Selfangst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inuit fanger sel ved pustehull. Bilde fra ca. 1890

Selfangst, dvs kommersiell fangst av viltlevende sel, utøves i vår tid av landene Norge, Canada og Russland i de nordatlantiske farvann. De viktigste arter, økonomisk sett, er grønlandssel, klappmyss og storkobbe.

Den norske fangsten foregår i to områder, omtalt som Østisen og Vesterisen. Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone. Vesterisen er havområdene ved Grønland. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. Norges kvoter i 2007 var på til sammen 46 200 voksne dyr, hvorav 15 000 i Østisen og 31 200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner.

Ulykkene i Vestisen inntraff i 1952 da fem norske selfangstskuter fra Troms og Sunnmøre med tilsammen 78 mann ombord forsvant under en kraftig storm i Vestisen ved Grønland.

Seljakt i norske farvann foregår i begrenset omfang etter havert, steinkobbe, ringsel og grønlandssel.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]