Nazitysklands kjernekraftprogram
Nazitysklands kjernekraftprogram hadde sin begynnelse kort tid før utbruddet av annen verdenskrig. Det var fremfor alt et prosjekt for å utvikle kjernekraft og kjernevåpen[trenger referanse], etter at fisjon var blitt oppdaget i 1939. Dette prosjektet ble uoffisielt kalt Uranverein - «Uranforeningen».
Prosjektets hoveddeler var byggingen av en kjernereaktor, produksjon av tungtvann og isotopseparering. Det ga aldri noen kommersielle eller militære resultater.
Oppdagelsen av fisjon
[rediger | rediger kilde]I desember 1938 sendte de tyske kjemikerne Otto Hahn og Fritz Strassmann inn et manuskript til det vitenskapelige tidsskriftet Naturwissenschaften som rapporterte at de hadde funnet grunnstoffet barium etter å ha bombardert uran med nøytroner. Samtidig delte de resultatene med Lise Meitner som i juli samme år hadde flyktet fra Tyskland til Sverige. Meitner og hennes brorsønn Otto Robert Frisch tolket resultatene som kjernespalting. Frisch kunne senere bekrefte resultatene eksperimentelt den 13. januar 1939.
Den første Uranverein
[rediger | rediger kilde]Ved et møte i Reichserziehungsministerium den 29. april 1939 diskuterte man muligheten av en kontinuerlig nukleær kjernereaksjon. Etter dette møtet begynte et uformelt samarbeid ved Universitetet i Göttingen mellom Georg Joos, Wilhelm Hanle og Reinhold Mannkopff. Denne gruppen ble uformelt kalt Uranverein eller mer formelt for Arbeitsgemeinschaft für Kernphysik. Gruppens arbeide opphørte i august 1939 da alle tre ble innkalt til militærtjeneste.
Den andre Uranverein
[rediger | rediger kilde]Den andre Uranverein startet etter at Heereswaffenamt (HWA) hadde utmanøvrert Reichsforschungsrat (RFR) som var en del av Reichserziehungsministerium (REM), og startet det formelle tyske kjernekraftprogrammet under militær kontroll. Programmet startet samme dag som andre verdenskrig brøt ut, den 1. september 1939, og hadde sitt første møte den 16. september. Møtet ble organisert i Berlin av Kurt Diebner som var rådgiver for HWA. Blant de innbudte var Walther Bothe, Siegfried Flügge, Hans Geiger, Otto Hahn, Paul Harteck, Gerhard Hoffmann, Josef Mattauch og Georg Stetter. Et videre møte ble avholdt kort deretter med blant annet Klaus Clusius, Robert Döpel, Werner Heisenberg og Carl Friedrich von Weizsäcker. Samtidig ble Kaiser-Wilhelm Institut für Physik satt under kontroll av HWA.
Da det ble klart at kjernekraftprogrammet ikke kunne bidra til å avslutte krigen i nær fremtid, ble kontrollen av KWIP i januar 1942 overført til sin moderorganisasjon Kaiser Wilhelm-selskapet. Kontrollen over hele programmet ble overført fra HWA til RFR i juli 1942. Programmet beholdt imidlertid hele tiden sin status som kriegswichtig og beholdt sin militære finansiering. Imidlertid ble programmet delt mellom flere institutter hvis ledere drev forskningen i forskjellige retninger.
- Ved Institut für Physik ved Kaiser-Wilhelm Institut für medizinische Forschung i Heidelberg arbeidet seks fysikere med oppmåling av nukleære konstanter under ledelse av Walther Bothe.
- På instituttet for fysikalsk kjemi ved Universitetet i München virket fire kjemikere og fysikere med spørmål vedrørende urananriking og produksjon av tungtvann, under ledelse av Klaus Clusius.
- En gruppe på seks fysikere under ledelse av Kurt Diebner arbeidet med oppmåling av nukleære konstanter.
- Under ledelse av Otto Hahn arbeidet seks fysikere og kjemikere ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Chemie med spørsmål vedrørende transuranske elementer, fisjonsprodukter, isotopseparering og oppmåling av nukleære konstanter.
- På avdelingen for fysikalsk kjemi ved Universitetet i Hamburg arbeidet en gruppe med fem kjemikere og fysikere under ledelse av Paul Harteck med spørsmål vedrørende produksjon av tungtvann og isotoper.
- Under ledelse av Werner Heisenberg arbeidet en gruppe med syv fysikere og kjemikere med spørsmål vedrørende konstruksjon av en «Uranmaschine», isotopseparering og oppmåling av nukleære konstanter. Fra begynnelsen var Heisenberg leder for avdelingen for teoretisk fysikk ved Universitetet i Leipzig, men fra sommeren 1942 var han fungerende direktør for Kaiser-Wilhelm Institut für Physik i Berlin.
- Ved et institutt for eksperimentell fysikk ved Universitetet i Göttingen arbeidet Hans Kopfermann sammen med to fysikere med isotopseparering.
- Ved Auergesellschaft arbeidet en gruppe på tre fysikere og kjemikere under ledelse av Nikolaus Riehl med uranproduksjon.
- Ved Universitetet i Wien arbeidet seks fysikere og kjemikere under ledelse av Georg Stetter med spørsmål vedrørende transuranske elementer og oppmåling av nukleære konstanter.
Referanser
[rediger | rediger kilde]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Till Bastian: High Tech unterm Hakenkreuz. Von der Atombombe bis zur Weltraumfahrt. Militzke, Leipzig 2005, ISBN 3-86189-740-7.
- Rainer Karlsch, Zbynek Zemen: Urangeheimnisse, Christoph-Links-Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-276-X
- Rainer Karlsch: Hitlers Bombe. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2005, ISBN 3-421-05809-1.
- Michael Schaaf: Heisenberg, Hitler und die Bombe. Gespräche mit Zeitzeugen. Diepholz, Berlin 2001, ISBN 3-928186-60-4.
- Mark Walker: Eine Waffenschmiede? Kernwaffen- und Reaktorforschung am Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik. Vorabdrucke aus dem Forschungsprogramm „Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus“. Nr. 26. Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte Berlin (2005). (online, PDF, 402 kB)
- samme: Die Uranmaschine. Mythos und Wirklichkeit der deutschen Atombombe. Siedler, Berlin 1992, ISBN 3-442-12835-8.
- Karl Wirtz: Im Umkreis der Physik. Kernforschungszentrum Karlsruhe 1987, ISBN 3-923704-02-X.
- Christian Kleint und Gerald Wiemers (utg.): Werner Heisenberg in Leipzig 1927-1942, Abhandlungen der Sächs. Akad. der Wiss. zu Leipzig, Math.-naturw. Klasse Bd. 58 (1993 H.2), Teil I: Beiträge zur Kernreaktorentwicklung unter W. Heisenberg und R. Döpel im physikalischen Institut der Universität Leipzig (1939-1942) – Zur 50jährigen Wiederkehr des ersten Nachweises der Neutronenvermehrung in einer Uranmaschine. S. 11-84.