Skalle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Se også: Skaller
Kranium fra hest med kraftig kjeve.
Hos fugler er nebbet en del av hodeskallen. Bildet viser kraniet av en kråke.
Hodeskallen hos den utdødde dinosauren triceratops har kraftige horn og nakkeplate.
Skjelett av abbor. Hodeskallen hos fisker består blant annet av under-, mellom- og overkjevebein.

Skallen, hodeskallen eller kraniet (fra latin cranium) er skjelettet i hodetvirveldyr. Strukturen består av brusk eller flere knokler som danner et hulrom som rommer hjernen. Skallen ligger an mot ryggsøylen.

Anatomi[rediger | rediger kilde]

Knokler[rediger | rediger kilde]

Skallen består hos primitive grupper av virveldyr av tre distinkte deler:

Hos landlevende virveldyr har alle disse elementene vokst sammen til en relativt massiv beinstruktur, hvor de enkelte delene kan være vanskelige å skille. Hos pattedyr skiller man derfor ofte heller på neurokraniet (hjernekassa) og vicerokraniet (ansiktet).

Skallen hos pattedyr består av følgende knokler:[1]

  • Hjernekassen (nevrokraniet)
  • Ansiktskraniet(vicerokraniet)
    • Kinnbeinet (Os zygomaticum)
    • Os Maxillare og Os Premaxillare, hos primater vokst sammen til Overkjevebeinet (Maxilla)
    • Underkjevebeinet (Mandibula)
    • Nesebeinet (Os nasale)
    • Neseskillebeinet/plogbeinet (Vomer)
    • Tårebeinet (Os lacrimale)
    • Nedre nesemusling (concha nasalis inferior)
    • Ganebeinet (Os palatinum)
  • Øreknoklene
    • Hammer (malleus)
    • Ambolten (incus)
    • Stigbøylen (stapes)

Skallen hos andre klasser av virveldyr kan ha flere eller færre knokler enn dem som er oppgitt her.

Ledd og sammenbinding[rediger | rediger kilde]

Skalletakets knokler er bundet sammen av symfyser. Hos spedbarn er ikke de to os parietale bundet sammen, og man kan kjenne en myk fordypning midt oppå skallen deres ved navn fontanellen
Underkjeven danner sammen med overkjeven kjeveleddet, som er et kuleledd.

Hodeskallen hos et voksent menneske består vanligvis av 22 knokler eller bein som, bortsett fra underkjevebeinet, er sammenføyd med tette sømmer eller suturer. Illustrasjonen har medisinske fagbetegnelser på latin og viser fra venstre navn på knoklene, på suturer og andre formasjoner.

Hodeskaller som symbol[rediger | rediger kilde]

Pyramide av skaller, Paul Cézanne, ca. 1901

Utdypende artikkel: Dødningehode

Menneskets hodeskalle har så langt tilbake som man kjenner, vært brukt som et symboldøden. Avbildninger av dødningehoder, med eller uten korslagte knokler, var vanlige på gravsteiner på 16- og 1700-tallet. I populærkulturen forbindes hodeskaller gjerne med sjørøvere og piratflagg fra 16- og 1700-tallet.[2] Under Napoleonskrigene ble hodeskallemerket brukt på luene til visse husarer. Denne tradisjonen holdt seg i Tyskland, og er noe av bakgrunnen for Totenkopf-merkene på de nazistiske SS-avdelingenes luer og merker.[3] Hodeskallesymbolet brukes i dag ofte som piktogram for å merke gift.

I andre kulturer har hodeskallen hatt en tilsvarende betydning, og ble særlig mye brukt i Mellom- og Sør-Amerika i dekorasjoner av aztekiske templer.

Hodeskaller av dyr har i stor grad blitt tillagt liknende symbolsk verdi, som symbol på døde dyr og særlig menneskets sier over dyr. Dyreskaller og hele utstoppede dyrehoder er vanlige trofeer, og brukes ofte brukt som dekorasjoner og symboler på eierens styrke og virilitet.[4] En medvrikende årsak til skaller og deler av skaller (gjerne horn og gevirs) popularitet er at rettigheter til jakt og derved jaktrofeer fulgte eierskapet til jord, og bare de rikeste landeierene hadde råd til å sette av deler av eiendommen til jaktmark heller enn til dyrket mark. En samling dyreskaller eller tilsvarende jaktrofeer viser derved ikke bare eierens dyktighet som jeger, men også vedkommenes rikdom og makt.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Latinske navn på knoklene i hodeskallen hos menneske.
Kunstig deformerte hodeskaller fra Paracas-kulturen utstilt i Museo Regional de Ica i Ica i Peru

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Romer, Alfred Sherwood (1977). The Vertebrate Body. Philadelphia, PA: Holt-Saunders International. s. 217–244. ISBN 0-03-910284-X. 
  2. ^ Carr, H.G. (January 1943). «PIRATE FLAGS». The Mariner's Mirror, 29 (3), s. 131–134. doi:10.1080/00253359.1943.10658840. 
  3. ^ Schröer, M. (January 2015). «Der Totenkopf in der Öffentlichkeit». Leidfaden, 4 (1), s. 78–83. doi:10.13109/leid.2015.4.1.78. Besøkt 27 September 2016. 
  4. ^ Palazy, L.; Bonenfant, C.; Gaillard, J.M.; Courchamp, F. (February 2012). «Rarity, trophy hunting and ungulates». Animal Conservation, 15 (1), s. 4–11. doi:10.1111/j.1469-1795.2011.00476.x. Besøkt 27 September 2016. 
  5. ^ Palmeri, F. (2016). «A Profusion of Dead Animals: Autocritique in Seventeenth-Century Flemish Gamepieces». Journal for Early Modern Cultural Studies, 16 (1), s. 50–77. doi:10.1353/jem.2016.0006. Besøkt 27 September 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

anatomistubbDenne anatomirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.