Phalacrocorax

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Phalacrocorax
Toppskarv (P. aristotelis)
Toppskarv (P. aristotelis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Phalacrocorax
Reichenbach, 1849
Norsk(e) navn: (storskarver og toppskarver)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Sulefugler
Familie: Skarvefamilien
Antall arter: 29
Habitat: marint og limnisk
Utbredelse: tilnærmet kosmopolitisk
Arter:

Phalacrocorax (storskarver og toppskarver) er én av to slekter i skarvefamilien (Phalacrocoracidae), en familie som inngår blant sulefuglene (Suliformes). Artene regnes som kystbundne dykkende sjøfugler med både marin og limnisk tilknytning, og de har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, men tilstedeværelsen i polare- og regulære innlandsstrøk er sterkt begrenset (til isfrie innsjøer og elvemunninger) og totalt fraværende i ørken.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Storskarver og toppskarver, som skiller seg fra hverandre gjennom toppskarvenes fjærpryd (fjærtopp) i hoderegionen, måler omkring 55–100 cm og kan veie opp mot 4 kg, men den tyngste arten (galapagosskarv) er ikke flygedyktig og har kun rudimentært utviklede vinger (typisk cirka 25 cm lange). Fjærdrakten domineres av en mørk overside, i de fleste tilfeller av sort med svake innslag av andre farger, og enten mørk (for det mest sort) eller hvit underside. Rødfotskarv og hvithalsflekkskarv er unntakene hva farger angår. Førstnevnte har gråfarget fjærdrakt med markeringer i sølv og hvitt, mens vingene er mørkegrå på oversiden med innslag av sølv. Sistnevnte har en olivenbrun til skinnende bronsefarget overside på vingene, som er dekket med spredte, små, runde, sorte prikker. De største artene kan ha et vingespenn på opp mot 160 cm eller mer, som storskarven.[1]

Utdødd i senere tid[rediger | rediger kilde]

Én art som var endemisk for Beringøya (del av Kommandørøyene, 175 km øst av Kamtsjatkahalvøya i Beringhavet) døde ut i cirka 1852; brilleskarv (P. perspicillatus).[2][3] Det ble funnet fem eksemplarer av arten, alle i 1840-åra. Den skal ha vært vanlig rundt 1741, da den opprinnelig ble oppdaget. Hekkeområdene ble imidlertid kolonisert av mennesker i 1826, men i 1882 fortalte beboerne der at de siste fuglene ble sett for 30 år siden.[2] Arten ble jaktet som mat fra 1820-åra og framover, noe som altså ledet til utryddelsen.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til J. Orta (2018).[1] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5] Navn i parentes er uoffisielle midlertidige beskrivelser, som endres når nye offisielle navn foreligger.

Treliste

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Orta, J. (2018). Cormorants (Phalacrocoracidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52200 on 8 August 2018).
  2. ^ a b Greenway, J.C. (1967) Extinct and Vanishing Birds of the World. Dover Publications, New York.
  3. ^ Siegel-Causey, D., Lefevre, C. & Savinetskii, A.B. (1991) Historical diversity of cormorants and shags from Amchitka Island, Alaska. Condor 93(4): 840–852.
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  5. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]