Adils

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rolf Krake sprer gullet for å oppholde Adils og de svenske forfølgerne, av Hugo Hamilton. 1830. Teckningar ur Skandinaviens Äldre Historia. Stockholm

Adils (Aðils, Adillus, Aðísl at Uppsölum, Eadgils, Athisl, Athislus, og Adhel) var en semi-legendarisk konge i Sverige som er beregnet til å ha levd en gang på 500-tallet.[1] Adils er nevnt som en hovedfigur i Rolf Krakes saga, særlig Rolf Krakes eventyrlige reise til svenskekongen i Uppsala. I danske sagn kjennes Adils som den som satte «Hundekongen», en hund som konge, til å herske i Danmark.

Både det angelsaksiske diktet Beowulf og norrøne kilder presenterer Adils som sønn av Ottar Vendelkråka (Ohthere) og av den herskende Ynglingeætten. Disse kildene handler også om hans krig mot Åle den opplandske fra Norge (Oppland) eller alternativt fra Sverige (Uppland), i Beowulf kalt for Onela. Adils vant krigen med støtte fra utenlandske krigere: i Beowulf fikk han tronen ved å beseire sin onkel Onela ved hjelp av gøtene, og i tre norrøne kilder (Ynglingesaga, Skaldskaparmål og Skjoldungesaga) får han dansk hjelp for å beseire Åle på isen av innsjøen Vänern. De norrøne kildene handler hovedsakelig om hans forhold til den legendariske danske konge Rolf Krake (norrønt Hrólfr Kraki; angelsaksisk Hroðulf), og Adils blir således presentert i et negativt lys som en rik og grådig konge.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Den norrøne formene av navnet Adils er basert på eldre urnordisk *Aþagīslaz (hvor *aþa er kort for *aþala i betydning «edel», «fremst», tilsvarende germanske «adel», og *gīslaz i betydning «pilskaft»).[2] Det angelsaksiske navnet er derimot ikke etymologisk identisk. A-S-formen ville ha vært *Ædgils, men Eadgils (urnordisk *Auða-gīslaz, *auða- i betydningen «rikdom») var det eneste tilsvarende navnet som ble benyttet av angelsakserne.[3] Navnet Adils (Aðils) ble deretter økende sjeldent selv i Norden slik at blant bortimot 6000 nordiske runeinskripsjoner er navnet kun dokumentert på tre runesteiner (U 35, DR 221 & Br Olsen;215).[4]

Gammelengelske kilder[rediger | rediger kilde]

Beowulf[rediger | rediger kilde]

Det angelsaksiske diktet Beowulf, som ble nedskrevet en gang mellom 700-tallet og 1000-tallet, er foruten det norske skaldediktet Ynglingatal fra 800-tallet den eldste kilden som nevner Adils/Eadgils.

Det er underforstått i Beowulf at den svenske kongen Ohthere døde og ble etterfulgt av sin yngre bror Onela ettersom Ohtheres to sønner, Eadgils og Eanmund, måtte søke tilflukt hos Heardred, Hygelacs sønn og etterfølger som gøtenes konge.[5] Dette fikk Onela til å angripe gøtene, og Heardred ble drept. Onela dro hjem og Beowulf etterfulgte Heardred som konge av Gøtaland. I de følgende linjene er Onela referert til som Scylfingenes hjelm og sønn av Ongenþeow mens Eadgils og Eanmund er referert til som sønnene av Ohtere. Senere i diktet blir det fortalt at i løpet av slaget ble Eadgils' bror Eanmund drept av Onelas kjempe Weohstan, Wiglafs far. I de følgende linjene opptrer Eanmund også som sønn av Ohtere og som en brors barn.

Eadgils overlever imidlertid, og senere får Eadgils hjelp av Beowulf med våpen og krigere. Eadgils vant krigen og drepte sin onkel Onela. I de følgende linjene er Eadgils nevnt med navn og som sønn av Ohtere mens Onela er referert til som kongen.

Denne hendelsen opptrer også i de norrøne kildene Skaldskaparmål og Skjoldungesaga som blir behandlet nedenfor.

Norske og islandske kilder[rediger | rediger kilde]

Den hentydende vis som Eadgils og hans slektninger blir referert til i Beowulf antyder at skopen (scop) (angelsaksisk skald) forutsatte at hans publikum hadde tilstrekkelig med bakgrunnskunnskap om Eadgils, Ohthere og Eanmund. Tilsvarende er den noenlunde samtidige norske Ynglingatal blir Adils (Eadgils) kalt for Åles fiende (Ála dólgr[6], noe som tilsvarende antyder at konflikten var velkjent for skalden og hans tilhørere.

Tradisjonen med Adils (Eadgils) og Åle (Onela) dukker opp til overflaten i flere norrøne verker i prosa og poesi, og en annen sak opptrer også: fiendskapet mellom Adils og Rolf Krake (Hrólfr Kraki), som korresponderer til Hroðulf i Beowulf.

Ynglingatal[rediger | rediger kilde]

Kvadet Ynglingatal er en poetisk framstillingen om Ynglingeætten. De er også kalt for «Skilfingar» i diktet i vers 19, et navn som opptrer i dets angelsaksiske form «Scylfingas» i Beowulf når det refereres til Eadgils’ slekt. Det er presentert som kvadet av Tjodolv den kvinværske (Þjóðólfr Hvinir) av Snorre Sturlason i Ynglingesaga.

Kvadets alder har blitt diskutert, men de fleste forskere har kommet fram til at det er fra 800-tallet.[7] Det er blitt bevart i to versjoner: det ene er funnet i det norske historieverket Historia Norvegiælatin, og det andre er i Snorre Sturlasons Ynglingesaga, en av sagaene i hans kongesagaer, Heimskringla. Det presenterer Adils som etterfølger av faren Ottar og ble selv etterfulgt av sønnen Øystein Adilsson. Verset om Adils referer til hans ulykke med døden som følge da han falt av hesten:

Þat frá ek enn,
at Aðils fjörvi
vitta vettr
um viða skyldi,
ok dáðgjarn
af drasils bógum
Freys áttungr
falla skyldi.
Ok við aur
œgir hjarna
bragnings burs
um blandinn varð;
ok dáðsæll
deyja skyldi
Ála dólgr
at Uppsölum.[8]
Jeg har hørt
at Adils’ liv
var det troll
som tok engang;
ærelysten
av øykens bak
Frøys ætling
falle måtte
Og med grus
grundig blandet
ble kongssønns
kloke hjerne;
dø måtte
den dådrike,
Åles skrekk
i Uppsala.[9]

Merk at Adils fiendskap med Åle også opptrer i Ynglingatal hvor Adils blir referert til som Åles dødelige fiende, eller poetisk som «Åles skrekk» (Ála dólgr). Dette fiendskapet er utmeislet i større detaljer i Skjoldungesaga og Skaldskaparmål som følger.

Historia Norwegiæ som er et enkelt sammendrag på latin av Ynglingatal hevder kun at Adils falt fra hesten og døde i løpet av ofringer. I denne latinske oversettelsen er disene (Dísir) gjengitt som den romerske gudinnen Diana:

Cujus filius Adils vel Athisl ante ædem Dianæ, dum idolorum, sacrificia fugeret, equo lapsus exspiravit. Hic genuit Eustein, [...][10]

«Hans sønn Adils oppga ånden etter å ha falt fra hesten sin foran tempelet til Diana mens han utførte ofringene til idolene. Han ble far til Øystein, [...]»[11]

Den samme informasjonen er funnet i det svenske manuskriptet Prosaiska krönikan (Vetus chronicon sveciæ prosaicum) fra midten av 1400-tallet og som kaller ham for Adhel. Det er sannsynligvis basert på Ynglingatal-tradisjonen og forteller at han falt fra hesten sin og døde mens han dyrket sin gud.

Íslendingabók[rediger | rediger kilde]

I Íslendingabók fra begynnelsen av 1100-tallet opptrer Adils som et navn i en opplisting av konger fra Ynglingeætten ved Uppsala. Grunnen er at forfatteren, Are Frode, sporet sin egen ætt tilbake til Adils og dens kongerekke er den samme som blir oppgitt i Ynglingatal.

«i Yngvi Tyrkjakonungr. ii Njörðr Svíakonungr. iii Freyr. iiii Fjölnir. sá er dó at Friðfróða. v Svegðir. vi Vanlandi. vii Visburr. viii Dómaldr. ix Dómarr. x Dyggvi. xi Dagr. xii Alrekr. xiii Agni. xiiii Yngvi. xv Jörundr. xvi Aun inn gamli. xvii Egill Vendilkráka. xviii Óttarr. xix Aðísl at Uppsölum. xx Eysteinn. xxi Yngvarr. xxii Braut-Önundr. xxiii Ingjaldr inn illráði. xxiiii Óláfr trételgja...»[12]

Som det kan bli sett er informasjonene i Íslendingabók på linje med den tidligere Ynglingatal og Beowulf i å presentere Adils som etterfølger av Ottar.

Skjoldungesaga[rediger | rediger kilde]

Skjoldungesaga var en norrøn saga som er antatt blitt skrevet i perioden 11801200. Originalen har gått tapt, men fragmenter er blitt bevart i et latinsk sammendrag ved Arngrímur Jónsson.

Jónssons sammendrag forteller at Adils, her kalt Adillus giftet seg med Yrsa og som han fikk datteren Scullda med. Noen år senere angrep den danske kongen Helgo (Helge) Sverige og tok Yrsa til fange uten å vite at hun var hans egen datter, resultatet av at han tidligere hadde voldtok Olava (Aaluf), saksernes dronning og Yrsas mor. Han voldtok også Yrsa og tok henne med til Danmark hvor hun fødte sønnen Rolfo (Rolf Krake). Etter noen få år kom dronning Olava på besøk til sin datter Yrsa og fortalte at Helge var hennes egen far. I avsky dro Yrsa tilbake til Adillus og etterlot sin sønn. Helgo døde da Rolfo var åtte år gammel, Rolfo etterfulgte ham og styrte Danmark sammen med sin onkel Roas (Roar). Ikke lenge etter ble Roas drept av sine halvbrødre Rærecus og Frodo, og da ble Rolfo enekonge av Danmark.

I Sverige giftet Yrsa og Adillus datteren Scullda til kongen av Öland, kalt Hiørvardus/Hiorvardus/Hevardus (Heoroweard). Da hennes halvbror Rolfo ikke var blitt rådført om dette ekteskapet ble hans så rasende at han angrep Öland og underkastet Hiørvardus og hans rike Danmark.

Etter en del tid ble det fiendskap mellom kong Adillus av Sverige og den norske kong Ale (Åle) av Oppland. De besluttet å kjempe på isen av innsjøen Vänern. Adillus vant seier og tok Ales hjelm, brynje og hest som seiersbytte. Adillus vant seier for at han hadde bedt om Rolfos støtte mot kong Ale og Rolfo sendte ham sine berserker. Imidlertid nektet Adillus å betale den avtalte lønna for hjelpen og Rolfo kom da til Uppsala for å kreve vederlag. Etter å ha overlevd en del feller flyktet Rolfo med Adillus' gull, hjulpet av sin mor Yrsa. Da den svenske kongen og hans menn fulgte etter, «sådde» Rolfo gullet på Fyrisvollene slik at svenskekongens menn stoppet opp for å samle gullet. Slik slapp Rolfo og mennene hans unna.

Skjoldungesaga gjenforteller historien om Eadgils (Adils) som slåss mot sin onkel Onela, men i denne versjonen er Onela ikke lenger Eadgils' onkel, men Åle, en norsk småkonge fra Oppland. Denne endringen er betraktet som en senere forvirring mellom den svenske provinsen Uppland og det norske området med et tilsvarende navn, Oppland.[13] Hvor Beowulf forlater det danske hoff med mistanken at Hroðulf (Rolf Krake) vil kreve den danske trone for seg selv når Hroðgar (Roar) er død, så er det nøyaktig hva han gjør i den norrøne tradisjonen. En betydelig forskjell er at i Beowulf mottar Eadgils hjelp fra den gøtiske kongen Beowulf mot Onela mens det er den danske kongen Rolf Krake som gir hjelp i den norrøne tradisjonen.

Skaldskaparmål[rediger | rediger kilde]

Skaldskaparmål ble skrevet av Snorre Sturlason, en gang rundt 1220 med den hensikt å være et læredikt for å undervise i den gamle kunsten å bruke kjenninger og hva disse betyr. Diktet presenterer Adils i to seksjoner.

Den første er fra Kálfsvísa som Snorre siterer små deler av[14]:

Ali Hrafni,
es til íss riðu,
en annarr austr
und Aðilsi
grár hvarfaði,
geiri undaðr.[15]
Åle red Ravn,
en red ut på isen,
en annen øst,
og Adils red,
en grå en, dro ut,
såret av spydene.[16]

Det er også en referanse til slaget på isen av Vänern hvor Adils drepte Åle og som også fortelles om Skjoldungesaga. Det er også et andre vers hvor Adils rir sin hest Sløngve og Åle sin hest Ravn. Den siste hesten var så bra og dyktig til å løpe at Adils, i henhold til Ynglingesagaen, lot avle en hest som også het Ravn og som ble sendt som gave til kong Godgjest i Hålogaland – noe som var til liten glede for mottakeren: «Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde...».[17]

Snorre forteller historien om Adils og Rolf Krake for å forklare betydningen av hvorfor gull var kjent av kjenningen «Rolf Krakes såkorn». Snorre gjenforteller derfor at Adils var i krig med Åle, for her vinner Adils i bytte de gilde rikdommene hjelmen Hildegalt, og brynja Finnsleiv som det ikke jern beit på, og i tillegg hadde Adils gullarmringen Sviagris som han hadde arvet fra forfedrene sine. Disse gjenstandene er den rikdommen som Rolf Krake tar fra Adils etter at han har krevet vederlag for å ha støttet Adils i kampen mot Åle. For å unnslippe forfølgerne når de flykter til hest, særlig fordi Adils har den raske norske hesten Ravn (Ramn), lar Rolf Krake gullet så som såkorn etter seg, og høster at forfølgerne stopper opp for å samle gullet. Denne historien har også den hensikt å ikke bare vise hvor gløgg Rolf Krake er, men også hvor gjerrig og gnien svenskekongen er.

Ynglingesaga[rediger | rediger kilde]

Ynglingesaga ble skrevet en gang rundt 1225 av Snorre Sturlason og han benyttet Skjoldungesagaen som kilde da han fortalte historien om Adils, den samme historien han også tidligere hadde fortalte om i Skaldskaparmål og det er få avvikende detaljer, men mer utførlig fortalt.

Snorre forteller at Adils etterfulgte sin far Ottar, han plyndret sakserne i Saksland hvor en konge ved navn Geirtjov og hans hustru Ålov den mektige rådde. Kongen og dronningen var ikke hjemme, men Adils og hans menn plyndret stedet og tok krøtter og tjenestefolk med seg. Blant dem var ei jente som var enestående vakker og het Yrsa. Snorre skriver at alle var imponert over henne, og mest var Adils som giftet seg med henne.

En del år senere angrep Helge Halvdansson, som hersket i Lejre i Danmark, Svitjod (Sverige) og tok Yrsa til fange. Da han ikke visste at Yrsa var hans egen datter voldtok han henne og tok henne med til Danmark hvor hun fødte sønnen Rolf Krake. Da gutten var tre år gammel kom Yrsa mor Ålov på besøk og fortalte datteren at hennes ektemann var også hennes far. Yrsa etterlot sønnen og dro tilbake til Adils og hun ble i Sverige resten av livet. Da Rolf var åtte år gammel døde Helge på krigstokt og gutten ble erklært konge.

Adils gikk til krig mot kong Åle fra Oppland og de kjempet på isen på Vänern. Åle døde i dette slaget, og Snorre forteller at det var lang redegjørelse av dette slaget i Skjoldungesagaen, og om hvordan Rolf Krake dro til Uppsala og bruke gullet som såkorn på Fyrisvollene.

Snorre forteller også at Adils likte gode hester og at han hadde de beste hestene i sin tid. Den samtidige gotiske lærde Jordanes noterte at svenskene var berømte for deres gode hester. En god hest var kalt Sløngve og en annen for Ravn som han hadde vunnet fra Åle etter dennes død. Ravn fikk han avlet til enda en hest ved navn Ravn og som han sendte som gave til Godgjest i Hålogaland. Som de fleste som Snorre omtaler i Ynglingesagaen dør Godgjest på ynkelig og til dels underlig vis ved at han faller av hesten. Tilsvarende dør også Adils:

«Adils var til et diseblot og rei hesten omkring disesalen, hesten snublet under ham, og kongen falt framover, hodet slo mot en stein så hausen sprakk, og hjernen fløt ut på steinen, det ble hans bane; han døde i Uppsala og ble hauglagt der, svearne reknet ham for en mektig konge.»[17]

Adils ble etterfulgt av sin sønn Øystein, slår Snorre fast, og nevner ikke moren, og av det kan man anta at Yrsa ikke var det.

Rolf Krakes saga[rediger | rediger kilde]

Rolf Krakes saga er antatt å ha blitt skrevet i tiden mellom 1230 og 1450[18], men har en lang muntlig tradisjon før den fikk sin skriftlige form. Sagaen forteller at Helge og Yrsa levde lykkelig sammen som ektefeller ved at ingen av dem kjente til at de var far og datter før Yrsa mor Ålov kom til Danmark og avslørte sannheten. Selv om Helge ønsket å fortsette insisterte Yrsa på å forlate ham for å leve alene. Hun ble senere tatt av den svenske kongen Adils som hans dronning. Helge dro til Uppsala for å hendte henne, men ble drept av Adils i et slag. I Lejre ble han etterfulgt av sin sønn Rolf Krake.

Etter en tid ble Rolf Krake oppmuntret av berserken Bodvar Bjarke til å dra til Uppsala for å kreve det gull som Adils hadde tatt fra Helge etter slaget. Rolf dro av sted med 120 menn og sine tolv berserker og underveis ble de testet av en bonde som kalte seg Rane (Odin i forkledning) som rådet Rolf å sende tilbake alle unntatt sine tolv berserker da antall ikke vil hjelpe ham mot Adils.

Danene ble først godt mottatt, men i Adils’ hall ble de hindret med hindringer, lureri og bakholdsangrep, og til slutt utfordret Adils dem om de tålte intens hete. Rolf og berserkene kastet skjoldene på ilden og hoppet over. Adils lurte seg ut bakvegen. Yrsa sendte en mann ved navn Vogg for å underholde danene, og han sa at Rolf Krake hadde et tynt ansikt som en stige, en «kraki», og Rolf likte tilnavnet sitt og ga mannen en gullring for det. Vogg sverget til gjengjeld å hevne danskekongen om han ble drept. Et troll i Adils tjeneste angrep dem i form av et villsvin, men Rolfs hund Gram drepte den.

De fant deretter ut at Adils hadde satte hallen i brann, og da de brøt ut ble de omringet av Adils’ tungt væpnede krigere som de slo tilbake. Yrsa ga Rolf et drikkehorn av sølv fylt med gull og juveler, og den berømte ringen Sviagris. Hun ga dem også Adils’ beste hester og de forsyninger de trengte. Rolf tok farvel med sin mor og de red mot kysten.

Over Fyrisvollene oppdaget de at Adils og krigere fulgte etter dem. Rolf Krake brukte da gullet som «såkorn» og sådde det etter seg. Adils oppdaget at hans kostbare Sviagris og gullet lå strødd på bakken, og han stoppet for å plukke ringen opp med spydet sitt. Rolf slo da sverdet mot ryggen hans og skrek at han hadde bøyd ryggen på den mektigste mannen i Sverige.

Dansk kilder[rediger | rediger kilde]

Chronicon Lethrense og Annales Lundenses[rediger | rediger kilde]

Chronicon Lethrense, også kalt Lejrekrøniken (og den inkluderte Annales Lundenses) forteller at da de danske kongene Helghe (Helge) og Ro (Roar) var døde, tvang den svenske kongen Hakon/Athis[19] danskene å utrope en hund som konge. Hunden ble etterfulgt av Rolf Krage.

Gesta Danorum[rediger | rediger kilde]

Gesta Danorum (bok 2), av Saxo Grammaticus, forteller at Helgo (Helge) slo tilbake en svensk invasjon, drepte den svenske kongen Hothbrodd, og fikk svenskene til å betale skatt. Han begikk derimot selvmord av skam for sitt incestiøse forhold til Urse (Yrsa), og hans sønn Roluo (Rolf Krake) etterfulgte ham.

Den nye kongen av Sverige, Athislus (Adils), tenkte at skatten til danske kunne bli mindre om han giftet seg med den danske kongens mor og han tok Urse som dronning. Senere ble Urse så oppskaket av den svenske kongens gjerrighet at hun planla å rømme fra ham og samtidig frigjøre ham fra hans rikdom. Hun oppmuntret Athislus til å gjøre opprør mot Roluo, og sørget det slik at Roluo bli invitert til Sverige og lovet rike gaver.

Ved banketten ble Roluo først ikke gjenkjent av sin mor, men deres ømhet for hverandre ble deretter kommentert av Athislus og Roluo inngikk et veddemål med svenskekongen for å bevise sin manndomskraft.

Da gjestebudet hadde vart i tre dager rømte Urse og Roluo fra Uppsala tidlig om morgenen og fraktet med seg Athislus’ rikdommer i vogner. For å lette byrden og oppholde etterfølgerne spredde de gullet etter seg. Senere ble denne hendelsen i dette verket referert til å «så Fyrisvollene». Da Athislus oppdaget en kostbar ring liggende på bakken bøyde han seg for å plukke den opp og Roluo var fornøyd med å se kongen av Sverige bøye seg. Deretter unnslapp Roluo i skipene med sin mor.

Senere beseiret Roluo svenskekongen og ga Sverige til en ung mann ved navn Hiartuar (Heoroweard) som ble gift med Roluos søster Skulde. Da Athislus fikk høre at Hiartuar og Skulde hadde drept Roluo feiret han det, men han drakk så mye at han døde.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

De tre «kongelige» gravhauger på Gamle Uppsala.

I henhold til Snorre Sturlason ble Adils gravlagt i kongehaugene på Gamle Uppsala, og det er antatt han er den som gravlagt i det som kalles for «Adils’ gravhaug», også kjent som «Den vestlige gravhaug» eller «Tors gravhaug», og er en av de største gravhaugene på Uppsala. En utgravningen av denne haugen avslørte at en mann ble gravlagt her en gang rundt år 575 på et bjørneskinn og med to hunder og rike gravgaver. Det var kostbare våpen og andre objekter, både innlandske og importerte, noe som beviser at den gravlagte hadde vært en mektig mann.

Disse levningene omfattet også et frankisk sverd smykket med gull, og et brettspill med romerske brikker gjort av elfenben. Han var kledd i en kostbar drakt gjort av frankisk tøy med gulltråder, og han bar et belte med en kostbar spenne. De var fire kaméer (smykkestein med utskåret bilde i relieff) fra Midtøsten som antagelig var deler av en kiste. Disse funnene viste de fjerne kontaktene som Ynglingeætten hadde på 500-tallet.

Snorre Sturlasons redegjørelse at Adils hadde de beste hestene i sin tid og Jordanes' redegjørelse at svenskene på 500-tallet var berømte for sine hester er støttet av arkeologiske spor. Denne tiden var begynnelsen på Vendeltiden, en arkeologisk periode i Sveriges forhistorie, en tid karakterisert av tilsynekomsten av oppfinnelsen stigbøyle og en mektig krigerelite i Sverige, bevist av rike graver i eksempelvis Valsgärde og Vendel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dateringen er sluttet fra den indre kronologi fra flere kilder og dateringen av hærtoktet til Hygelac (Chlochilaicus) til Friesland en gang rundt år 516. Dateringen er også støttet av arkeologiske utgravninger av gravhaugene til Adils og Ottar Vendelkråka (Ohthere) i Sverige. For en diskusjon av dette, se eksempelvis Birger Nermans Det svenska rikets uppkomst (1925) (svensk). For presentasjoner av de arkeologiske funnene, se eksempelvis Elisabeth Klingmarks «Gamla Uppsala», Svenska kulturminnen 59, Riksantikvarieämbetet, eller en artikkel om Ottarshögen hos svenske Riksantikvarieämbetet.
  2. ^ Peterson, Lena (2007): «Lexikon över urnordiska personnamn» (PDF) (personnavn fra før 700-tallet). Det svenske Institutet för språk och folkminnen. Side 23 og 6, henholdsvis.
  3. ^ Nerman (1925:104)
  4. ^ Samnordisk runtextdatabas (svensk)
  5. ^ Linjene 2380-2391
  6. ^ Ála (Åle) er genitivformen for Áli, den norrøne utgaven av Onela (se Peterson, Lena: Lexikon över urnordiska personnamn, PDF
  7. ^ Hägerdal, Hans: «Ynglingatal. Nya perspektiv på en kanske gammal text»
  8. ^ Ynglinga saga på norrønt
  9. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. «Ynglingesaga». 6. ut. 2003. Side 27.
  10. ^ Storm, Gustav (red.) (1880). Monumenta historica Norwegiæ: Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen, Monumenta Historica Norwegiae (Kristiania: Brøgger), side 101.
  11. ^ Ekrem, Inger (red.), Lars Boje Mortensen (red.) and Peter Fisher (overs.) (2003). Historia Norwegie. Museum Tusculanum Press. ISBN 8772898135, oversatt fra 77-79.
  12. ^ Guðni Jónssons utgave av Íslendingabók
  13. ^ Nerman 1925:103-104
  14. ^ Nerman 1925:102
  15. ^ heimskringla.no - Eddukvæði : Eddubrot
  16. ^ Oversatt av Wikipedia. Dette diktet er ikke gjengitt i den norske utgaven «Skaldskaparmål» i Edda, Oslo 2002.
  17. ^ a b Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. «Ynglingesaga» side 26. Oslo 6. utg. 2003
  18. ^ Phelpstead, Carl; Cardiff University: The Saga of King Hrólf Kraki, Literary Encyclopedia entry
  19. ^ «Hakon» i henhold til Chronicon Lethrense, «Athisl» i henhold til den inkluderte Annales Lundenses

Bibliografi og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]