Krønikebøkene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Oppslag på Krønikebøkene i en ny tysk Bibel.

Krønikebøkene (hebraisk: דִּבְרֵי־הַיָּמִים‬, Diḇrê Hayyāmîm, «dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente: Første og Andre Krønikebok. Den var opprinnelig én bok i Den hebraiske Bibelen. I Bibelen følger Krønikebøkene etter Kongebøkene (oppdelt i Første og Andre kongebok) og etter kommer Esras bok og Nehemjas bok, og således konkluderer de historieorienterte bøker i Det gamle testamente.[1] Sammen med Esra og Nehemja utgjør Krønikebøkene det som blir kalt for det kronistiske historieverket.

I jødiske Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er Krønikebøkene den siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh. På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte de jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, ble Krønikebøkene delt i to deler, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden» .[2] Det norske navnet, Krønikebøkene, kommer fra Hieronymus400-tallet e.Kr. i hans latinske oversettelse som kalt dem chronikon ettersom en krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble forbigått og utlatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Krønikene begynner en genealogi (slektsregistrer) fra det aller første menneske, Adam, og fortsetter til en bibelsk fortelling av oldtidens Israels og Judeas historie (det sørlige og nordlige rike), og fram til kunngjøringen Kyros den store (ca. 540 f.Kr.).

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Krønikebøkenes fortelling begynner med Adam og fortellingen er deretter ført videre, bortimot fullstendig som en slektsliste, ned til opprettelsen av det første kongedømmet Israel (Første krønikebok 1–9). Det meste av resten av Første krønikebok, etter en kort redegjørelse av Saul, er opptatt av styret til David (Første krønikebok 11–29). Den neste lange seksjonen er opptatt av Davids sønn Salomo (Andre krønikebok 1–9), og den siste delen handler om kongedømmet Judea med enkelte referanser til det andre kongedømmet Israel (Andre krønikebok 10–36). I det siste kapitelet er Judea ødelagt og folket er fraktet med tvang til Babylon for landsforvisning. I de siste versene erobrer den persiske kong Kyros den store det nybabylonske rike og tillater at landforviste folkene kan reise tilbake til sine hjemland, og beordrer at tempelet i Jerusalem skal restaureres.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Japhet (1993), s. 1-2.
  2. ^ Japhet (1993), s. 1.
  3. ^ Coggins (2003), s. 282.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]