Eirik Raudes Land

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Øst-Grønland)
Gå til: navigasjon, søk
Eirik Raudes Land – I anneksjonserklæringen er ikke Hallvard Devold mer spesifikk på definisjonen av Eirik Raudes Land enn at han plasser landet mellom fjordene Carlsbergfjord og Besselsfjord. Dette gir de omtrentlige koordinatene 71° 30' i sør og 75° 40' N i nord, og omfavner området hvor mesteparten av norske fangstmenn på Øst-Grønland hadde sine fangstfelt og hytter.

Eirik Raudes Land var navnet på et landområde på Grønland sentralt for grønlandssaken som var okkupert av Norge fra 27. juni 1931 til 5. april 1933. Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse og anerkjente ikke Danmarks overhøyhet over øyas ubebodde landområder. Området som kun var avgrenset mellom de nordlige breddegradene 71° 30'N og 75° 40'N var oppkalt etter Eirik Raude, som oppdaget Grønland i 985. Sommeren etter okkupasjonen av Eirik Raudes Land, okkuperte Norge også et område lengre sør på Grønland, mellom 60° 30'N og 63° 40'N. Konflikten ble brakt inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen tok slutt 5. april 1933. Sysselmann i den knapt to år lange perioden var Helge Ingstad.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905 oppstod det en diskusjon i Norge om Grønland egentlig hørte inn under Norge. Den norske utenriksminister Nils Claus Ihlen avga 22. juli 1919 en muntlig uttalelse til den danske ambassadøren i Oslo som gikk på tvers av norske fiskeri- og fangstsinteresser i Øst-Grønland-området. Han meddelte at Danmark kunne utvide sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland uten å møte motstand fra norsk side. Uttalelsen ble senere omstridt i Norge og ble benyttet av danskene under forhandlingene i Haag i 1933.[1]

I 1776 innførte Danmark handelsmonopol på ressursene langs sør- og vestkysten av Grønland og utenlandske fiskere og fangstfolk ble nektet adgang. I Norge fryktet man at dette handelsmonopolet og den danske suverenitetshåndhevelsen ville bli utvidet til østkysten, med den konsekvens det ville ha for norsk virksomhet i området.

I 1921 erklærte Danmark med henvisning til Kieltraktaten at hele Grønland og farvannene omkring skulle være under dansk herredømme, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter på bakgrunn av de norske sel- og hvalfangere som holdt til på Øst-Grønland. Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse, og anerkjente ikke Danmarks suverenitetskrav over øyas ubebodde landområder. Det ble vist til at Kieltraktaten kun ga danskene råderett over de strøk som ble utnyttet næringsmessig, det vil si vestkysten. Resten av Grønland var etter Norges syn ingenmannsland.[2]

De to landene undertegnet Øst-Grønlandstraktaten i juli 1924 og regulerte at begge land hadde like rettigheter til jakt, fiske, vitenskapelige aktiviteter og meteorologiske stasjoner i de ubebodde delene av Øst-Grønland. Danmark og Norge ble ikke enige i suverenitetsspørsmålet, og trakteten regulerte ikke dette temaet.[3] Traktaten opphørte 9. juli 1967, etter at det hadde vært opphold i jaktvirksomheten en periode.

Da Danmark varslet en ekspedisjon på de «norske» områdene i 1930, tilspisset striden seg. Konflikten ble omtalt som «Grønlandssaken» og det var kun den østlige delen av Grønland, som var svært tynt befolket, striden stod om.

Norsk og dansk virksomhet på Øst-Grønland[rediger | rediger kilde]

Ragnvald Knudsen med «Hekla» av Sandefjord regnes for å ha startet den norske fangstvirksomheten på Øst-Grønlandskysten i 1889. Kysten hadde et rikt dyreliv, med blant annet polarrev, moskusfe, hare og røye (Grønlandslaks). Fire år etter ble den første norske overvintringsekspedisjon på Øst-Grønland foretatt, like ved Kulusuk på ca. 65° N.[4] Neste overvintring var i 1908 og 1909, deretter var det opphold frem til året etter den danske suverenitetsutvidelsen i 1921, da det ble opprettet en en norsk fangst, radio- og meteorologstasjon i Myggbukta. Stasjonen var den første på Grønland og ble satt opp av en fangstekspedisjon fra Tromsø, på initiativ av norske meteorologer. Denne ekspedisjon, som talte 7 mann, forliste på hjemturen og alle menneskene omkom.

Cessna 185 foran den tidligere norske fangst-, radio- og meteorologstasjonen i Myggbukta. Bilde fra 1973.

Stasjonen ble nedlagt etter ett års drift og gjenopptatt i 1926. Driften varte frem til 1959, med unntak perioden 1940 – 1946.

De 15 foregående årene før den danske suverenitetsutvidelsen ble det kun sendt fem forskningsrelaterte ekspedisjoner til Grønland, mens de neste 15 årene ble det sendt 20 forskningsekspedisjoner hvorav ni overvintret. I tillegg var antall fangstekspedisjoner stigende.[5]

Fra 1929 startet Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) opp med årlige vitenskapelige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland.[6] Utvidelsen av NSIUs virkeområde kan til dels ses som et ledd i norske myndigheters ønsker om å støtte opp om fangstvirksomhet drevet av norske private aktører. Samme år ble Arktisk Næringsdrift A/S stiftet 24. juni. Formålet med selskapet var «å drive fangst og bjergverksdrift i de arktiske egne og hva dermed staar i forbindelse». I praksis kom virksomheten til å omfatte fangst på Øst-Grønland, samt drift av Myggbukta radio på vegne av den norske stat. Fangstvirksomheten var ikke alene nok til å dekke Arktisk Næringsdrifts utgifter. Staten bidro derfor med tilskudd til driften av Myggbukta radio, samt lån til selskapet.[7] Danskene stiftet også samme år et eget selskap, Østgrønlandske Fangstkompani Nanok, som hadde samme formål som Arktisk Næringsdrift A/S.

Fangsthyttene ble sett på som et viktig tegn på suverenitetskrav og i perioden 1908 til 1931 bygde norske fangstfolk 80 fangshytter.[8] Avstanden mellom hyttene ble lagt til en dagstur med hundeslede (ca. 20 km), slik at området som ble gjort krav på ble størst mulig. Ved andre verdenskrigs start var det 120 hytter, hvorav 13 var hovedstasjoner. En hovedstasjon var bygd av reisverk og var på 12 – 15 m² med kjøkken og ett rom. De øvrige hyttene var på 4 m² med køye, ovn og bord.[9]

16. juni 1931 la den største vitenskapelige ekspedisjonen til Øst-Grønland noen sinne ut fra København. Ekspedisjonen hadde over hundre deltagere og skulle vare i over tre år.[10] Flere tusen fremmøte og den danske statsministeren Thorvald Stauning overvar at de to ekspedisjonsskipene la fra kai. Gustav Smedal følte at denne ekspedisjonen ville være det som gjorde at Østgrønlandssaken tippet i favør av Danmark. I tillegg ble det klart for Gustav Smedal og Adolf Hoel at norske myndigheter ikke ville annektere Øst-Grønland på eget initiativ.[11] Adolf Hoel var en innflytelsesrik geolog og var leder for det daværende Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og Gustav Smedal var advokat med sterke nasjonalistiske meninger. Hoel var også en sentral person da Norge sikret seg Svalbard og Dronning Maud Land.[12]

Norsk okkupasjon av Øst-Grønland[rediger | rediger kilde]

Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.

Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse, og anerkjente ikke Danmarks overhøyhet over øyas ubebodde landområder. Hallvard Devold, da leder av egen fangstekspedisjon med base i Myggbukta, foretok en privat okkupasjon av et stort segment av det ubebodde Øst-Grønland den 27. juni 1931. Devold og hans fangstmenn var ikke alene om okkupasjonen, da de hadde fått oppdraget av Adolf Hoel og Gustav Smedal om å annektere området.[13]

Devold sendte den 28. juni følgende telegram for å annonsere okkupasjonen:

Sitat I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land. Sitat
– Utdrag fra Hallvard Devolds okkupasjonstelegram, 28. juni 1931

Det okkuperte området lå flere tusen kilometer fra de danske, bebodde områdene.

I utgangspunktet var okkupasjonen privat og Kolstad-regjeringen tok først avstand fra okkupasjonen. Smedal skrev i sin dagbok at hensikten med den private okkupasjonen var å få norske myndigheter til å innse at økt dansk interesse for områdene kunne svekke norske rettigheter.[14] Etter intens lobbyvirksomhet valgte Stortinget og en enstemmig regjering å gå inn for å annektere området 10. juli 1931.[15] Samme dag ble Helge Ingstad utnevnt til sysselmann over det nye territoriumet. Norges forsvarsminister, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske marinen skulle støtte okkupasjonen om nødvendig.

Ingstad ankom Eirik Raudes Land i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn», hvor han overvintret i Antarctichavn vinteren 1932-33 sammen med sin fem mann store stab. Med båt og hundespann besøkte de fangstmenn og sørget for lov og orden. Det norske aktivitetsnivået økte etter annekteringen og blant annet ble en større ekspedisjon sendt ut i 1932 med ishavsskuta «Polarbjørn». På ekspedisjonen deltok også to fly som hadde i oppdrag å ta flyfotografier av området.

Kong Haakon, som selv var danskfødt, engasjerte seg på sitt nye fedrelands side. I ettertid er det kjent at Kongen hadde drøftet problemet med sin far, Frederik VIII av Danmark, allerede i 1906. Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.[16]

Sommeren etter okkupasjonen av Eirik Raudes Land okkuperte Norge også et område lengre sør på Grønland, mellom 60° 30'N og 63° 40'N. Dette landområdet ble gitt navnet Fridtjof Nansen Land.[17]

Perioden mellom de to verdenskrigene var Norge aktiv i å få råderett over ingenmannsland i Arktis og Antarktis. I 1925 ratifiserte Stortinget Svalbardtraktaten, i 1928 fikk Norge sin første antarktiske besittelse, Bouvetøya (det ble annektert i 1927 og erklært norsk i 1928), og i 1929 ble Peter 1.s øy (annektert i 1929 og ble norsk i 1931) og Jan Mayen norsk. Okkupasjonen på Øst-Grønland føyde seg derfor naturlig inn i rekken av en serie utvidelser av norsk suverenitet.

Okkupasjonen bringes inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie[rediger | rediger kilde]

Fredspalasset i Haag hvor Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie hadde sete.

Samme dag som Norge kunngjorde at Eirik Raudes Land var norsk, brakte Danmark saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Fra Norge ble både Hoel og Smedal med i delegasjonen for å fremme Norges sak og Danmark sendte blant annet polarforskeren Lauge Koch.

Domsbehandlingen trakk ut i tid, og i Antarctichavn satt Ingstad og hans menn og ventet på telegram fra Haag om domsresultatet. De hadde innstilt byggevirksomheten av hytter ved Scoresbysund inntil resultatet var klart.

Sitat Vel tviler vi ikke på at Norge får sin rett, men det er liten mening i å stryke over til Scoresbysund for å fortsette arbeidet der, før vi er helt sikre. Sitat
– Helge Ingstad i boken Øst for den store bre

Domstolen dømte i favør av Danmark på samtlige punkter, med en påfølgende dansk endring av navnet på området til Kong Christian X's land. Norge aksepterte dommen og avsluttet okkupasjonen 5. april 1933. Kong Haakon skal ha tatt nederlaget i Haag svært tungt. En kilde som sto Kongen nær har i ettertid sagt at Slottet var redd for Kongens helse.[18] Også Hoel tok tapet tungt. Han beskyldte norske myndigheter for å ha vist lite vilje og mot til å følge opp hans fremstøt. Samme år som domstolen dømte i favør av Danmark, meldte Hoel seg inn i Nasjonal Samling. Han takket ja til annenplassen på listen til stortingsvalget, en liste som hadde Vidkun Quisling på topp.[19]

I Antarctichavn overbrakte telegraf Western domsavgjørelsestelegrammet til Ingstad:

Sitat Norge for Haag-domstolen tapt Grønlandssaken i alle punkter. Sitat

Dommen er uventet for Ingstad og hans menn, og lite blir sagt mellom dem etter at telegrammet er lest. Nederlagets time har kommet.

Sitat Vi, en efter en, reiser oss stille og søker ut av hytten. Omkring oss ligger landet gnistrende kvitt under vårsolen. Der skimter vi innløpet til Drømbukten på den andre siden av fjordisen, hvor skrugardene hildres til værs. Der er Nansenryggen, der er Steinrøisdalen og haugen hvor den første moskusen blev skutt. Bakom stiger landet forjettende frem med fjell bak fjell, alt dette vi har levd oss inn med og regnet som vårt. Sitat
– Helge Ingstad i boken Øst for den store bre

Tiden etter okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter dommen i Haag forsvant mye av den norske interessen for Grønland som arena for vitenskapelig utforskning, og ekspedisjoner hit ble ikke lengre prioritert like mye som før. Norge har ikke senere utfordret dansk suverentitet på hele eller deler av Grønland.

Andre verdenskrig medførte at Grønland fikk strategisk betydning. Bortsett fra endel mer eller mindre vellykkede etableringer av små værstasjoner på øya okkuperte ikke Tyskland hele eller deler av Grønland, selv om de hadde okkupert Danmark. Derimot besatte USA øya våren 1941. Miljøet rundt Gustav Smedal og Adolf Hoel forsøkte både via fremstøt direkte til Quisling samt til rikskommissær Josef Terboven å stimulere opinionen til krav om tilbakelevering av øya til Norge i tilfelle av tysk seier i verdenskrigen. Under et møte med blant annet Hoel og Smestad våren 1941 luftet Quisling grandiose planer om å sende 100 fangstmenn til Eirik Raudes land. Tyskerne hadde ingen interesse av å så direkte åpne opp en ny front på Grønland, og det hele kokte ned til at NSIU sendte ut ei skute som skulle bringe forsyninger til de 7 fangstfolkene som hadde overvintret. Skuta ble oppbragt av amerikansk kystvakt som patruljerte østkysten da det ble kjent at tysk etterretning hadde fått ombord en NS-mann som skulle opprette en hemmelig meteorologisk stasjon for Luftwaffe på Jonsbu, nord i Eirik Raudes land.[20]

I 1959 ble all norsk aktivitet i Øst-Grønland avviklet og ishavsskuta «Polarsel» hentet hjem mannskap, utstyr og fangst.[21]

Norske stedsnavn i området i dag[rediger | rediger kilde]

Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser navnga flere steder på Øst-Grønland, og kun et fåtall av stedsnavnene er godkjent av danske myndigheter. Avvisningen av de norske navnene er hovedsakelig på grunn av det nasjonalistiske klimaet i forbindelse med striden om Eirik Raudes Land og et inntrykk av at NISU navnga for mange steder i et for stort tempo, men United States Air Force brukte navnene gitt av NSIU på sine kart utgitt i 1951.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

År Hendelse
1776 Danmark innførte handelsmonopol på ressursene langs sør- og vestkysten av Grønland og utenlandske fiskere og fangstfolk ble nektet adgang
1922 Den norske fangst, radio- og meteorologstasjonen i Myggbukta ble opprettet
1929 Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser startet opp med årlige vitenskapelige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland
1929 Det danske selskapet Østgrønlandske Fangstkompani Nanok ble stiftet
24. juni 1929 Arktisk Næringsdrift A/S ble stiftet
16. juni 1931 Den største vitenskapelige ekspedisjonen til Øst-Grønland noen sinne legger ut fra København
27. juni 1931 Hallvard Devold og hans fangstmenn foretok en privat okkupasjon av det som ble kalt Eirik Raudes Land
10. juli 1931 Regjeringen vedtok enstemmig å annektere området. Samme dag ble Helge Ingstad utnevnt til sysselmann over det nye territoriumet
1. august 1932 -
5. april 1933
Sysselmann Helge Ingstad overvinterer i Antartichavn
5. april 1933 Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen tok slutt
1959 All norsk aktivitet i Øst-Grønland avviklet og ishavsskuta «Polarsel» hentet hjem mannskap

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herre i herreløst land, artikkel i Karmøybladet, 31. mai 2006.
  2. ^ Levende Historie, nr 6 / 2006, side 25
  3. ^ Exploration history of East Greenland 69°–82°N, artikkel hos EastGreenland.com
  4. ^ Adolf Hoel: Ishavsfangst – fangstnæring, Oslo 1949.
  5. ^ Levende Historie, nr 6 / 2006, side 25
  6. ^ Arkivverkets side om Norsk Polarinstitutt.
  7. ^ Arkivverkets side om Arktisk Næringsdrift A/S.
  8. ^ Polar Research, utgave 25, juni 2006, side 177.
  9. ^ Adolf Hoel: Ishavsfangst – fangstnæring, Oslo 1949.
  10. ^ Levende Historie, nr 6 / 2006, side 25.
  11. ^ Polar Research, utgave 25, juni 2006, side 177.
  12. ^ Polar Research, utgave 25, juni 2006, side 175.
  13. ^ Da Norge plantet flagget på Grønland, artikkel i Aftenposten 11. august 2006.
  14. ^ Levende Historie, nr 6 / 2006, side 27.
  15. ^ Polar Research, utgave 25, juni 2006, side 178.
  16. ^ Da Norge plantet flagget på Grønland, artikkel i Aftenposten 11. august 2006.
  17. ^ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie, 1. Gyldendal. s. 407. ISBN 82-05-32654-1. 
  18. ^ Da Norge plantet flagget på Grønland, artikkel i Aftenposten 11. august 2006.
  19. ^ Norsk imperialist inn fra kulden, artikkel i Aftenposten 19. mars 2007.
  20. ^ Buskø-affæren – hvordan ei norsk selfangstskute ble USAs første fangst i andre verdenskrig, Artikkel i tidsskriftet Historie nr 1, 2007
  21. ^ Ishavsmuséets side om Nordaust-Grønland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Odd Arnesen: Vi flyver over Eirik Raudes land., Oslo 1932
  • Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land: pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921–1931, Oslo 1973. ISBN 82-05-05719-2
  • Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle (red.): Norsk polarhistorie, bind 2 Vitenskapene. Oslo 2004. ISBN 82-05-32656-8
  • Odd-Bjørn Fure: Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 3 Mellomkrigstid : 1920–1940, Oslo 1996. ISBN 82-00-22534-8
  • Grønlandssaken: dom avsagt 5. april 1933 av den faste domstol for mellemfolkelig rettspleie, i saken angående den rettslige status forvisse deler av Østgrønland, Oslo, 1933.
  • Idar Handagard: Danmarks urett og Noregs rett til Grønland, Oslo 1932.
  • Helge Ingstad: Øst for den store bre, Oslo 1935. ISBN 978-82-05-29733-3
  • Ivar Lohne: Grønlandssaken 1919-1945: fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak, Hovedoppgave i historie – Universitetet i Tromsø, 2000.
  • Frode Skarstein: Eirik Raudes Land – norsk arktisk territorialekspansjon øst for den store bre for 75 år siden, Tidsskriftet Historie, nr 3, 2006.
  • Frode Skarstein: ... men så kom jo den 9. april i veien.' – Adolf Hoel, den glemte polarpioneren, Bergen 2008. ISBN 978-82-997358-4-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Eirik Raudes Land – bilder, video eller lyd