Krønikebøkene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I sirkelen står navnet Adam med hebraiske bokstaver.

Krønikebøkene (hebraisk: דברי הימים‬ – Diḇrê hayyāmîm, «Dagenes anliggender (hendelser)») er samlebetegnelsen for to bøker i Det gamle testamente (GT): Første og Andre Krønikebok. Sammen med Esras bok og Nehemjas bok utgjør de det som blir kalt for det kronistiske historieverket, trolig skrevet på 300- eller 200-tallet f.Kr.[1] Oppdelingen i fire skrifter ble foretatt i Septuaginta og gjentas i alle senere oversettelser, til og med i hebraiske utgaver av Tanákh. I den hebraiske kanon står Krønikebøkene sist i GT, som siste boken i Ketuvim («Skriftene») som i seg selv er den siste tredjedelen av Tanákh - trolig fordi de en stund ble utelatt, ansett som en overflødig gentakelse av innholdet i Kongebøkene.[2]

Oppslag på Krønikebøkene i en ny tysk Bibel.

På midten av 200-tallet f.Kr. oversatte jødiske skriftlærde i Alexandria Tanákh til gresk, Septuaginta, og da ble Krønikebøkene delt i to, kalt for I og II Paralipoménōn, gresk: Παραλειπομένων, «ting etterlatt på den ene siden».[3] Det norske navnet, Krønikebøkene, stammer fra Hieronymus på 400-tallet e.Kr. i sin latinske oversettelse som kalte dem chronikon. Den opprinnelige betydningen av ordet «krønike» (av gresk kronos, «tid») er «kronologisk historieskriving», selv om betydningen i dag er forvansket til å være nærmest synonymt med «en skrøne». Den greske tittelen i Septuaginta henviser til det som ble utelatt fra Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Innholdsmessig er Krønikebøkene en parallell til alle de forutgående historiske skriftene i GT. De første ni kapitlene er rene slektstavler som begynner med Adam. Kapittel 10 beretter om kong Sauls død, og så fortsetter en sammenhengende fortelling om oldtidens Israels og Judeas historie, der det bare tas hensyn til Nordrikets historie når denne berører Judeas. Verket avsluttes med Kyros den stores kunngjøring om å gjenreise Jerusalems tempel (ca. 540 f.Kr.). Avsnittet er ordrett det samme[4] som det som innleder Esras bok på neste side,[5] trolig fordi 2. Krønikebok opprinnelig ble avsluttet med Jerusalems undergang i 587 f.Kr. - og som avslutning på Tanákh og dermed hele den hebraiske Bibel ble dette for trøstesløst.[6]

I Kongebøkene og Samuelsbøkene gjenkjennes det deuteronomistiske historieverkets grunnsyn, med hendelsene lagt inn i en dogmatisk ramme. I det kronistiske historieverket er det heller slik at selve hendelsene omskrives, så de stemmer med «Kronisten»s dogmatiske syn. Slik blir kong Davids pinlige affære med den gifte kvinnen Batseba i 2. Samuelsbok helt utelatt; likeså sløyfes historien om Absaloms opprør mot sin far kong David i 2. Sam. 13-20. Davids folketelling i 2. Samuelsbok fremstilles slik at Gud selv frister kongen til å gjøre noe han ikke burde gjort.[7] Men sånt kan man ikke godt si om Gud hos «Kronisten», og han skriver derfor at Satan var den som fristet kongen.[8] 2. Kongebok beskriver kong Manasse som en særs ugudelig konge frem til sin fredfulle død. Hos «Kronisten» kan ikke en gudløs konge belønnes med en fredfull død, så der heter det i stedet at Manasse omvendte seg og dyrket Jahve med iver, etter et kortvarig, påtvunget opphold («De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babel»)[9] i Assyria.[10]

Mens «Deuteronomisten» var opptatt av å få samlet Jahve-dyrkelsen i Jerusalems tempel, og gikk hardt ut mot kanaanittisk påvirkning på helligstedene rundt om i landet, var ikke dette noe «Kronisten» engasjerte seg i, siden han skrev på et tidspunkt da Nordriket for lengst var utradert. Krønikebøkene er derimot sterkt kritisk til kulten som oppstod i Samaria etter eksilet i Babylon, i opposisjon til Jahve-dyrkelsen i Jerusalem.[11]

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

1. Krønikebok kap. 1–9 er slektstavler fra Adam til opprettelsen av det første kongedømmet Israel. Det meste av resten av 1. Krønikebok handler om kong David (kap. 11–29). 2. Krønikebok kap. 1-9 handler om Davids sønn Salomo, mens den siste delen (kap. 10-36) handler om kongedømmet Judea med enkelte referanser til det andre kongedømmet Israel. I siste kapittel er Judea ødelagt, og folket tvangssendt til Babylon i landsforvisning. I de siste versene erobrer den persiske kong Kyros den store det nybabylonske rike og lar de landforviste folkene reise tilbake til sine hjemland. Han kunngjør at tempelet i Jerusalem skal restaureres,[12] og det samme avsnittet innleder den etterfølgende Esras bok.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Krønikebøkene» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. februar 2024 fra [1]
  2. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 121), Gads forlag, København 1969
  3. ^ Japhet (1993), s. 1
  4. ^ «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Må Herren hans Gud være med ham.» 2. Krøn. 36,22-23, nettbibelen.no
  5. ^ «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: «Så sier Kyros, kongen av Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en!» Esra 1,1-3, nettbibelen.no
  6. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 123)
  7. ^ 2. Sam. 24,1, nettbibelen.no
  8. ^ 1. Kr. 21,1, nettbibelen.no
  9. ^ 2. Kr. 33,11, nettbibelen.no
  10. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 123)
  11. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 122)
  12. ^ Coggins (2003), s. 282

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Krønikebøkene&oldid=24278450»