Julianus ben Sabar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Julianus ben Sabar
Født5. århundreRediger på Wikidata
Død529Rediger på Wikidata
ØstromerriketRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata

Julianus ben Sabar (også kjent som Julian eller Julianus ben Sahir) var en leder for samaritanerne, ansett som en «taheb» (messias / profet) som i år 529 ledet det mislykkede samaritanske opprøret mot Østromerriket, da ledet av Justinian I den store. I følge den dalevende historikeren Prokopios var bakgrunnen for opprøret lovgivning som forbød samaritansk religion, mens den dalevende kristne munken Cyrillus Scythopolitanus mente opprøret kom som følge av spenninger med datidens kristne. Julianus erklærte seg som konge av Israel, og ledet en samaritansk hær mot Skytopolis (nå Bet-Sjean), Caesarea Maritima, Neapolis, Bethlehem og Emmaus. Innen 530 hadde han lykkes med å ta kontroll over nærmest hele Samaria. Under opprøret ble et stort antall kristne drept og kirker ødelagt.

Østromerriket fikk hjelp fra Ghassanidene, og innen 531 var opprøret slått ned på. Julianus selv ble ifølge Theophanes bekjenneren halshugget. Titusenvis av samaritanere ble drept eller gjort til slaver.

Opprøret har blitt sammenlignet med Bar Kokhba-opprøret fire hundre år tidligere. Begge opprørene var mot fremmede imperialistiske okkupanter, og var ledet av selverklærte messiaser/taheber. Opprørene var først en suksess, men ble senere slått tilbake. I motsetning til jødene kom imidlertid aldri den samaritanske befolkningen seg etter den etniske utrensningen, og samaritanerne har blitt ytterligere redusert til en minoritet i Samaria etter forfølgelser i den senere middelalder av mamelukkene.