Solsystemets opprinnelse og utvikling: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til

På linje

Sideversjonen fra 9. mar. 2011 kl. 23:35

En kunstners konsept av en protoplanetarisk skive

Solsystemets opprinnelse og utvikling er estimert til å ha begynt for 4,568 milliarder år siden med gravitasjonskollapsen av en liten del av en stor molekylsky.^[1]

Det meste av massen i senter av kollapsen dannet solen, mens resten flatet ut til en protoplanetarisk skive som planetene, måner, asteroider og andre smålegemer i solsystemet ble dannet utfra.

Den allment aksepterte modellen, kjent som tåkehypotesen, ble først utviklet på 1700-tallet av Emanuel Swedenborg, Immanuel Kant og Pierre-Simon Laplace. Den etterfølgende utviklingen har knyttet til seg en rekke vitenskapelige disipliner, deriblant astronomi, fysikk, geologi og planetologi. Siden begynnelsen av romalderen på 1950-tallet og oppdagelsen av ekstrasolare planeter, har modellen både vært utfordret og raffinert for å ta hensyn til nye observasjoner.

Solsystemet har utviklet seg betydelig siden den formasjonen. Mange måner har har blitt dannet fra sirklende skiver av gass og støv rundt deres tilhørende planeter, mens andre måner er antatt å ha blitt dannet uavhengig og senere blitt fanget av gravitasjonen fra sine tilhørende planeter. Andre, som for eksempel månen, kan være et resultat av gigantiske kollisjoner. Kollisjoner mellom legemer har skjedd kontinuerlig frem til i dag og har vært sentralt i utviklingen av solsystemet. Planetenes posisjoner har ofte endret seg, og planeter har også skiftet plass.^[2] Denne planetariske vandringene er nå antatt å ha vært ansvarlig for store deler av solsystemets tidlige utvikling.

Om drøye fem milliarder år vil solen avkjøles og ekspandere utover til mange ganger sin nåværende diameter (bli en rød kjempe), før de ytre lagene blir sprengt ut som en planetarisk tåke og etterlater seg et hvit dverg. I fjern fremtid vil tyngdekraften fra passerende objekter gradvis skave av solens følge av planeter. Noen planeter vil bli ødelagt, andre vil bli ført ut i det interstellare rom. Til syvende og sist, i løpet av billioner av år, er det sannsynlig at solen vil ha mistet alle de opprinnelige legemene i bane rundt den.^[3]

Historie

Ideer om verdens opprinnelse og skjebne er fra de tidligste kjente skrifter, men for nesten hele denne perioden var det ikke noe forsøk på å koble slike teorier til eksistensen av et «solsystem». Dette kom ganske enkelt av at det ikke var allment kjent at solsystemet, i den forstand vi nå kjenner det, eksisterte. De første skrittene mot en teori om solsystemets dannelse og utvikling var den generelle aksepten av heliosentrismen som plasserte solen i sentrum av systemet, og jorden i bane rundt den. Denne oppfatningen hadde eksistert i årtusener (filosofer som Aristarkhos av Samos hadde foreslått dette så tidlig som 600 f.Kr.), men det ble først allment akseptert mot slutten av det 17. århundret. Det første dokumenterte bruken av begrepet «solsystemet» er fra 1704.^[4]

Den gjeldende standardteorien for solsystemets dannelse, tåkehypotesen, har falt inn og ut av unåde siden utformingen av Emanuel Swedenborg, Immanuel Kant, og Pierre-Simon Laplace i det 18. århundre. Den viktigste kritikken av hypotesen var dens tilsynelatende manglende evne til å forklare solens relative mangel på drivmoment sammenlignet med planetene.^[5] Siden tidlig på 1980-tallet har imidlertid studier av unge stjerner vist at de er omgitt av kjølige skiver av støv og gass, akkurat som tåkehypotesen forutsier, noe som har ført til at den ble akseptert igjen.^[6]

Forståelse av hvordan solen vil fortsette å utvikle seg krever en forståelse av kilden til dens kraft. Arthur Stanley Eddingtons bekreftelse av Albert Einsteins relativitetsteori førte til hans erkjennelse om at solenergien kommer fra kjernefysisk fusjon i kjernen.^{[s 1]} I 1935 gikk Eddington videre og antydet at andre elementer også kunne dannes innen stjerner.^{[s 2]} Fred Hoyle utdypet dette premisset ved å argumentere for at utviklede stjerner kalt rød kjempe skapte mange grunnstoffer tyngre enn helium og hydrogen i sine kjerner. Når en rød kjempe til slutt frigjør sine ytre lag, vil disse stoffene kunne gjenvinnes og danne andre stjernesystemer.^{[s 2]}

Dannelse

Tidlig stjernetåke

Tåkehypotesen fastholder at solsystemet ble dannet fra den gravitasjonelle kollapsen av et fragment fra en gigantisk molekylsky.^[7] Skyen i seg selv hadde en størrelse på 20 pc,^[7] mens fragmentene var drøyt 1 pc (tre og et kvart lysår i diameter).^[8] Den videre kollapsen av fragmentene førte til formasjonen av tette kjerner fra 0,01–0,02 pc (2 000–20 000 AU) i størrelse.^{[n 1]}^[7]^[9] Et av disse kollapsede fragmentene (kjent som tidlig stjernetåke) skulle danne det som ble solsystemet.^[10] Sammensetningen av denne regionen, med en masse så vidt over solens, var omtrent den samme som for solen i dag, med hydrogen, sammen med helium og spor av litium produsert av Big Bang-nukleosyntese. Disse utgjorde ca. 98 % av den totale massen, mens de resterende 2 % av massen bestod av tyngre stoff som ble skapt av nukleosyntese i tidligere generasjoner av stjerner.^{[s 3]} Sent i disse stjernenes liv kastet de tyngre stoffer inn i det interstellare materiet.^[11]

Bilde, tatt av Hubble Space Telescope, som viser en protoplanetarisk skive i Oriontåken, sannsynligvis svært lik den tåken hvor vår egen sol ble dannet.

Studier av gamle meteoritter avdekker spor av stabile datterkjerner av isotoper med kort levetid, som jern-60, som kun dannes i eksploderende stjerner med kort levetid. Dette indikerer at en eller flere supernovaer oppstod nær solen mens den ble dannet. En sjokkbølge fra en supernova kan ha utløst dannelsen av solen ved å lage regioner med overtetthet i skyen, noe som fikk disse regionene til å kollapse.^[12] Fordi kun massive stjerner med kort levetid produserer supernovaer, må solen ha blitt dannet i en stor stjernedannende region som produserer massive stjerner, muligens lik Oriontåken.^[13]^[14] Studier av Kuiperbeltets struktur og avvikende materialer inne beltet tyder på at Solen ble dannet i en klynge av stjerner med en diameter på mellom 6,5 og 19,5 lysår, og med en samlet masse tilsvarende 3 000 soler.^[15] Flere simuleringer av vår unge sol vekselvirker med nært passerende stjerner over de første 100 millioner år av dens liv og produserer unormale baner observert i det ytre solsystemet, slik som E-SDO.^[16]

På grunn av bevaringen av drivmomentet spant tåken raskere under kollapsen. Ettersom materiet i tåken kondenserte, begynte atomene inne i tåken å kollidere med økende frekvens og den kinetiske energien ble konvertert til varme. I sentrum, hvor det mesteparten av massen var samlet, ble stadig varmere enn den omkringliggende skiven.^[8] Over en periode på 100 000 år^[7] forårsaket de konkurrerende kreftene av gravitasjon, gasstrykk, magnetiske felt og rotasjon at tåken strakk seg ut til en spinnende protoplanetarisk skive med en diameter på ~200 AU^[8] og dannet en tett protostjerne (en stjerne der hydrogenfusjon enda ikke har startet) i sentrum.^[17]

På dette stadiet i sin utvikling er solen antatt å ha vært en T Tauri-stjerne.^[18] Studier av T Tauri-stjerner viser at de ofte er ledsaget av skiver av pre-planetarisk materie med masser på 0,001–0,1 solmasser.^[19] Disse skivene utvidet seg til flere hundre AU – Hubble-teleksopet har observert protoplanetariske skiver opp til 1 000 AU i diameter i stjernedannende regioner slik som Oriontåken^[20] – og er relativt kjølige, kun opp til et par tusen kelvin på det varmeste.^[21] I løpet av 50 millioner år ble trykket og temperaturen i solens kjerne så stort at hydrogenet begynte å fusjonere, og skapte en intern energikilde som motvirket gravitasjonell sammentrekking frem til hydrostatisk likevekt var oppnådd.^[22] Dette markerte solens inntreden i den primære fasen av sitt liv, kjent som hovedserien. Hovedseriestjerner henter energi fra fusjon av hydrogen til helium i sine kjerner. Solen er fortsatt en hovedseriestjerne i dag.^{[s 4]}

Dannelsen av planeter

Se også: Protoplanetarisk skive

Fil:Solarnebula.jpg

En kunstners oppfatning av den solare stjernetåken

De forskjellige planetene er antatt å ha blitt dannet fra den solare stjernetåken, den skiveformede skyen av gass og støv som ble igjen etter solens dannelse.^[23] Den nåværende aksepterte måten planetene ble dannet på er kjent som akkresjon, hvor planetene begynte som støvkorn i bane rundt den sentrale protostjernen. Gjennom direkte kontakt ble disse kornene formet til klumper på opp til 200 meter i diameter, som igjen kolliderte og ble til større legemer (planetesimaler) på ~10 kilometer i størrelse.^[24] Disse økte gradvis gjennom ytterligere sammenstøt, med en vekst på centimetere per år de neste par millioner år.^[24]

Det indre solsystemet, regionen av solsystemet innenfor 4 AU, var for varmt til at flyktige molekyler som vann og metan kunne kondensere, så planetesimalene som ble dannet der, kunne kun dannes fra sammensetninger med høyt smeltepunkt, som for eksempel metaller (jern, nikkel og aluminium) og steinete silikater. Disse steinete legemene skulle bli de terrestriske planetene (Merkur, Venus, jorden og Mars). Disse sammensetningene er ganske sjelden i universet – de utgjør kun 0,6 % av tåkens masse – så de terrestriske planetene kunne ikke bli veldig store.^[8] De terrestriske embryoene vokste til rundt 0,05 jordmasser og sluttet å samle materie rundt 100 000 år etter dannelsen av solen; etterfølgende kollisjoner og fusjoner mellom disse legemene med planetstørrelser tillot terrestriske planeter å vokse til sin nåværende størrelse (se terrestriske planeter nedenfor).^[25]

Da de terrestriske planetene ble danne, forble de innlemmet i en skive av gass og støv. Gassen ble delvis støttet av trykk og gikk dermed ikke like raskt i bane rundt solen som planetene. Det resulterende draget forårsaket en overføring av drivmoment, og som et resultat ble planetene gradvis overført til nye baner. Modeller viser at temperaturvariasjoner i skiven styrte farten for disse vandringene, men trenden for de indre planetene var å migrere innover mens skiven svevde utover, og etterlot planetene i sine nåværende baner.^[26]

Gasskjempene (Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun) ble dannet lengre ute, utenfor frostlinjen, punktet mellom banene til Mars og Jupiter, hvor materiet er kjølig nok til at flyktige isete sammensetninger kan holde seg stabile. Isen som dannet gasskjempene var mer rikelig enn de metallene og silikatene som dannet de terrestriske planetene, noe som gjorde kjempene i massive nok til å oppta hydrogen og helium, de letteste og mest vanlige grunnstoffene.^[8] Planetesimalene utenfor frostlinjen samlet opptil fire jordmaser innen ca. 3 millioner år.^[25] I dag omfatter de fire gasskjempene rett under 99 % av all massen som går i bane rundt solen.^{[n 2]} Teoretikere mener at det ikke er tilfeldig at Jupiter ligger like utenfor frostlinjen. Fordi frostlinjen samlet store mengder vann vie fordamping av innfallende iskalde materier, skapte det et område med lavere trykk som økte hastigheten på støvet i bane og stopper deres bevegelse mot solen. I praksis fungerte frostlinjen som en barriere som medførte at materiet ble raskt samlet ~5 AU fra solen. Dette overskuddsmateriet samlet seg sammen til et stort embryo på ca. 10 jordmasser, som deretter begynte å vokse raskt ved å oppta hydrogen fra den omkringliggende skiven. Planeten voks til 150 jordmasser de neste 1 000 årene før den til slutt nådde 318 jordmasser. Saturns lavere masse kan skyldes at den ble dannet et par millioner år etter Jupiter, da det var mindre gass tilgjengelig å konsumere.^[25]

T Tauri-stjerner, som den unge solen, har langt sterkere stjernevind enn mer stabile, eldre stjerner. Uranus og Neptun er antatt å ha blitt dannet etter Jupiter og Saturn, da den sterke solvinden hadde blåst bort store deler av materiet i skiven. Som et resultat samlet planetene lite hydrogen og helium – ikke mer enn 1 jordmasse hver. Uranus og Neptun er noen ganger referert til som mislykkede kjerner.^[27] De største problemene med dannelseteoriene for disse planetene er tidsskalaen for dannelsen. På deres nåværende steder ville det tatt hundre millioner år for kjernene å samles. Dette betyr at Uranus og Neptun trolig ble dannet nærmere solen – nær eller til og med mellom Jupiter og Saturn – og migrerte senere utover (se planetvandring nedenfor).^[27]^[28] All bevegelse i planetesimaltiden var ikke innover mot solen – prøven romsonden Startudst brakte med tilbake fra Wild 2 har antydet at materier fra den tidlige dannelsen av solsystemet vandret fra det varme indre solsystemet til regionen hvor Kuiperbeltet ligger.^[29]

Etter mellom tre og ti millioner år,^[25] ville den unge solens solvind ha ryddet vekk alt av gass og støv i den protoplanetariske skiven, og blåste det inn i det interstellare rommet og dermed endt planetenes vekst.^[30]^[31]

Etterfølgende utvikling

Planetene ble opprinnelig antatt å ha blitt dannet i eller i nærheten av deres nåværende baner. Dette synet gjennomgikk imidlertid en radikal forandring mot slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundret. Foreløpig er det antatt at solsystemet så ganske annerledes ut etter den første dannelsen: flere legemer med minimum lik masse som Merkur fantes i det indre solsystemet og det ytre solsystemet var mye mer kompakt enn det er nå. Kuiperbeltet var også mye nærmere solen.^[32]

Terrestriske planeter

Mot slutten av epoken med planetdannelser ble det indre solsystemet bosatt med 50–100 protoplaneter med måne- til Mars-størrelser.^[33]^[34] Videre vekst var kun mulig fordi disse legemene kolliderte og slo seg sammen, noe som tok mindre enn 100 millioner år. Disse objektenes gravitasjon ville ha påvirket hverandre og slitt i hverandres baner før de kolliderte, for så å vokse seg større til de fire terrestriske planetene vi kjenner i dag tok form.^[25] En slik gigantisk kollisjon er antatt å ha dannet månen (se måner nedenfor), mens en annen fjernet det ytre laget til den unge Merkur.^[35]

Asteroidebeltet

Den ytre kanten av den terrestriske regionen, mellom 2 og 4 AU fra solen, kalles asteroidebeltet. Asteroidebeltet inneholdt opprinnelig mer enn nok materie til å danne to til tre jordlignende planeter, og et stort antall planetesimaler ble dannet der. Som med de terrestriske planetene kollapset også planetesimalene i denne regionen og dannet 20–30 protoplaneter med måne- til Mars-størrelse;^[36] nærheten til Jupiter gjorde imidlertid at denne regionen ble dramatisk endret etter Jupiters dannelse 3 millioner år etter solen.^[33] Baneresonanser med Jupiter og Saturn er spesielt sterke i asteroidebeltet og gravitasjonell påvirkning med mer massive embryoer spredte mange planetesimaler inn i disse resonansene. Jupiters gravitasjon økte hastigheten på objekter innenfor disse resonansene, og forårsaket at de ble knust i kollisjoner med andre legemer heller enn å samles.^[37]

Etter som Jupiter vandret innover etter dannelsen (se planetvandring nedenfor) ville resonanser ha feid over asteroidebeltet og dynamisk eksitert regionens populasjon og økt hastigheten deres relativt til hverandre.^[38] Den kumulative virkningen av resonansen og embryoene enten spredte planetesimalene bort fra asteroidebeltet eller eksiterte inklinasjonen eller eksentrisiteten.^[36]^[39] Noen av disse massive embryoene ble også kastet ut av Jupiter, mens andre kan ha vandret til det indre solsystemet og spilt en rolle i den endelige akkresjonen av de terrestriske planetene.^[36]^[40]^[41] I løpet av denne primære utarmingsperioden forsvant virkningene fra de store planetene og protoplanetene forlot asteroidebeltet med en total masse som tilsvarer mindre enn 1 % av jorden, hovedsakelig bestående av små planetesimaler.^[39] Dette er fortsatt 10–20 ganger mer enn den nåværende massen i hovedbeltet, som er ca 1/2 000 av jordens masse.^[42] En sekundær utarmingsperiode som brakte asteroidebeltet ned i nærheten av dagens masse er antatt å ha fulgt når Jupiter og Saturn gikk inn i en midlertidig 2:1 baneresonans (se nedenfor).

Det indre solsystemets periode med enorme kollisjoner spilte trolig en rolle for at jorden har fått sitt nåværende innhold av vann (~6×10²¹ kg) fra det tidlige asteroidebeltet. Vann er for flyktig til å ha vært til stede under jordens dannelse og må ha blitt «levert» fra ytre, kaldere deler av solsystemet i ettertid.^[43] Vannet har trolig blitt «levert» av protoplaneter og små planetesimaler som ble kastet ut fra asteroidebeltet ved Jupiter.^[40] En populasjon av asteroidebeltekometer oppdaget i 2006 har også blitt foreslått som en mulig kilde til vannet på jorden. ^[43]^[44] Som kontrast har kometer fra Kuiperbeltet eller fjernere regioner «levert» mer enn ca. 6 % av vannet på jorden.^[2]^[45] Panspermi-hypotesen mener at livet i seg selv kan ha vært deponert på jorden på denne måten, selv om denne ideen ikke er allment akseptert.^[46]

Noter og referanser

Noter

^ En astronomisk enhet, eller AU (fra engelsk Astronomical unit), er den gjennomsnittlige avstanden mellom jorden og solen, eller ~150 millioner kilometer. Det er standardenheten for målinger av interplanetare avstander.
^ Jupiter, Saturn, Uranus og Neptuns samlede masse tilsvarer 445,6 jordmasser. Massen til det gjenværende materiet tilsvarer ~5.26 jordmasser eller 1.1%

Sidereferanser

^ The Sun: A Biography
^ ^a ^b Fred Hoyle: A Life in Science s. 197–222
^ Introductory Astronomy & Astrophysics s. 207
^ Introductory Astronomy & Astrophysics s. 320

Øvrige referanser

^ Bouvier, Audrey og Meenakshi Wadhwa (22. august 2010). «The age of the solar system redefined by the oldest Pb-Pb age of a meteoritic inclusion». Nature Geoscience (engelsk). Nature Publishing Group. doi:10.1038/NGEO941. Besøkt 8. mars 2011.
^ ^a ^b R. Gomes, H. F. Levison, K. Tsiganis, A. Morbidelli (2005). «Origin of the cataclysmic Late Heavy Bombardment period of the terrestrial planets» (PDF). Nature. 435 (7041): 466–9. PMID 15917802. doi:10.1038/nature03676.
^ Freeman Dyson (July 1979). «Time Without End: Physics and Biology in an open universe». Reviews of Modern Physics. 51 (3): 447. doi:10.1103/RevModPhys.51.447. Besøkt 2. april 2008. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp); Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn MWOD
^ M. M. Woolfson (1984). «Rotation in the Solar System». Philosophical Transactions of the Royal Society of London. 313: 5. doi:10.1098/rsta.1984.0078.
^ Nigel Henbest (1991). «Birth of the planets: The Earth and its fellow planets may be survivors from a time when planets ricocheted around the Sun like ball bearings on a pinball table». New Scientist (engelsk). Besøkt 8. mars 2011.
^ ^a ^b ^c ^d J. J. Rawal (1986). «Further Considerations on Contracting Solar Nebula» (PDF). Earth, Moon, and Planets. Springer Netherlands. 34 (1): 93–100. doi:10.1007/BF00054038. Besøkt 27. desember 2006. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
^ ^a ^b ^c ^d ^e «Lecture 13: The Nebular Theory of the origin of the Solar System» (engelsk). våren 2003. Besøkt 11. mars 2011. Parameteren |formfatter= støttes ikke av malen. (hjelp)
^ J. J. Rawal (1986). «Further Considerations on Contracting Solar Nebula» (PDF). Earth, Moon, and Planets. Springer Netherlands. 34 (1): 93–100. doi:10.1007/BF00054038. Besøkt 27. desember 2006. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
^ Irvine, W.M. (1983). T. I. Gombosi (ed.), red. «The chemical composition of the pre-solar nebula». Cometary Exploration (engelsk) (1 utg.): 3–12.
^ Charles H. Lineweaver (2001). «An Estimate of the Age Distribution of Terrestrial Planets in the Universe: Quantifying Metallicity as a Selection Effect». Icarus. 151: 307. doi:10.1006/icar.2001.6607. arXiv:astro-ph/0012399.
^ Williams, J. (2010). «The astrophysical environment of the solar birthplace». Contemporary Physics. 54: 381–396. doi:10.1080/00107511003764725.
^ J. Jeff Hester, Steven J. Desch, Kevin R. Healy, Laurie A. Leshin (21 May 2004). «The Cradle of the Solar System». Science. 304 (5674): 1116–1117. PMID 15155936. doi:10.1126/science.1096808. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp);
^ Martin Bizzarro, David Ulfbeck, Anne Trinquier, Kristine Thrane, James N. Connelly, Bradley S. Meyer (2007). «Evidence for a Late Supernova Injection of ⁶⁰Fe into the Protoplanetary Disk» (abstract page). Science. 316 (5828): 1178–1181. PMID 17525336. doi:10.1126/science.1141040.
^ Simon F. Portegies Zwart (2009). «The Lost Siblings of the Sun». Astrophysical Journal. 696 (L13-L16): L13. doi:10.1088/0004-637X/696/1/L13.
^ Nathan A. Kaib og Thomas Quinn (2008). «The formation of the Oort cloud in open cluster environments». Icarus. 197 (1): 221–238. doi:10.1016/j.icarus.2008.03.020.
^ Jane S. Greaves (2005). «Disks Around Stars and the Growth of Planetary Systems». Science. 307 (5706): 68–71. PMID 15637266. doi:10.1126/science.1101979.
^ Caffe, M. W.; Hohenberg, C. M.; Swindle, T. D.; Goswami, J. N. (February 1, 1987). «Evidence in meteorites for an active early sun». Astrophysical Journal, Part 2 - Letters to the Editor. 313: L31–L35. Bibcode:1987ApJ...313L..31C. doi:10.1086/184826. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
^ M. Momose, Y. Kitamura, S. Yokogawa, R. Kawabe, M. Tamura, S. Ida (2003). Ikeuchi, S., Hearnshaw, J. and Hanawa, T. (eds.), red. «Investigation of the Physical Properties of Protoplanetary Disks around T Tauri Stars by a High-resolution Imaging Survey at lambda = 2 mm» (PDF). The Proceedings of the IAU 8th Asian-Pacific Regional Meeting, Volume I (289 utg.). Astronomical Society of the Pacific Conference Series. s. 85.
^ Deborah L. Padgett, Wolfgang Brandner, Karl R. Stapelfeldt; m.fl. (1999). «Hubble Space Telescope/NICMOS Imaging of Disks and Envelopes around Very Young Stars». The Astronomical Journal. 117: 1490–1504. doi:10.1086/300781.
^ M. Küker, T. Henning, G. Rüdiger (2003). «Magnetic Star-Disk Coupling in Classical T Tauri Systems». Astrophysical Journal. 589: 397. doi:10.1086/374408.
^ Sukyoung Yi, Pierre Demarque, Yong-Cheol Kim, Young-Wook Lee, Chang H. Ree, Thibault Lejeune, Sydney Barnes (2001). «Toward Better Age Estimates for Stellar Populations: The $Y^{2}$ Isochrones for Solar Mixture». Astrophysical Journal Supplement. 136: 417. doi:10.1086/321795. arXiv:astro-ph/0104292.
^ A. P. Boss, R. H. Durisen (2005). «Chondrule-forming Shock Fronts in the Solar Nebula: A Possible Unified Scenario for Planet and Chondrite Formation» (abstract page). The Astrophysical Journal. 621: L137–L140. doi:10.1086/429160.
^ ^a ^b P. Goldreich, W. R. Ward (1973). «The Formation of Planetesimals». Astrophysical Journal. 183: 1051. doi:10.1086/152291. Besøkt 16. november 2006.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Douglas N. C. Lin (May 2008). «The Genesis of Planets» (fee required). Scientific American. 298 (5): 50–59. PMID 18444325. doi:10.1038/scientificamerican0508-50. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
^ Staff. «How Earth Survived Birth». Astrobiology Magazine. Besøkt 4. februar 2010.
^ ^a ^b E. W. Thommes, M. J. Duncan, H. F. Levison (2002). «The Formation of Uranus and Neptune among Jupiter and Saturn». Astronomical Journal. 123: 2862. doi:10.1086/339975. arXiv:astro-ph/0111290.
^ Harold F. Levison, Alessandro Morbidelli, Crista Van Laerhoven; m.fl. (2007). «Origin of the Structure of the Kuiper Belt during a Dynamical Instability in the Orbits of Uranus and Neptune». Icarus. 196: 258. doi:10.1016/j.icarus.2007.11.035. arXiv:0712.0553.
^ Emily Lakdawalla (2006). «Stardust Results in a Nutshell: The Solar Nebula was Like a Blender». The Planetary Society. Besøkt 2. januar 2007.
^ B. G. Elmegreen (1979). «On the disruption of a protoplanetary disc nebula by a T Tauri like solar wind». Astronomy & Astrophysics. 80: 77. Besøkt 19. november 2006.
^ Heng Hao (24. november 2004). «Disc-Protoplanet interactions» (PDF). Harvard University (engelsk). Besøkt 19. november 2006.
^ Mike Brown (California Institute of Technology). «Dysnomia, the moon of Eris». Personal web site. Besøkt 9. mars 2011.
^ ^a ^b Jean-Marc Petit, Alessandro Morbidelli (2001). «The Primordial Excitation and Clearing of the Asteroid Belt» (PDF). Icarus. 153: 338–347. doi:10.1006/icar.2001.6702.
^ Junko Kominami, Shigeru Ida (2001). «The Effect of Tidal Interaction with a Gas Disk on Formation of Terrestrial Planets». Icarus. 157 (1): 43–56. doi:10.1006/icar.2001.6811. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
^ Sean C. Solomon (2003). «Mercury: the enigmatic innermost planet». Earth and Planetary Science Letters. 216: 441–455. doi:10.1016/S0012-821X(03)00546-6.
^ ^a ^b ^c William F. Bottke, Daniel D. Durda, David Nesvorny; m.fl. (2005). «Linking the collisional history of the main asteroid belt to its dynamical excitation and depletion» (PDF). Icarus. 179: 63–94. doi:10.1016/j.icarus.2005.05.017.
^ R. Edgar, P. Artymowicz (2004). «Pumping of a Planetesimal Disc by a Rapidly Migrating Planet» (PDF). Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. 354: 769–772. doi:10.1111/j.1365-2966.2004.08238.x. Besøkt 12. mai 2008.
^ E. R. D. Scott (2006). «Constraints on Jupiter's Age and Formation Mechanism and the Nebula Lifetime from Chondrites and Asteroids». Proceedings 37th Annual Lunar and Planetary Science Conference. League City, Texas: Lunar and Planetary Society. Besøkt 16. april 2007.
^ ^a ^b David O’Brien, Alessandro Morbidelli, William F. Bottke (2007). «The primordial excitation and clearing of the asteroid belt—Revisited» (PDF). Icarus. 191: 434–452. doi:10.1016/j.icarus.2007.05.005.
^ ^a ^b Sean N. Raymond, Thomas Quinn, Jonathan I. Lunine (2007). «High-resolution simulations of the final assembly of Earth-like planets 2: water delivery and planetary habitability». Astrobiology. 7 (1): 66–84. PMID 17407404. doi:10.1089/ast.2006.06-0126.
^ Susan Watanabe (20. juli 2001). «Mysteries of the Solar Nebula». NASA. Besøkt 2. april 2007.
^ Georgij A. Krasinsky, Elena V. Pitjeva, M. V. Vasilyev, E. I. Yagudina (2002). «Hidden Mass in the Asteroid Belt». Icarus. 158 (1): 98–105. doi:10.1006/icar.2002.6837.
^ ^a ^b Henry H. Hsieh, David Jewitt (23 March 2006). «A Population of Comets in the Main Asteroid Belt» (abstract page). Science. 312 (57735773): 561–563. PMID 16556801. doi:10.1126/science.1125150. Besøkt 5. april 2008. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
^ Francis Reddy. «New comet class in Earth's backyard». astronomy.com (engelsk). Besøkt 29. april 2008. Teksten «utgivelsesår2006» ignoreres (hjelp)
^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Morbidelli
^ Florence Raulin-Cerceau, Marie-Christine Maurel, Jean Schneider (1998). «From Panspermia to Bioastronomy, the Evolution of the Hypothesis of Universal Life». Origins of Life and Evolution of Biospheres. Springer Netherlands. 28: 597–612. doi:10.1023/A:1006566518046. Besøkt 19. desember 2007.

Litteratur

Kilder til artikkelen

Whitehouse, David (2005). The Sun: A Biography (engelsk). John Wiley and Sons. ISBN 978-0-470-09297-2.
Mitton, Simon (2005). «Origin of the Chemical Elements». Fred Hoyle: A Life in Science (engelsk). Aurum. ISBN 978-1-85410-961-3.
Zeilik, Michael A og Gregory, Stephen A. (1998). Introductory Astronomy & Astrophysics (engelsk) (4 utg.). Saunders College Publishing. ISBN 0-03-006228-4.

Øvrig litteratur

Eksterne lenker

7M animasjon fra skyandtelescope.com, som viser det ytre solsystemets utvikling.

[AU-11] En astronomisk enhet, eller AU (fra engelsk Astronomical unit), er den gjennomsnittlige avstanden mellom jorden og solen, eller ~150 millioner kilometer. Det er standardenheten for målinger av interplanetare avstander.

[Combined_mass-32] Jupiter, Saturn, Uranus og Neptuns samlede masse tilsvarer 445,6 jordmasser. Massen til det gjenværende materiet tilsvarer ~5.26 jordmasser eller 1.1%

[Whitehouse-7] The Sun: A Biography

[Hoyle2005-8] Fred Hoyle: A Life in Science s. 197–222

[Zeilik207-14] Introductory Astronomy & Astrophysics s. 207

[Zeilik320-27] Introductory Astronomy & Astrophysics s. 320

[Nature-1] Bouvier, Audrey og Meenakshi Wadhwa (22. august 2010). «The age of the solar system redefined by the oldest Pb-Pb age of a meteoritic inclusion». Nature Geoscience (engelsk). Nature Publishing Group. doi:10.1038/NGEO941. Besøkt 8. mars 2011.

[Gomes-2] R. Gomes, H. F. Levison, K. Tsiganis, A. Morbidelli (2005). «Origin of the cataclysmic Late Heavy Bombardment period of the terrestrial planets» (PDF). Nature. 435 (7041): 466–9. PMID 15917802. doi:10.1038/nature03676.

[Dyson-3] Freeman Dyson (July 1979). «Time Without End: Physics and Biology in an open universe». Reviews of Modern Physics. 51 (3): 447. doi:10.1103/RevModPhys.51.447. Besøkt 2. april 2008. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp); Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

[MWOD-4] Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn MWOD

[Woolfson-5] M. M. Woolfson (1984). «Rotation in the Solar System». Philosophical Transactions of the Royal Society of London. 313: 5. doi:10.1098/rsta.1984.0078.

[Birth_of_planets-6] Nigel Henbest (1991). «Birth of the planets: The Earth and its fellow planets may be survivors from a time when planets ricocheted around the Sun like ball bearings on a pinball table». New Scientist (engelsk). Besøkt 8. mars 2011.

[Montmerle2006-9] J. J. Rawal (1986). «Further Considerations on Contracting Solar Nebula» (PDF). Earth, Moon, and Planets. Springer Netherlands. 34 (1): 93–100. doi:10.1007/BF00054038. Besøkt 27. desember 2006. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

[Arizona-10] «Lecture 13: The Nebular Theory of the origin of the Solar System» (engelsk). våren 2003. Besøkt 11. mars 2011. Parameteren |formfatter= støttes ikke av malen. (hjelp)

[Earth,_Moon_and_Planets-12] J. J. Rawal (1986). «Further Considerations on Contracting Solar Nebula» (PDF). Earth, Moon, and Planets. Springer Netherlands. 34 (1): 93–100. doi:10.1007/BF00054038. Besøkt 27. desember 2006. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

[Composition-13] Irvine, W.M. (1983). T. I. Gombosi (ed.), red. «The chemical composition of the pre-solar nebula». Cometary Exploration (engelsk) (1 utg.): 3–12.

[Lineweaver2001-15] Charles H. Lineweaver (2001). «An Estimate of the Age Distribution of Terrestrial Planets in the Universe: Quantifying Metallicity as a Selection Effect». Icarus. 151: 307. doi:10.1006/icar.2001.6607. arXiv:astro-ph/0012399.

[Williams-16] Williams, J. (2010). «The astrophysical environment of the solar birthplace». Contemporary Physics. 54: 381–396. doi:10.1080/00107511003764725.

[Cradle-17] J. Jeff Hester, Steven J. Desch, Kevin R. Healy, Laurie A. Leshin (21 May 2004). «The Cradle of the Solar System». Science. 304 (5674): 1116–1117. PMID 15155936. doi:10.1126/science.1096808. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp);

[Iron-18] Martin Bizzarro, David Ulfbeck, Anne Trinquier, Kristine Thrane, James N. Connelly, Bradley S. Meyer (2007). «Evidence for a Late Supernova Injection of ⁶⁰Fe into the Protoplanetary Disk» (abstract page). Science. 316 (5828): 1178–1181. PMID 17525336. doi:10.1126/science.1141040.

[Simon-19] Simon F. Portegies Zwart (2009). «The Lost Siblings of the Sun». Astrophysical Journal. 696 (L13-L16): L13. doi:10.1088/0004-637X/696/1/L13.

[Nathan-20] Nathan A. Kaib og Thomas Quinn (2008). «The formation of the Oort cloud in open cluster environments». Icarus. 197 (1): 221–238. doi:10.1016/j.icarus.2008.03.020.

[Greaves-21] Jane S. Greaves (2005). «Disks Around Stars and the Growth of Planetary Systems». Science. 307 (5706): 68–71. PMID 15637266. doi:10.1126/science.1101979.

[apj2_313-22] Caffe, M. W.; Hohenberg, C. M.; Swindle, T. D.; Goswami, J. N. (February 1, 1987). «Evidence in meteorites for an active early sun». Astrophysical Journal, Part 2 - Letters to the Editor. 313: L31–L35. Bibcode:1987ApJ...313L..31C. doi:10.1086/184826. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

[Kitamara-23] M. Momose, Y. Kitamura, S. Yokogawa, R. Kawabe, M. Tamura, S. Ida (2003). Ikeuchi, S., Hearnshaw, J. and Hanawa, T. (eds.), red. «Investigation of the Physical Properties of Protoplanetary Disks around T Tauri Stars by a High-resolution Imaging Survey at lambda = 2 mm» (PDF). The Proceedings of the IAU 8th Asian-Pacific Regional Meeting, Volume I (289 utg.). Astronomical Society of the Pacific Conference Series. s. 85.

[Padgett-24] Deborah L. Padgett, Wolfgang Brandner, Karl R. Stapelfeldt; m.fl. (1999). «Hubble Space Telescope/NICMOS Imaging of Disks and Envelopes around Very Young Stars». The Astronomical Journal. 117: 1490–1504. doi:10.1086/300781.

[Küker-25] M. Küker, T. Henning, G. Rüdiger (2003). «Magnetic Star-Disk Coupling in Classical T Tauri Systems». Astrophysical Journal. 589: 397. doi:10.1086/374408.

[Yi2001-26] Sukyoung Yi, Pierre Demarque, Yong-Cheol Kim, Young-Wook Lee, Chang H. Ree, Thibault Lejeune, Sydney Barnes (2001). «Toward Better Age Estimates for Stellar Populations: The $Y^{2}$ Isochrones for Solar Mixture». Astrophysical Journal Supplement. 136: 417. doi:10.1086/321795. arXiv:astro-ph/0104292.

[Boss-28] A. P. Boss, R. H. Durisen (2005). «Chondrule-forming Shock Fronts in the Solar Nebula: A Possible Unified Scenario for Planet and Chondrite Formation» (abstract page). The Astrophysical Journal. 621: L137–L140. doi:10.1086/429160.

[Goldreich1973-29] P. Goldreich, W. R. Ward (1973). «The Formation of Planetesimals». Astrophysical Journal. 183: 1051. doi:10.1086/152291. Besøkt 16. november 2006.

[Sciam-30] Douglas N. C. Lin (May 2008). «The Genesis of Planets» (fee required). Scientific American. 298 (5): 50–59. PMID 18444325. doi:10.1038/scientificamerican0508-50. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

[Staff-31] Staff. «How Earth Survived Birth». Astrobiology Magazine. Besøkt 4. februar 2010.

[Thommes-33] E. W. Thommes, M. J. Duncan, H. F. Levison (2002). «The Formation of Uranus and Neptune among Jupiter and Saturn». Astronomical Journal. 123: 2862. doi:10.1086/339975. arXiv:astro-ph/0111290.

[Levison2007-34] Harold F. Levison, Alessandro Morbidelli, Crista Van Laerhoven; m.fl. (2007). «Origin of the Structure of the Kuiper Belt during a Dynamical Instability in the Orbits of Uranus and Neptune». Icarus. 196: 258. doi:10.1016/j.icarus.2007.11.035. arXiv:0712.0553.

[Lakdawa-35] Emily Lakdawalla (2006). «Stardust Results in a Nutshell: The Solar Nebula was Like a Blender». The Planetary Society. Besøkt 2. januar 2007.

[Elmegreen-36] B. G. Elmegreen (1979). «On the disruption of a protoplanetary disc nebula by a T Tauri like solar wind». Astronomy & Astrophysics. 80: 77. Besøkt 19. november 2006.

[Hao-37] Heng Hao (24. november 2004). «Disc-Protoplanet interactions» (PDF). Harvard University (engelsk). Besøkt 19. november 2006.

[Brown-38] Mike Brown (California Institute of Technology). «Dysnomia, the moon of Eris». Personal web site. Besøkt 9. mars 2011.

[Petit2001-39] Jean-Marc Petit, Alessandro Morbidelli (2001). «The Primordial Excitation and Clearing of the Asteroid Belt» (PDF). Icarus. 153: 338–347. doi:10.1006/icar.2001.6702.

[Kominami-40] Junko Kominami, Shigeru Ida (2001). «The Effect of Tidal Interaction with a Gas Disk on Formation of Terrestrial Planets». Icarus. 157 (1): 43–56. doi:10.1006/icar.2001.6811. Både |verk= og |publikasjon= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

[Solomon2003-41] Sean C. Solomon (2003). «Mercury: the enigmatic innermost planet». Earth and Planetary Science Letters. 216: 441–455. doi:10.1016/S0012-821X(03)00546-6.

[Bottke2005-42] William F. Bottke, Daniel D. Durda, David Nesvorny; m.fl. (2005). «Linking the collisional history of the main asteroid belt to its dynamical excitation and depletion» (PDF). Icarus. 179: 63–94. doi:10.1016/j.icarus.2005.05.017.

[Artymowicz-43] R. Edgar, P. Artymowicz (2004). «Pumping of a Planetesimal Disc by a Rapidly Migrating Planet» (PDF). Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. 354: 769–772. doi:10.1111/j.1365-2966.2004.08238.x. Besøkt 12. mai 2008.

[Scott-44] E. R. D. Scott (2006). «Constraints on Jupiter's Age and Formation Mechanism and the Nebula Lifetime from Chondrites and Asteroids». Proceedings 37th Annual Lunar and Planetary Science Conference. League City, Texas: Lunar and Planetary Society. Besøkt 16. april 2007.

[OBrien2007-45] David O’Brien, Alessandro Morbidelli, William F. Bottke (2007). «The primordial excitation and clearing of the asteroid belt—Revisited» (PDF). Icarus. 191: 434–452. doi:10.1016/j.icarus.2007.05.005.

[Raymond2007-46] Sean N. Raymond, Thomas Quinn, Jonathan I. Lunine (2007). «High-resolution simulations of the final assembly of Earth-like planets 2: water delivery and planetary habitability». Astrobiology. 7 (1): 66–84. PMID 17407404. doi:10.1089/ast.2006.06-0126.

[Watnabe-47] Susan Watanabe (20. juli 2001). «Mysteries of the Solar Nebula». NASA. Besøkt 2. april 2007.

[Krasinsky2002-48] Georgij A. Krasinsky, Elena V. Pitjeva, M. V. Vasilyev, E. I. Yagudina (2002). «Hidden Mass in the Asteroid Belt». Icarus. 158 (1): 98–105. doi:10.1006/icar.2002.6837.

[Hsieh2006-49] Henry H. Hsieh, David Jewitt (23 March 2006). «A Population of Comets in the Main Asteroid Belt» (abstract page). Science. 312 (57735773): 561–563. PMID 16556801. doi:10.1126/science.1125150. Besøkt 5. april 2008. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

[Reddy-50] Francis Reddy. «New comet class in Earth's backyard». astronomy.com (engelsk). Besøkt 29. april 2008. Teksten «utgivelsesår2006» ignoreres (hjelp)

[Morbidelli-51] Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Morbidelli

[Raulin-Cerceau-52] Florence Raulin-Cerceau, Marie-Christine Maurel, Jean Schneider (1998). «From Panspermia to Bioastronomy, the Evolution of the Hypothesis of Universal Life». Origins of Life and Evolution of Biospheres. Springer Netherlands. 28: 597–612. doi:10.1023/A:1006566518046. Besøkt 19. desember 2007.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[s 1]

[s 2]

[7]

[8]

[n 1]

[9]

[10]

[s 3]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[s 4]

[23]

[24]

[25]

[26]

[n 2]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

@@ Linje 131: / Linje 131: @@
 <ref name="Hao">{{Kilde www|utgivelsesdato=2004-11-24|forfatter=Heng Hao|verk=Harvard University | tittel=Disc-Protoplanet interactions | url=http://cfa-www.harvard.edu/~kstanek/astro200/disk-protoplanet.pdf | besøksdato=2006-11-19|format=PDF|språk=engelsk}}</ref>
+<ref name="Hsieh2006">{{cite journal|title=A Population of Comets in the Main Asteroid Belt|author=Henry H. Hsieh, [[David Jewitt]] | journal=Science|date=23 March 2006 | volume=312|number=5773|pages=561–563 | doi=10.1126/science.1125150| url=http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/312/5773/561|accessdate=2008-04-05|format=abstract page|pmid=16556801|issue=5773}}</ref>
 <ref name="Iron">{{cite journal| journal=Science | year= 2007| volume= 316| issue= 5828| pages=1178–1181| doi=10.1126/science.1141040| title=Evidence for a Late Supernova Injection of <sup>60</sup>Fe into the Protoplanetary Disk| author=Martin Bizzarro, David Ulfbeck, Anne Trinquier, Kristine Thrane, James N. Connelly, Bradley S. Meyer| url= http://www.sciencemag.org/cgi/content/abstract/316/5828/1178| format=abstract page| pmid=17525336}}</ref>
@@ Linje 150: / Linje 152: @@
 <ref name="Montmerle2006">{{cite journal|journal=Earth,  Moon, and Planets|publisher=Springer  Netherlands|volume=34|year=1986|pages=93–100 |title= Further  Considerations on Contracting Solar Nebula|author=J. J. Rawal|work=Nehru  Planetarium, Bombay India|url= http://www.springerlink.com/content/r5825j48k66n8284/fulltext.pdf|accessdate=2006-12-27|format=PDF |  doi=10.1007/BF00054038|issue=1 }}</ref>
+<ref name="Morbidelli"{{cite journal | author= A. Morbidelli, J. Chambers, J. I. Lunine, J. M. Petit, F. Robert, G. B. Valsecchi, K. E. Cyr | title= Source regions and timescales for the delivery of water to the Earth | journal= Meteoritics & Planetary Science | volume=35 | pages=1309 | issn= 1086–9379 | year=2000 }}</ref>
 <ref name="MWOD">{{Kilde www| verk=Merriam Webster Online Dictionary | tittel=Solar system | url=http://www.merriam-webster.com/dictionary/solar%20system | besøksdato=2011-03-08 | utgivelsesår=2008|språk=engelsk}}</ref>
@@ Linje 162: / Linje 166: @@
 <ref name=Petit2001>{{cite journal|author=Jean-Marc Petit, Alessandro Morbidelli|title=The Primordial Excitation and Clearing of the Asteroid Belt|journal=Icarus|volume=153| pages=338–347|year=2001|doi=10.1006/icar.2001.6702| url=http://www.gps.caltech.edu/classes/ge133/reading/asteroids.pdf|format=PDF}}</ref>
+<ref name="Raulin-Cerceau">{{cite journal|title=From Panspermia to Bioastronomy, the Evolution of the Hypothesis of Universal Life|author=Florence Raulin-Cerceau, Marie-Christine Maurel, Jean Schneider|publisher=Springer Netherlands|journal=Origins of Life and Evolution of Biospheres|year=1998|volume=28|doi=10.1023/A:1006566518046 | pages=597–612|url=http://www.springerlink.com/content/m1t14rtr7372tp22/|accessdate=2007-12-19}}</ref>
 <ref name="Raymond2007">{{cite journal | author=Sean N. Raymond, Thomas Quinn, Jonathan I. Lunine |title=High-resolution simulations of the final assembly of Earth-like planets 2: water delivery and planetary habitability | journal=Astrobiology | volume=7 | pages=66–84 | year=2007 | doi=10.1089/ast.2006.06-0126 | url=http://adsabs.harvard.edu/abs/2007AsBio...7...66R | pmid=17407404 | issue=1}}</ref>
+<ref name="Reddy">{{Kilde www|tittel=New comet class in Earth's backyard|url=http://www.astronomy.com/asy/default.aspx?c=a&id=4100|verk=astronomy.com|forfatter=Francis Reddy|utgivelsesår2006|besøksdato=2008-04-29|språk=engelsk}}</ref>
 <ref name="Sciam">{{cite journal|title=The Genesis of Planets|author=Douglas N. C. Lin | journal=Scientific American | issue=5|volume=298|date=May 2008 | pages=50–59 | url=http://www.sciam.com/article.cfm?id=the-genesis-of-planets | format=fee required|doi=10.1038/scientificamerican0508-50|pmid=18444325}}</ref>

v d r Solsystemet

Opprinnelsen og utviklingen Oppdagelsen og utforskningen Sfæriske objekter
Solens planeter	Merkur Venus Jorden Mars Ceres Jupiter Saturn Uranus Neptun Pluto Haumea Makemake Eris Orcus Ixion 2002 MS₄ Salacia Varuna 2005 UQ₅₁₃ Quaoar 2002 TC₃₀₂ Gonggong Gǃkúnǁʼhòmdímà 2005 QU₁₈₂ Sedna Chaos
Måner	Månen Mars’ måner Jupiters måner (Galileiske måner) Saturns måner Uranus’ måner Neptuns måner Plutos måner Haumeas måner Eris' måne
Ringer	Jupiters ringer Saturns ringer Uranus’ ringer Neptuns ringer Rheas ringer Chariklos ringer
Atmosfærer	Merkurs atmosfære Venus’ atmosfære Jordens atmosfære Månens atmosfære Mars’ atmosfære Jupiters atmosfære Uranus’ atmosfære
Magnetosfærer	Jupiters magnetosfære Saturns magnetosfære
Smålegemer	Meteoroider Meteoritter Småplaneter Asteroider Asteroidebeltet Kentaurer Transneptunske objekter Kuiperbeltet Den spredte skiven Kometer Oorts sky
Relaterte artikler: planetsystem astronomisk objekt stjerne planet dvergplanet planetsystem