Tungebein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tungebeinet
Tungebeinet
Tungebeinet hos menneske, sett forfra.
LatinOs hyoideum
MeSH[1]

Tungebeinet, os hyoideum er en hesteskoformet knokkel som ligger ved rota av tunga, rett over strupehodet. Navnet er avledet av gresk ὑοειδεσ (hyoeides) - formet som en ypsilon (υ).[1][2] Når man hviler, ligger det på høyde med underkjeven sett forfra og tredje halsvirvel (C3) sett bakfra.

Funksjon[rediger | rediger kilde]

I motsetning til kroppens øvrige knokler har ikke tungebeinet noe ledd mot andre knokler, men er bare forbundet via muskler og sener. Muskler strekker seg fra forover, bakover og nedover, slik at tungebeinet kan beveges i flere retninger. Disse musklene er med å holde tunga på plass og bidrar til tale og svelging. Tungebeinet ligger såpass dypt bak muskelvev at man normalt ikke vil kunne kjenne det med fingeren. Bevegeligheten i tungebeinet er en forutsetning for den store variasjonen i lyd som mennesker er i stand til å frambringe.[3] Tungebeinet er også feste for musklene som kontrollerer gulvet i munnhulen, strupehodet, strupelokket og selve svelget.

Blodtilførsel[rediger | rediger kilde]

Tungebeinet blir forsynt med blod via tungearterien , som løper fra tunga og ned langs den største utløperen på hver side. Denne arterien deler seg, og den øverste greina løper langs oversiden av tungebeinet og forsyner de tilstøtende musklene med blod.

Dannelse og volusjon[rediger | rediger kilde]

Hoveddelen av knokkelen dannes ved forbeining av brusken i den nedre delen av 2. og 3. gjellebue på fosterstadiet. Den er støtte både for strupehodet og tungen.

Hos menneske og de fleste andre aper har tingebeinet to sett med «horn» (latin: cornu) som peker mot ryggsylen. De øvre/fremre hornene (cornu minus) er de minste og kalles. De er feste for en sene (stylohyoid ligemant) på hver side av svelget som fester tingebeinet til en liten tapp som stikker ned fra hodeskallen foran hvert øre. Denne senen er i enkelte tilfeller forbeinet og kan gi vanskeligheter med å svelge. Hos de fleste andre pattedyr er cornu minor de største hornene. De dannes av den nedre delen av 2. gjellebue under fosterutviklingen og representerer den nederste delen av buen.[4] Den øvre delen av denne gjellebuen ender opp som stigbøylen hos pattedyr.[5] Særlig hos drøvtyggere og hos hestefamilien er den øverste delen av tungebeinet velitviklet og er knyttet til selve hjernekassa med ligamenter. Knokkelen ligger mellom festepunktet på tyggemuskelen og svelget og likner på en liten rørknokkel.[6] Denne nederste delen fyller en tilsvarende funksjon som vårt tungebein hos krypdyr, fugler og amfibier. Hos fisk strekker tungebeinet seg helt fram til det møter underkjeven og løper langs denne fram mot spissen av kjeven.

Det bakre/nedre hornene (cornu majus) har en ruglete overflate som er feste for flere muskler. Den største er hyoglossus, som forankrer den bakre delen av tunga til tungebinet. Dette hornet dannes fra den 3. gjellebuen.[4] Hos de fleste pattedyr er dette hornet mindre velutviklen enn de fremre små hornene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dorland illustrated medical dictionary
  2. ^ American heritage dictionary for english language
  3. ^ Nishimura, T., Mikami, A, Juri Suzuki, J. & Matsuzawa, T. (2003). «Descent of the larynx in chimpanzee infants». Proceedings of the National Academy of Sciences. 100 (12): 6930–6933. doi:10.1073/pnas.1231107100. Besøkt 30. oktober 2017. 
  4. ^ a b El-Feky & Knipe (2005). «Stylohyoid ligament». Radiopedia, radiology source. Besøkt 17. februar 2020. 
  5. ^ Anthwal, N.; Joshi, L.; Tucker, A.S. (Januar 2013). «Evolution of the mammalian middle ear and jaw: adaptations and novel structures». Journal of Anatomy. 222 (1): 147–160. doi:10.1111/j.1469-7580.2012.01526.x. 
  6. ^ Todd, R.B. (1859). The cyclopædia of anatomy and physiology (1. utg.). London: Sherwood, Gilbert, and Piper. s. 601. Besøkt 14. desember 2019.