå makten i Athen hos de ni arkontene som på den tiden ble valgt. Der var en konstitusjonell endring få år tidligere og arkontene ble valgt ved loddtrekning, dette gjorde polemarkens lederskap til symbolsk makt. På grunn av stillstanden, ble det bestemt av de valgte stammegeneralene å be om hans mening. Etter en svært dramatisk appell av Miltiades den yngre, gav han sin stemme til fordel for konfrontasjon. Dermed marsjerte en athensk hær av hoplitter under polemarken mot nord og øst fra Athen for å møte fienden nær landgangsstedet.

Hæren slo leir nær helligdommen til Herakles hvor de blokkerte veien til Athen i en lett forsvart stilling. Stillingen tillot også intervensjon i Athen dersom en revolusjon fant sted. Plataiaiene sluttet seg til dem der. Hæren bestod av menn fra aristokratiet, de øvre og midtre klassene, siden hver enkelt soldater hadde ansvaret for å skaffe utrustningen og ikke staten (selv ikke i Sparta), slik at menn bevæpnet seg for kamp med det de hadde råd til. Før Efialtes' konstitusjonelle reformer i 457 f.Kr., lå det meste av makten hos disse sosiale klassene siden mange stillinger med politisk makt i regimet var reservert for de som hadde betydelig eiendom. Hadde de athenske hoplittene tapt denne konflikten, kunne de overlevende forvente å miste politisk makt og sosial status i Athen. Derfor er det forståelig at de var svært motiverte til å vinne slaget eller dø i forsøket.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

I fem dager konfronterte hærene hverandre fredelig, i håp om å provosere frem en utvikling. Den athenske hæren kortet sakte ned avstanden mellom de to leirene mens de beskyttet seg med lanser skåret til av trær, som dekket sidene deres mot kavaleribevegelser. Siden tiden var til fordel for athenerne, var det sannsynlig at det var den persiske hæren som bestemte seg for å gjøre det første trekket. På den sjette dagen, da Miltiades var prytanevon–general, en nokså byråkratisk grad som kan sammenlignes med daghavende offiser i moderne hærer – enten 12. september eller muligens 12. august – bestemte Artafernes seg for å angripe athenerne.

Athenerne fikk høre fra to joniske desertører at det persiske kavaleriet var borte. Hvor de fikk høre dette fra, i likhet med den persiske slagplanen, har vært emne for diskusjon. Flere historikere har antatt at dette enten var fordi kavaleriet hadde bordet skipene, at de var inne i leiren siden de ikke kunne være i felten om natten, eller fordi det beveget seg sammen med hele hæren langs den nordlige ruten for å nå murene til Athen. Det bør merkes at Herodot ikke nevner at hæren bordet skipene. Suda bruker «χωρίς ἰππεῖς» (=uten kavaleri). Den sier: «Kavaleriet dro. Da Datis overgav seg og var klar for retrett, klatret jonierne opp i trærne og signaliserte til athenerne at kavaleriet hadde dratt. Og da Miltiades realiserte dette, angrep han og på denne måten vant. Derfra kommer det ovenfornevnte sitatet som brukes når noen bryter rekkene før slag.»

På dette tidspunktet bestemte generalene, ifølge Herodot, seg for å oppgi sitt roterende lederskap, som prytanevon–generaler til fordel for Miltiades. Han valgte riktignok å angripe dagen da hans stamme skulle lede angrepet, kanskje fordi han ønsket å ha det fulle ansvaret for slaget. Han bestemte seg for å rykke mot perserne veldig tidlig om morgenen. Han beordret to stammer, som utgjorde sentrum av den greske formasjonen, Leontis–stammen ledet av Themistokles og Antiokis–stammene ledet av Aristeides, til å stille opp i en formasjon som var fire rekker dyp, mens resten av stammene på sidene var åtte rekker dype. Avstanden mellom de to hærene hadde blitt forminsket til «en distanse ikke mindre enn 8 stadier» eller rundt 1500 meter som de dekket mens de løp og skrek sine krigsrop «Ελελευ! Ελελευ!» (Elelef, elelef). Dette overrasket perserne som «i sitt sinn angrep athenerne med galskap som må ha vært dødelig, da de så at de var få og likevel fortsatte å løpe videre uten hverken kavaleri eller bueskyttere.» Det blir også debattert om den greske hæren løp hele distansen, eller om de marsjerte til de nådde grensen for bueskytternes effektivitet, det vil rundt 200 meter, og så løp mot rekkene til sin fiende. Forkjempere for den siste teorien bemerker at det er svært tungt å løpe så langt med den tunge vekten av hoplittenes bevæpning som blir anslått til 32 kg. De som foreslår den første teorien hevder at de antikke grekerne, slik det antydes av overlevende statuer, var i svært god fysisk form (hoplittløpet hadde nylig blitt en olympisk gren), og dersom de måtte løpe hele distansen, ville den være dekket i løpet av fem minutter, men dersom de marsjerte, ville den antagelig tatt ti minutter, nok tid til at perserne kunne reagere, noe de ikke gjorde.

De persiske styrkenes sammensetning og formasjon[rediger | rediger kilde]

Udødelige med lanser, en detalj fra beskytternes frise i Dareios palass i Susa.

Hovedmengden av persisk infanteri var antagelig takabara, lett beskyttede bueskyttere. Det er flere ting som tyder på dette. For det første nevner ikke Herodot en skjoldmur ved Marathon, som var typisk for den tyngre sparabara–formasjonen, slik han spesifikt nevner i slaget ved Plataiai og Mykale. I avbildningen av slaget i Poikile Stoa - som ble dedikert slaget få år senere, i 460 f.Kr., da de fleste veteranene fra krigen fortsatt levde, slik det ble beskrevet av Pausanias - er bare takabara–infanteri avbildet. Det virker også mer sannsynlig at perserne ville ha sendt takabarasoldater, som var mer fleksible i en maritim operasjon enn det spesialiserte, tunge (etter persisk standard) infanteriet. Takabarastyrkene bar et lite skjold som antagelig var ute av stand til å stå imot tunge slag fra de lange spydene til hoplittene.

Den vanlige taktikken til den persiske hæren var at bueskytterne skjøt bredsider med piler for å svekke og spre fienden mens deres utmerkede kavaleri ødela fienden. På den andre siden var ὄπλον (hoplon), det tunge skjoldet til hoplittene, som gav dem deres navn, istand til å beskytte mannen som bar det (eller mer vanlig, mannen til venstre for den som bar det) fra både pilene og spydene til deres fiender. Perserne hadde også en betydelig ulempe på grunn av størrelsen på våpnene deres. Hoplitter bar mye lengre spyd enn deres persiske fiender, som utvidet deres rekkevidde samtidig som de beskyttet dem. Persiske armeer hadde vanligvis iranske elitestyrker i sentrum og svakere enheter fra undersåtter på sidene av formasjonen. Det bekreftes av Herodot at det var slik den persiske hæren var ordnet på slagmarken.

Under det joniske opprøret ble falanksen alvorlig svekket av pilene, til de persiske bueskytterne, før de kunne gå ansikt til ansikt med dem. Dette skyldtes at falanksen beveget seg sakte for å opprettholde formasjonen. Miltiades hadde stor erfaring med den persiske hæren, siden han ble tvunget til å følge den under dens felttog i Skythia i 513 f.Kr., og han beordret derfor at styrkene hans skulle løpe. Dette betydde at de kunne ende opp med å slåss i uordnede formasjoner. Men Herodot nevner, i beskrivelsen av slaget, at retretten til sentrum skjedde i sluttet orden, noe som betyr at formasjonen ikke ble brutt under den innledende stormingen. Dette støttes av det faktum at der var få tap i denne fasen av slaget. Det greske sentrum ble redusert til fire rekker, fra det normale som var åtte. Flankene opprettholdt sine åtte rekker. Dersom Miltiades bare hadde ønsket å utvide linjen, og forhindre de persiske linjene fra å overlappe grekerne, ville han ha svekket hele hæren slik at det ikke skulle dannes svake punkter. Men Herodot fastslår kategorisk at det var en bevisst avgjørelse å styrke sidene, antagelig for å ha en sterkere styrke for å beseire de svakere på persisk side.

Fronten til den grekse hæren bestod av 250 × 2 (for stammene i sentrum) og 125 × 9 (for stammene på flankene og plataiaiene). Dersom perserne hadde samme tetthet som grekerne og var ti rekker dype, ville den persiske hæren bestå av 16 000 menn. Men dersom fronten hadde et mellomrom på 1,4 meter mellom soldatene sammenlignet med 1 meter for hver greker og hadde en tetthet på 40 til 50 rekker slik det ser ut til at sletten maksimalt hadde rom for (den persiske hæren har til og med kjempet i 110 rekker), ville den persiske hæren bestått av mellom 44 000 og 55 000. Dersom den persiske fronten bestod av 2000 menn og de kjempet i 30 rekker (slik Xenofon hevder i Cyropaedia), bestod de av 60 000 menn. Kampouris foreslår at den bestod av 60 000 menn siden det var standardstørrelsen for en betydelig persisk formasjon.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Utgangsposisjonene
Gresk dobbeltfremstøt

Da grekerne rykket frem, trakk flankene fremover, mens sentrum trakk seg bakover i henhold til planen. Retretten må ha vært betydelig siden Herodot nevner at sentrum trakk seg bakover mot Mesogeia, ikke bare noen steg. Men rekkene brøt ikke siden tapstallene var små og de fleste ble påført dem i siste fase av slaget. Den greske retretten i sentrum trakk perserne inn og brakte flankene lenger inn mot midten, noe som forkortet den greske linjen. Resultatet var en knipetangsmanøver og slaget endte med at hele den persiske hær brøt ut i panikk mot skipene og ble forfulgt av grekerne. Sidene ble etterlatt åpne slik at de persiske rekkene ville bryte, siden selv en desperat hær som hadde en tallmessig fordel etter et slag fremdeles kunne beseire sin fiende. Noen som var uvitende om det lokale terrenget løp ut i myrene hvor de druknet.

Herodot hevder at det ble funnet likene av 6400 persere på slagmarken, og det er uvisst hvor mange som forsvant i myrene. Det nevnes også at syv persiske skip ble erobret, men det nevnes ikke om noen sank. Athenerne mistet 192 menn og plataiaiene 11 [3], de fleste under den siste forfølgelsen da deres tunge beskyttelse viste seg å være en ulempe. Blant de døde var polemarken Kallimakhos og generalen Stesilaos. Det blir fortalt om hvordan Kynaigeros, bror til dramatikeren Aiskhylos, som også var blant de kjempende, stormet ut i sjøen, grep en av de persiske triremene og begynte å dra den mot strandlinjen. En av mannskapet så ham, kuttet av ham hånden, og Kynaigeros døde.

Det virker som Aiskhylos regnet at hans deltakelse ved Marathon var hans største bedrift i livet (foran sine skuespill) siden det på hans gravsten ble inngravert følgende epigram:

Αἰσχύλον Εὐφορίωνος Ἀθηναῖον τόδε κεύθει

μνῆμα καταφθίμενον πυροφόροιο Γέλας· ἀλκὴν δ’ εὐδόκιμον Μαραθώνιον ἄλσος ἂν εἴποι

καὶ βαρυχαιτήεις Μῆδος ἐπιστάμενος

Denne grav skjuler støvet av Aiskhylos,

Euforions sønn og fruktbare Gelas stolthet Hvor testet hans verdi, forteller kanskje Marathon

Og langhårede Medes som visste det alt for godt.

Ifølge Ktesias ble Datis drept ved Marathon. Men Herodot nevner ham i live etter slaget da han returnerer en statue av Apollon til Delos som tidligere ble fjernet av hans hær, selv om han ikke nevner ham etter at restene av hæren returnerte til Asia.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Gresk korintisk hjelm og hodeskallen som skal ha blitt funnet i den fra slaget ved Marathon. Royal Ontario Museum i Toronto.

Så snart Datis hadde satt ut til sjøs, ble de to stammene i sentrum værende for å beskytte slagmarken, mens resten av athenerne marsjerte til Athen. Et skjold hadde blitt hevet over fjellet nær slagmarken. Skjoldet var enten et signal om en vellykket almaeonidisk revolusjon eller, ifølge Herodot, et signal om at den persiske flåten beveget seg mot Faliro. De ankom tidsnok til å forhindre Artafernes fra å sikre en landgang. Da han så at hans mulighet var gått tapt, snudde Artaphernes og returnerte til Asia. Spartanerne ankom dagen etterpå, etter å ha tilbakelagt 220 km på bare tre dager, så på slagmarken ved Marathon og var enige om at athenerne hadde vunnet en stor seier.

Grekernes seier rystet perserne, som ikke hadde blitt slått på land i mange tiår (med unntak av nomadestammene Samagaetes og skytherne), og nederlaget skapte store problemer for perserne. Mange folk, som var underlagt persernes styre, så at de ikke var uovervinnelige og gjorde opprør etter Marathon og orden var ikke gjenskapt på flere år.

De døde fra Marathon fikk av athenerne den spesielle æren å være de eneste som ikke ble gravlagt hvor de døde, men istedet i hovedgravstedet til Athen i Kerameikos. På graven til athenerne ble dette epigramet av Simonides skrevet:

Ελλήνων προμαχούντες Αθηναίοι Μαραθώνι χρυσοφόρων Μήδων εστόρεσαν δύναμιν

som betyr

Athenerne som forsvarere av hellenerne ved Marathon ødela makten til de gyldent kledte mederne

Graven ble utgravd av tyske arkeologer i 1880–årene. Gruppen inkluderte riktignok ingen antropologer slik at vi vet ikke hvor mange mennesker benene som ble avdekket tilhørte. Den samme gruppen fant også en grøft som inneholdt et stort antall menneskeben som var raskt begravd, de ble identifisert som graven til perserne.

Konklusjon[rediger | rediger kilde]

Marathon var ikke på noen måte en avgjørende seier over perserne, men det var første gang at grekerne hadde slått perserne på land, og «deres seier styrket grekerne med en tro på sin skjebne som var å bestå i tre århundrer, en tid der vestlig kultur ble født». (J.F.C. Fuller, A Military History of the Western World.) I dette gjentar Fuller John Stuart Mills berømte mening om at slaget ved Marathon var en viktigere begivenhet for britisk historie enn slaget ved Hastings. Kampouris ser på slaget som et nederlag for rene maritime operasjoner, på grunn av deres innebygde svakheter.

Den lengstvarende arven fra Marathon var knipetangsmanøveren. Noen historikere har hevdet at den var tilfeldig og ikke en bevisst handling av Miltiades, som de sier det, var det virkelig Cannae før Cannae? I slag med hoplitter var de to sidene vanligvis sterkere enn sentrum, fordi de enten var det svakeste punktet (høyre side) eller det sterkeste punktet (venstre side). Men før Miltiades (og etter ham frem til Epaminondas) var dette bare en sak om kvalitet, ikke kvantitet. Miltiades hadde personlig erfaring fra den persiske hæren og visste dens svakheter. Ettersom hans handlinger etter slaget viser (invasjonene av Kykladene), hadde han en integrert strategi med tanke på å beseire perserne, derfor er der ingen grunn til at han ikke kunne ha tenkt ut en god taktikk. Knipetangsmanøveren har blitt brukt jevnlig siden. Et eksempel er Tysklands hær som brukte en taktikk i slaget ved Tannenberg under første verdenskrig som lignet den som ble brukt av grekerne ved Marathon.

Slagets dato[rediger | rediger kilde]

Herodot nevner for flere hendelser en dato i lunisolarkalenderen som hver av de greske bystatene brukte en variant av. Astronomiske utregninger gjør at vi kan finne en absolutt dato i den julianske kalender som er mye brukt av historikere som en kronologisk ramme. August Böckh konkluderte i 1855 med at slaget fant sted den 12. september 490 f.Kr. i den julianske kalender, og dette er den konvensjonelt aksepterte datoen. Men dette avhenger av når spartanerne holdt sin festival, og det er mulig at den spartanske kalenderen var en måned foran Athen sin kalender. I det tilfellet fant slaget sted 12. august. Dersom slaget virkelig fant sted i august, ville temperaturen i området vanligvis nå over 30°C og dermed gjøre hendelsen med maratonløpet mindre sannsynlig.

Legender tilknyttet slaget[rediger | rediger kilde]

En seier som var så viktig mot en overlegen fiende, var nødt til å få konsekvenser på religiøst liv. Herodot nevner at Pheidippides ble besøkt av guden Pan på vei til Sparta da han skulle hente hjelp. Han spurte hvorfor athenerne ikke æret ham, og Pheidippides lovet at de ville gjøre det fra da av. Etter slaget ble et tempel bygget til ham, og man ofret årlig. Festivalen «Agroteras Thusia» (thusia betyr offer) ble holdt ved Agrai nær Athen til ære for Artemis Agrotera for å oppfylle et løfte byen hadde gjort før slaget om å ofre et antall geiter som tilsvarte de persiske drepte i konflikten. Antallet var så stort at det ble bestemt at en skulle ofre 500 geiter i året frem til antallet var oppfylt. Xenofon bemerker at på hans tid, 90 år etter slaget, ble geiter fremdeles ofret årlig.

Plutark nevner at athenerne så Thesevs, den mytiske helten til Athen, lede hæren i stormangrepet mot perserne i fullt kamputstyr, og han ble avbildet på Poikele Stoa sammen med gudene som kjempet for athenerne sammen med tolv guder og andre helter. Pausanias forteller oss at de som kjempet ved Marathon:

«De sier også at der var til stede i slaget en mann av rustikk utseende og klær. Etter at han slaktet mange av utlendingene med en plog, ble han ikke sett mer etter trefningen. Da athenerne spurte orakelet, beordret guden dem kun til å ære Ekhetlaios (han med ploghalen) som en helt.» Pausanias 1,32,5

Videre nevner Pausanias at det til tider ble sett og hørt gjenferd som sloss i slag ved Marathon. Dette fenomenet ser ut til også å ha blitt rapportert i moderne tid. Ifølge aviser i 1930, hevdet besøkende i området å ha hørt lyden av metall som slås mot hverandre og skrik fra slagmarken. Denne hendelsen nevnes vanligvis i bøker om det paranormale hendelser i Hellas og assosieres vanligvis med fenomenet drosoulites i det sørlige Kreta, selv om den vitenskapelige forklaringen for sistnevnte (en luftspeiling fra Nord-Afrika) ikke kan forklare denne hendelsen.

En annen fortelling fra konflikten er om hunden fra Marathon. Claudius Aelianus forteller at en hoplitt tok med seg sin hund til den athenske leiren. Hunden fulgte sin herre til slaget og angrep perserne ved sin herres side. En hund er da også avbildet på Poikile Stoa.

Løpet fra Marathon[rediger | rediger kilde]

Ifølge den greske historikeren Herodot sprang en athensk kurér ved navn Pheidippides fra Athen til Sparta for å be om assistanse før slaget. Denne begivenheten ble senere snudd til den populære legenden om at Pheidippides sprang fra Marathon til Athen. Den tradisjonelle fortellingen sier at Pheidippides løp avstanden mellom slagmarken for å kunngjøre den greske seieren over Persia med ordet «Νενικήκαμεν!» (Nenikékamen, «Vi seiret») og døde på stedet. De fleste gjenfortellinger tillegger beretningen feilaktig Herodot som skrev historien om perserkrigene i sitt verk Historie (skrevet ned rundt 440 f.Kr.) Fortellingen dukket første gang opp i Plutarks Athens storhet i det første århundret hvor han siterte Herakleides av Pontus' tapte verk. Her heter løperen Thersipos av Erkios eller Eukles. Lukian av Samosata (2. århundre e.Kr.) forteller også historien, men sier at løperen het Philippides (ikke Pheidippides). I noen middelalderske avskrivninger av Herodot oppgis navnet på løperen som Philippides og i noen få moderne utgaver foretrekkes dette navnet.

Et annet poeng i debatten er ruten som løperen tok. Der er to utganger fra slagmarken. En er mot sør som følger dagens Marathonos avenue som går gjennom Pikermi over passet til Stavros Agias Paraskevis og ned dagens Messogeion avenue til Athen. Etter de antikke veiene er denne på 40,8 km, men er i dag noe lengre siden den er tilpasset trafikk til og fra Mesogeia. Den andre er mot nord over dagens landsby Vranas, opp det relativt høye fjellpasset mot dagens Dionyssos og dagens nordlige drabantbyer til Athen. Denne er 34,5 km lang. Det er mer sannsynlig at løperen fulgte den sikrere, kortere, men tyngre nordlige rute fremfor den sørlige som var lengre og usikker. For det første maratonet undet sommer-OL 1896 ble den sørlige ruten valgt, antagelig fordi den var datidens hovedvei mellom Marathon og Athen. Løpet ble vunnet av grekeren Spyros Loues som siden han var lokal, visste at han måtte spare på kreftene til passet Stavros Agias Paraskevis i motsetning til sine utenlandske konkurrenter som ikke kjente terrenget og oppgav løpet der. Løpet er i dag på 42,195 km. Denne lengden ble fastsatt under sommer-OL 1908 siden den britiske kongefamilien ønsket å stå på balkongen til palasset og se løperne starte.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder[rediger | rediger kilde]

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Peter Green, The Greco-Persian Wars
  • Dr. Manousos Kampouris, Η Μάχη του Μαραθώνα, το λυκαυγές της κλασσικής Ελλάδος = Slaget ved Marathon, begynnelsen på klassisk Hellas, Πόλεμος και ιστορία = Krig og historie magasin, nummer 26 januar 2000, Communications editions, Athen
  • Christian Meier, Athen. Ein Neubegihn der Welt geschichte, Berlin 1993
  • Busolt D. Griechichse Geschichte bis zur Schlacht bei Chaeroneia, vol I, Gotha 1893
  • Glotz G., Roussel P., Cohen R., Histoire Grecque vol. I-IV, Paris 1948
  • Bengtson H., Griechische Geschichte Handbuch der Altertumswissenschaft III, 4. München 1969
  • Lex. Hist. Staetten s.v. Marathon 48
  • Nikos Giannopoulos, Μαραθώνας 490 πΧ (Marathon 490 BC) in Στρατιωτική Ιστορία, Μεγάλες Μάχες, Μαραθώνας 490 π.Χ (Militærhistorie, store slag, Marathon 490 BC),Periskopio editions, Athen mars 2006
  • Garoufalis N. Demetrios Η Μάχη του Μαραθώνα, Η δόξα της οπλιτικής φάλαγγας = slaget ved Marathon, æren til hoplittisk falanks, Στρατιωτική Ιστορία = militærhistorie magasin, nummer 13, september 1997, Perisopio editions, Athen
  • Christodoulou Demetrios, Η στρατιωτική ιστορία της αρχαίας Ελλάδος, μία άλλη προσέγγιση (=militærhistorien til antikkens Hellas, en annen synsvinkel), Στρατιωτική Ιστορία (=militærhistorie) magasin, nummer 20 april 1998, Periscopio editions Athen
  • I. Kakrides, Οι αρχαίοι Έλληνες στην νεοελληνική λαική παράδοση (=Antikkens Hellas i moderne gresk folketradisjoner), athen 1989
  • Martin, Thomas R. (2000). Ancient Greece from prehistoric to Hellinistic times. New Haven, New England: Yale University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Battle of Marathon – bilder, video eller lyd